Salgslagenes rolle som offentlig forvalter

Komiteen har merket seg at salgslagsstrukturen ikke er endret. De seks fiskesalgslagene er private rettssubjekter, organisert som samvirke der kun fiskere kan være medlemmer. Komiteen viser til at salgslagene har enerett på all førstehånds omsetning av råfisk mv. i Norge. Salgslagene har i tillegg en stadig større rolle som offentlig forvalter på flere ulike områder. Komiteen er enig med departementet i at det kan stilles spørsmål ved om det bør gå en grense for hvor stor forvaltningsmyndighet en organisasjon som er reservert kun for fiskere, bør kunne ha. I tillegg mener komiteen at det er viktig med en høy bevissthet knyttet til grensen mellom den offentlige og den private delen av salgslagenes virksomhet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener tiden nå er inne til å se på om dagens struktur innen førstehåndsomsetningen av råfisk bør kunne organiseres på et annet vis enn det som er tilfellet. Det er per i dag mye opp til fiskesalgslagene selv å bestemme størrelse og hvorvidt de vil opprettholde sin struktur eller ikke. Det en i et slikt tilfelle ikke må glemme, er at disse organisasjonene driftes gjennom de avgifter som legges på førstehåndsomsetningen. Dette gir i seg selv liten grad av motivasjon til effektivisering av selve driften av salgslagene. Disse medlemmer kan ikke se at det skulle kunne være nødvendig å opprettholde 5 salgslag innen kvitfiskområdet. I tillegg mener disse medlemmer at det må tas en gjennomgang av hvordan en på best mulig måte skal kunne få et skille mellom omsetningsdelen og forvalterdelen i salgslagene.

Meklingsinstans

Komiteen viser til at prøveprosjektet med en egen meklingsinstans med to meklingsnemnder – en for hvitfisk og en for pelagisk fisk – trådte i kraft fra 1. januar 2007. Prøveprosjektet er evaluert, og rapporten viser klare forskjeller mellom pelagisk sektor og hvitfisksektoren når det gjelder bruken av meklingsinstansen. Komiteen har merket seg at meklingsinstansen har en bedre forankring på kjøpersiden enn på fiskersiden, og at meklingsinstansen har en bedre forankring i pelagisk sektor enn i hvitfisksektoren. Komiteen har videre merket seg at ingen av aktørene på fiskersiden, verken i pelagisk sektor eller i hvitfisksektoren, ønsker en videreføring av prøveordningen. Komiteen viser til at departementet vurderer hvordan evalueringen bør følges opp, og imøteser tilbakemelding til Stortinget om dette.

Fiskesalgslagene og finanskrisen

Komiteen viser til at vinteren 2009 var svært krevende for omsetningen av hvitfisk, mens etterspørselen etter laks og pelagisk fisk var relativt god. Fiskeindustrien fikk kredittmessige utfordringer som følge av dårligere etterspørsel etter hvitfisk, og lagrene ble store. Komiteen har merket seg at det har vært uenighet knyttet til fastsettelse av minsteprisen for torsk.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at partene kom til enighet om å sette ned minsteprisen for torsk.

Komiteen viser til at det til nå i år er landet 80 000 tonn med torsk fra norske fartøyer, mot 57 000 tonn til samme tid i fjor. Det viser at det fortsatt er store utfordringer knyttet til omsetning av all torsken som landes.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at den krisen vi så vinteren 2009 når det gjeldt omsetningen av kvitfisk, viste at dagens system med fastsetting av minstepriser på et for tidlig tidspunkt ikke er godt nok egnet til å kunne fange opp de endringer som raskt oppstår både i det nasjonale og i et internasjonalt marked. Dagens svakheter har blitt enda tydeligere denne gangen da markedsendringene skjedde mye som en konsekvens av den internasjonale finanskrisen, men ikke dette alene. Det er ikke til å komme bort ifra at dersom en hadde hatt et litt mindre stivbent system hva gjelder prisfastsettelse, kunne en del av de problemene vi nå ser, vært unngått. Dette ser vi helt tydelig gjennom at den minsteprisen som var satt som utgangspunkt i torskesektoren, var svært mye høyere enn det markedet var villig til å betale. Når systemet for å endre denne prisen i tillegg maler for sakte, så kommer det raskt en situasjon der mange har kjøpt inn fisken for dyrt og ikke klarer å selge. Dette har igjen medført oppbygging av store lager som ikke kan selges uten betydelige tap. For noen blir resultatet konkurs. Disse medlemmer mener at det straks bør igangsettes et arbeid for å finne frem til en ny måte å fastsette prisen på som raskere vil kunne fange opp de svingninger som er i et marked. Disse medlemmer mener at tiden nå er moden for å igangsette et arbeid med å modernisere råfiskloven slik at denne blir mer i tråd med de behov en vil kunne få i fremtiden der vi ser stadige endringer i markedet innenfor fisk og fiskeprodukter. Vi møter i dag nye utfordringer og konkurranse fra blant annet oppdrett av kvitfisk i Asia samt at torsken også vil kunne bli erstattet av andre fiskeslag i noen markeder dersom torsken prises for høyt i forhold til det markedet er villig å betale. Da må vi ha evnen til å kunne tilpasse oss denne konkurransen gjennom raskere å kunne snu oss om også i omsetningsleddet. Ingen er tjent med at fisk blir liggende for lenge på lager som en følge av at den er kjøpt inn til for høye priser i et monopolistisk omsetningssystem uten at noen vil kjøpe den.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang av råfiskloven med tanke på forenkling og avbyråkratisering, herunder systemet med fastsettelse av minstepriser.»

Utenlandske kjøpefartøy

Komiteen viser til at førstehåndsomsetningen av notfanget sei i flere år har vært en utfordring for salgslagene. Norsk landindustri har ikke hatt kapasitet til å ta imot alle leveransene fra fiskeflåten. Komiteen har merket seg at bakgrunnen for dette er blant annet høye kvoter, stor deltakelse i fisket og en effektiv fiskeflåte. Komiteen viser til at departementet siden 2002 årlig har gitt Norges Råfisklag dispensasjon til å benytte russiske kjøpefartøy opp til et visst kvantum for å avhjelpe situasjonen. Komiteen har merket seg at Råfisklaget i liten grad har benyttet seg av dispensasjonen de siste årene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener derfor at slik dispensasjon ikke bør gis med mindre det i større grad sannsynliggjøres et konkret behov allerede på det tidspunkt dispensasjonen søkes.

Kontroll

Salgslagene har en viktig rolle i ressurskontrollarbeidet. Komiteen viser til at den nye havressursloven som ble vedtatt i 2008, gir salgslagene et større ansvar og videre hjemler når det gjelder den nasjonale ressurskontrollen. Komiteen imøteser en evaluering av dette med henblikk på kvaliteten og ressursbruken i kontrollarbeidet.

Gjennomføring av fiskeeksportloven

Komiteen viser til at selskapet Eksportutvalget for fisk er et statlig aksjeselskap der Fiskeri- og kystdepartementet forvalter eierskapet og har det overordnede ansvaret for at virksomheten drives i samsvar med politiske mål og rammevilkår. Komiteen viser til at norsk sjømat er en av våre viktigste eksportvarer, nest etter olje og gass. Norge eksporterer nå sjømat til 150 land. Komiteen er tilfreds med at departementet har vedtatt å fastsette markedsavgiften for all eksport av fisk og fiskevarer til 0,75 prosent, for å styrke det generiske markedsarbeidet for hvitfisk, pelagisk fisk og reker. Komiteen vil understreke at norsk sjømatnæring er avhengig av stabile rammevilkår for å opprettholde lønnsomhet og øke internasjonale markedsandeler. Derfor er det viktig å føre en stram økonomisk politikk, slik at kronekurs og rentenivå blir holdt på et lavest mulig nivå.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at offentlige myndigheter skal likebehandle fiskeri- og landbruksnæringen. Disse medlemmer viser til at dagens ordning med opplysningskontor øremerket markedsføring av landbruksprodukter i Norge medfører en omfattende forskjellsbehandling av to viktige næringer. Ordningen med opplysningskontor gir en konkurranseulempe for fiskerinæringen, og disse medlemmer er av den oppfatning at det bør gjennomføres et arbeid med sikte på å skape likeverdige konkurransebetingelser for fiskeri- og landbruksnæringen i det norske matvaremarkedet.