Jeg viser til forslaget fra stortingsrepresentantene
Flåtten, Røbekk Nørve, Bakke Jensen, Gundersen og Kambe om å ”[be]
regjeringen legge frem en sak som drøfter alle sider av regelverket, herunder
avskrivningens formål, avskrivningsgruppenes avgrensning, selve
avskrivningssatsene og avskrivningsmodellene, bruken av avskrivning
til å fremme miljøvennlig drift, samt å fremme konkrete forslag
som kan styrke avskrivningsreglene som næringspolitisk virkemiddel.”
Bakgrunnen for gjeldende avskrivningsregler ble
utredet og grundig vurdert av Aarbakkegruppen før skattereformen
1992 (NOU 1989: 14), hvor alle sider ved bedriftsbeskatningen ble
vurdert. Dette resulterte i en stortingsbehandling konkluderte på
helheten i bedriftsbeskatningen, herunder avskrivningsregelverket.
Senere har Finansdepartementet flere ganger vurdert både satser
og innretning av saldogruppene. Blant annet er det i Ot.prp. nr.
1 (2001-2002) en større gjennomgang av avskrivningssatsene, herunder prinsipper
for fastsettelse av avskrivningssatser. Jeg kan ikke se at det har
skjedd vesentlige endringer etter disse utredningene som tilsier
at det nå er nødvendig med en ny, større samlet gjennomgang av regelverket.
Finansdepartementet vurderer uansett løpende den konkrete innretningen
av saldogruppene og avskrivningssatsene basert på ev. ny dokumentasjon
som måtte komme fram, jf. bl.a. utskillingen av tekniske installasjoner
i bygg i egen saldogruppe fra 2009. De grunnleggende prinsippene
ligger imidlertid fast.
Et grunnleggende resultat fra bl.a. Aarbakkegruppens
utredning er at avskrivningssatsene i størst mulig grad skal gjenspeile
driftsmidlenes faktiske økonomiske verdifall. Dette er en forutsetning
for at skattesystemet skal virke nøytralt på investeringsbeslutningene
og ikke favorisere investeringer i enkelte driftsmidler. Dette sikrer bl.a.
en høyere verdiskapning samlet sett. Det er generell oppslutning
om dette prinsippet, både i fagmiljøene og fra næringslivet. Representantene
peker også selv på at avskrivningene må følge det faktiske verdifallet
for å sikre en korrekt periodisering av investeringskostnadene. Avskrivningsreglene
egner seg derfor mindre godt som et nærings- eller konjunkturpolitisk virkemiddel.
En særskilt høy avskrivningssats på enkelte driftsmidler vil favorisere
investeringer i disse driftsmidlene, og kan trekke kapital bort
fra andre og mer samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer. Blant
annet vil høye avskrivningssatser på for eksempel maskiner favorisere
kapitalintensive næringer, på bekostning av mer kunnskapsintensive
næringer. Slik favorisering kan derfor bidra til et effektivitetstap
som svekker den samlede verdiskapningen i Norge.
Direkte beskatning, herunder avskrivninger,
er også et lite treffsikkert virkemiddel innenfor miljøpolitikken.
De mest effektive virkemidlene mot miljøskader, er de som kan rettes
mot utslipp/miljøskader direkte, for eksempel i form av avgifter
på miljøskadelige utslipp eller produkter. Ettersom de grundig
utredede prinsippene for gjeldende avskrivningsreglene er såpass
klare på dette området, ser jeg ingen grunn til å utrede og ev.
foreslå konkrete endringer som gjør avskrivningsreglene om til et
miljø- og næringspolitiske virkemiddel. Det viktigste for norsk
næringsliv og Norge er en ansvarlig økonomisk politikk og stabile
rammevilkår som fremmer investeringer hvor de kaster mest av seg,
ikke der hvor skattereglene er gunstigst. Dette tilsier at alle
investeringer bør behandles mest mulig likt.
I debatten om skattemessige avskrivningssatser har
det ofte blitt framført at andre land har høyere avskrivningssatser,
og at hensyn til ”konkurransenøytralitet” tilsier at avskrivningssatsene økes
i Norge. Representantene henviser også til avskrivningssatser i
andre land. Hensyn til konkurransenøytralitet kan stå i direkte
motsetning til prinsippet om at avskrivningssatser skal gjenspeile
driftsmidlenes faktiske økonomiske verdifall. At andre land har
høyere avskrivningssatser er imidlertid ikke noe selvstendig argument
for økte avskrivningssatser i Norge. At noen land velger å ha et
smalt skattegrunnlag og større effektivitetstap i beskatningen enn
nødvendig, tilsier ikke at Norge bør gjøre de samme valgene. Et
ønske om i størst mulig utstrekning å skape nøytrale skattemessige
rammevilkår som samme næring i andre land er dessuten komplisert
fordi det avhenger av en rekke skattemessige forhold, som skattesats,
nivået på ulike fradrag (herunder avskrivningssatsene), fradragsrett, verdifastsettelse,
regler for fremføring av underskudd, omgåelsesmuligheter mv. Dette
tilsier at en isolert sammenligning av avskrivningssatser mellom
land ikke gir et riktig bilde av de skattemessige betingelsene for
investeringer.
Kostnader knyttet til egenutviklet forretningsverdi
(goodwill) blir i hovedsak i fradragsført direkte, mens ervervet forretningsverdi skal aktiveres
og kan avskrives med 20 prosent årlig. I den grad kostnader bidrar
til økt egenutviklet forretningsverdi kan det argumenteres med at dette
er investeringer som bør aktiveres og avskrives. Siden det er vanskelig
å forutse om og i hvilken grad kostnader resulterer i økt forretningsverdi,
er direkte utgiftsføring av slike kostnader likevel den praktiske
løsningen. Jeg vil fraråde at egenutviklet forretningsverdi som
ikke har grunnlag i kostnader, skal aktiveres og avskrives. Å gi
fradrag som ikke har grunnlag i kostnader, vil bryte med grunnleggende
skatteprinsipper. Et slikt forslag vil dessuten måtte ha sin motvekt
i at verdiene betraktes som opparbeidede gevinster som skal beskattes.
I dom av 23. april 2008 kom Borgarting lagmannsrett
til at ulike anlegg knyttet til Hydro Aluminium AS’ fabrikk på Sunndalsøra
skulle avskrives i saldogruppe h som anlegg. Dette omfattet renseanlegg,
sjøvannsanlegg, pumpeanlegg, trykkluftanlegg, brannvarslings- og slukningsanlegg,
samt røropplegg som forbandt ulike anleggsdeler. Lagmannsretten
sier i sin begrunnelse at det gjennom saldogrupperingen er lagt
opp til et system hvor enkeltheter brytes ned til objekter som etter
sin levetid naturlig plasseres i en gruppe med en avskrivningssats som
samsvarer med levetiden. Dette medfører et behov for å redusere
enheters størrelse slik at saldoplasseringen mest mulig reflekterer
objektets levetid. Ved plassering av de ulike komponentene i saldogrupper
la lagmannsretten vekt på driftsmiddelenes levetid og objektets
fysiske beskaffenhet, og om det kan karakteriseres som løsøre (med
referanse til maskingruppen) eller fast eiendom (med referanse til
anleggsbetegnelsen). Driftsmiddelets funksjon ville også kunne ha
betydning, men vurderingen måtte være konkret. Lagmannsretten pekte
på at anleggene har en størrelse, funksjon og selvstendighet som
gjør at de kan betraktes som enkeltstående. Antatt levetid for driftsmidlene var
ca. 20 år. Borgarting lagmannsretts dom ble ikke sluppet inn til
behandling i Høyesterett.
Jeg er enig i den vurdering som ble gjort av lagmannsretten
i denne saken. De momenter som ble vektlagt ved plasseringen i saldogruppe h,
herunder driftsmidlenes antatte levetid og fysiske beskaffenhet,
er i samsvar med skattelovens forarbeider. For Borgarting lagmannsrett
ble det påberopt av skattyter at plasseringen av disse anleggene
i saldogruppe h var i strid med ligningspraksis, men lagmannsretten
uttalte at ligningspraksis ikke er av en slik karakter at den binder
rettsanvendelsen. Det standpunkt som skattemyndighetene har tatt
til avskrivningsspørsmålet ligger dermed trygt innenfor gjeldende
rett, og skulle ikke vært gjenstand for politisk behandling. Jeg
har ikke grunnlag for å uttale meg om andre lignende saker som verserer for
skattemyndighetene eller domstolene. Konsekvent behandling tilsier
imidlertid at andre tilsvarende saker om avskrivning av produksjonsinnretninger
løses etter de retningslinjer som er trukket opp i Borgarting lagmannsretts
dom. Jeg antar at usikkerhet om rettstilstanden på dette området
er redusert etter dommen.