Justisdepartementet legger i proposisjonen frem forslag til en
ny lov om vergemål. Forslaget svarer til forslaget i Ot.prp. nr.
110 (2008–2009) som ble fremmet for Odelstinget i forrige sesjon.
Loven vil erstatte lov 28. november 1898 om Umyndiggjørelse og lov 22. april
1927 nr. 3 om vergemål for umyndige. Lovforslaget har bakgrunn i
Vergemålsutvalgets utredning i NOU 2004:16 Vergemål.
Departementet ser et klart behov for en grunnleggende revisjon
av gjeldende lovgivning på vergemålsområdet. Siden lov om umyndiggjørelse
og lov om vergemål ble vedtatt i henholdsvis 1898 og 1927, har det
skjedd store samfunnsmessige endringer. I løpet av denne tiden har
også bevisstheten om behovet for vern av svake gruppers rettigheter
økt både i Norge og ellers i verden. Familiemønstre er endret, de
offentlige velferdsordningene er vesentlig utbygd og det er et økt
kommersielt press mot enkeltpersoner, ikke minst barn. Samfunnet
har også blitt mer komplekst, og det stilles krav til borgerne gjennom
regelutvikling på stadig nye områder. Det er derfor viktig at det
regelverket som skal sikre representasjon for mennesker som trenger
bistand til å ivareta egne interesser, gjennomgår en modernisering
og blir bedre tilpasset dagens forhold.
Departementet drøfter hvilke regler som bør gjelde for mindreårige
under vergemål. Det foreslås at myndighetsalderen fortsatt skal
være 18 år. Det foreslås å videreføre hovedregelen om at en mindreårig
i utgangspunktet ikke kan binde seg selv ved rettslige handlinger
eller råde over sine midler. Fra dette utgangspunktet foreslås visse
unntak. En mindreårig kan for eksempel råde over midler som er stilt
til hans eller hennes egen rådighet. En mindreårig over 15 år kan
også selv inngå arbeidsavtaler og med vergemålsmyndighetens samtykke
drive næringsvirksomhet. Videre har en mindreårig over 15 år råderett
over midler han eller hun har tjent ved eget arbeid eller egen virksomhet.
Departementet går inn for å oppheve dagens ordning med umyndiggjøring
og foreslår å erstatte denne med en ordning med individtilpasset
vergemål. Vilkårene for å opprette vergemål foreslås i stor grad
å være de samme som etter gjeldende rett, men med visse endringer
og forenklinger. Departementet fremmer dessuten forslag til en bestemmelse
om vergemålets omfang, hvor blant annet det minste middels prinsipp
videreføres og tydeliggjøres.
At en person settes under vergemål, innebærer at det oppnevnes
en verge som har kompetanse til å handle på vegne av personen. Ved
et ordinært vergemål har personen sin rettslige handleevne i behold
og kan dermed disponere også på egen hånd. Et vedtak om å sette
en person under vergemål vil imidlertid kunne suppleres med et særskilt
vedtak om hel eller delvis fratakelse av den rettslige handleevnen.
Dersom vilkårene for fratakelse av den rettslige handleevnen er
oppfylt, mener departementet at handleevnen bør kunne fratas personen
både på det økonomiske og det personlige området. Adgangen til å
frata den rettslige handleevnen i personlige forhold forutsettes
imidlertid benyttet med varsomhet, og etter forslaget skal dette
bare kunne skje på bestemte områder.
Forslaget om delvis fratakelse av den rettslige handleevnen representerer
en grunnleggende endring i forhold til gjeldende rett, ved at dagens
lovgivning ikke åpner for ordninger som ligger mellom full umyndiggjøring
og hjelpevergemål. Dette forslaget er en forutsetning for at vergemålet
skal kunne tilpasses det enkelte individet.
Departementet drøfter spørsmålet om hvordan vergemålsmyndigheten
skal organiseres. Departementet drøfter her fordeler og ulemper
ved ulike organisasjonsmodeller og konkluderer med at en regionalisering
av den lokale vergemålsmyndigheten ved overføring av oppgavene fra
kommunen til fylkesmannen totalt sett vil gi den mest hensiktsmessige løsningen.
Lovforslaget innebærer at oppgavene til dagens om lag 420 kommunale
overformynderier for fremtiden skal ivaretas av landets fylkesmannsembeter,
og at ordningen med politisk valgte overformyndere opphører. Departementet
går videre inn for at hvert fylke skal utgjøre ett vergemålsdistrikt,
men likevel slik at Oslo og Akershus er ett distrikt. Det foreslås
dessuten en viss adgang for fylkesmannen til å beslutte å legge
oppgaven som lokal vergemålsmyndighet til ett eller flere kontorer
innenfor fylket. Det foreslås videre en bestemmelse som gir hjemmel for
opprettelse av en samlet klage- og tilsynsfunksjon, gjeldende for
hele landet. Denne sentrale vergemålsmyndigheten skal etter lovforslaget
behandle klager over fylkesmannens vedtak og føre tilsyn med fylkesmannens
oppgaver etter vergemålsloven.
Departementet foreslår at oppnevning som verge skal være betinget
av at vedkommende anses egnet for vervet, og at vedkommende selv
samtykker i oppnevningen. Departementet anser det videre hensiktsmessig
å lovfeste at den lokale vergemålsmyndigheten kan etablere ordninger
med faste verger. Personer som engasjeres som faste verger, skal
etter lovforslaget ha plikt til å fremlegge politiattest. For andre
oppnevnte verger skal det stilles krav om politiattest hvis vergen
ikke er en av den vergetrengendes nærstående. I spørsmålet om oppnevnte
verger bør ha vederlag eller godtgjøring for arbeidet som verge,
foreslår departementet at hovedregelen skal være at oppnevnte verger
har krav på godtgjøring. Dersom den oppnevnte vergen er i nær familie
med den som er under vergemål, skal vedkommende likevel bare ha
krav på godtgjøring for arbeidet hvis særlige grunner taler for det.
Hvis det skal betales godtgjøring til vergen, er det i utgangspunktet
den vergetrengende selv som skal betale dette. Det foreslås imidlertid
at fylkesmannen skal dekke dette dersom den som er under vergemål,
har inntekt eller formue som er lavere enn de grensene som er fastsatt
av Kongen i forskrift.
Den enkelte vergens kompetanse og oppgaver vil avhenge av hvilken
type vergemål det er tale om, og hvilken rekkevidde vergemålet ble
gitt gjennom oppnevningen. Departementet foreslår blant annet generelle
bestemmelser om vergens oppgaver, kompetanse, habilitet, taushetsplikt,
samt vergens plikt til å høre den som er under vergemål. At den
som er under vergemål skal ha medinnflytelse, anser departementet
som en viktig presisering, blant annet ut fra de krav som stilles
til dette i internasjonale konvensjoner og rekommandasjoner. Departementet
fremmer også forslag til bestemmelser om vergens forvaltning og
disponering av midler på vegne av den som er under vergemål. Departementet
går inn for at det er vergen som disponerer på vegne av den som
er under vergemål, men at enkelte typer disposisjoner skal kreve
fylkesmannens samtykke. Etter lovforslaget vil dette blant annet
gjelde erverv og avhending av fast eiendom, gjeldsstiftelse og pantsettelse
av eiendelene til den som er under vergemål.
Finansielle eiendeler som tilhører personer under vergemål, skal
i utgangspunktet forvaltes av fylkesmannen. Departementet foreslår
forvaltning ved plassering på individuelle bankkonti. Den sentrale vergemålsmyndigheten
foreslås gitt kompetanse til å avtale innskuddsvilkårene mv. for
en slik forvaltning.
Et sentralt siktemål med revisjonen av vergemålslovgivningen
er å sikre en større grad av individtilpasning og fleksibilitet
enn etter gjeldende rett og å sikre respekt for den enkeltes integritet
og selvbestemmelsesrett. I nær sammenheng med dette drøfter departementet
hvorvidt det bør innføres regler om fremtidsfullmakter i norsk rett.
Departementet mener det er behov for å lovfeste et privatrettslig
alternativ til vergemålsordningen, slik at den enkelte gis adgang
til å bestemme over eget privatliv for fremtidige situasjoner der
han eller hun ikke lenger er i stand til å treffe slike beslutninger
selv. I lovforslaget er det tatt inn regler om fremtidsfullmakter.
Det foreslås at det lovfestes i avtaleloven at alminnelige fullmakter
mister sin virkning når fullmaktsgiverens mentale kapasitet er blitt
så redusert at han eller hun ikke selv kan inngå rettslig bindende disposisjoner.
Videre foreslås det en regel om legalfullmakt for nære familiemedlemmer
av personer som ikke kan ivareta egne interesser. Bestemmelsen innebærer
at nære familiemedlemmer i kraft av loven kan foreta økonomiske
disposisjoner som gjelder blant annet familiemedlemmets bolig og
daglige underhold. Også i dag er det nok slik at mange pårørende
tar seg av dagligdagse økonomiske gjøremål for familiemedlemmer,
slik at det ikke er behov for å oppnevne verge eller hjelpeverge.
Lovforslaget innebærer at pårørende gis et klart lovgrunnlag for
å foreta slike disposisjoner. For å hindre misbruk foreslås det
at legalfullmakten får et begrenset virkeområde.
I proposisjonen drøfter departementet hvem som skal utøve de
straffeprosessuelle rettighetene som tilkommer en mindreårig eller
en voksen person uten rettslig handleevne, når denne er fornærmet
eller etterlatt. Departementet fremmer forslag om en ny bestemmelse
i straffeprosessloven. For en mindreårig under 18 år skal de prosessuelle
rettighetene utøves av vergen. Departementet peker på at særlig
reglene i vergemålsloven om inhabilitet for verger og reglene om
oppnevning av midlertidige verger (setteverger) kan være aktuelle
når den mindreårige er fornærmet eller etterlatt i en straffesak.
Dersom den mindreårige har fylt 15 år, kan han eller hun selv utøve
de prosessrettighetene som tilkommer en fornærmet eller etterlatt.
For voksne som er fratatt den rettslige handleevnen, skal vergen
utøve de rettighetene som tilkommer vedkommende som fornærmet eller
etterlatt.
Lovforslaget inneholder ikke et fullstendig forslag til endringer
i andre lover som følge av ny vergemålslov. Forslaget om en ny vergemålslov
vil innebære at det må foretas flere endringer i annen lovgivning.
Først og fremst vil det være behov for tekniske tilpasninger, men
det vil også være behov for noen innholdsmessige endringer, blant
annet som følge av forslaget om individtilpasset vergemål. regjeringen
vil fremme en egen proposisjon med forslag om endringer i annen
lovgivning på et senere tidspunkt.
Myndighetsalderen i Norge er 18 år. Den som ikke har fylt 18
år, er mindreårig og umyndig. Frem til myndighetsdagen vil det som
regel være vergen som opptrer på vegne av den mindreårige. Vergen
vil normalt være den eller de som har foreldreansvaret for den mindreårige
etter reglene i barneloven. Hvis den mindreårige ikke har verge
skal overformynderiet oppnevne verge for den mindreårige.
I dagens vergemålslov benyttes betegnelsen «umyndige» som en
felles betegnelse på umyndige under 18 år og voksne umyndiggjorte.
«Umyndig» er etter departementets oppfatning ikke en helt dekkende
betegnelse for mindreårige personer. Lovforslaget går derfor bort
fra betegnelsene «umyndiggjort» og «umyndiggjøring(‑else)».
Departementet mener at alle barn og unge under 18 år fremdeles
bør betraktes som mindreårige, uavhengig av sivil status. Departementet
har lagt vekt på at alle barn, uavhengig av sivil status, må ha
rett til samme beskyttelse. Gruppen gifte mindreårige under 18 år
er dessuten ikke særlig stor, noe som etter departementets vurdering
heller ikke taler for å gi særregler for denne gruppen.
Hovedregelen skal etter lovforslaget fortsatt være at det er
den eller de som har foreldreansvaret etter barneloven, som skal
være den mindreåriges verge. Departementet slutter seg i hovedsak
til utvalgets forslag når det gjelder reglene om når det skal oppnevnes
ny eller midlertidig verge for mindreårige. Dersom det ikke fins
noen verge for den mindreårige, skal fylkesmannen etter forslaget
oppnevne en ny eller midlertidig verge. Hvor én av to verger fremdeles kan
fungere som verge, vil denne kunne fungere som eneverge for den
mindreårige frem til den andre vergen igjen eventuelt kan gjenoppta
sitt vergeansvar. Midlertidig verge skal oppnevnes hvis det må antas at
den mindreåriges tidligere verge(r) vil kunne gjenoppta vergefunksjonen
på et senere tidspunkt. Dette vil for eksempel kunne være aktuelt
hvis enevergen eller begge vergene er forsvunnet eller er mindreårig(e)
eller på grunn av sykdom e.l. for en tid ikke kan ivareta vergeansvaret.
Vergemålsutvalget har foreslått å videreføre regelen om at den
som er satt under vergemål, ikke selv kan være verge. Departementet
mener imidlertid at personer som selv har verge, under visse forutsetninger
kan være verge for sitt eget barn. Dersom grunnlaget for at en person
har fått oppnevnt verge, ikke virker inn på dennes evne eller skikkethet
til å være verge for egne barn, vil det kunne virke urimelig for denne
forelderen å bli fratatt vergeansvaret. Departementet foreslår derfor
at personer som er satt under vergemål, men ikke fratatt sin rettslige
handleevne, ikke uten videre skal bli fratatt vergemålet for egne barn.
I et slikt tilfelle må fylkesmannen på vanlig måte vurdere om hensynet
til den mindreårige tilsier at vergen blir fratatt vergemålet.
Det følger av dagens vergemålslov at mindreårige ikke kan «råde
over sine midler» eller «binde sig ved rettshandel» med mindre noe
annet særlig er bestemt.
Departementet foreslår, med noen unntak, at hovedtrekkene i gjeldende
rett og utvalgets lovforslag videreføres. Det betyr at en mindreårig
etter departementets lovforslag ikke kan binde seg selv ved rettslige
handlinger eller råde over sine midler.
Det er imidlertid en rekke bestemmelser i lovgivningen, som for
eksempel barneloven, forvaltningsloven, prosesslovgivningen og vergemålsloven,
som vil gjøre unntak fra den foreslåtte bestemmelsen. Disse unntakene
gir den mindreårige adgang til å foreta rettslige handlinger på
enkelte områder og på nærmere vilkår.
Arbeidsmiljøloven forutsetter at mindreårige fra og med fylte
13 år kan ta lettere arbeid. Departementet støtter utvalgets forslag
om at mindreårige som har fylt 15 år, kan ta seg arbeid uten vergens
medvirkning. En mindreårig som har fylt 15 år, vil kunne ta seg
arbeid innenfor de rammer som er fastsatt av arbeidsmiljøloven,
og kan forplikte seg i henhold til de regler som sedvanlig følger
det aktuelle arbeidsforholdet, når ikke annet er særskilt bestemt.
Etter departementets vurdering er dette rimelig siden mange mindreårige
over 15 år rent faktisk har arbeid. Retten for en 15-åring til selv
å inngå arbeidsavtale omfatter også avtaler om deltidsarbeid.
Dersom den mindreåriges arbeid kolliderer med den mindreåriges
skolegang, eller arbeidets karakter og omfang sammen med øvrige
omstendigheter gjør at arbeidet er uheldig for den mindreårige,
vil vergen etter forslaget ha adgang til å heve den mindreåriges arbeidsavtale
med rimelig varsel. Det er et vilkår for vergens hevingsrett at
hensynet til den mindreårige tilsier at arbeidsforholdet opphører.
Vergemålsutvalget foreslår en ny bestemmelse som åpner for at
mindreårige over 15 år kan drive næringsvirksomhet etter samtykke
fra vergen og overformynderiet.
Departementet antar at en slik regel vil kunne fylle et praktisk
behov og foreslår å følge opp forslaget. Det anses hensiktsmessig
at mindreårige som har lyst og evne til å starte egen virksomhet,
kan gjøre det med hjemmel i en konkret tillatelse. Departementet støtter
vergemålsutvalgets forslag om å videreføre regelen om at den mindreårige
selv råder over midler som er stilt til hans eller hennes egen rådighet,
eller som den mindreårige har tjent ved eget arbeid eller egen næringsvirksomhet
etter fylte 15 år. Departementet er videre enig med utvalget i at
det kan være formålstjenlig at mindreårige mellom 13 og 15 år som
har tatt seg arbeid etter samtykke fra vergen, bare kan disponere
over lønnen i den utstrekning vergen tillater det. Lønnen tilhører
imidlertid den mindreårige, og vergen kan ikke bruke disse pengene
til eget forbruk eller til fordel for andre familiemedlemmer. Det
foreslås ingen aldersgrense for når midler kan stilles til den mindreåriges
egen rådighet. Det forutsettes at den som stiller midlene til rådighet, foretar
en vurdering av om dette er egnet.
Departementet støtter utvalgets forslag om at en mindreårig over
15 år bør kunne opprette kontoavtale uten samtykke fra vergen for
midler som han eller hun selv kan råde over.
Bruk av betalingskort innebærer en utvidet adgang for den mindreårige
til å disponere over midler vergen eller andre har latt ham eller
henne få til egen rådighet. Faren for misbruk øker når tilgjengeligheten
øker. Bruk av kort gjør forbruket mer abstrakt for den mindreårige,
og dette tilsier etter departementets mening at vergen fortsatt
bør samtykke til at en mindreårig får bruke betalingskort, og at
de bør samtykke til hvilke belastningsgrenser som skal gjelde for
kortet. Forbudet mot gjeldsstiftelse medfører at mindreårige ikke
kan inngå avtale om kredittkort.
De samme hensynene som gjør seg gjeldende for bruk av betalingskort,
gjør seg også gjeldende for bruk av nettbank. Lettere tilgang på
penger og en mer abstrakt form for transaksjoner kan medføre en
lavere terskel for bruk av penger. Derfor mener departementet at
det også for bruk av nettbank fortsatt skal kreves samtykke fra
verge.
Det følger av vergemålsloven at dersom en umyndig har inngått
en avtale som han eller hun ikke kunne inngå på egenhånd, kan motparten
gå fra avtalen så lenge den ikke er gyldig oppfylt fra den mindreåriges
side. Dersom kontraktsmotparten visste at avtalen ble inngått med
en umyndig, og han eller hun ikke hadde grunn til å tro at den umyndige
kunne inngå avtalen, kan han eller hun ikke gå fra avtalen før den
tid som er fastsatt i avtalen, med mindre vergen har gitt til kjenne
at han eller hun ikke vil godta avtalen. Når den mindreårige har
inngått en avtale han eller hun ikke gyldig kunne inngå, blir avtalen
ugyldig. Både den mindreårige selv og vergen kan påberope seg ugyldigheten.
Departementet støtter utvalgets forslag som i hovedsak er en
videreføring av gjeldende rett.
Det er i dag en forutsetning at vergene blir enige seg imellom
når den mindreårige har flere enn én verge. I motsatt fall treffer
overformynderiet avgjørelsen. En verge kan fatte beslutninger etter
fullmakt fra den andre vergen.
Lovforslaget innebærer at hovedregelen fortsatt skal være at
vergen for den mindreårige har som sin hovedoppgave å handle på
vegne av den mindreårige i økonomiske forhold. Vergens kompetanse
til å handle på den mindreåriges vegne i økonomiske forhold er generell
og vil være bindende for den mindreårige. Vergen kan imidlertid
også få kompetanse på det personlige området. Kompetanse på det
personlige området kan også følge av særlovgivningen. Utover dette
vil det normalt være den som har foreldreansvaret, som har kompetanse
på det personlige området.
Departementet går likevel inn for å følge opp utvalgets forslag
om at vergen også skal treffe avgjørelser som faller inn under foreldreansvaret,
når ingen har foreldreansvaret, eller når den eller de som innehar
foreldreansvaret, ikke kan ivareta den mindreåriges interesser,
for eksempel der barnevernet har overtatt omsorgen for barnet.
Før en oppnevnt verge treffer avgjørelser om den mindreåriges
økonomiske forhold skal vergen så vidt mulig rådføre seg med den
eller de som har foreldreansvaret. Departementet har foreslått en
tilføyelse til bestemmelsen som innebærer at det ikke vil være nødvendig
å rådføre seg om helt kurante disposisjoner i dagliglivet. Plikten
til å rådføre seg innebærer også en plikt til å legge betydelig
vekt på hva innehaveren av foreldreansvaret mener, såfremt dette
ikke er i strid med det som er til det beste for den mindreårige.
Departementet støtter utvalgets forslag om at barn skal ha rett
til å bli hørt i økonomiske spørsmål fra fylte tolv år. Forslaget
innebærer at den mindreårige skal høres to år tidligere enn etter
dagens vergemålslov. Tolvårsgrensen er også i samsvar med regelen
i barneloven. Departementet anser imidlertid at også barn under
tolv år bør høres når sakens natur og barnets modenhet tillater
det.
De fleste mindreårige vil ha to verger, siden flertallet av mindreårige
har to foreldre med foreldreansvar. Det er derfor behov for regler
om det innbyrdes forholdet mellom vergene. Bestemmelsen slår fast
at vergene i utgangspunktet må handle i fellesskap når de handler
på den mindreåriges vegne.
Dersom vergene ikke blir enige seg imellom, må fylkesmannen treffe
avgjørelsen. Departementet antar at en slik regel vil legge press
på vergene til å komme frem til en fellesløsning, siden fylkesmannen ikke
vil kunne komme til en mellomløsning eller for øvrig beslutte noe
annet enn det vergene hver for seg har ønsket.
Departementet går videre inn for å videreføre gjeldende rett
etter vergemålsloven, slik at den ene vergen kan gi den andre fullmakt
til å opptre som verge alene.
Departementet støtter forslaget om at den ene av vergene skal
kunne åpne bankkonto i den mindreåriges navn uten samtykke fra den
andre vergen,
Departementet foreslår også å følge opp utvalgets forslag om
at fylkesmannen gis mulighet til å gi den ene vergen kompetanse
til å disponere over en bankkonto som tilhører den mindreårige.
Disse forslagene antas å være særlig praktiske i en tid der det er
økning i antall barn som ikke bor sammen med begge foreldrene, samtidig
som foreldrene har felles foreldreansvar og begge er verger.
Etter vergemålsloven skal vergemålet fratas en verge dersom han
eller hun grovt eller gjentatte ganger forsømmer eller tilsidesetter
sine plikter. Det kan også ellers oppnevnes ny verge dersom hensynet
til den umyndiges «tarv» »krever det.
Departementet er enig med utvalget i at det bør foreligge en
mulighet til å frata en person oppgaven som verge. Etter forslaget
skal vergen fratas oppgaven hvis hensynet til den mindreåriges beste
tilsier det. For eksempel kan et høyt konfliktnivå vergene imellom
tilsi at den ene vergen fratas vergemålet av hensyn til den mindreårige.
Å frata en verge med foreldreansvar oppgaven som verge for egne
barn vil være et sterkt inngrep overfor vedkommende. Rettssikkerheten
for vergen må dermed vektlegges. Departementet mener på den bakgrunn
at det er grunn til å følge opp Vergemålsutvalgets forslag om at
retten skal treffe beslutning i første instans når det er aktuelt
å frata en verge vergeoppgaven mot vedkommendes vilje.
Det foreslås at når barnet har fylt tolv år, skal det høres før
det tas beslutning om å frata en av vergene vergemålet. Men også
før barnet fyller 12 år, kan det være aktuelt å høre barnets synspunkter.
Departementet går også inn for å følge opp utvalgets forslag
om at en verge på frivillig grunnlag kan fritas fra vergeoppgaven
når særlige forhold gjør seg gjeldende. Departementet mener det
i slike tilfeller ikke vil være betenkelig å la fylkesmannen treffe
avgjørelsen.
Normalt blir en person myndig og kan bestemme over sine egne
interesser fra vedkommende fyller 18 år. Alle har imidlertid ikke
forutsetninger for å gjøre dette selv om de blir voksne. Andre igjen
kan tape sin mentale kapasitet en gang i løpet av sitt voksne liv.
I praksis vil reglene her særlig gjelde eldre personer som rammes
av aldersdemens, personer med Alzheimers sykdom og personer med
psykiatriske lidelser, utviklingshemming eller rusproblemer.
Felles for disse personene er at de har behov for hjelp til å
ivareta sine interesser. Dette kan i dag skje ved at det offentlige
griper inn med umyndiggjøring og oppnevning av verge etter reglene
i umyndiggjørelsesloven, eller ved at det opprettes hjelpevergemål etter
vergemålsloven. Avgjørelse om umyndiggjøring treffes av domstolene
og innebærer at den vergetrengende formelt blir fratatt den rettslige
handleevnen. Ved hjelpevergemål beholdes den rettslige handleevnen
formelt sett fullt ut, selv om den i praksis kan være tapt på grunn
av personens svekkede kapasitet.
Gjeldende norsk rett åpner ikke for individtilpassede mellomløsninger
mellom ytterpunktene umyndiggjøring og hjelpevergemål. En umyndiggjøring medfører
tilnærmet full fratakelse av den rettslige handleevnen. Umyndiggjøring
er et inngripende tiltak og brukes i dag lite i praksis. Det er
dermed hjelpevergemål med full rettslig handleevne som er den praktiske
vergemålsformen. Hjelpevergemål har vist seg å fange opp det store
flertallet av tilfeller hvor det er behov for vergemål.
Departementet støtter Vergemålsutvalgets forslag, og går med
det inn for å erstatte dagens tosporede system med en ordning med
individtilpassede vergemål. En omlegging til individtilpassede vergemål vil
gjøre det mulig å skreddersy et vergemål etter den enkeltes behov,
og dette vil igjen skape økt vern for den enkeltes selvbestemmelsesrett,
integritet og rettssikkerhet.
Som en følge av dette foreslår departementet at umyndiggjøringsinstituttet,
slik dette er utformet i dag, fjernes. Departementet foreslår videre
at lov 28. november 1898 om umyndiggjørelse oppheves. Som utvalget
går departementet inn for en ordning med enhetlige betegnelser for
alle typer vergemål. Dette innebærer konkret at både den som fratas
den rettslige handleevnen, og den som har denne kompetansen i behold,
vil omtales som å være «under vergemål». Dette vil etter departementets
syn utgjøre en forenkling i forhold til dagens system, og terminologisk
vil det dessuten virke mindre stigmatiserende enn en «umyndiggjøring»
etter dagens regelverk.
Som Vergemålsutvalget går departementet inn for en videreføring
og tydeliggjøring av det minste middels prinsipp som bærebjelke
innen vergemålslovgivningen. Prinsippet innebærer at det ikke skal
gripes inn i den enkeltes selvbestemmelsesrett i større utstrekning
enn det som i det enkelte tilfellet er nødvendig.
For aktive, voksne vergetrengende personer kan det reises spørsmål
ved om det er behov for andre typer ordninger i tillegg til det
Vergemålsutvalget har foreslått. Vergemålsutvalget har i liten grad
utredet behovet for særlige løsninger for denne gruppen vergetrengende.
Forslagene i den nye vergemålsloven bør etter departementets
syn utformes med tanke på å finne løsninger også for de aktive vergetrengende.
Dette vil bli behandlet nærmere i de deler av proposisjonen hvor
spørsmålet systematisk hører hjemme.
Vilkårene for umyndiggjøring finnes idag i umyndiggjørelsesloven,
mens vilkårene for hjelpevergemål følger av vergemålsloven. De medisinske vilkårene
er i stor grad samsvarende for begge ordninger, men er noe ulikt
utformet. I tillegg til vilkårene som knytter seg til personens
tilstand, er det både ved umyndiggjøring og hjelpevergemål et krav
om at det må foreligge et konkret behov for vergemål fordi vedkommende
ikke selv er i stand til å ivareta sine interesser på en tilfredsstillende
måte.
Vergemålsutvalget foreslår i det vesentlige å videreføre kravene
til personens tilstand som i dag følger av henholdsvis vergemålsloven
og umyndiggjørelsesloven.
Departementet foreslår å følge opp Vergemålsutvalgets forslag
til medisinske vilkår for vergemål. Slik forslaget er utformet,
innebærer det en forenkling og modernisering i forhold til gjeldende
lovgivning på området. Forslaget om å innta rusmisbruk og alvorlig
spilleavhengighet som selvstendige grunnlag synes velbegrunnet,
både med hensyn til omfanget av disse tilstandene i dagens samfunn
og med hensyn til å bedre de berørte gruppenes rettssikkerhet.
Departementet er enig med utvalget i at det bør settes som vilkår
at det er behov for å sette personen under vergemål. Departementet
er også enig i at det bare bør være behovet hos den vergetrengende
selv, ikke hensynet til eventuelle pårørende, som skal være relevant
ved vurderingen. Videre vil det være den enkeltes faktiske hjelpebehov
og totale situasjon, mer enn arten av den medisinske diagnosen som
stilles, som bør være avgjørende i vurderingen av om det skal opprettes
vergemål.
Departementet går som Vergemålsutvalget inn for å skjerpe kravet
til samtykke fra den som skal settes under vergemål. Innskjerpingen
i forhold til gjeldende rett går ut på at det bare skal være anledning
til å unnlate å innhente samtykke der personen «ikke er i stand
til å forstå hva et samtykke innebærer». Departementet mener, i
motsetning til Vergemålsutvalget, at det bør stilles formkrav til
samtykket.
Dagens vergemålslovgivning er i første rekke utformet med sikte
på å ivareta de økonomiske interessene til den som er satt under
vergemål.
Vergemålsutvalget går inn for å videreføre og tydeliggjøre det
skillet mellom økonomiske og personlige forhold som følger av gjeldende
rett. Et ordinært vergemål uten fratakelse av den rettslige handleevnen
skal dermed kunne omfatte bistand i økonomiske eller personlige
forhold, eller en kombinasjon av disse.
Departementet støtter i hovedtrekkene i Vergemålsutvalgets forslag
til bestemmelse om vergemålets omfang.
Etter gjeldende rett kan en person gjennom umyndiggjøring fratas
den rettslige handleevnen i økonomiske forhold, forutsatt at vilkårene
for dette er oppfylt etter umyndiggjørelsesloven. En beslutning
om umyndiggjøring treffes i dag av domstolen, og innebærer at personen
blir fratatt sin juridiske kompetanse til å inngå avtaler og andre
frivillige disposisjoner i økonomiske forhold. Vilkårene for umyndiggjøring
er noe ulikt utformet avhengig av hvilken tilstand som skal gi grunnlag
for umyndiggjøringen, men kan sammenfattes til å gjelde at personen
enten ikke har evnen til å ta vare på seg selv og sine eiendeler,
at han eller hun står i fare for å bli utnyttet av andre eller for
å sette sin økonomi over styr.
Utvalget foreslår en fortsatt adgang til fratakelse av den rettslige
handleevnen i økonomiske forhold, selv om umyndiggjøringsinstituttet
som sådan oppheves. Det foreslås dermed å videreføre gjeldende rett,
selv om terminologien endres. Utvalget foreslår videre at det skal
være adgang til delvis fratakelse av den rettslige handleevnen i
økonomiske forhold. Vergemålsutvalget foreslår dessuten å oppheve
bestemmelsene i helse- og sosiallovgivningen som gir adgang til
tvungen forvaltning av trygdeytelser mv. for blant annet personer
innlagt på institusjon. Utvalget mener at personer som er på institusjon,
ikke skal stilles i noen annen rettslig stilling enn andre.
Departementet foreslår – som utvalget – å lovfeste adgangen til
å frata en person den rettslige handleevnen i økonomiske forhold.
Departementet går inn for å videreføre den adgangen til full fratakelse
av den rettslige handleevnen i økonomiske forhold som i dag følger
av umyndiggjørelsesinstituttet. Departementet deler utvalgets syn
på at dette særlig vil kunne være et aktuelt tiltak overfor gruppen
aktive vergetrengende, da full fratakelse av handleevnen vil være det
eneste tiltaket som fullt ut kan hindre gjeldsstiftelse.
Departementet går videre inn for å følge opp Vergemålsutvalgets
forslag når det gjelder adgangen til delvis fratakelse av handleevnen
i økonomiske forhold. Dette innebærer en nyskapning i forhold til gjeldende
rett, som vil gjøre det mulig å opprette individtilpassede løsninger
som ligger mellom dagens alternativer umyndiggjøring og hjelpevergemål.
Departementet er videre kommet til at det fortsatt bør være adgang
til å frata den rettslige handleevnen i visse personlige forhold.
Behovet for slik fratakelse synes hovedsakelig å knytte seg til
spørsmål som, selv om de er av personlig karakter, samtidig har
mer eller mindre direkte betydning for personens økonomi. Dette
vil typisk gjelde søknader om forskjellige ytelser eller tjenester
fra det offentlige. Dersom vergen ikke kan gis kompetanse til å
fatte beslutninger i slike spørsmål i strid med den vergetrengendes
ønsker, kan resultatet være til skade for vedkommende ved at han
eller hun går glipp av ytelser eller tjenester som det klart ville
være gunstig for vedkommende å motta.
Departementet ser det som viktig at det fremkommer uttrykkelig
i lovteksten at et vergemål, herunder fratakelse av den rettslige
handleevnen, ikke kan omfatte kompetanse i særlig personlige forhold. All
personlig kompetanse vil med dette ikke kunne overføres til en stedfortreder.
Gjeldende vergemålslovgivning gir ikke adgang til samvergemål.
Utvalget foreslår å innføre samvergemål som en ny vergemålsform
på det økonomiske området. Etter forslaget skal verken vergen eller
den vergetrengende kunne inngå bindende disposisjoner alene. Alle avtaler
må derfor inngås i fellesskap.
Departementet foreslår å ikke følge opp utvalgets forslag om
innføring av samvergemål som en egen vergemålsform. Departementet
kan ikke se at det vil være noe nevneverdig praktisk behov for en
slik ordning, og er enig i en del av de innvendingene høringsinstansene
har pekt på.
Etter gjeldende rett beholder personer som umyndiggjøres, likevel
en viss «kjerne» av rettslig handleevne. Etter vergemålsloven kan
en umyndiggjort selv inngå avtale om å ta arbeid, og han eller hun
kan selv si opp denne avtalen. Videre rår den umyndiggjorte selv
over midler som er tjent ved egen virksomhet etter umyndiggjøringen,
eller som vergen eller andre har latt ham eller henne få til egen
rådighet.
Vergemålsutvalget foreslår i det vesentlige å videreføre den
rettstilstanden som følger av vergemålsloven om den umyndiges handleevne.
Utgangspunktet skal være at den som helt eller delvis er fratatt
rettslig handleevne, likevel beholder en del av sin disposisjonsrett,
«med mindre noe annet blir uttrykkelig bestemt».
Departementet støtter utvalgets forslag til regulering av «rest-handleevnen».
Etter departementets syn er det viktig å presisere at visse deler
av den rettslige handleevnen som hovedregel vil være i behold, til tross
for vedtak om fratakelse av handleevnen. Utvalgets forslag omfatter
disposisjoner knyttet til arbeidsavtaler, husholdning og oppfostring
og råderetten over egentjente midler. Departementet er enig i at
slike disposisjoner bør være omfattet av «rest-handleevnen».
Reglene om den lokale vergemålsmyndighetens organisering og funksjoner
finnes i dag hovedsakelig i vergemålsloven kapittel 3. Gjeldende
organisasjonsmodell bygger på at overformynderiene er kommunale
organer, hvor kommunene er ansvarlige for å dekke utgiftene til
overformynderiene. Det skal være ett overformynderi i hver kommune.
Høringen gir bred støtte til forslaget om en ny organisering
av overformynderiene. Ingen høringsinstanser tar til orde for å
videreføre dagens ordning uten endringer. En regionalisering av
ansvaret for oppgaven støttes også av flertallet av høringsinstansene.
Det samme gjelder ønsket om økt profesjonalisering og kompetanseheving.
I tillegg understreker mange av høringsinstansene behovet for tilstrekkelig nærhet
og at organiseringen sikrer nødvendig tillit. Flertallet av høringsinstansene
støtter en ny statlig organisering av oppgavene på vergemålsområdet.
En ny kommunal organisering får imidlertid også betydelig støtte.
Departementet mener i likhet med utvalget at man ikke bør videreføre
ordningen med valgte, ulønnede overformyndere. Spørsmålet blir da
om kommunene fortsatt skal ha ansvaret for oppgaven som lokal vergemålsmyndighet,
i så fall som en ordinær kommunal oppgave som løses av kommunalt
ansatte, eller om ansvaret skal overføres til staten.
Departementet har kommet til at oppgaven som lokal vergemålsmyndighet
ikke bør legges til kommunene. Departementet har kommet til at fylkesmannen
vil være best egnet til å ivareta oppgaven som lokal vergemålsmyndighet.
Etter departementets syn er det nødvendig med en relativt omfattende
grad av regionalisering for å kunne oppnå den kompetansehevingen
og profesjonaliseringen som er nødvendig på området. Fylkesmannen
anses godt egnet til å rekruttere og bevare nødvendig kompetanse
på det juridiske og økonomiske området. Fylkesmannen har som følge
av sin øvrige oppgaveportefølje også kompetanse på andre områder
med relevans for vergemål.
I dag er det fylkesmannen som er sentral vergemålsmyndighet.
Fylkesmannen er overordnet organ for overformynderiene.
På bakgrunn av forslaget om at oppgaven som lokal vergemålsmyndighet
legges til fylkesmannen, vil det etter Justisdepartementets mening
være naturlig at det opprettes en samlet klage- og tilsynsfunksjon for
hele landet.
Justisdepartementet er ansvarlig fagdepartement. Det synes av
den grunn naturlig at oppgaven legges til et organ som er direkte
underlagt Justisdepartementet. Departementet anser det verken nødvendig eller
hensiktsmessig å opprette et nytt organ for oppgaven. Det vil imidlertid
være en viktig målsetting å bygge opp en høy vergemålsfaglig kompetanse
til å håndtere klage- og tilsynsoppgavene. Det foreslås at myndigheten
til å utpeke hvilket organ som skal ha oppgaven som sentral vergemålsmyndighet,
legges til Kongen. Departementet vil komme tilbake til dette spørsmålet.
Beslutning om umyndiggjøring treffes etter gjeldende lovgivning
av retten etter reglene i umyndiggjørelsesloven. Selve vergeoppnevningen
skjer etter reglene i vergemålsloven, som bestemmer at vergen som
hovedregel oppnevnes av skifteforvalteren (tingrettsdommeren) og
overformynderne i fellesskap. Har overformynderiet fast formann,
trer han eller hun i stedet for skifteforvalteren.
Oppnevning av hjelpeverge er regulert i vergemålsloven.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at vergen
skal oppnevnes av overformynderiet, det vil si fylkesmannen i departementets
lovforslag.
Etter gjeldende rett er det en plikt å påta seg vervet som verge.
Man kan bare nekte å bli oppnevnt som verge dersom et av unntakene
i vergemålsloven kommer til anvendelse. I prinsippet skal det en
del til før man kan nekte å la seg oppnevne som verge.
Departementet er enig med utvalget i at det bør være frivillig
å bli oppnevnt som verge.
Departementet foreslår – som utvalget – at det avgjørende kriteriet
for å kunne bli oppnevnt som verge, er at personen er «egnet». Et
slikt kriterium gir fylkesmannen en fleksibilitet i valget av verge.
Lovforslaget innebærer at vergemålet skal tilpasses den vergetrengendes
behov.
Gjeldende vergemålslov har ikke noe krav om at den som skal oppnevnes
som verge, skal legge frem en politiattest.
Vergemålsutvalget foreslår at den som skal oppnevnes som verge
for en mindreårig, må legge frem en politiattest som skal vise om
vedkommende er siktet, tiltalt, ilagt forelegg eller dømt for brudd
på bestemte straffebud i straffelovens kapittel om seksualforbrytelser.
Utvalget foreslår at den som er ilagt forelegg eller dømt for slike
forhold, ikke skal kunne oppnevnes som verge for en mindreårig.
Etter departementets syn bør det i utgangspunktet være tilstrekkelig
med en regel som krever at politiattest skal fremlegges der vergen
ikke er blant den vergetrengendes nærstående. Samtidig ser departementet
grunn til å presisere at om oppnevningen av vergen haster, så kan
dette skje selv om attest ikke er innhentet.
Departementet er enig med utvalget i at det er behov for politiattest
ved oppnevning av verger for mindreårige, men foreslår at regelen
gis anvendelse også for dem som skal være verger for voksne personer.
Departementet foreslår at det skal innhentes en uttømmende og
utvidet, men avgrenset attest. Departementet foreslår at attesten
avgrenses til seksuallovbrudd og økonomisk kriminalitet, og at det
presiseres nærmere i forskrift hvilke straffebud som skal omfattes
av politiattesten.
Etter gjeldende rett har overformynderiene adgang til å engasjere
faste personer til å ta på seg vergeoppdrag. Vergemålsloven har
ikke noen regel som uttrykkelig sier dette, men det er heller ikke
noen regel i loven som er til hinder for at en person er verge eller
hjelpeverge for flere personer. Vergen vil også kunne gis betaling
for arbeidet.
Departementet foreslår – i samsvar med utvalgets lovforslag –
en bestemmelse om faste verger i lovforslaget. Høringen viser at
mange overformynderier vurderer det slik at en ordning med faste
verger vil gjøre det enklere å få tak i kompetente og egnede verger.
Departementet deler denne vurderingen.
Vergen har etter vergemålsloven krav på å få dekket «nødvendige
utlegg». Av samme bestemmelse fremgår det at vergen også kan få
dekket tapt arbeidsfortjeneste eller få vederlag for arbeidet som verge
«i den utstrekning det er rimelig». Om vergen skal få kompensasjon
for tapt arbeidsfortjeneste eller vederlag for arbeidet, er med
andre ord overlatt til overformynderiets skjønn. Det foreligger
ingen generelle retningslinjer for den skjønnsmessige vurderingen,
og etter de opplysninger Vergemålsutvalget har innhentet, er praksis
meget varierende.
Departementet ser det som klart at en oppnevnt verge bør få dekket
de utgifter han eller hun har i forbindelse med utføringen av vergeoppdraget.
Departementet er derfor enig med utvalget i at gjeldende rett bør
videreføres på dette punktet. Departementet støtter utvalgets forslag
om at verger som hovedregel skal ha krav på godtgjøring, men at
det skal gjelde et unntak for nære familiemedlemmer. I og med at
departementet går inn for at det er den vergetrengende selv som
i utgangspunktet skal dekke vergens godtgjøring, må det for de fleste
tilfeller antas at nære familiemedlemmer ikke vil være interessert
i godtgjøring. Departementet mener også at det må kunne legges til
grunn at mange pårørende ønsker å ta seg av sitt vergetrengende
familiemedlem uten at de forventer å få noen betaling for det. Det
bør likevel være rom for unntak. Enkelte vergeoppdrag er så langvarige
eller krevende at det er rimelig at også nære familiemedlemmer gis
en viss godtgjøring. Departementet er enig med utvalget i at det
i utgangspunktet er den vergetrengende selv som skal dekke vergens godtgjøring.
De generelle reglene om vergens oppgaver og kompetanse i gjeldende
vergemålslov får anvendelse både for foreldre som er verger for
sine barn, og oppnevnte verger.
Vergemålsutvalget mener at en ny vergemålslov bør bygge videre
på det regelverket som i dag er gitt i vergemålsloven, men foreslår
samtidig enkelte endringer i en del av bestemmelsene.
Departementet støtter utvalgets forslag om at kapitlet om vergers
oppgaver mv. skal gjelde generelt for alle verger. Departementet
mener dette vil kunne gi en bedre oversikt og klarhet i lovverket
enn det som er tilfellet etter dagens regler.
Departementet er enig med utvalget i at det kan være hensiktsmessig
å ha en innledende bestemmelse som fastslår at vergens oppgave,
innenfor rammen av mandatet, er å ivareta interessene til den som
er under vergemål.
Departementet er videre enig med utvalget i at mandatet samtidig
skal være bestemmende for på hvilke områder vergen kan treffe bindende
disposisjoner på vegne av den som er under vergemål, og at loven
bør ha en egen bestemmelse om vergens kompetanse. Departementet
støtter dessuten forslaget om at det uttrykkelig skal fremgå av
loven at den som har fått oppnevnt verge, og har den rettslige handleevnen i
behold, på egen hånd kan foreta rettslige handlinger og på visse
vilkår tilbakekalle disposisjoner foretatt av vergen. Etter departementets
syn er dette en viktig presisering blant annet av hensyn til å fjerne
eventuell tvil om kompetansen til den som er under vergemål med
den rettslige handleevnen i behold.
Departementet støtter utvalgets forslag om at den som er under
vergemål, uansett om den rettslige handleevnen er fratatt eller
ikke, så vidt mulig skal bli hørt før vergen treffer beslutninger
av større betydning. Etter departementets syn vil det være en klar forbedring
i forhold til gjeldende vergemålslov at dette fremkommer uttrykkelig,
og at dette skal gjelde både for personer som har den rettslige
handleevnen i behold, og for personer som er fratatt den rettslige handleevnen.
For mindreårige gjelder det særskilte regler om medinnflytelse.
Vergens kompetanse og oppgaver må ses i sammenheng med reglene
om overformynderiets forvaltning av eiendelene til den som er under
vergemål. I vergemålsloven kapittel 5 om vergers rådighet og plikter
fremgår det at vergen skal sørge for at midler som skal styres av
overformynderiet, blir sendt til overformynderiet. Penger som ikke
skal forvaltes av overformynderiet, og som vergen heller ikke må
ha i en kasse til utbetalinger, skal vergen sette inn i bank på
den umyndiges navn.
Vergemålsutvalget forslag innebærer i all hovedsak en videreføring
av gjeldende rett når det gjelder bestemmelsene om vergens forvaltning
og disponering av midler og forholdet til overformynderiets forvaltning.
På enkelte punkter foreslår imidlertid utvalget noen mindre endringer
og presiseringer.
Departementet støtter hovedtrekkene i utvalgets forslag til regulering
av vergens forvaltning og disponering av midlene og eiendelene til
den som er under vergemål. Departementets lovforslag er også på
flere punkter en videreføring av gjeldende rett etter vergemålsloven.
I forhold til enkelte av utvalgets forslag foreslår departementet
imidlertid enkelte endringer.
Etter departementets syn er det vesentlig at også de som er under
vergemål, kan delta i forskjellige aktiviteter, reiser, osv. på
tilnærmet samme vilkår som andre. Formålet med endringen er derfor
å sikre at bruken av midler kan stå i forhold til den vergetrengendes
inntekter og formue, eventuell tidligere livsførsel og egne ønsker.
Om den vergetrengendes økonomi tillater det, skal det ikke settes
strengere krav til den vergetrengendes bruk enn til andres bruk.
Forslaget åpner imidlertid ikke for kortsiktig eller ekstravagant
bruk.
Etter gjeldende rett må en verge ha overformynderiets samtykke
for å kunne foreta disposisjoner i visse økonomiske forhold. Avhendelse
av fast eiendom som tilhører den umyndige, krever enstemmig samtykke
av overformynderiet. Etter vergemålsloven krever også en rekke andre
disposisjoner knyttet til fast eiendom overformynderiets samtykke.
Videre fremgår det av vergemålsloven at vergen som hovedregel ikke
har adgang til å stifte gjeld for den umyndige eller å pantsette
hans eller hennes eiendeler uten overformynderiets samtykke.
Departementet støtter langt på vei utvalgets lovforslag når det
gjelder krav om samtykke fra den lokale vergemålsmyndigheten for
visse disposisjoner (det vil si fylkesmannen etter departementets
lovforslag). Dette innebærer at departementet på de fleste punktene
i lovforslaget går inn for en videreføring av gjeldende rett etter
vergemålsloven kapittel 5. Departementet foreslår likevel visse
endringer og presiseringer i enkelte av bestemmelsene i lovforslaget, blant
annet på bakgrunn av innspill fra høringsinstansene.
Reglene om vergemålsmyndighetens forvaltning av finansielle eiendeler
er begrunnet i ønsket om å bidra til en trygg forvaltning for mindreårige
og voksne som ikke kan ivareta dette selv.
Forvaltningen av umyndiges midler skjer etter en lovfastsatt
arbeidsdeling mellom overformynderiet der den umyndige bor, og den
umyndiges verge. Mens umyndiges realaktiva, det vil si fast eiendom og
løsøre, forvaltes av vergen under tilsyn av overformynderiet, bestemmer
vergemålsloven at umyndiges finansielle midler som hovedregel forvaltes
av overformynderiet. Overformynderiets forvaltningsplikt inntrer
når kapitalmidlene overstiger 75 000 kroner. Når beløpsgrensen er
overskredet, gjelder overformynderiets forvaltningsplikt for den
vergetrengendes finansielle eiendeler i sin helhet.
Vergemålsutvalget foreslår å videreføre den arbeidsdelingen mellom
overformynderi og verge som dagens vergemålslov bygger på. Forvaltningen
av vergetrengendes finansielle eiendeler i regi av overformynderiet
foreslås imidlertid endret. Et samlet utvalg foreslår å innføre
en ordning med sentralisert fellesforvaltning av de vergetrengendes
finansielle eiendeler. Forslaget om å sentralisere forvaltningen er
begrunnet i behovet for en mest mulig profesjonell, kostnadseffektiv
og enhetlig forvaltning hvor alle vergetrengende oppnår samme avkastning.
Departementet går inn for en sentralisert forvaltning av vergetrengendes
midler, slik utvalget har foreslått. Begrunnelsen for dette er hensynet
til at vergetrengende bør være garantert lik avkastning uansett
hvilket distrikt man hører under.
Etter departementets syn kan en forvaltning i regi av Folketrygdfondet
være en god løsning. Departementet vil arbeide videre med dette
alternativet, og kommer eventuelt tilbake til Stortinget med forslag om
en slik forvaltningsmodell. Departementet foreslår på denne bakgrunn
at dagens forvaltningsmodell med individuell forvaltning beholdes
inntil videre, men likevel slik at kompetanseforholdene endres.
Etter gjeldende vergemålslov skal overformynderiet forvalte «den
umyndiges penger, bankinnskott, obligasjoner, andre pengekrav, livspoliser,
aksjer og andre andeler i selskaper med begrenset ansvar». Denne
hovedregelen om overformynderiets forvaltning gjelder så langt ikke
annet følger av lov eller annen gyldig bestemmelse.
Departementet foreslår en noe annen tilnærming enn utvalget når
det gjelder reguleringen av midler som skal forvaltes av vergemålsmyndigheten
(fylkesmannen etter departementets lovforslag), og definisjonen
av finansielle eiendeler.
Departementet foreslår at kapittel 7 utvides til generelt å gjelde
eiendeler som skal forvaltes av vergemålsmyndigheten. Departementet
mener videre at det kan anføres gode grunner for å foreta en oppjustering
av beløpsgrensen, og da særlig med henblikk på den generelle samfunns-
og velstandsutviklingen som har vært siden beløpet sist gang ble
endret. Etter departementets syn kan det også være hensiktsmessig
å knytte beløpet for eksempel til folketrygdens grunnbeløp slik
at beløpet blir justert automatisk. Dette kan det være aktuelt å
fastsette i forskrift.
Departementet er enig med utvalget i at det ikke skal gjelde
noen annen beløpsgrense for mindreårige under vergemål enn for voksne
under vergemål.
Dagens regelverk inneholder få bestemmelser som sikrer en effektiv
kartlegging og registrering av midler tilhørende personer som er
eller skal settes under vergemål. Utgangspunktet er at det påhviler
vergen å melde fra til overformynderiet hvis den mindreårige eller
den umyndiggjorte har midler som skal forvaltes av overformynderiet.
Utvalget er av den mening at dagens rutiner for registrering
og rapportering til overformynderiene av midler tilhørende umyndige
og hjelpevergetrengende, er mangelfulle.
Departementet ser det som viktig at finansielle eiendeler som
eies av mindreårige og voksne under vergemål, fortsatt sikres ved
forvaltning av vergemålsmyndigheten (fylkesmannen etter departementets
lovforslag). Men for å oppnå en effektiv forvaltning er det behov
for bedre regler og rutiner for å sikre at de midlene som etter
loven skal forvaltes av vergemålsmyndigheten, faktisk registreres
og rapporteres. Departementet foreslår derfor å følge opp bestemmelsen
utvalget har foreslått. Departementet er enig i at det bør innføres
en melde- og opplysningsplikt for offentlige forvaltningsorganer,
finansinstitusjoner, fondsforvaltningsselskaper, verdipapirregistre
og vergen. Formålet med innføringen av en melde- og opplysningsplikt,
er å søke å håndtere problemet etter dagens regelverk med at midler
enkelt kan unndras fylkesmannens forvaltning.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at vergen
og vergemålsmyndigheten (fylkesmannen) etter begjæring skal kunne
få innsyn i ligningen og selvangivelsen. Innsynsretten innebærer
en endring i forhold til gjeldende rett.
Departementet er av den oppfatning at innsyn i ligningen og selvangivelsen
bør begrenses til de tilfellene hvor det foreligger saklig grunn
for det. Det er på det rene at vergemålsmyndighetene vil ha et begrunnet
behov for innsyn ved opprettelsen av vergemål. Men behovet kan også
oppstå senere. Hjemmelen for innsyn er derfor begrenset til de tilfellene
der innsyn er nødvendig for vergemålsmyndighetens løsning av sine
oppgaver.
Etter gjeldende rett er det domstolene som treffer avgjørelse
om umyndiggjøring. Rettens saksbehandling i disse sakene reguleres
delvis i umyndiggjørelsesloven og delvis i den alminnelige prosesslovgivningen.
Ved opprettelse av hjelpevergemål og oppnevning av hjelpeverge
har overformynderiet avgjørelseskompetanse. Fremgangsmåten ved disse
avgjørelsene er imidlertid i liten grad særlig regulert.
I saker om fratakelse av handleevnen mener Vergemålslovutvalget
at det fremdeles er behov for særlige saksbehandlingsregler for
rettens behandling av sakene. Utvalget foreslår imidlertid å redusere
omfanget noe i forhold til det som gjelder i dag. I tillegg foreslås
det at de alminnelige reglene i rettergangslovgivningen skal gjelde
som et supplement. Også for saksbehandlingen i overformynderiene
foreslår utvalget at det gis særlige saksbehandlingsregler.
Departementet er enig i at det bør foreslås enkelte særlige regler
for vergemålsmyndighetens saksbehandling. Departementet er videre
enig i at det fremdeles er et behov for en del egne prosessregler
i vergemålssaker som skal behandles av domstolene.
Skifteforvalteren og overformynderiet treffer i fellesskap beslutningen
om vergemål og oppnevningen av hjelpeverge i tilfeller der den som
settes under vergemål beholder den rettslige handleevnen.
Vergemålsutvalgets forslag er et stykke på vei en videreføring
av gjeldende rett.
Departementet mener at kompetansen til å opprette vergemål bør
ligge hos den lokale vergemålsmyndigheten, det vil si fylkesmannen
etter departementets lovforslag. Ordningen med at oppnevningen av
hjelpeverge skal skje i samarbeid med skifteforvalteren/domstolen
faller derved bort etter lovforslaget.
Departementet går også inn for at en norsk statsborger som er
bosatt i utlandet, i særlige tilfeller bør kunne settes under vergemål
i Norge. Avgjørende for vurderingen har vært at det synes å foreligge
et praktisk behov for en slik regel.
Hvem som kan fremsette begjæring om umyndiggjøring, fremgår i
dag av umyndiggjørelsesloven. Kompetansen til å begjære oppnevning
av hjelpeverge følger av vergemålsloven. I begge tilfeller kan vedkommende
selv begjære seg satt under vergemål. Det kreves da at han eller
hun er myndig. Videre kan ektefelle, slektninger i opp- eller nedstigende
linje, søsken eller likeså nær besvogrede fremsette en slik begjæring.
For de tilfeller at vedkommende er umyndig, har også vergen en slik
rett. Begjæring kan også fremsettes av fylkesmannen og overformynderiet. Ved
oppnevning av hjelpeverge har ansvarshavende lege eller tilsynslege
ved helseinstitusjonen der vedkommende er innlagt, også begjæringskompetanse.
Vergemålsutvalget foreslår i det vesentlige en videreføring av
dagens regler om hvem som kan fremsette begjæring om vergemål.
Departementet deler langt på vei utvalgets syn i spørsmålet om
hvem som skal ha rett til å begjære en person satt under vergemål.
Etter departementets oppfatning bør imidlertid også tilsynslege
og behandlende lege ved helseinstitusjonen der vedkommende er innlagt,
fortsatt ha rett til å begjære vergemål. Det synes å være et behov
for en slik regel som ikke fullt ut dekkes ved en regel om meldeplikt.
Departementet slutter seg til forslaget om ikke lenger å la besvogrede
være omfattet av den kretsen av personer som kan begjære vergemål.
Det synes ikke å være et særskilt behov for at denne gruppen fortsatt
skal ha en slik rett.
Vergemålsloven regulerer i liten grad saksbehandlingen hos overformynderiet
og må suppleres med de krav til saksbehandlingen som følger av de alminnelige
reglene i forvaltingsloven. Utvalget har foreslått enkelte særlige
saksbehandlingsregler for avgjørelsen om å opprette vergemål i vergemålsloven.
Utvalget foreslår særlige regler for å sikre et tilstrekkelig
grunnlag for overformynderiets avgjørelse, regler om forhåndsvarsel
og regler om klage.
Departementet slutter seg i det alt vesentlige til vergemålsutvalgets
forslag om nye regler for å sikre at saken blir godt nok opplyst.
Departementets forslag til ny vergemålslov innebærer at vergemålet
skal tilpasses den enkeltes behov i større utstrekning enn etter
nåværende lov. Dette stiller krav til fylkesmannens mulighet for
å sørge for sakens opplysning. Departementet mener at en samtale
forut for beslutningen om vergemål er en viktig rettssikkerhetsgaranti.
Departementet slutter seg i det vesentlige til utvalgets forslag
om unntak for taushetsplikt for ansatte i helse- og sosialtjenesten.
Departementet går imidlertid inn for å følge opp innspillet fra
høringen om at også ansatte i barneverntjenesten skal kunne gi opplysninger
til fylkesmannen uten å være hindret av taushetsplikten.
Taushetsplikten verner imidlertid sentrale verdier for den det
gjelder. Det er derfor etter departementets vurdering ikke ønskelig
å gjøre unntaket videre enn nødvendig.
Etter umyndiggjørelsesloven kan retten treffe en midlertidig
avgjørelse om vergemål dersom en utsettelse kan komme vedkommende
til skade eller det er fare for vedkommendes velferd. En slik beslutning treffes
av rettens leder alene hvis det ikke er tid til å innkalle de øvrige
medlemmene. Når det er truffet beslutning om foreløpig vergemål,
skal saken fremmes til ordinær behandling snarest.
Departementet mener at den lokale vergemålsmyndigheten bør kunne
treffe midlertidig vedtak om vergemål inntil det foreligger endelig
avgjørelse i saken. Betydelig skade og ulempe kan avverges ved at vedtaket
treffes hurtig. Departementet foreslår derfor at fylkesmannen gis
kompetanse til å treffe midlertidige avgjørelser der det er nødvendig.
Etter gjeldende rett treffes en avgjørelse om umyndiggjøring
av tingretten ved kjennelse.
Utvalget foreslår å videreføre gjeldende rett ved at spørsmål
om fratakelse av en persons rettslige handleevne fortsatt skal behandles
av domstolene.
Departementet finner det klart at fratakelsen av den rettslige
handleevnen bør besluttes av retten. Det betydelige inngrepet i
den personlige autonomien som dette innebærer, tilsier en rettslig
behandling med de rettssikkerhetsgarantier som da følger.
Etter gjeldende rett er det full offentlighet om hvem som er
umyndiggjort.
Utvalget går inn for at vergemål med full eller delvis fratakelse
av den rettslige handleevnen fortsatt skal offentliggjøres. Forslaget
begrenser likevel offentligheten noe i forhold til det som gjelder
i dag.
Departementet følger med enkelte endringer opp utvalgets forslag.
Departementet er i likhet med Vergemålsutvalget kommet til at det
ikke lenger kan anses nødvendig å kunngjøre fratakelse av den rettslige handleevnen
i Norsk Lysningsblad og i aviser. Dette er begrunnet dels med personvernhensyn
og dels med at andre former for kunngjøring og oppbevaring av opplysninger
antas å være mer effektive i dagens samfunn.
Etter gjeldende norsk rett er det ikke klart om det kan opprettes
fullmakter som skal være i kraft etter at fullmaktsgiverens mentale
kapasitet er blitt så redusert at han eller hun selv ikke lenger
kan inngå rettslig bindende disposisjoner på de områder fullmakten gjelder.
Vergemålsutvalget foreslår en ordning med fremtidsfullmakter
som skal tre i kraft når fullmaktsgiveren på grunn av sinnslidelse,
herunder demens, eller alvorlig svekket helbred ikke er i stand
til å ivareta sine interesser innen de områder som omfattes av fullmakten.
Reglene foreslås inntatt som et eget kapittel i ny vergemålslov.
Departementet mener at Vergemålsutvalgets forslag bør følges
opp. Etter departementets syn er det behov for et privatrettslig
alternativ til vergemålsordningen, som vil legge til rette for utøvelse
av selvbestemmelsesrett over eget privatliv for fremtidige situasjoner
der man ikke lenger er i stand til å treffe beslutninger. I høringen
har departementet mottatt synspunkter som bekrefter at det må antas
å ville være interesse for en slik ordning.
Departementet går inn for å plassere reglene om fremtidsfullmakter
i et eget kapittel i ny vergemålslov. Departementet ser det som
mest hensiktsmessig at reglene finnes i sammenheng med reglene om
vergemål.
Vergemålsutvalget foreslår at en fremtidsfullmakt skal kunne
omfatte de samme økonomiske og personlige forhold som et vergemål.
Fullmaktsgiveren skal kunne velge om fullmakten skal være generell
eller mer begrenset, og om det skal utpekes én eller flere fullmektiger.
Det foreslås at om en fremtidsfullmakt omfatter personlige forhold,
så skal fremtidsfullmakten omfatte avgjørelser i medhold av pasientrettighetsloven
og lignende lover hvis ikke noe annet er bestemt i fullmakten. Fullmektigen
skal i så fall regnes som pårørende med prioritet foran vergen. I
andre personlige spørsmål forutsetter utvalget at de samme begrensninger
skal gjelde med hensyn til hvilken myndighet som kan overføres til
fullmektigen som de som gjelder for vergen, men det foreslås ikke
å lovfeste disse.
Departementet har kommet til at Vergemålsutvalgets forslag i
hovedtrekk bør følges opp. Ettersom grunnlaget for fremtidsfullmakter
er vern om fullmaktsgiverens selvbestemmelsesrett, er det naturlig at
det som hovedregel overlates til fullmaktsgiveren å bestemme det
nærmere innholdet i fullmakten. Departementet er enig med utvalget
i at fremtidsfullmakter bør kunne omfatte både økonomiske og personlige
forhold.
Departementet har kommet til at det bør lovfestes en adgang til
frivillig stadfesting av fremtidsfullmakter. Departementet er i
likhet med flere av høringsinstansene opptatt av at fremtidsfullmakter
må inngi tilstrekkelig tillit hos tredjepersoner for at rettsinstituttet
skal fungere etter sin hensikt. Etter departementets syn er det
derfor behov for en adgang til å be fylkesmannen stadfeste at en
fremtidsfullmakt er trådt i kraft.
Departementet foreslår at fullmakten ikke kan gjøres ugjenkallelig.
Ettersom det kan gå lang tid mellom opprettelsen og ikrafttredelsen
av en fremtidsfullmakt, med de muligheter for endring av tillitsforholdet
mellom fullmaktsgiveren og fullmektigen som dette innebærer, anser
departementet det klart at et løfte om ikke å tilbakekalle fullmakten
må være uforpliktende.
Vergemålsutvalget foreslår ingen regulering av vergemålsmyndighetens
kompetanse i internasjonale forhold eller regler om lovvalg.
Departementet foreslår å lovfeste regler om fylkesmannens myndighet
i internasjonale forhold og om lovvalg etter mønster av de finske
reglene.
Det er uklart i norsk rett om alminnelige fullmakter beholder
sin virkning etter at fullmaktsgiverens mentale kapasitet har blitt
så redusert at han eller hun må anses å ha tapt sin rettslige handleevne.
Vergemålsutvalget foreslår å endre avtaleloven § 22 slik at fullmakter
skal beholde sin virkning hvis fullmaktsgiveren settes under vergemål,
såfremt vergemålet ikke medfører formell fratakelse av rettslig handleevne.
Departementet har kommet til at det bør lovfestes i avtaleloven
§ 22 at alminnelige fullmakter mister sin virkning når fullmaktsgiverens
mentale kapasitet er blitt så redusert at han eller hun ikke selv
kan inngå rettslig bindende disposisjoner. Etter departementets syn
er det behov for en avklaring av rettstilstanden på dette punktet.
Vergemålsutvalget foreslår at skriftlige fullmakter til kredittinstitusjon
eller annen tredjeperson om å betale løpende betalinger for fullmaktsgiveren
skal beholde sin gyldighet etter at fullmaktsgiveren på grunn av
alvorlig sinnslidelse eller svekket helbred har blitt ute av stand
til å ivareta sine interesser. Forslaget skal bare omfatte disposisjoner
av løpende karakter. Utvalget antar at bestemmelsen vil fange opp de
fleste praktiske tilfellene der pårørende disponerer på vegne av
en annen person.
Departementet ser at det er et praktisk behov for å gjøre visse
unntak fra utgangspunktet om at alminnelige fullmakter mister sin
virkning når fullmaktsgiveren mister sin rettslige handleevne. Når
det gjelder dagligdagse økonomiske anliggender, er misbruksfaren
mindre, og det bør legges til rette for enklere løsninger. Hensynet
til både fullmaktsgiveren og tredjepersoner kan tale for at slike
forhold bør kunne håndteres som før også når fullmaktsgiverens mentale
kapasitet er redusert.
Departementet går på denne bakgrunn inn for at visse skriftlige
fullmakter til løpende betalinger skal beholde sin virkning etter
at fullmaktsgiverens mentale kapasitet er blitt redusert, men går
inn for å gjøre regelen mer begrenset enn det utvalget har foreslått. Departementet
ser visse betenkeligheter med en regel om at alle slags skriftlige
fullmakter om løpende betalinger skal fortsette. En slik fullmakt
kan være gitt ut fra forutsetninger som ikke lenger er til stede.
Det kan også etter hvert være uheldig at fullmakten løper videre
i en ny livssituasjon for fullmaktsgiveren. I slike tilfeller får
man et spørsmål om hvordan fullmaktsforholdet skal kunne avsluttes,
og det kunne være omstendelig dersom det måtte oppnevnes en verge
for å få avsluttet betalingen. I tillegg foreslår departementet
en regel om legalfullmakt for pårørende til en viss representasjon,
som antas å ville dekke en del av de behov regelen om skriftlige
fullmakter til tredjepersoner ellers ville ha betydning for.
På denne bakgrunn foreslår departementet en regel om fortsatt
gyldighet av løpende fullmakter som begrenses til skriftlige fullmakter
til finansinstitusjoner. Dette vil typisk gjelde faste betalingsoppdrag
til banker, som avtalegiro mv. Departementet antar at slike betalingsoppdrag
ofte vil gjelde mer dagligdagse, nødvendige økonomiske disposisjoner
enn tilfellet kan være for skriftlige fullmakter til tredjepersoner.
De kan for eksempel gjelde betaling av husleie eller nedbetaling
av lån.
Vergemålsutvalget drøfter i utredningen om pårørende bør gis
en lovfestet formell kompetanse – en legalfullmakt – til å representere
et familiemedlem som mangler evnen til å ivareta sine anliggender. Vergemålsutvalget
avviser imidlertid å innføre en slik ordning i norsk rett.
Etter departementets syn er det derimot behov for en regel om
representasjonsrett for pårørende i tillegg til regler om at fremtidsfullmakter
og visse skriftlige fullmakter skal gjelde etter at fullmaktsgiveren
har mistet handleevnen. Det må antas at mange ikke har noe gjennomtenkt
forhold til formaliteter knyttet til fremtidig tap av rettslig handleevne,
og derfor ikke vil sørge for å opprette skriftlige fullmakter. Departementet
antar på denne bakgrunn at det er behov for at pårørende kan håndtere
dagligdagse økonomiske anliggender uten skriftlig fullmakt fra vedkommende person.
Departementet foreslår at fullmakten gjøres meget snever, slik
at den bare omfatter strengt nødvendige disposisjoner som gjelder
bolig og dagligliv. Pårørende foreslås gitt kompetanse i en prioritert
rekkefølge, slik at ektefelle/samboer kommer først, deretter barn
og så barnebarn osv. Dette stenger ikke for at flere nærstående,
typisk barn, vil kunne opptre samtidig på grunnlag av legalfullmakten.
Med mindreårige fornærmede eller etterlatte menes fornærmede
eller etterlatte under 18 år. Mindreårige fornærmede og etterlatte
har som utgangspunkt de samme straffeprosessuelle rettighetene som
voksne.
Normalt vil den som har foreldreansvaret, utøve de straffeprosessuelle
rettighetene på den mindreåriges vegne. Avgjørelser vedrørende en
mindreårig som fornærmet eller etterlatt i en straffesak skal treffes
ut fra den mindreåriges interesser og behov. Barnets egne oppfatninger
skal tillegges vekt i takt med aldersutviklingen. Selv om rettighetene
utøves av den mindreåriges foreldre, tilhører rettighetene den mindreårige.
Det følger av vergemålsloven at vergen opptrer på en umyndiggjort
persons vegne når han eller hun ikke kan dra omsorg for seg selv.
Det gir vergen kompetanse til også å være rettslig stedfortreder
på det personlige området. Det er derfor vergen som utøver de prosessrettighetene
som tilkommer en umyndiggjort fornærmet eller etterlatt.
Departementet foreslår at vergen som en hovedregel skal representere
den som er under 18 år. Men en fornærmet eller etterlatt i alderen
fra 15 til 18 år skal kunne utøve rettighetene selv, dersom de ønsker det.
Velger en mindreårig fornærmet eller etterlatt å selv utøve sine
straffeprosessuelle rettigheter, kan ikke vergen samtidig utøve
de samme rettighetene.
Departementet foreslår videre at vergen skal utøve de rettighetene
som tilkommer voksne som er uten rettslig handleevne.
Lovforslaget innebærer omfattende endringer av organiseringen
av vergemålsmyndigheten på alle nivåer.
Behovet for egne overgangsbestemmelser om avløsningen av de valgte
overformynderne må vurderes i forbindelse med vedtaket om ikraftsetting
av loven.
Forslaget om at oppgavene skal legges til fylkesmannen, innebærer
en økt profesjonalisering, og dermed er det ikke behov for skifteforvalterens
(tingrettsdommerens) medvirkning i de sakene som etter dagens lov
skal avgjøres av overformynderiet og skifteforvalteren i fellesskap.
Dette vil redusere tingrettenes arbeid. Videre foreslås det at retten
kan treffe beslutning om delvis fratakelse av den rettslige handleevnen.
Dette vil antakelig innebære at det blir noen flere saker for domstolene.
Samlet sett antar departementet likevel at omfanget av oppgavene
for domstolene i liten grad blir endret.
Kostnadene etter vergemålsloven er i dag knyttet til overformynderienes,
fylkesmannens, Justisdepartementets og til dels domstolenes og enkelte
lønnede vergers arbeid med vergemålssakene.
Samlet sett har Justisdepartementet kommet til at vergemålsreformen
vil innebære om lag 165 mill. kroner i brutto årlige kostnader.
Dette beløpet vil kunne reduseres med om lag 60 mill. kroner om
eksisterende ressursbruk trekkes ut fra kommunene. Netto årlig merbehov
antas å være om lag 105 mill. kroner.
I tillegg vil det påløpe kostnader til en omorganiseringsprosess.
Dette er beregnet til 42 mill. kroner. Dette omfatter blant annet
en prosjektorganisasjon, midler for å sikre kunnskapsoverføring,
arkivkostnader og tilpasning av IKT-verktøyene i vergemålsmyndigheten
og informasjonstiltak.
Merutgiftene vil bli vurdert i den ordinære budsjettprosessen.
Loven vil ikke bli satt i kraft før det er satt av tilstrekkelige
midler til dette i budsjettet.