Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet fremmer forslag
til endringer i lov 18. desember 1981 nr. 90 om merking av forbruksvarer
mv. (merkeloven). Hovedinnholdet i lovforslaget er følgende:
Det innføres hjemmel for å ilegge
overtredelsesgebyr og tvangsmulkt for Norges vassdrags- og energidirektorat
(NVE) og Statens vegvesen. Det betyr at disse kan gripe inn ved
brudd på merkingsbestemmelser som de fører tilsyn med (energimerking
av husholdningsapparater og nye personbiler). Etter gjeldende rett
er eneste mulige sanksjon at de kan anmelde saker til politiet med sikte
på bøtestraff. Det foreslås videre at straffehjemmelen i merkeloven
innskrenkes til vesentlige og grovt uaktsomme eller forsettlige
overtredelser.
Loven endres slik at det ved forskrift kan bestemmes at
forhandlere mv. skal avstå vareprøver til tilsynsmyndigheten vederlagsfritt.
I dag må tilsynsmyndighetene selv kjøpe vareprøver.
Det innføres en forskriftshjemmel som kan brukes til å bestemme
at forhandlere mv. skal dekke tilsynsmyndighetenes utgifter til
testing av produkter dersom det viser seg at de er feilmerket. Endringene
skal bidra til et mer effektivt tilsyn og bedre etterlevelse av
forskriftene.
Videre foreslår departementet å endre lov 9. januar 2009 nr.
2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven)
ved å oppheve et forbud mot samlemerker.
Endelig foreslår departementet en endring i lov 20. juni 2008
nr. 42 om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne
(diskriminerings- og tilgjengelighetsloven). Det foreslås å presisere
at arbeidsgivers plikt til individuell tilrettelegging overfor personer
med nedsatt funksjonsevne også gjelder arbeidsgivers valg og behandling
av innleide arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende.
Lov om merking av forbruksvarer mv. (merkeloven) er en rammelov
som gir hjemmel til å gi pålegg om merking av varer som omsettes
ved salg eller leie. Formålet med loven og dens forskrifter er å
legge forholdene best mulig til rette for forbrukere ved deres bedømmelse
og valg av forbruksvarer. Ved forskrifter kan det bestemmes hvilke
varer som skal merkes og på hvilken måte.
Etter gjeldende rett kan brudd på merkeloven, eller forskriftene
gitt i medhold av loven, kun sanksjoneres med straff i form av bøter.
Imidlertid vil et sanksjonsmiddel som bøter i mange tilfeller ikke være
en hensiktsmessig sanksjon.
Direktiv 92/75/EØF av 22. september 1992 om angivelse av husholdningsapparaters
energi- og ressursforbruk ved hjelp av merking og standardiserte vareopplysninger
er gjennomført i norsk rett ved forskrift 10. januar 1996 nr. 16
som en del av EØS-avtalen. Forskriften er hjemlet i merkeloven.
Ved kongelig resolusjon av 22. desember 1995 nr. 1037 ble myndighet
etter loven delegert til Nærings- og handelsdepartementet, senere
Olje- og energidepartementet.
Formålet med merkeordningen er at forbrukerne skal få større
kunnskap og bevissthet om energibruk, og dermed kunne etterspørre
de mest energieffektive husholdningsapparatene.
Energimerkingsdirektivet er et rammedirektiv, som oppstiller
generelle bestemmelser om energimerking. Rammedirektivet er supplert
med en rekke andre direktiver med spesifikke bestemmelser om energimerking
av ulike produktgrupper.
Merking i samsvar med direktivene ovenfor er obligatorisk.
Direktivene om energimerking legger opp til at myndighetene i
hvert enkelt land selv skal sørge for de nødvendige reaksjoner for
å følge opp bestemmelsene om energimerking. Norges vassdrags- og
energidirektorat (NVE) fører tilsyn med energimerkingsordningen
for husholdingsapparater. I dag er eneste mulige sanksjon at NVE
kan anmelde brudd på regelverket til politiet, med sikte på at overtrederen
straffes med bøter. Det antas å være mer effektivt og hensiktsmessig
at NVE selv får anledning til å håndheve regelverket de skal føre
tilsyn med. Aktuelle håndhevingsvirkemidler er overtredelsesgebyr
og påbud om retting kombinert med trussel om tvangsmulkt som ilegges
dersom forholdet ikke blir rettet innen en gitt frist.
Forskriften er fastsatt av Vegdirektoratet og hjemlet i merkeloven.
Forskriften gjennomfører direktiv 1999/94/EF om tilgjengeligheten
av forbrukeropplysninger om drivstofføkonomi og CO2-utslipp i forbindelse
med markedsføring av nye personbiler.
Det er ikke utpekt noe særskilt tilsynsorgan for forskriften.
Etter merkeloven § 5 (ny § 6) er det Kongen som bestemmer hvem
som fører tilsyn med loven og forskrifter gitt i medhold av loven.
Kongens myndighet etter merkeloven er delegert til Barne- og familiedepartementet,
nå Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Det legges
opp til at Statens vegvesen vil bli utnevnt som tilsynsmyndighet
for forskriften om energimerking mv. av nye personbiler.
Departementet ser det er behov for å innføre hjemmel for tvangsmulkt
og overtredelsesgebyr i merkeloven for Norges vassdrags- og energidirektorat
og Statens vegvesen.
Departementet har sett hen til Sanksjonsutvalgets utredning NOU
2003:15 Fra Bot til bedring. Ett av hovedsynspunktene til Sanksjonsutvalget
er at man bør gå over til økt bruk av administrative sanksjoner og
mindre bruk av straff.
For å få et mer effektivt tilsyn, mener departementet at det
bør innføres hjemmel i merkeloven for forskriftsbestemmelser om
at vareprøver skal avstås vederlagsfritt til tilsynsmyndigheten,
og at leverandør, forhandler eller importør skal dekke utgiftene
til testingen dersom den viser at apparatene er feilmerket.
Endelig foreslår departementet å foreta en helhetlig lovteknisk
gjennomgang av loven, ved at dagens kapitteloverskrifter fjernes
og at paragrafene omnummereres for å unngå bokstaver i paragrafnumrene.
Etter gjeldende rett er straff i form av bøter eneste mulige
sanksjon ved brudd på merkeloven med forskrifter. I NOU 2003:15
anbefaler Sanksjonsutvalget i visse situasjoner bruk av administrative
sanksjoner som alternativ til straff. Særlig hensynet til å begrense
bruken av straff, hensynet til effektiv håndheving og behovet for
et mer helhetlig og fleksibelt sanksjonssystem, taler for å benytte
administrative sanksjoner i større grad.
I høringsnotatet ble det foreslått at alle tilsynsmyndighetene
etter merkeloven gis hjemmel for administrative håndhevingsvirkemidler
og sanksjoner. Dette innebærer hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr
for en begått overtredelse, samt gi påbud om retting kombinert med
trussel om ileggelse av tvangsmulkt dersom ikke retting skjer innen
en gitt frist. Det ble også foreslått å innskrenke straffehjemmelen
til å ramme grove eller gjentatte overtredelser.
I likhet med Sanksjonsutvalget legger departementet til grunn
at andre sanksjoner enn straff i mange tilfeller vil kunne gi bedre
etterlevelse av regelverket og kreve færre ressurser. Departementet
ser behov for å styrke håndhevingsvirkemidlene til NVE og Statens
vegvesen som tilsynsmyndigheter for energimerking. I høringen er
det ikke avdekket et konkret behov for å styrke sanksjonsmulighetene
for de andre tilsynsorganene som fører tilsyn etter merkeloven.
Departementet foreslår derfor at det i denne omgang gis hjemmel
i merkeloven for tvangsmulkt og overtredelsesgebyr til NVE og Statens
vegvesen som tilsynsmyndigheter.
Departementet legger til grunn at NVE og Statens vegvesen har
kompetanse og saksbehandlingsrutiner som gjør at den næringsdrivendes
rettssikkerhet i tilstrekkelig grad blir ivaretatt, noe som er særlig viktig
ved ileggelse av overtredelsesgebyr. Vedtak om retting/tvangsmulkt
og ileggelse av overtredelsesgebyr etter merkeloven vil være enkeltvedtak
etter forvaltningsloven. Saksbehandlingsreglene som gjelder for
enkeltvedtak i forvaltningsloven må derfor følges med mindre annet
er bestemt. Det forutsettes videre at de alminnelige reglene om
domstolenes prøving av forvaltningsvedtak vil komme til anvendelse.
Departementet vil også vise til at Forbrukerombudet vil kunne
bruke markedsføringslovens sanksjonssystem innenfor sitt tilsynsområde
etter merkeloven.
I sektorlovgivningen er det vanlig at tilsynsmyndigheten kan
fatte vedtak om retting der det handles i strid med lov eller forskrift.
For å sette makt bak kravet om retting kan tilsynsmyndigheten ofte
fastsette at det skal betales et beløp (evt. løpende betaling) til det
offentlige dersom overtrederen ikke retter forholdet innen en gitt
frist. Det varierer hva denne reaksjonen kalles i forskjellige lover
(tvangsgebyr, gebyr, mulkt, tvangsmulkt mv.). Sanksjonsutvalget
anbefaler at begrepet «tvangsmulkt» brukes.
I høringsnotatet foreslo departementet å innføre hjemmel for
tilsynsmyndighetene etter merkeloven til å fatte vedtak om retting
og tvangsmulkt ved brudd på vedtaket.
Departementet mener det er tilstrekkelig å gi hjemmel for NVE
og Statens vegvesen til å gi påbud om retting kombinert med tvangsmulkt.
Det vises til forslag til ny § 7, hvor ordlyden er justert noe sammenliknet
med forslaget i høringsnotatet.
I sektorlovgivningen er det også på en del områder gitt hjemmel
for overtredelsesgebyr som administrativ sanksjon. I Sanksjonsutvalgets
terminologi karakteriseres et overtredelsesgebyr ved at forvaltningen
pålegger en person eller et foretak å betale et pengebeløp til det
offentlige som følge av at personen eller noen som identifiseres
med foretaket, har overtrådt en handlingsnorm (forbud eller påbud)
fastsatt i lov eller forskrift i medhold av lov eller i individuell
avgjørelse. I motsetning til tvangsmulkt er dette håndhevingsvirkemidlet
«tilbakeskuende» og en sanksjon slik begrepet er definert av Sanksjonsutvalget.
I de senere årene er det innført hjemmel for å ilegge overtredelsesgebyr
i en rekke lover, bl.a. energiloven, konkurranseloven, kringkastingsloven,
luftfartsloven og markedsføringsloven. Sanksjonsutvalget legger
til grunn at overtredelsesgebyr bør kunne erstatte straff i form
av bøter på mange forvaltningsområder. Departementets forslag må
ses i sammenheng med at det foreslås å innskrenke dagens straffehjemmel.
I høringsnotatet foreslo departementet å gi tilsynsmyndighetene
etter merkeloven hjemmel for overtredelsesgebyr utformet i samsvar
med Sanksjonsutvalgets forslag.
For å få et helhetlig og fleksibelt sanksjonssystem i merkeloven,
ser departementet at det kan være hensiktsmessig å innføre hjemmel
for overtredelsesgebyr. Det foreslås at kompetansen tillegges NVE
og Statens vegvesen som tilsynsmyndigheter. Disse vil dermed få
flere valgmuligheter når det gjelder hvordan brudd på regelverket
skal forfølges: betinget reaksjon ved rettingsvedtak tilknyttet
tvangsmulkt, ubetinget reaksjon ved overtredelsesgebyr, eller evt. anmeldelse
til politiet med sikte på straff (bøter).
Det vises ellers til forslaget til ny § 10.
Siden overtredelsesgebyret vil rette seg mot noe som har skjedd,
mens tvangsmulkten er en betinget reaksjon for å skape et fremtidig
oppfyllelsespress, ilegges overtredelsesgebyr og tvangsmulkt for
ulike forhold. Forbudet mot gjentatt forfølgning i EMK tilleggsprotokoll
7 artikkel 4 kan derfor ikke sperre for ileggelse av både overtredelsesgebyr
og tvangsmulkt.
Det vil ofte være praktisk å informere overtrederen om begge
reaksjoner i samme handling, men formelt sett vil det være tale
om to ulike vedtak: ett vedtak om overtredelsesgebyr, og ett vedtak
om tvangsmulkt. Overtrederen kan for eksempel informeres om at han
ilegges overtredelsesgebyr for en begått overtredelse, samtidig
som han pålegges å rette forholdet innen en gitt frist og opplyses
om at det er fastsatt en tvangsmulkt som den vedtaket retter seg
mot skal betale dersom retting ikke skjer innen fristen.
Etter gjeldende rett er eneste mulige sanksjon etter merkeloven
straff i form av bøter, jf. § 7.
Sanksjonsutvalget legger til grunn at administrativ håndheving
i mange tilfeller kan gi bedre etterlevelse av regelverket og kreve
færre ressurser enn ved bruk av straff. Utvalget anbefaler derfor
økt bruk av administrative sanksjoner som alternativ til straff. Videre
anbefaler utvalget at straff bare bør anvendes ved vesentlige eller
gjentatte overtredelser.
I høringsnotatet foreslo departementet at straffehjemmelen i
merkeloven begrenses til vesentlige eller gjentatte overtredelser,
i tråd med Sanksjonsutvalgets anbefaling.
Det ligger i departementets forslag at det kun er kvalifiserte
brudd på merkingsbestemmelser som er straffbare. Grensen mellom
«simpel» og «vesentlig» overtredelse må trekkes i praksis. I vurderingen
kan det bl.a. være relevant å legge vekt på overtredelsens omfang,
virkninger og graden av utvist skyld.
Etter en fornyet vurdering ser departementet ikke grunn til å
gjøre unntak fra vesentlighetskravet ved gjentatte overtredelser.
Om det foreligger gjentakelse, kan det inngå som et moment i vurderingen
av om overtredelsen er vesentlig.
Etter gjeldende rett er skyldkravet forsett eller uaktsomhet,
noe som ble foreslått videreført i høringsnotatet.
Departementet har vurdert Justisdepartementets synspunkter og
føringene i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004). Etter en fornyet vurdering
foreslår departementet derfor at straffeansvaret begrenses til å
gjelde forsett og grov uaktsomhet.
Forsøk på overtredelse av merkeloven eller forskriftene til loven
er ikke straffbart. Det foreslås ingen endringer i denne rettstilstanden.
Departementet foreslår å klargjøre dette i nytt siste ledd i
lovforslaget § 11 med følgende ordlyd: «Medvirkning straffes ikke».
Sanksjonsutvalget drøftet forholdet mellom administrativ forfølgning
og straffeforfølgning. Utvalget viser til at det i mange tilfeller
vil være hjemmel både for administrative sanksjoner og straff. Den
europeiske menneskerettighetskonvensjons tilleggsprotokoll 7 artikkel
4 har et forbud mot gjentatt forfølgning for samme forhold («dobbeltstraff»).
Departementet legger til grunn at det ikke kan ilegges både overtredelsesgebyr
og bøter for samme forhold. Ileggelse av tvangsmulkt kan derimot
skje uavhengig av både overtredelsesgebyr og straff, da det ikke
kan regnes som straff etter EMK tilleggsprotokoll 7 artikkel 4,
eller EMK artikkel 6. Ileggelse av tvangsmulkt vil normalt heller
ikke rette seg mot samme forhold som overtredelsesgebyret eller
straffen.
Det følger av Grunnloven § 96 at ingen må straffes uten etter
dom. Om en sanksjon, i dette tilfelle overtredelsesgebyr, regnes
som straff må vurderes materielt sett opp mot Grunnloven § 96.
Departementet kan vanskelig se at forslaget om hjemmel for å
ilegge overtredelsesgebyr er problematisk i forhold til Grunnloven
§ 96.
I henhold til merkeloven § 5 annet ledd siste punktum har tilsynsmyndigheten
bl.a. rett til å utta prøver til undersøkelse. I og med at det ikke
står noe om at prøvene kan kreves tatt ut vederlagsfritt, betaler
NVE i dag både for å ta ut slike prøver og for gjennomføringen av
undersøkelsen (laboratorietestingen).
I høringsnotatet ble det foreslått å innføre en forskriftshjemmel
i merkeloven, slik at det ved forskrift kan bestemmes at vareprøver
skal avstås vederlagsfritt til tilsynsmyndigheten. Videre ble det
foreslått å innføre en forskriftshjemmel som kan brukes til å bestemme
at leverandør, forhandler eller importør skal dekke utgiftene til
testing dersom den viser at apparatene er feilmerket. Det ble foreslått
å gjøre plikten til betaling uavhengig av om feilmerkingen er vesentlig
eller uvesentlig.
EU har i de senere årene gjennomført og planlegger å gjennomføre
lovgivning som medfører merking av husholdningsprodukter. Mange
av disse rettsaktene er EØS-relevante, og må derfor innlemmes i
norsk rett. For det offentlige vil et utvidet merkesystem medføre
økte kostnader. Det vil både bli utgifter til stikkprøvekontroller,
kartlegging av markedet og administrasjon. Hvis det i tillegg må
ytes vederlag for prøvemateriale, vil dette også kreve økte ressurser.
I høringen har det ikke kommet innvendinger til forslaget, heller
ikke fra bransjen selv. Departementet opprettholder etter dette
forslaget i høringsnotatet og viser til forslaget § 6 nytt tredje
ledd.
Den nye markedsføringsloven (lov 9. januar 2009 nr. 2) ble vedtatt
av Stortinget i desember 2008. Loven ble, med unntak for § 18 annet
ledd om samlemerker, satt i kraft 1. juni 2009. Loven erstatter
og er for en stor del en videreføring av markedsføringsloven fra
1972. Mange bestemmelser er endret fordi de gjennomfører direktiv
2005/29/EF om foretaks urimelige handelspraksis overfor forbrukere.
Forbudet mot tilgift ble opphevet ved lovendringen i 2008, men
et forbud mot samlemerker og et forbud mot konkurranser ble videreført.
Samlemerker er en form for tilgift.
Etter at forslaget til ny markedsføringslov var fremlagt for
Stortinget ble Barne- og likestillingsdepartementet kjent med at
EF-domstolen skulle behandle en sak om Belgias forbud mot tilgift,
og at generaladvokaten argumenterte for at direktivet ikke tillater
nasjonale forbud som det belgiske. Barne- og likestillingsministeren
gjorde i et brev til familie- og kulturkomiteen oppmerksom på at
utfallet av denne saken kunne få konsekvenser for regelen om samlemerker.
Komiteen la brevet ved sin innstilling til lovforslaget (vedlegg
3 til Innst. O. nr. 20 (2008–2009)).
Etter at markedsføringsloven var vedtatt, men før loven ble satt
i kraft, falt det dom i saken. EF-domstolen hadde samme syn som
generaladvokaten og kom til at det belgiske forbudet ikke var i
overensstemmelse med direktivet.
En dom fra EF-domstolen er ikke bindende for norske myndigheter.
Dommen gir ikke plikt til å endre norsk regelverk. Slik sett kan
Norge beholde forbudet mot samlemerker. Samtidig vil dommen være en
viktig rettskilde hvis EFTA-domstolen skulle vurdere om norsk rett
samsvarer med direktivet om urimelig handelspraksis på dette punktet.
EF-domstolen gir svært klare signaler i dommen. Departementet mener
det er sannsynlig at EFTA-domstolen vil komme til at samlemerkeforbudet
ikke er i samsvar med direktivet om urimelig handelspraksis dersom
spørsmålet kommer opp.
Forbudet mot samlemerker har et avgrenset virkeområde og viderefører
bare en liten del av tilgiftsforbudet fra den gamle loven. Departementet
vurderte verdien bestemmelsen har for forbrukerne og kom til at
den ikke står i forhold til de ressursene som næringslivet og tilsynsorganet
måtte bruke på å tilpasse sin virksomhet til nytt regelverk når
EF-domstolens dom mest sannsynlig innebærer at bestemmelsen ikke
er i overensstemmelse med direktivet om urimelig handelspraksis.
Departementet konkluderte med at hensynet til en klar rettstilstand
tilsa at forbudet mot samlemerker ikke burde bli satt i kraft sammen med
resten av loven.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet foreslår
at § 18 annet ledd blir opphevet. Siden § 18 ikke lenger vil omhandle
samlemerker, foreslås i tillegg å endre paragrafoverskriften til
§ 18 ved å fjerne ordet «samlemerker».
Departementet foreslår dessuten en teknisk endring i markedsføringsloven
§ 20 annet ledd. Ordet «produkt» er brukt i stedet for «ytelse»
som er det begrepet som er definert i § 5 og som gjennomgående er
brukt i resten av loven.
Markedsføringsloven § 43 om overtredelsesgebyr viser til § 18
annet ledd. En konsekvens av at § 18 annet ledd oppheves er at denne
henvisningen fjernes, jf. lovforslaget II.
Arbeidsgivere har etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven
§ 12 første ledd plikt til individuell tilrettelegging overfor arbeidstakere
og arbeidssøkere med nedsatt funksjonsevne (lov 20. juni 2008 nr.
42 om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne).
Loven trådte i kraft 1. januar 2009. Departementet legger til grunn
at plikten også må gjelde arbeidsgivers valg og behandling av innleide
arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende. Det vises til at bestemmelsen
erstatter den tidligere arbeidsmiljøloven § 13-5, som etter arbeidsmiljøloven
§ 13-2 annet ledd også gjaldt innleide og selvstendige.
Departementet foreslår at det tas inn et tillegg i § 12 første
ledd for å gjøre det klart at plikten til individuell tilrettelegging
fremdeles omfatter arbeidsgivers valg og behandling av innleide
arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende.