Det vises til brev av 4. desember med oversendelse
av forslag fra stortingsrepresentantene Line Henriette Hjemdal,
Knut Arild Hareide, Øyvind Håbrekke og Rigmor Andersen Eide; dokument
8:26 S (2009-2010). Forslaget lyder:
"Stortinget ber Regjeringen
utarbeide en handlingsplan for CO2-fangst og lagring fra de største
punktutslippene i industrien. Handlingsplanen legges frem for Stortinget
innen utgangen av 2010."
Verdens energibehov er forventet å være nesten 50
prosent høyere i 2030 enn i dag. Dette vil innebære en utslippsøkning
som kan gi global oppvarming på 6 grader sammenliknet med før-industrielt
nivå og farlige klimaendringer, dersom kursen ikke legges om. CO2-fangst og -lagring (CCS) vil være et
av de viktigste tiltakene for å kunne møte veksten i energibehovet
og samtidig redusere utslippene.
Det internasjonale energibyrådet (IEA) anslår
at det må bygges 3.400 fullskala CCS-anlegg innen 2050 i verden
dersom den globale oppvarmingen skal begrenses til 2 grader. Globalt
må det bygges 1700 CCS fullskala anlegg i industrien innen 2050.
I dag eksisterer det kun fire CCS-anlegg, og Sleipner og Snøhvit
er to av dem.
Dette er bakgrunnen for Regjeringens betydelige satsing
på CO2-fangst og -lagring. Regjeringen vil
bidra til å utvikle fremtidsrettede og effektive teknologier slik
at CO2-håndtering kan realiseres nasjonalt
og internasjonalt. En hovedstrategi for å oppnå dette er å opparbeide
kunnskap og erfaring fra egne prosjekter i Norge, og på denne måten
være et forgangsland. Det er en sentral målsetting at Norges bidrag,
sammen med innsats i andre land, til sammen skal bidra til at fangst
og lagring av CO2 skal kunne bli et godt og
anerkjent tiltak for å redusere CO2-utslipp nasjonalt og internasjonalt.
Realiseringen av prosjekter for CO2-håndtering er helt sentralt i satsingen
på å utvikle CO2-håndtering som virkemiddel
i klimapolitikken. Hoveddelen av den norske satsingen skjer på Mongstad.
I samsvar med Gjennomføringsavtalen mellom staten og Statoil fra
2006, skal fangst, transport og lagring av CO2 på
Mongstad skje stegvis. Teknologisenteret for CO2-fangst
som nå er under bygging, er første steg i denne satsingen.
Formålet med teknologisenteret på Mongstad er å
identifisere, utvikle, teste og kvalifisere mulige teknologiske
løsninger for fangst av CO2, samt å redusere
kostnader ved å fange CO2 slik at teknologien
kan få bred anvendelse. Det er en målsetting for regjeringen at
teknologisenteret for CO2-fangst kan
skape en arena for måltrettet testing av teknologi, samt spredning
av disse erfaringene slik at kostnadene og risiko for fullskala
CO2-fangst kan reduseres. To ulike fangstteknologier
vil testes på to ulike utslippskilder med ulikt innhold av CO2 i
eksosgassen. Den ene eksosgassen kommer fra raffineriet og representerer
således en type industriutslipp. Dette gjør at erfaringene fra testingen
vil være relevante for både utslipp fra gasskraftverk og kullkraftverk
samt utslipp fra industriprosesser. Det er en rekke likhetstrekk mellom
CO2-fangst fra kraft og industri. Kunnskap
og teknologi som utvikles for CO2-håndtering
på kraftproduksjon, som ved teknologisenteret på Mongstad, vil derfor
ha stor overføringsverdi ved utvikling av fangstprosesser for industriutslipp.
Andre steg i satsingen på Mongstad innebærer etablering
av fullskala fangst, transport og lagring av CO2 fra
kraftvarmverket som er under etablering i tilnytning til raffineriet.
Planleggingen av fullskalaanlegget for CO2-håndtering
på Mongstad pågår for fullt. I tråd med målsettingen fra 2006, arbeides
det for å fremme grunnlaget for investeringsbeslutning i 2012. Investeringsgrunnlaget
vil inneholde en detaljert fremdriftsplan og tidspunkt for oppstart. Regjeringen
er opptatt av at fullskalaprosjektet på Mongstad balanserer mellom
rask fremdrift, utvikling av best mulig teknologi og kostnadskontroll
på en effektiv og god måte.
Teknologier for CO2-fangst
er fortsatt uprøvd i større skala – også på verdensbasis. Mongstad-prosjektene
vil bidra til helt nødvendig teknologiutvikling som vil ha betydning
for reduksjon av klimagassutslipp i en større målestokk, som i industrien,
enn det prosjektene selv representerer.
Regjeringen har også igangsatt et CO2-transport og -lagringsprosjekt som skal
sørge for at CO2 fra de norske planlagte
CCS-prosjektene blir transportert og lagret på en trygg måte. Siden CCS
innen industrien vil stå overfor tilsvarende utfordringer hva gjelder
transport og lagring av CO2 som CCS innen
kraftproduksjon, vil erfaringen fra CO2-transport
og lagringsprosjektet være overførbar til eventuell transport og
lagring av CO2 fra industriutslipp.
Utslipp fra industrien vil imidlertid stort
sett ha en annen sammensetning og CO2-konsentrasjon enn
utslipp fra kraftverk. Dette vil kreve prosesstekniske tilpassninger
i fangstprosessen og utvikling av kjemikalier. Det er derfor behov
for målrettet forskning, utvikling og demonstrering for å utvikle
fangstprosesser for industriutslipp.
CLIMIT er det nasjonale programmet for forskning,
utvikling og demonstrasjon av teknologier for fossil kraftproduksjon
med fangst og lagring av CO2. Regjeringen
vil foreslå for Stortinget i RNB 2010 å utvide CLIMITs mandat til
også å gjelde forsknings- og demonstrasjonsprosjekter for CO2-håndtering i industrien. Utvidelsen
må også notifiseres til ESA. I statsbudsjettet for 2010 er det satt
av 180 millioner kroner til forskning, utvikling og demonstrering
innenfor CCS. Dette er 30 millioner kroner mer enn i år.
I perioden 2006 til 2009 er det over statsbudsjettet
bevilget over 3 milliarder kroner til CO2-håndtering.
For 2010 er det satt av om lag 3,5 milliarder kroner. CO2-håndteringsprosjekter er svært komplekse
og ressurskrevende. Selv om byggearbeidet er i gang på teknologisenteret
og planlegging av fullskala fangst pågår på Mongstad, er den konkrete
satsingen fremdeles i en innledende fase. Det er således viktig
å kunne dra nytte av de konkrete erfaringene fra den eksisterende
satsingen på Mongstad. I tillegg til arbeidet på Mongstad, er det
viktig at kunnskap og erfaringene fra transport og lagring og fra Climits
satsing på forskning og utvikling av fangsteknologi danner basis
for videre utvikling av CO2-håndtering
i Norge.