Det vises til brev fra næringskomiteen av 28. januar
2010 der komiteens medlemmer fra Høyre har fire spørsmål knyttet
til behandlingen av ovennevnte melding.
Siden Norge i 1993 gjenåpnet for hvalfangst
har det gjennom skiftende regjeringer vært tverrpolitisk enighet
om vår linje med hensyn til høsting av hval og sel, og våre holdninger
til og arbeid opp mot de internasjonale utfordringer vi møter i
gjennomføringen av sjøpattedyrpolitikken. Regjeringen ønsker å opprettholde
denne brede nasjonale enigheten.
Norsk sjøpattedyrpolitikk er utsatt for sterk
kritikk og et vedvarende press fra EU som samlet blokk, fra USA
og et stort antall land for øvrig. Også i Norge er regjeringens
politikk utsatt for en viss kritikk fra enkelte hold.
Den internasjonale kritikken rammer, i sin kjerne,
Norges rett til selvbestemmelse når det gjelder bærekraftig bruk
av våre naturressurser. Dette er noe av det bakgrunnsteppet jeg
legger til grunn i min besvarelse av spørsmålene.
På side 13 i meldingen står følgende "Men IWC fungerer
ikkje i dag etter føremålet sitt. Organisasjonen er låst fast av
politiske motsetnader" (…) "Årsmøtet i 2009 vil truleg bli avgjerande for
IWC sin framtidige funksjon som forvaltningsorganisasjon." Hva er
statsrådens vurdering av 2009 årsmøtet, og forvaltningsorganisasjonen
og NAMMCO som alternativ?
På IWCs årsmøte i 2009 måtte man erkjenne at arbeidet
med å få organisasjonen inn i mer funksjonelle former ikke hadde
lykkes. IWCs problemer har en historie som strekker seg årtier tilbake
og har sin rot i en sterk polarisering mellom fangstlandene på den
ene siden og fangstmotstanderne på den andre. Konklusjonen fra årsmøtet
i 2009 kom derfor ikke som en overraskelse.
Samtidig var det en sterk vilje blant medlemslandene
til ikke å gi opp dette arbeidet, og en erkjennelse av at det igangsatte
arbeidet burde videreføres frem mot årsmøtet i 2010.
Norges posisjon i IWC er tydelig. Folkerettslig og
vitenskaplig står vi på trygg grunn, og vår hvalfangst er på et
slikt saklig grunnlag knappest omstridt. Norge kan sette de kvoter
som det vitenskaplige grunnlaget og en ansvarlig ressursforvaltning
tillater. For Norge, isolert sett, er med andre ord situasjonen
i IWC ikke et forvaltningsmessig problem. Samtidig er det et opplagt behov
for et bredt internasjonalt samarbeid om forskning og forvaltning
knyttet til hvalfangst, slik som innen forskning og forvaltning
knyttet til de levende marine ressursene for øvrig.
Med dette som utgangspunkt har regjeringen fortsatt
et ønske om å bidra til en normalisering av organisasjonen. Regjeringen
ønsker å være helt klar på dette, og holder fast ved at per dags dato
er det IWC som er det internasjonale forumet for samarbeid på dette
området. I hvilke grad man vil nå frem i arbeidet med å få IWC normalisert
er imidlertid fortsatt usikkert.
Usikkerheten knyttet til IWCs fremtid som forvaltningsorganisasjon
var én viktig beveggrunn for at Norge i sin tid valgte å være med
på opprettelsen av NAMMCO, samtidig som NAMMCO gjennom årene har
styrket sin rolle som forvaltnings-organisasjon for småhval og sel. Som
en ansvarlig ressursforvalter ville vi sikre oss at vi hadde en
regional samarbeidsorganisasjon på plass i tilfelle IWC skulle bryte
sammen. Dette forholdet til NAMMCO gjelder også for denne regjeringen.
Hva vil Statsråden konkret gjøre i tiden fremover for
å få på plass eksport til Japan?
Norge handlet internasjonalt med vågehval frem til
IWC-moratoriet resulterte i stans i handelen fra 1987. Da den norske
fangsten ble gjenopptatt i 1993 ble det samtidig praktisert et selvpålagt eksportforbud
for vågehvalprodukter.
I januar 2001 ble det besluttet å gjenåpne for
eksport av norske vågehvalprodukter. Beslutningen var i tråd med
de langsiktige hovedlinjene i norsk hvalpolitikk, som tilstreber
en normalisering av hvalfangstnæringen og dens rammebetingelser.
En egen forskrift om utførsel av vågehvalprodukter ble fastsatt
29. juni 2001. Utførsel kan i henhold til forskriften § 1 tredje
ledd kun skje til mottakerland som ikke etter CITES-konvensjonen
er forpliktet til å behandle vågehval etter bestemmelsene om arter
som er oppført på konvensjonens liste I, og utførselstillatelse
vil etter fjerde ledd bare bli innvilget til mottakerland som har
et system for å ta stikkprøver ved DNA-testing av den importerte
forsendelsen.
Norske myndigheter igangsatte deretter arbeidet med
å legge til rette for regulær vågehvaleksport til disse landene
(Island, Færøyene og Japan). Vi har konsentrert oss om det japanske
markedet, som i realiteten er det eneste markedet som kan motta
hvalkjøttkvanta av betydning.
Dette arbeidet medførte nybrottsarbeid på flere viktige
områder knyttet til videreutvikling av reglene på helse- og sanitærområdet,
for eksempel innhold av skadelige fremmedstoffer og tungmetaller
(bl.a. dioxiner, PCB’er, kvikksølv, og lignende). En annen viktig
komponent i arbeidet med å legge til rette for regulær handel er
knyttet til kravet om å sikre at det bare handles med produkter
fra lovlig fangst. Som en følge av dette valgte Norge å etablere
et DNA-register for alle dyr fra den norske vågehvalfangsten.
De nærmere vilkårene for handel med Japan ble fremforhandlet
i samarbeid med Island som pga. sitt begrensede hjemmemarked har
tilsvarende interesser i det japanske markedet. Et endelig arrangement
for denne handelen kom på plass i begynnelsen av 2007. Foruten
de krav som er nedfelt her, stiller de japanske myndighetene generelle
krav til den mikrobiologiske kvaliteten på produktene.
Det første eksportpartiet ble avsendt i mai
2008 i samarbeid med islandske eksportører. Det islandske partiet
ble frigitt for omsetning, mens hovedmengden av de norske varepartiene
ble avvist pga. overskridelse av de mikrobiologiske kravene. Japanske
myndigheter har gjort det klart at disse kravene er nødvendig for
å opprettholde tilfredsstillende sanitær standard.
Per dags dato kan det altså konstateres av norske myndigheter
har åpnet for regulær eksport av vågehvalprodukter til Japan. Det
er samtidig en forutsetning at de japanske mikrobakteriologiske
kravene blir oppfylt for det enkelte vareparti. Dette betyr i praksis
at den norske hvalnæringen må forholde seg aktivt til de utfordringene
disse kravene medfører når det gjelder behandlingen av det hvalkjøttet
som er tenkt eksportert til Japan.
Hva vil statsråden konkret gjøre for å sørge
for at selfangstskutene i fremtiden får driftsalternativer?
Hovedvirkemiddelet til forvaltningen for å støtte opp
om selfangstnæringen har i de seneste årene vært å gi ulike former
for tilskudd. Det ytes tilskudd både til mottaks- og fartøyleddet,
og både selve fangsten, produktutvikling, oppgradering av ustyr
mv. har blitt støttet. Fartøytilskuddet ved fangst har de siste
årene ligget i størrelsesorden 1,4 til 3,2 mill. kr per fartøy årlig.
Regjeringen legger i stortingsmeldingen opp til å videreføre fartøystøtten
for å opprettholde fangst i Vestisen. Dersom selfangstrederiene
ønsker driftsalternativer i tillegg til dette, må de skaffe seg
dette innenfor rammene av gjeldende regler.
Fiskeri- og kystdepartementet har imidlertid
gitt to selfangstskuter dispensasjon fra forbudet mot ombordproduksjon
av kongekrabbe. Noe av begrunnelsen for dispensasjonene var den
vanskelige økonomiske situasjonen for selfangstnæringen, og et ønske
om å gi disse fartøyene et driftsalternativ. De to selfangstskutene er
så langt de eneste som har fått dispensasjon for ombordproduksjon
av kongekrabbe. Dispensasjonene omfattet bare egenfangstet kongekrabbe
utenfor kvoteregulert område, og ble gitt på vilkår av at fartøyeierne
frivillig aksepterer å bare fangste kongekrabbe utenfor en grense
på 18 nautiske mil fra grunnlinjen øst for 26 grader øst.
Vil statsråden sørge for at det etableres en
konsesjonsordning for sel- og kvalfangstfartøy slik at mulighetene
til langsiktig planlegging kommer på plass, og i tilfelle hvorfor
ikke?
Det er ikke planlagt å etablere en konsesjonsordning
for sel- og hvalfangstfartøy. Særlig for selfangstfartøyene er det
først og fremst de økonomiske fremtidsutsiktene som er viktige for mulighetene
for langsiktig planlegging, og en konsesjonsordning vil i dette
tilfellet ikke medføre noen endringer i så måte.