Regjeringen legger med dette fram proposisjon om
reindriftsavtalen 2009/2010 med forslag om endrede bevilgninger
over statsbudsjettet for 2009 m.m.
Stortinget godkjente 1. juni 1993 Hovedavtale for
reindriften (St.prp. nr. 66 (1992–1993)), og ga Landbruks- og matdepartementet
fullmakt til å forhandle med Norske Reindriftsamers Landsforbund
(NRL) om ettårige avtaler for reindriftsnæringen.
Inneværende reindriftsavtale har en bevilgning på
97,0 mill. kroner over statsbudsjettets kap. 1151 Til gjennomføring
av reindriftsavtalen. Dette beløpet er ført opp i vedtak om Landbruks- og
matdepartementets budsjett for 2009 under kap. 1151 (St.prp. nr.
1 (2008–2009)).
Forhandlinger om en reindriftsavtale for 2009/2010
ble innledet den 5. desember 2008. Partene kom i avsluttende forhandlingsmøte
den 13. februar 2009 til enighet om ny avtale som gjelder for perioden
1. juli 2009–30. juni 2010.
Rammen for Reindriftsavtalen 2009/2010 er på 101,0
mill. kroner. Dette er en økning på 4,0 mill. kroner i forhold til
Reindriftsavtalen 2008/2009 etter vedtatt budsjett for 2009.
Avtalebestemmelsene som gjelder bevilgninger over
statsbudsjettet følger kalenderåret. Dette innebærer at årets forhandlinger
om avtalens økonomiske ramme og fordeling gjelder budsjettåret 2010.
Bevilgningen innarbeides i statsbudsjettet på ordinær måte gjennom
St.prp. nr. 1 (2009–2010) Landbruks- og matdepartementet. Imidlertid
fremmes Stortingsproposisjonen om reindriftsavtalen som tidligere
for behandling i vårsesjonen. Det forutsettes at Stortinget i sin
behandling av proposisjonen gir Landbruks- og matdepartementet fullmakt
til å iverksette tiltak i henhold til den inngåtte reindriftsavtalen,
og som er knyttet til bevilgninger i 2010.
Sametinget følger reindriftsavtaleforhandlingene
med observatørstatus, og behandler i forkant av forhandlingene sitt
innspill til Reindriftsavtalen. Det holdes på bakgrunn av dette
innspillet et møte på politisk nivå mellom Sametinget og Landbruks-
og matdepartementet før Staten legger frem sitt tilbud. Sametinget
behandlet og avga sitt innspill i oktober 2008, og møte mellom Sametinget
og politisk ledelse ble avholdt i desember s.å.
Sametinget viser til at spørsmålet om avgifter
i reindriften har vært et gjentatt tema i reindriftsforhandlingene
uten at man har funnet ordninger som sidestiller reindriftsnæringen
med andre primærnæringer. Sametinget ber regjeringen vise vilje
til å løse avgiftsspørsmålet. Sametinget er bekymret over rovviltsituasjonen
i reinbeiteområdene som medfører produksjonstap, og som går ut over
rammebetingelsene. Sametinget mener avtalepartene må drøfte denne
problematikken i avtalesammenheng.
Sametinget har for øvrig i sitt innspill forslag
og anbefalinger til en rekke av reindriftsavtalens områder og ordninger.
Stortingsproposisjonen om Reindriftsavtalen 2009/2010
vil ikke bli behandlet av Sametinget. Imidlertid vil Sametingsrådet
avgi en uttalelse i forhold til den fremforhandlede avtalen på rådsmøte
i mai/juni.
I avtalen er det innført en særskilt ordning
for Vest-Finnmark med tilskudd som erstatter kalveslakte- og tidligslaktetilskuddet.
Dette er en prøveordning for 2009–2010.
De produksjonsavhengige tilskuddene som ble innført
ved Reindriftsavtalen 2003/2004 er, med noen endringer, videreført.
En videreføring har vært sentralt både for Staten og NRL. Bakgrunnen
er at omleggingen har medført en stimulering til økt slakting og
verdiskaping i næringen, samt bidratt til en forutsigbarhet hos
den enkelte reindriftsutøver. Samlet sett underbygger de tiltak
som nå er fremforhandlet, den dreining man har hatt i reindriftsavtalens
virkemidler de senere årene, med en sterkere vektlegging og tilrettelegging
for de reindriftsutøverne som har reindrift som hovednæring.
I avtalen vektlegges også å styrke ordninger
som kan bidra til at distriktenes arbeid med å utarbeide bruksregler
etter ny reindriftslov prioriteres høyt. Sluttprotokollen til avtalen omhandler
også punkter for oppfølging som det er blitt enighet om ut over
selve de beløpsmessige rammene.
I tillegg til selve avtalen vises det i sluttprotokollen
til at det er bevilget 3,0 mill. kroner over kap. 1147 til finansiering
av kostnader vedrørende radioaktivitet i reinkjøtt i 2009. Det er
enighet om at regelverket for radioaktivitetstiltak i slaktesesongen
2009/2010 fastsettes etter de samme prosedyrer som forskriftene
etter reindriftsavtalen.
Samlet sett er reindriften i en positiv økonomisk utvikling.
Dette har først og fremst sammenheng med et økt slakteuttak og en
betydelig forbedring i prisen på reinkjøtt. Inntektsnivået er imidlertid fortsatt
generelt lavt. Godtgjørelse til arbeid og egenkapital er foreløpig
beregnet til om lag 127 000 kroner pr. årsverk i 2008. Det er store regionale
forskjeller, og utviklingen er foruroligende i deler av Nordland
og Nord-Trøndelag ved at produksjonen er betydelig redusert grunnet
store tap.
Det planlegges og gjennomføres inngrep og utbygginger
som medfører et større press på reinbeiteområdene, og gjør at behovet
for en bedre sikring av reindriftens arealer er økende.
Mål og retningslinjer som ligger til grunn for reindriftspolitikken
er trukket opp i St.meld. nr. 28 (1991–1992) En bærekraftig reindrift,
og Stortingets behandling av denne, jf. Innst. S. nr 167 (1991–1992).
I innstillingen konkretiseres målsettingene om en bærekraftig reindrift
til:
1. Økologisk bærekraft
2. Økonomisk bærekraft
3. Kulturell bærekraft.
Økologisk bærekraft: Beitepotensialet må sikres ved
regulering av reintallet, og ved at det ikke gjøres for sterke inngrep
i ressursgrunnlaget. Dette gjelder også næringens egne inngrep. Forhold
knyttet til bl.a. god dyrehelse og god avkastning gjennom tilstrekkelig
beitetilgang står sentralt.
Målsettingen forutsetter videre at det ut fra
overordnede nasjonale mål om en bærekraftig utvikling, gjennomføres
en beitebruk og driftsmessig tilpasning fra reindriften som skjer på
naturens premisser, og som bevarer og utvikler miljøkvalitet i vid
forstand.
Økonomisk bærekraft forutsetter at det stilles krav
om produktivitet, inntjeningsevne, kostnadseffektivitet, inntektsnivå
og inntektsfordeling. Det stiller også krav om at det er et rimelig forhold
mellom næringens ressursgrunnlag og det antall mennesker som skal
finne inntekts- og sysselsettingsmuligheter i reindriften med de markeds-
og inntektsmuligheter som er til stede. En bedre utnytting av verdiskapingspotensialet er
sentralt i denne sammenheng. Her vises det til potensialet som ligger
i et større produktmangfold basert på lokal kultur og tradisjon,
lokal bearbeiding, utnyttelse av biprodukter, samt en optimalisering
av den biologiske produksjonen.
Ny reindriftslov ble vedtatt av Stortinget i
juni 2007, og trådte i kraft 1. juli 2007. Den nye loven gir næringen
et selvstendig ansvar for at reindriften skal bli bærekraftig, samtidig
som myndighetene fortsatt har et overordnet ansvar for utviklingen.
Gjennom bruksregler skal distriktet selv fastsette regler for beitebruken
og reintall basert på beitene som det aktuelle distrikt og tilhørende
siidaer har til disposisjon. Bruksreglene skal godkjennes av vedkommende
områdestyre, og reintallet skal stadfestes og godkjennes av reindriftsstyret.
Økonomisk utvalg for reindriften er oppnevnt
av Landbruks- og matdepartementet og har til oppgave hvert år å
legge fram et totalregnskap for næringen. Regnskapet utgjør det
økonomiske grunnlagsmaterialet for reindriftsforhandlingene. Regnskapet
gir en oversikt over verdiene som er skapt i næringen samlet sett
ved utnyttelse av produksjonsfaktorene arbeid og kapital, og viser
med andre ord samlede inntekter, kostnader og resultat for hele
reindriftsnæringen i Norge. Regnskapet for 2007 med budsjett for 2008
ble lagt fram i november 2008 og er nærmere gjennomgått i proposisjonen.
Det er klare forskjeller i resultatene mellom
reinbeiteområdene. Vederlag for arbeid og egenkapital utgjør for
Sør-Trøndelag og Hedmark som ligger høyest, 355 922 kroner pr. årsverk
og for Vest-Finnmark som ligger lavest, 104 441 kroner pr. årsverk.
Det er i regnskapet foretatt oppsplitting av Øst-Finnmark og Vest-Finnmark
i soner – se tab 3.3. Her viser tilsvarende beregning at Karasjok
vest og Kautokeino midt ligger lavest med hhv. 91 620 kroner og
92 532 kroner pr. årsverk, mens Polmak/Varanger ligger høyest med
321 060 kroner pr. årsverk.
Gjennomsnittlige nøkkeltall pr. siida andel
og pr. rein i de ulike reinbeiteområdene er også presentert i proposisjonen.
Den nye reindriftsloven legger på en helt annen måte
enn tidligere til rette for større grad av internt selvstyre i næringen.
Samtidig er det utformet regler som gir styringsmaktene hjemmel til
å følge opp med å sette rammer eller iverksette tiltak og sanksjoner
i de tilfeller det interne selvstyret ikke fungerer, eller det er
nødvendig av hensyn til ressursgrunnlaget eller andre samfunnsinteresser.
Departementet ser det her som viktig å videreføre
og videreutvikle de omleggingene som ble gjennomført i reindriftsavtalen
for 2003/2004. I dette arbeidet er det sentralt å fortsette arbeidet med
å forenkle og effektivisere reindriftsavtalens virkemiddelsystem.
For å skape en nødvendig forutsigbarhet innenfor næringen, samt
å kunne ha en effektiv oppfølging av juridiske virkemidler, er det
nødvendig med stabile rammebetingelser i form av distrikts- og siidagrenser,
beitetider og øvre reintall fastsatt for den enkelte siida.
Debatten om reintallstilpasning for en bærekraftig
reindrift har i første rekke dreid seg om beiteutnyttingen i områdene
i Finnmark. Det har i en årrekke vært satt søkelys på vinterbeiteressursene
og bruken av lavbeitene i disse områdene, og spørsmålet har på nytt
kommet i fokus som følge av at det i de siste årene er registrert
en generelt positiv utvikling i lavdekket på Finnmarksvidda. Landbruks-
og matdepartementet vil, til tross for denne positive utviklingen,
understreke at situasjonen for lavbeitene på Finnmarksvidda fortsatt
langt fra er optimal. Departementet legger stor vekt på oppfølging
av overvåkingsprogrammet, og nye undersøkelser er planlagt gjennomført
i 2009 og 2010.
Det var ved utgangen av driftsåret 2007/08 totalt registrert
ca. 252 400 rein i Norge pr. 31. mars 2008. Dette er en oppgang
på ca. 9 000 rein i forhold til foregående driftsår. Man må tilbake
til driftsåret 1988/89 for å finne et tilsvarende høyt reintall
på landsbasis. Reintallsutviklingen på landsbasis styres langt på
vei av utviklingen i Finnmark, som med drøyt 187 000 rein har omtrent
74 pst. av det samlede reintallet.
Reinens sesongvise forflytting og den nomadiske
driftsformen er selve bærebjelken for en optimal produksjon og grunnlaget
for reindriftskulturen slik vi kjenner den i dag. Siden reindriften
drives på naturens premisser, er den generelt sårbar i forhold til
ytre påvirkninger som klima.
Det vil fremover bli behov for økt kunnskap
om ulike effekter av klimaendringer, kartlegging av beite- og bruksområder
for reindriften og økt kunnskap om sammenhengen mellom klima og ulike
faktorer som påvirker tap i reindriften. Videre er det behov for
økt kunnskap om reinhelse- og velferd. Å fremme kunnskapsgrunnlaget
og tilpasningsmuligheter vil stå sentralt i departementets videre
arbeid for å sikre reindriften i et endret klima.
Implementering av ny reindriftslov har vært
en høyt prioritert oppgave siden ikrafttredelsen 1. juli 2007. Det
er iverksatt mange tiltak for å få dette til på en så god og effektiv
måte som mulig.
I juni 2008 leverte en arbeidsgruppe forslag
til kriterier for fastsettelse av et økologisk bærekraftig reintall.
Reindriftsnæringen var i flertall i gruppen. Det var stor enighet
i gruppen om kriteriene. Landbruks- og matdepartementet har utarbeidet
veilederen for fastsetting av økologisk bærekraftig reintall basert
på forslaget til arbeidsgruppen, og hoveddelen av innkomne høringsuttalelser
til rapporten som ga støtte til forslaget. I veilederen legges det
opp til å bruke kondisjonsbaserte kriterier for å vurdere om et reintall
er økologisk bærekraftig. I tillegg ble det ansett nødvendig å angi
normer for hva som er bærekraftig i form av konkrete måltall.
Både selve prosessen med å utarbeide kriterier for
et økologisk bærekraftig reintall, og særlig det forhold at man
gjennom et nært samarbeid med næringen kom i mål med dette arbeidet,
er nytt i forhold til forvaltningen av reindriften. Gjennom dette
arbeidet har man fått til en god dialog med næringen, samt felles
forståelse for de utfordringer man står overfor.
Bruksreglene blir det sentrale verktøyet i arbeidet
med å utvikle en bærekraftig reindrift. Bruksreglene skal bla. gi
nærmere regler om fordeling av beiter mellom siidaer, om reintall,
bruk og vedlikehold av gjerder og andre fellesanlegg, bruk av motoriserte
kjøretøy etc. For noen distrikter vil regler for beitebruken være
den klart vanskeligste oppgaven når bruksreglene skal utarbeides.
Det må likevel understrekes at det for de aller fleste distrikter
ikke vil være problemer knyttet til denne oppgaven.
Frist for distriktene til å sende inn bruksregler
er satt til 1. juli 2009. Etter dette tidspunktet vil det bli klart
om rettighetsproblematikk har vært til hinder for at bruksreglene
er blitt utarbeidet. Selv om det ikke forventes at dette problemet
er særlig omfattende, er det allerede satt i gang forberedelser
på hvordan man håndterer en slik situasjon.
Når distriktsstyrene har oversendt bruksregler
til myndighetene, vil det også foreligge forslag om reintall ut
fra det beitearealet som siidaene i distriktet disponerer. Dersom
dette reintallet godkjennes av Reindriftsstyret, vil det bli vedtatt
nye reintall som vil bli brukt i oppfølgingen. Hovedpoenget er at
det skal være siidaenes beitegrunnlag som skal avgjøre reintallet.
Når reintallet er godkjent, vil det også være langt lettere å sanksjonere
for å få et eventuelt for høyt reintall redusert til vedtatt nivå.
Denne muligheten var nærmest utelukket etter gammel lov.
Landbruks- og matdepartementet vil understreke betydningen
av å avvente resultatene fra distriktenes arbeid med utarbeidelse
av bruksregler før det trekkes noen konklusjon om hvordan ny lov
virker i forhold til de utfordringer man står overfor. Dette arbeidet
er nå inne i en viktig fase. Først i løpet av 2009/2010 er det mulig
å vurdere om det er behov for å sette i gang andre tiltak. Landbruks-
og matdepartementet vil i tilknytning til statsbudsjettet for 2010
gi en foreløpig orientering om status for arbeidet med bruksreglene.
Forhandlingene med Sverige om en ny reinbeitekonvensjon
ble tatt opp igjen i desember 2005 etter at de to land var blitt
enige om et nytt felles mandat for videre forhandlinger. Forhandlingene
som har vært ført på dette grunnlaget ble sluttført i februar 2009.
Delegasjonene kom da til enighet om utkast til konvensjon med tilhørende
vedtekter for de felles forvaltningsorganer som foreslås opprettet
og områdeprotokoll med den geografiske områdefordelingen, herunder
nærmere bestemmelser om gjerder.
Forhandlingsresultatet er overlevert til regjeringene
i de to land for videre oppfølging. Regjeringen vil komme tilbake
til denne saken overfor Stortinget med en proposisjon om samtykke
til ratifikasjon. En ny konvensjon vil mest sannsynlig tre i kraft
i løpet av 2010. Inntil en ny konvensjon er på plass, er det fortsatt
behov for tiltak for de norske reinbeitedistriktene som i dagens
situasjon er utestengt fra vinterbeiter i Sverige.
Markedet for omsetning av reinkjøtt er fortsatt svært
godt, og det oppnås gode priser. Dagens gjennomsnittlige bruttopris
til reineier er på om lag 70 kroner pr. kg. Slakteriene har problemer med
å følge opp sine leveringsavtaler på reinkjøtt. Denne situasjonen
er positiv for reineierne ved at det foreligger gode muligheter
for at reineierne kan øke sine produksjonsbaserte inntekter.
Selv om markedssituasjonen for reinkjøtt har bedret
seg de siste årene, påvirkes reinkjøttbransjen av mange ulike forhold
som gir ulike utfordringer og muligheter for økt verdiskaping. Fortsatt
er det sentralt å videreutvikle samarbeidet mellom sentrale aktører
innenfor produksjon, slakting og omsetning av reinkjøtt. En koordinering
av slaktingen er sentralt for å utnytte slaktekapasiteten og sikre
markedet en forutsigbarhet på levering av reinprodukter. I tillegg
er det viktig med fortsatt markedsbasert produktutvikling.
Reinens naturlige forflytting og den nomadiske driftsformen
er bærebjelken for en optimal produksjon i arktiske områder, og
utgjør grunnlaget for reindriftskulturen slik vi kjenner den i dag.
Inngrep og forstyrrelser i reindriftens bruksområder
har økt betydelig de siste årene. Totaleffekten av mange små inngrep
og forstyrrelser kan ofte være større enn summen av de enkelte inngrep
skulle tilsi. En slik fragmentering av reinbeiteland har vært, og
er trolig, en av de alvorligste truslene mot dagens reindrift,
Det er behov for en bedre sikring av reindriftens arealer,
og da spesielt rettet mot de arealene som er nødvendige for en bærekraftig
reindrift. Dette er særlig aktuelt i de sørlige samiske områdene hvor
reindriften er av helt avgjørende betydning for opprettholdelse
og videreutvikling av den sørsamiske kulturen.
Regjeringen har besluttet å opprette et interdepartementalt
prosjekt med formål å få økt oppmerksomhet og kunnskap omkring arealforvaltning
og reindrift, samt å legge til rette for en bedre sikring av reindriftens
arealer. Bakgrunnen for etablering av prosjektet er at norske myndigheter
etter Grunnloven § 110a og folkerettens regler om urbefolkninger
og minoriteter, er forpliktet til å legge til rette for at reindriften
fortsatt kan bevares og utvikles som en sentral del av det materielle
grunnlaget for samisk kultur.
Plan- og bygningslovens regler, og hvordan disse
blir praktisert, har stor betydning for hvordan reindriftsinteressene
blir ivaretatt. Den nye planloven som er vedtatt, forplikter planmyndighetene
til å ivareta naturgrunnlaget for samisk reindrift. Nye regler om
medvirkning og krav om planprogram skal sikre at reindriftens interesser
kommer tidlig inn i planprosessen.
For å ivareta reindriften i planarbeidet, er
informasjon om areal- og beitebruk og interessene som knytter seg
til dem, av avgjørende betydning. Landbruks- og matdepartementet
ser det som svært viktig at det ut fra disse arealbrukskartene også
utvikles og utarbeides kart med en verdiklassifisering av reinbeiteområdene.
Disse kartene skal på en bedre måte kunne synliggjøre områdene hvor
næringen har særlige beite- og bruksinteresser og vil med det være
mer anvendelige bl.a. i sammenheng med den kommunale planleggingen.
Arbeidet med å gjennomføre en verdiklassifisering av reinbeiteområdene
er en av oppgavene som har høyest prioritet for forvaltningen de
neste årene.
Reindriften er utsatt for tap av ulike årsaker.
De viktigste er tap på grunn av rovvilt, ugunstige vær- og beiteforhold,
sykdom, ulykke og påkjørsler. Hovedårsaken til at reindriftsnæringen
er spesielt utsatt for rovvilttap, er at beitingen skjer i utmark
året igjennom. Dette innebærer at driftsformen i seg selv medfører
en større tapsrisiko, og gjør næringen spesielt sårbar ved en økning
i rovviltstammene. Tapene skjer hovedsakelig i kalvingsperioden
på våren og i vinterperioden.
De høye tapene i Nord-Trøndelag, Nordland og Troms
har ført til en særlig bekymringsfull situasjon for reindriftsnæringen
i disse områdene. Det er i 2008 igangsatt omfattende studier for
å dokumentere produksjon og tap i områdene i Troms, Nordland, Nord-Trøndelag
og Sør-Trøndelag/Hedmark. Dette arbeidet gjennomføres av Norsk institutt
for naturforskning, og er en utvidelse og videreføring av pågående
studier i Finnmark.
I stortingsmeldingen om rovviltpolitikken legges
det stor vekt på å utprøve og ta i bruk tapsforebyggende og konfliktdempende
tiltak mellom rovvilt og beitedyr. I statsbudsjettet for 2009 er
midlene til dette formålet økt med 40 mill. kroner til over 80 mill.
kroner på årsbasis. I reindriften er det imidlertid på grunn av
driftsformen med beiting i utmark året gjennom krevende å iverksette
effektive forebyggende tiltak. Tiltakene er både arbeids- og kostnadskrevende, og
de kommer ofte i konflikt med reindriftens driftsmåter. Det er derfor
viktig at også fremtidens rovviltforvaltning bygger på å opprettholde en
bærekraftig reindrift basert på næringens tradisjonelle nomadiske
driftsmåter.
I samsvar med St.prp. nr. 1 (2008–2009) Landbruks-
og matdepartementet har Stortinget vedtatt bevilgninger over kap.
1151 med i alt 97,0 mill. kroner. Den nye avtalen har en ramme på 101,0
mill. kroner. Foruten forslag om omdisponering av 0,75 mill. kroner
fra kap. 1147 post 71 til kap. 1151 post 51, samt ompostering av
4,0 mill. kroner fra kap. 1151 post 51 til post 75, vil alle budsjettmessige
endringer og omdisponeringer som følge av ny avtale, først gis virkning fra
kommende budsjettår, dvs. 2010 for dette oppgjøret.
Omdisponering av 0,75 mill. kroner fra kap. 1147
post 71 til kap. 1151 post 75 gjelder tiltak for distrikt som er
utestengt fra vinterbeiter i Sverige. Omposteringen på kap. 1151
fra post 51 til post 75 er knyttet til merforbruk på posten for direkte
tilskudd. Forslaget til budsjett for 2010 med fordeling av reindriftsavtalens
ramme på de ulike postene legges frem for Stortinget i forbindelse
med ordinær budsjettbehandling gjennom St.prp. nr. 1 (2009–2010)
Landbruks- og matdepartementet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunvor Eldegard, Sigrun Eng, Steinar Gullvåg, Sigvald Oppebøen Hansen
og Arne L. Haugen, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr,
Kåre Fostervold og Øyvind Korsberg, fra Høyre, Rolf Jarle Brøske og
Torbjørn Hansen, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti,
Ingebrigt S. Sørfonn, fra Senterpartiet, lederen Ola Borten Moe, og
fra Venstre, Leif Helge Kongshaug, viser til St.prp. nr.
76 (2008–2009).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til reindriftsavtalen
2009/2010 som er fremforhandlet av partene, staten og Norske Reindriftssamers
Landsforbund (NRL), til de mål og retningslinjer som ligger til
grunn for reindriftspolitikken som er trukket opp i St.meld. nr.
28 (1991–1992) En bærekraftig reindrift, og til Stortingets behandling
av denne, jf. Innst. S. nr. 167 (1991–1992).
Flertallet viser til at reindriften
gir en god utnyttelse av ressurser i marginale fjell- og utmarksområder,
og er en sentral bærer av samisk kultur. Flertallet er
opptatt av at tiltakene i reindriftspolitikken må innrettes slik
at næringen kan sikres, utvikles og styrkes, og viser til de mål som
er satt av Stortinget om at reindriften skal være bærekraftig, både
i økologisk, økonomisk og kulturell forstand. Dette er stadfestet
i den nye reindriftsloven, Ot.prp. nr. 30 (2006–2007), jf. Innst.
O. nr. 57 (2006–2007). Sammen med den årlige reindriftsavtalen er
dette de to sentrale virkemidlene for å nå de reindriftspolitiske målene.
Flertallet har merket seg at
den fremforhandlede reindriftsavtalen har en ramme på 101,0 mill.
kroner, noe som er en økning på 4,0 mill kroner i forhold til Reindriftsavtalen
2008/2009 etter vedtatt budsjett for 2009.
Flertallet viser for øvrig til
at godtgjørelse til arbeid og egenkapital i næringa er om lag 127 000
kroner pr. årsverk i 2008, og at det er store regionale forskjeller. Flertallet har
videre merket seg at reindriften er i en positiv økonomisk utvikling
samlet sett, noe som først og fremst har sammenheng med et økt slakteuttak
og en betydelig forbedring i prisen på reinkjøtt. Inntektsnivået
i reindriftsnæringen er imidlertid fortsatt generelt lavt. Flertallet mener
at avtalen gir en betydelig bedring i økonomien til reinbeitedistriktene,
og at den har en klar profil mot å øke slakteuttaket og bidra til
en bærekraftig reindriftsnæring. I arbeidet med å få en bærekraftig
reindrift er det viktig å bidra til å utvikle markedet for reindrift. Flertallet har derfor
merket seg at det i avtalen er lagt opp til å gi Opplysningskontoret
for kjøtt en oppgave på dette området, og ser det som naturlig at
man også for reinkjøttmarkedet anvender dette kompetansemiljøet.
Flertallet viser til at ny reindriftslov
ble vedtatt i Stortinget våren 2007, og trådte i kraft 1. juli 2007.
Loven var resultatet av en lang og grundig prosess, og de nye reglene
er en nyvinning både for reindriften og for samfunnet. Den nye reindriftsloven
legger på en helt annen måte enn tidligere til rette for internt
selvstyre i reindriften, samtidig som det gir myndighetene mulighet
til å ivareta sitt overordnede ansvar for at reindriften er bærekraftig.
Reindriftsdistriktene har en viktig rolle i arbeidet med oppfølging
av ny reindriftslov, og skal utarbeide bruksregler for ressursforvaltningen.
Flertallet viser til at det også
er etablert nye virkemidler som kan settes inn når et for høyt reintall
skal reduseres. Selv om det nå er registrert en generelt positiv
utvikling i lavdekket på Finnmarksvidda, har flertallet merket
seg at det i proposisjonen understrekes at situasjonen for lavbeitene
på Finnmarksvidda langt fra er optimal. Flertallet er
tilfreds med at det gjennom avtalen gis en kraftigere stimulans
til alle reineiere i Vest-Finnmark for å redusere og tilpasse reintallet,
ved at de tidligere ordningene med kalveslaktetilskudd og tidligslaktetilskudd
erstattes av et nytt tilskudd hvor reineierne må oppfylle et fastsatt
slaktekrav.
Komiteen er bekymret
over at arbeidet med å redusere reintallet i de mest utsatte områdene
i Finnmark tar lang tid, og er opptatt av at dette viktige arbeidet
følges opp slik at man sikrer en mest mulig bærekraftig reindrift.
Dette er spesielt viktig av hensyn til dyrevelferden, men også for
å sikre at reindrifta skal skje innenfor forsvarlige økologiske
og økonomiske rammer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser det derfor som
viktig at Regjeringen vektlegger oppfølging av overvåkingsprogrammet
som er iverksatt, og merker seg at nye undersøkelser planlegges gjennomført
i 2009 og 2010.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser for øvrig til at det er gjort et betydelig arbeid fra departementets
side for å få implementert den nye reindriftsloven. Dette
flertallet understreker at det nå er viktig at loven får
lov til å virke etter hensikten før man konkluderer om hvilken effekt
den har på målet om bærekraftig reindrift, og før man vurderer behovet
for ytterligere tiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at det i perioden fra reindriftsloven
ble behandlet og frem til i dag, har vært mange medieoppslag om alvorlige
problem med et altfor høyt antall reinsdyr i store deler av Finnmark.
At Finnmarksvidda er nedbeitet og at dyrene er så avmagret at de
ikke tåler å bli transportert til slakting, er svært alvorlig for
miljøet, dyrevelferden og kjøttkvaliteten, jf. spørsmål fra representanten Elisabeth
Røbekk Nørve til statsråden i Stortingets spørretime 16. april 2008
og interpellasjon fra representanten Olav Gunnar Ballo til landbruks-
og matministeren 18. mai 2009.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til statsrådens svar i interpellasjonsdebatten
med Ballo. Her slår han fast at arbeidet med å øke slakteuttaket
har vært en høyt prioritert oppgave for å tilpasse reintallet til
reinbeiteressursene, og for at produksjonspotensialet skal utnyttes
på best mulig måte. Statsråden sa også at omleggingen av virkemidlene
over reindriftsavtalen, som første gang skjedde i 2003–2004 (regjeringen
Bondevik II), viser seg å være en vellykket endring, samt at endringene
har medført en økning av slakteuttaket spesielt i Finnmark. Innretningen
av virkemidlene for å stimulere til økt produksjon og slakting er
også blitt videreført, og til dels forsterket i de senere reindriftsavtalene.
Statsråden slår videre fast at de produksjonsbaserte inntektene
i Finnmark har økt fra 72 mill. kroner i 2006 til 86 mill. kroner
i 2007, og at statstilskuddene samtidig er redusert fra 61 mill.
kroner til 48 mill. kroner, noe som betyr en økning i inntektene
med 18 pst., mens tilskuddene gikk ned med 22 pst.
Disse medlemmer er likevel fremdeles
sterkt bekymret for situasjonen i mange av distriktene i Finnmark
der det går for sent å vise til resultat, og hvor det fremdeles
kan påvises dyretragedier og et betydelig potensial for økt slakteuttak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre forventer nå at Regjeringen snarest tar
de nødvendige grep som må til for at også de områdene i Finnmark
som fremdeles sliter med for mange dyr og avmagring, tar ansvar
i tråd med Stortingets vedtak om en mer bærekraftig utvikling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil videre vise
til at allerede under behandlingen av lov om reindrift (reindriftsloven) 24. mai
2007, uttalte opposisjonspartiene følgende:
"Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det er 15 år siden
Stortinget behandlet en egen stortingsmelding om reindrift, St.meld.
nr. 28 (1991–1992), jf. Innst. S. nr. 167 (1991–1992). Disse medlemmer
mener at det må utarbeides en ny reindriftsmelding på bakgrunn av
de store endringer som har skjedd i reindriften i denne perioden.
Dette gjelder både på det økologiske plan med arealinngrep, tap
av beiteland, rovdyrtap, klimaendringer, på det rettslige plan med
økt fokus på sedvanerett, ny reindriftslov og ny reinbeitekonvensjon,
og på det økonomiske plan med omlegging av tilskudds- og erstatningsordninger.
Reindriftsnæringen har, særlig i Finnmark, utfordringer knyttet
til produksjonsvariasjoner, lave slaktevekter, svært høye rapporterte
rovdyrtap og lav produktivitet.
På denne bakgrunn
fremmer disse medlemmer følgende forslag:
"Stortinget
ber Regjeringen legge frem en egen stortingsmelding om reindrift
innen våren 2008.""
Disse medlemmer fremmer på nytt
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge frem en egen stortingsmelding
om reindrift i løpet av 2010."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
svært kritiske til den reindriftspolitikken som har vært ført gjennom
mange år og som fortsatt ønskes ført av den sittende regjering. Disse
medlemmer mener det er behov for en politikkomlegging overfor
reindriftsnæringen. Disse medlemmer vil hevde at
utviklingen har vist at Fremskrittspartiet har fått rett i sin dystre
spådom om hvordan næringen vil utvikle seg dersom politikken ikke
blir endret. Til tross for betydelig kapitalinnsprøytning og mange tiltak
viser totalregnskapet for reindriften et svært lavt vederlag til
arbeid og kapital på kun kr 127 000 pr. årsverk.
Disse medlemmer viser til at
spesielt i Vest-Finnmark har reindriftspolitikken ført til en økologisk
katastrofe med store nedbeitede områder og underernærte dyr. Disse
medlemmer mener at reintallet, spesielt i Vest-Finnmark,
er altfor høyt og at det må iverksettes kraftige tiltak for å få
redusert dette betydelig. Det er også uklart hvor mange rein som
finnes. Disse medlemmer viser til at det i en rekke
år har vært forsøkt å få ned reintallet i en dialog med reindriftsnæringen
og offentlige økonomiske tiltak uten at dette har gitt ønsket resultat.
Disse medlemmer er grunnleggende
uenige i den politikken som føres overfor reindriftsnæringen med
en næringsavtale som er med på å øke problemene i næringen fremfor
å løse dem. Statlige tilskudd er også produksjonsdrivende, noe som
fører til problemer for næringen.
Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets
konsekvente kritikk av systemet med næringsavtaler, og har programfestet
en avvikling av disse. Disse medlemmer mener rammevilkårene
i reindriftsnæringen ikke skal skille seg vesentlig ut fra det som
er vanlig i andre næringer. Disse medlemmer vil avvikle
reindriftsavtalen og legge reindriftssubsidier og andre statlige
økonomiske tiltak overfor reindriften til statsbudsjettet uten forutgående
forhandlinger.
Disse medlemmer viser til sine
merknader og forslag til den nylig behandlede reindriftsloven. Dersom
intensjonene i den nye reindriftsloven skal fungere er det helt
avgjørende at politiske myndigheter har mot og vilje til å ta i
bruk de sanksjonsordninger som loven åpner for. For å unngå at den
tragiske situasjonen i deler av næringen fortsetter, er det viktig
at det handles raskt. Disse medlemmer mener at det
også må gjøres grep gjennom reindriftsavtalen og at de offentlige
overføringene kun er med på å forsterke problemene enn å løse dem.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Forslag til ny reindriftsavtale bifalles ikke."
"Stortinget ber Regjeringen i en overgangsperiode
fremme forslag til subsidier og andre økonomiske tiltak overfor
reindriftsnæringen i forbindelse med statsbudsjettet uten forutgående forhandlinger."
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen legg frem en egen stortingsmelding
om reindrift i løpet av 2010.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
Forslag til ny reindriftsavtale bifalles ikke.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen i en overgangsperiode
fremme forslag til subsidier og andre økonomiske tiltak overfor
reindriftsnæringen i forbindelse med statsbudsjettet uten forutgående forhandlinger.
Komiteens tilråding fremmes av en samlet komité,
bortsett fra medlemmene fra Fremskrittspartiet.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre følgende
vedtak:
I
I statsbudsjettet for 2009 gjøres følgende endringer:
Kap. | Post | Formål | Kroner |
Utgifter |
1147 | | Reindriftsforvaltningen | |
| 71 | Omstillingstiltak
i Indre Finnmark, reduseres med | 750 000 |
| | fra kr 10 304 000
til kr 9 554 000 | |
1151 | | Til gjennomføring
av reindriftsavtalen | |
| 51 | Tilskudd til Utviklings-
og investeringsfondet, reduseres med | 3 250 000 |
| | fra kr 35 900 000
til kr 32 650 000 | |
| 75 | Direkte og kostnadssenkende
tilskudd, økes med | 4 000 000 |
| | fra kr 53 100 000 til kr 57 100 000 | |
II
Stortinget gir Landbruks- og matdepartementet fullmakt
til å iverksette tiltak i henhold til den inngåtte reindriftsavtalen,
som er knyttet til bevilgninger i 2010.
Oslo, i næringskomiteen, den 16. juni 2009
Ola Borten Moe |
Arne L. Haugen |
leder |
ordfører |