Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet,
lederen Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H.
Langeland, fra Senterpartiet, Ola Borten Moe, fra Kristelig Folkeparti, Hans
Olav Syversen, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser
til Dokument nr. 12:21 (2007–2008) om rett til å nedlegge sitt verv
som stortingsrepresentant på visse vilkår.
Bakgrunnen for forslaget er den praksis som
har vokst frem der det i helt spesielle tilfeller er gitt langvarig
permisjon til representanter som ønsker å kunne tiltre stillinger
som formelt ikke er forenlige med stortingsvervet. Det er også eksempler
på at en representant har fått anledning til å tiltre en stilling
som det har vært ansett for å være av nasjonal interesse for Norge
at vedkommende bekler. Til dette kommer situasjoner hvor den personlige
belastning ved å utføre vervet som stortingsrepresentant blir uforholdsmessig stor.
I slike tilfeller har det vært innvilget langvarige velferdspermisjoner.
Det er fremmet tre alternative forslag hvor vilkårene
for fritak er forskjellig. Det mest liberale alternativet har ingen
andre vilkår enn at representanten selv søker om fritak. Det mest
restriktive alternativet går ut på at fritak kun gis dersom dette
er av nasjonal interesse. Det tredje alternativet gir Stortinget
en viss frihet til selv å fastsette vilkårene.
Komiteen mener forslaget åpner
for en uønsket tenkning rundt den forpliktelse det er å være stortingsrepresentant
og det ansvar en representant etter Grunnloven er pålagt. Videre
er forslaget etter komiteens oppfatning på grensen,
eller over grensen, til ikke å være i tråd med Grunnlovens ånd.
Komiteen viser til at stortingsvervet
er en grunnlovsfestet plikt. Det er i utgangspunktet ikke mulig
for personer som er valgbare, å motsette seg valg. Utgangspunktet
er altså at alle som er valgbare, plikter å ta imot et valg som stortingsrepresentant.
Det blir da etter komiteens syn
ikke riktig om Stortinget selv i etterkant kan innvilge fritak etter
søknad. Det mest liberale alternativet vil i praksis fjerne plikten
til å motta valg som stortingsrepresentant. Komiteen mener
det er viktig for forståelsen av vervet som stortingsrepresentant
at det fortsatt skal være en borgerplikt for dem som velges til
det.
Komiteen viser også til at forslaget
åpner for press mot enkeltrepresentanter som opplever ulike livskriser.
I stedet for å beholde vervet som stortingsrepresentant kan den
enkelte bli presset til å trekke seg av hensyn til partiet og vararepresentanten
for å sikre stabilitet, selv om det for eksempel er sannsynlig at
det vil være mulig å fortsette i vervet etter en viss tid.
Komiteen mener at dagens regelverk
i praksis fungerer godt i situasjoner der det kan være vanskelig
å kombinere stortingsvervet med livet for øvrig.
Komiteen tilrår på denne bakgrunn
at det fremlagte forslaget – samtlige alternativer – ikke bifalles.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at disse partier har vært skeptiske de gangene representanter har
trådt ut av stortingsvervet for å bli statssekretærer eller lignende.
Etter flertallets oppfatning er det tilstrekkelig
adgang permisjoner i det gjeldende regelverk til å ta høyde for
ekstraordinære situasjoner uten at det er påkrevet endring i Grunnloven.