Forskrifter om energimerking av husholdningsapparater

Komiteen registrerer at energimerkingsdirektivet er et rammedirektiv som stiller generelle bestemmelser om energimerking. Rammedirektivet er supplert med en rekke andre direktiver med spesifikke bestemmelser om energimerking av ulike produktgrupper. Komiteen merker seg at alle disse direktivene er gjennomført i norsk rett og at merking i samsvar med disse direktivene er obligatorisk.

Videre registrerer komiteen at direktivene om energimerking legger opp til at myndighetene i hvert enkelt land selv skal sørge for de nødvendige reaksjoner for å følge opp bestemmelsene om energimerking. I Norge er det Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) som fører tilsyn med energimerkeordningene for husholdningsapparater. Komiteen merker seg at den eneste sanksjonen NVE har ved brudd på regelverket, er å anmelde dette til politiet med sikte på at overtrederen straffes med bøter.

Komiteen er av den grunn enig i vurderingen om at det vil være mer effektivt og hensiktsmessig at NVE selv får anledning til å håndheve regelverket de skal føre tilsyn med.

Komiteen stiller seg også bak føringene om at håndhevingsvirkemidler blant annet kan være overtredelsesgebyr og påbud om retting, kombinert med muligheter for at tvangsmulkt kan ilegges dersom forholdet ikke blir rettet innen en tidsfrist.

Særlig om forskriften om energimerking mv. av nye personbiler

Komiteen viser til at denne forskriften gjennomfører direktiv 1999/94/EF om tilgjengligheten av forbrukeropplysninger om drivstofføkonomi og CO2-utslipp i forbindelser med markedsføringen av nye personbiler. Komiteen merker seg at det ikke er utpekt noe særskilt tilsynsorgan for denne forskriften, og komiteen er derfor enig i at det lett kan slurves med håndheving av denne forskriften. Komiteen er videre enig i at det både fra et miljøhensyn og hensynet til forbrukere er viktig at denne type forskrifter følges opp.

Komiteen er derfor enig med regjeringen om at det må føres tilsyn med denne forskriften og støtter derfor forslaget om at dette tilsynet bør legges til Statens vegvesen. Komiteen støtter regjeringen med hensyn til at Statens vegvesen derav også må få hjemmel til å sanksjonere etter merkeloven.

Behov for lovendringer

Komiteen støtter regjeringen i at det er behov for å innføre hjemmel for tvangsmulkt og overtredelsesgebyr i merkeloven for Norges vassdrags- og energidirektorat og Statens vegvesen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter videre at for å få et mer effektivt tilsyn bør det innføres hjemmel i merkeloven for forskriftsbestemmelser om at vareprøver skal avstås vederlagsfritt til tilsynsmyndigheten.

Komiteen stiller seg også bak kravet om at leverandør, forhandler eller importør skal dekke utgiftene til testingen dersom den viser at apparatene nevnt i proposisjonens pkt. 2.2 er feilmerket.

Komiteen er enig med regjeringen i at det må foretas en helhetlig lovteknisk gjennomgang av loven, ved at dagens kapitteloverskrifter fjernes og at paragrafene omnummereres for å unngå bokstaver i paragrafnumrene.

Straff

Komiteen stiller seg bak alle de vurderinger regjeringen gjør i forhold til hvordan straff vurderes brukt ved brudd på merkingsbestemmelsene.

Endringer i markedsføringsloven – opphevelse av forbud mot samlemerker

Komiteen slutter seg også til regjeringens begrunnelse for å oppheve denne bestemmelsen i markedsføringsloven av 9. januar 2009 nr. 2.

Endring i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Komiteen merker seg at arbeidsgivere etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 2 første ledd har plikt til individuell tilrettelegging overfor arbeidstakere og arbeidssøkere med nedsatt funksjonsevne.

Komiteen er enig med regjeringen i at plikten også må gjelde for arbeidsgiveres valg og behandling av innleide arbeidstakere og selvstendige næringsdrivende. Komiteen registrerer at etter ordlyden i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 12 er plikten ikke avgrenset til arbeidsgivers egne ansatte.

Komiteen stiller seg derfor bak regjeringens forslag om at det tas inn et tillegg i § 2 første ledd for å gjøre det klart at plikten til individuell tilrettelegging fremdeles omfatter arbeidsgivers valg og behandling av innleide arbeidstakere og selvstendige næringsdrivende.