Jeg viser til brev datert 17. februar 2011 med spørsmål
fra Høyres representanter i næringskomiteen.
I reaksjonsforskriften er Fiskeridirektoratet delegert
kompetanse til å ilegge overtredelsesgebyr og andre reaksjoner.
Fiskeridirektoratet kan imidlertid delegere denne kompetansen til
sine regionkontor, noe jeg antar direktoratet vil gjøre. Vedtak
om overtredelsesgebyr vil i så tilfelle bli truffet av regionkontoret
mens direktoratet sentralt vil være klageinstans. Fiskeridirektoratet
og regionkontorene er formelt og reelt å betrakte som adskilte forvaltningsorgan.
Lovhjemmelen er akvakulturloven § 30 om overtredelsesgebyr.
Setningen representantene viser til er i merknadene til reaksjonsforskriften §
10 reflektert slik: ”Det skal derfor alltid
tas hensyn til om og i tilfelle hvor stor fortjeneste oppdretter
har hatt ved overtredelsen. Utgangspunktet for vurderingen av gebyrets
størrelse vil derfor være at lav eller ingen fortjeneste bør medføre
at gebyrets størrelse blir i det nedre sjiktet. Departementet understreker
imidlertid at det skal gjøres en helhetlig vurdering og at de øvrige
vurderingstema som er angitt også skal tas hensyn til og tillegges
vekt. Det kan innebære at gebyret settes både høyere og lavere enn
utgangspunktet.”.
Jeg er klar over at flere har tatt til orde
for at ordlyden i akvakulturloven ikke åpner for ileggelse av gebyr
dersom det ikke foreligger fortjeneste. Etter mitt syn gir dette
ikke uttrykk for en riktig forståelse av lovgivers intensjon ved bestemmelsen.
Loven legger imidlertid opp til at det som utgangspunkt skal være
en klar sammenheng mellom størrelsen på gebyret og fortjenesten.
Det fremgår også tydelig av Ot.prp. nr. 61 (2004-2004) at det ikke
har vært hensikten å avskjære muligheten til å ilegge overtredelsesgebyr
selv om det ikke foreligger fortjeneste: ”Ved
utmålingen bør man legge vekt på momenter som overtredelsens omfang
og virkning, samteventuellfortjeneste
oppnådd ved overtredelsen” (min understreking). Ordlyden i
loven må også sees i sammenheng med formålet om at det ikke skal
lønne seg å overtre regelverket – lovteksten gjør derfor fortjeneste
til et viktig element ved utmålingen. Jeg vil understreke at en bestemmelse
om overtredelsesgebyr som forutsetter fortjeneste langt på vei vil
være meningsløs, når brudd på akvakulturregelverket ikke rent sjelden
kun vil medføre tap for oppdretter – slik som overtredelser som
medfører rømming av fisk.
Det er riktig at forskriften ikke skiller mellom overtredelse
på lokalitetsnivå og selskapsnivå. Årsaken til dette er at også
overtredelser på lokalitetsnivå innebærer at oppdretter har hatt
for mye fisk stående i sjøen, og at den ulovlige produserte fisken
normalt vil gi oppdretter en fortjeneste. At fisken hypotetisk kunne
stått på en annen lokalitet, endrer ikke dette. Jeg tilføyer at
overtredelser på lokalitetsnivå som regel vil innebære større risiko
for negative miljøeffekter enn overtredelser bare på selskapsnivå.
Det er ikke inntatt særlige regler om domstolenes
prøvelsesrett i akvakulturloven, men spørsmålet er drøftet i Ot.prp.
nr. 70 (2003-2004), og det er i Ot.prp. nr. 61 (2004-2005) om lov
om akvakultur henvist dit. Domstolenes prøvelsesrett er regnet som
konstitusjonell sedvanerett, og departementet kan således ikke avgjøre
spørsmålet om i hvilken grad domstolene skal prøve et vedtak om
overtredelsesgebyr. Fiskeri- og kystdepartementet vil imidlertid –
i en eventuell rettslig prosess – anføre at domstolene kan prøve
et vedtak om ileggelse av overtredelsesgebyr etter akvakulturloven
fullt ut, med unntak for forvaltningens hensiktsmessighetsvurdering
av om det skal ilegges gebyr. Dette skyldes at om en sanksjon skal
ilegges vil bero på fritt skjønn etter opportunitetsprinsippet. Domstolene
vil derfor etter Fiskeri- og kystdepartementets syn i utgangspunktet
ikke kunne prøve dette spørsmålet med mindre det har foregått myndighetsmisbruk.
I departementets merknader til reaksjonsforskriften
er det gjort rede for forholdet til domstolenes prøvelsesrett.