Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen
Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald
T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Svein Flåtten, Frank Bakke
Jensen og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti,
Alf Egil Holmelid, fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra
Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide, viser til Fiskeri-
og kystdepartementets stortingsmelding om gjennomføring av råfiskloven
og fiskeeksportloven i 2007 og 2008 samt enkelte saker fra 2009.
Komiteen viser til at bakgrunnen
for meldingen er at Stortinget skal bli regelmessig orientert om
gjennomføring av råfiskloven. Komiteen har merket
seg at regjeringen stiller spørsmål ved om det fremdeles er formålstjenlig
å legge frem en melding om gjennomføring av råfiskloven og fiskeeksportloven
annethvert år, og man inviterer Stortinget til å komme med synspunkter
på dette. Komiteen mener at selv om informasjonen
i meldingen er offentlig tilgjengelig på ulike nettsteder, er det
viktig at Stortinget jevnlig får mulighet til å drøfte ulike problemstillinger
knyttet til gjennomføring av råfiskloven og fiskeeksportloven. Komiteen mener
derfor at dagens praksis bør videreføres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er av den oppfatning at det er formålstjenlig at
Stortinget får seg forelagt en sak om gjennomføringen av råfiskloven
hvert 2. år. Begrunnelsen for dette er at det er all mulig grunn
for Stortinget til å holde seg orientert om hvordan praktiseringen
av den monopolistiske førstehåndsomsetningen foregår når det gjelder villfanget
fisk. Det er også i den forbindelse grunn til å merke seg at når
det gjelder strukturen på førstehåndsomsetningen, så er det fremdeles 5
salgslag innen kvitfisk og 1 salgslag hva gjelder pelagisk sektor.
Råfiskloven gir disse salgslagene en enerett på all førstehåndsomsetning
fordelt etter ilandføringssted og fiskeslag. I tillegg til dette
har salgslagene også en rolle som offentlig forvalter på flere områder. Dette
medfører at salgslagene sitter med en betydelig makt og myndighet
innenfor et område som håndterer svært store verdier. I et system
der vi har en monopolsituasjon slik vi har det innen førstehåndsomsetningen
av råfisk, er det viktig at Stortinget som folkevalgt organ blir
holdt løpende orientert om hvordan denne rollen forvaltes for å
kunne ha en sikkerhet mot misbruk av monopolmakten.
Komiteen har merket
seg at salgslagsstrukturen ikke er endret. De seks fiskesalgslagene
er private rettssubjekter, organisert som samvirke der kun fiskere
kan være medlemmer. Komiteen viser til at salgslagene
har enerett på all førstehånds omsetning av råfisk mv. i Norge. Salgslagene
har i tillegg en stadig større rolle som offentlig forvalter på
flere ulike områder. Komiteen er enig med departementet
i at det kan stilles spørsmål ved om det bør gå en grense for hvor
stor forvaltningsmyndighet en organisasjon som er reservert kun
for fiskere, bør kunne ha. I tillegg mener komiteen at
det er viktig med en høy bevissthet knyttet til grensen mellom den
offentlige og den private delen av salgslagenes virksomhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener tiden nå er inne til å se på om dagens struktur
innen førstehåndsomsetningen av råfisk bør kunne organiseres på
et annet vis enn det som er tilfellet. Det er per i dag mye opp
til fiskesalgslagene selv å bestemme størrelse og hvorvidt de vil
opprettholde sin struktur eller ikke. Det en i et slikt tilfelle
ikke må glemme, er at disse organisasjonene driftes gjennom de avgifter
som legges på førstehåndsomsetningen. Dette gir i seg selv liten
grad av motivasjon til effektivisering av selve driften av salgslagene. Disse
medlemmer kan ikke se at det skulle kunne være nødvendig
å opprettholde 5 salgslag innen kvitfiskområdet. I tillegg mener disse
medlemmer at det må tas en gjennomgang av hvordan en på
best mulig måte skal kunne få et skille mellom omsetningsdelen og forvalterdelen
i salgslagene.
Komiteen viser til
at prøveprosjektet med en egen meklingsinstans med to meklingsnemnder –
en for hvitfisk og en for pelagisk fisk – trådte i kraft fra 1. januar
2007. Prøveprosjektet er evaluert, og rapporten viser klare forskjeller
mellom pelagisk sektor og hvitfisksektoren når det gjelder bruken
av meklingsinstansen. Komiteen har merket seg at
meklingsinstansen har en bedre forankring på kjøpersiden enn på
fiskersiden, og at meklingsinstansen har en bedre forankring i pelagisk
sektor enn i hvitfisksektoren. Komiteen har videre
merket seg at ingen av aktørene på fiskersiden, verken i pelagisk
sektor eller i hvitfisksektoren, ønsker en videreføring av prøveordningen. Komiteen viser
til at departementet vurderer hvordan evalueringen bør følges opp,
og imøteser tilbakemelding til Stortinget om dette.
Komiteen viser til
at vinteren 2009 var svært krevende for omsetningen av hvitfisk,
mens etterspørselen etter laks og pelagisk fisk var relativt god.
Fiskeindustrien fikk kredittmessige utfordringer som følge av dårligere
etterspørsel etter hvitfisk, og lagrene ble store. Komiteen har
merket seg at det har vært uenighet knyttet til fastsettelse av
minsteprisen for torsk.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
partene kom til enighet om å sette ned minsteprisen for torsk.
Komiteen viser til
at det til nå i år er landet 80 000 tonn med torsk fra norske fartøyer,
mot 57 000 tonn til samme tid i fjor. Det viser at det fortsatt
er store utfordringer knyttet til omsetning av all torsken som landes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at den krisen vi så vinteren 2009 når
det gjeldt omsetningen av kvitfisk, viste at dagens system med fastsetting av
minstepriser på et for tidlig tidspunkt ikke er godt nok egnet til
å kunne fange opp de endringer som raskt oppstår både i det nasjonale
og i et internasjonalt marked. Dagens svakheter har blitt enda tydeligere
denne gangen da markedsendringene skjedde mye som en konsekvens
av den internasjonale finanskrisen, men ikke dette alene. Det er
ikke til å komme bort ifra at dersom en hadde hatt et litt mindre
stivbent system hva gjelder prisfastsettelse, kunne en del av de
problemene vi nå ser, vært unngått. Dette ser vi helt tydelig gjennom
at den minsteprisen som var satt som utgangspunkt i torskesektoren,
var svært mye høyere enn det markedet var villig til å betale. Når
systemet for å endre denne prisen i tillegg maler for sakte, så
kommer det raskt en situasjon der mange har kjøpt inn fisken for
dyrt og ikke klarer å selge. Dette har igjen medført oppbygging
av store lager som ikke kan selges uten betydelige tap. For noen
blir resultatet konkurs. Disse medlemmer mener at
det straks bør igangsettes et arbeid for å finne frem til en ny
måte å fastsette prisen på som raskere vil kunne fange opp de svingninger
som er i et marked. Disse medlemmer mener at tiden
nå er moden for å igangsette et arbeid med å modernisere råfiskloven
slik at denne blir mer i tråd med de behov en vil kunne få i fremtiden
der vi ser stadige endringer i markedet innenfor fisk og fiskeprodukter.
Vi møter i dag nye utfordringer og konkurranse fra blant annet oppdrett
av kvitfisk i Asia samt at torsken også vil kunne bli erstattet
av andre fiskeslag i noen markeder dersom torsken prises for høyt
i forhold til det markedet er villig å betale. Da må vi ha evnen
til å kunne tilpasse oss denne konkurransen gjennom raskere å kunne
snu oss om også i omsetningsleddet. Ingen er tjent med at fisk blir liggende
for lenge på lager som en følge av at den er kjøpt inn til for høye
priser i et monopolistisk omsetningssystem uten at noen vil kjøpe den.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang
av råfiskloven med tanke på forenkling og avbyråkratisering, herunder
systemet med fastsettelse av minstepriser.»
Komiteen viser til
at førstehåndsomsetningen av notfanget sei i flere år har vært en
utfordring for salgslagene. Norsk landindustri har ikke hatt kapasitet
til å ta imot alle leveransene fra fiskeflåten. Komiteen har
merket seg at bakgrunnen for dette er blant annet høye kvoter, stor
deltakelse i fisket og en effektiv fiskeflåte. Komiteen viser
til at departementet siden 2002 årlig har gitt Norges Råfisklag
dispensasjon til å benytte russiske kjøpefartøy opp til et visst
kvantum for å avhjelpe situasjonen. Komiteen har merket
seg at Råfisklaget i liten grad har benyttet seg av dispensasjonen
de siste årene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener derfor at slik
dispensasjon ikke bør gis med mindre det i større grad sannsynliggjøres
et konkret behov allerede på det tidspunkt dispensasjonen søkes.
Salgslagene har en viktig rolle i
ressurskontrollarbeidet. Komiteen viser til at den
nye havressursloven som ble vedtatt i 2008, gir salgslagene et større
ansvar og videre hjemler når det gjelder den nasjonale ressurskontrollen. Komiteen imøteser
en evaluering av dette med henblikk på kvaliteten og ressursbruken
i kontrollarbeidet.
Komiteen viser til
at selskapet Eksportutvalget for fisk er et statlig aksjeselskap
der Fiskeri- og kystdepartementet forvalter eierskapet og har det overordnede
ansvaret for at virksomheten drives i samsvar med politiske mål
og rammevilkår. Komiteen viser til at norsk sjømat
er en av våre viktigste eksportvarer, nest etter olje og gass. Norge
eksporterer nå sjømat til 150 land. Komiteen er tilfreds
med at departementet har vedtatt å fastsette markedsavgiften for
all eksport av fisk og fiskevarer til 0,75 prosent, for å styrke
det generiske markedsarbeidet for hvitfisk, pelagisk fisk og reker. Komiteen vil
understreke at norsk sjømatnæring er avhengig av stabile rammevilkår
for å opprettholde lønnsomhet og øke internasjonale markedsandeler.
Derfor er det viktig å føre en stram økonomisk politikk, slik at kronekurs
og rentenivå blir holdt på et lavest mulig nivå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at offentlige myndigheter skal likebehandle
fiskeri- og landbruksnæringen. Disse medlemmer viser
til at dagens ordning med opplysningskontor øremerket markedsføring
av landbruksprodukter i Norge medfører en omfattende forskjellsbehandling
av to viktige næringer. Ordningen med opplysningskontor gir en konkurranseulempe
for fiskerinæringen, og disse medlemmer er av den
oppfatning at det bør gjennomføres et arbeid med sikte på å skape
likeverdige konkurransebetingelser for fiskeri- og landbruksnæringen
i det norske matvaremarkedet.