Jeg viser til brev fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen
av 7. april 2011, med spørsmål om hvordan én av komiteens bemerkninger
i Innst. 264 S (2009 -2010) om Sivilombudsmannens årsmelding for
2009 er fulgt opp av Justis- og politidepartementet. Bemerkningen
gjengis i det følgende:
"Komiteen viser til at ombudsmannen i noen enkeltsaker,
på grunnlag av hans oppfatning av saken, anbefaler klagere å gå
til rettssak. Komiteen vil påpeke at selv om ombudsmannen i slike saker
har klare oppfatninger av hvordan utfallet av en slik sak burde
bli, vil det alltid eksistere en økonomisk risiko for saksøker,
blant annet i form av at saksøker må betale saksomkostninger for
motparten. Komiteen mener at i de enkelttilfeller hvor ombudsmannen
skriftlig anbefaler klagere å gå til sak, og saksøker likevel blir idømt
å dekke motpartens saksomkostninger, skal det offentlige ettergi
dette. Komiteen ber regjeringen sette i verk en slik praksis".
Det er svært få saker hvor Sivilombudsmannen anbefaler
noen å gå til søksmål mot forvaltningen. Dette har sammenheng med
at forvaltningen i de aller fleste tilfeller retter seg etter uttalelser
fra Sivilombudsmannen. Totalt sett var det i årene 2006 til 2010
bare to saker hvor ombudsmannen fant grunn til å anbefale søksmål mot
forvaltningen, jf. ombudsmannens årsmeldinger fra disse årene. Det
praktiske behovet for spesialregler for disse sakene er små. Etter mitt
syn gir dagens regler om sakskostnader i søksmål mot staten svært
gode muligheter for en rimelig fordeling av kostnadene, og både
domstolene og staten kan ta tilstrekkelig hensyn til ombudsmannens
anbefaling ved vurdering av sakskostandskrav.
Personer som Sivilombudsmannen har anbefalt
å gå til søksmål mot forvaltningen har krav på fri sakførsel etter
regelen i rettshjelploven § 16, 1. ledd nr. 3. Dette innebærer at
staten dekker denne personens egne omkostninger ved saken. Spørsmålet
fra komiteen dreier seg om risikoen for at søkeren må dekke forvaltningens
partskostander.
I saker hvor Sivilombudsmannen har anbefalt søksmål
mot forvaltningen, bør forvaltningen etter mitt syn være varsomme
med å nedlegge påstand om å få dekket sakskostnader. Der er først dersom
det nedlegges en slik påstand at det blir opp til retten å ta stilling
til hvem som skal dekke kostnadene ved saken.
Etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 (1)
skal den som taper en sak fullt ut dekke motpartens sakskostnader.
Domstolen skal likevel foreta en bred rimelighetsvurdering, og kan
beslutte at hver av partene skal dekke sine egne sakskostnader dersom
tungtveiende grunner taler for dette, jf. § 20-2(2). I denne rimelighetsvurderingen
skal det etter loven blant annet legges vekt på om det var gode
grunner til å få saken prøvd for domstolene, og om det er et ujevnt
styrkeforhold mellom partene. Dette er momenter som taler mot å
pålegge noen som Sivilombudsmannen har anbefalt å gå til søksmål
å dekke forvaltningens sakskostnader. Jeg vil tro at domstolene
i de fleste slike saker vil falle ned på at hver av partene skal
dekke sine egne kostnader. Siden den private parten har fri sakførsel
vil vedkommende i så fall ikke ha kostnader ved saken.
Dersom en person som har fulgt Sivilombudsmannens
anbefaling om å gå til søksmål likevel skulle bli dømt til å dekke
forvaltningens sakskostnader, kan vedkommende anmode om ettergivelse
av sakskostnadsansvaret. I medhold av Stortingets vedtak 10. februar
1988 og kongelig resolusjon 3. september 2010 er departementene
og Statens innkrevingssentral (SI) gitt fullmakt til å ettergi sakskostnader
tilkjent staten i sivile saker og straffesaker når særlige
forhold taler for det. Justisdepartementet har gitt retningslinjer
for behandlingen av slike saker i rundskriv G-09/2010. Sakskostnader
fra søksmål som er anbefalt av Sivilombudsmannen er ikke særskilt
omtalt i retningslinjene. Justisdepartementet vil utarbeide et tillegg
til eller endring av rundskrivet slik at dette blir gjort.
Etter mitt syn er dagens ordning svært fleksibel, og
med den foran nevnte tilføyelsen til rundskrivet, kan jeg ikke se
behov for ytterligere endringer av regelverket.