Eg viser til brev dagsett 27. april 2011 frå
kommunal- og forvaltningskomiteen med oversending av Representantforslag
132 S (2010 – 2011) frå stortingsrepresentantane Gjermund Hagesæter,
Per-Willy Amundsen og Åge Starheim om å avvikle fylkeskommunen som
sjølvstendig forvaltningsnivå.
Eit levande og desentralisert demokrati med
brei deltaking er grunnleggjande for å møte samfunnsutfordringane
på ein god måte. Regjeringa vil leggje til rette for eit levande
folkestyre lokalt og regionalt med folkevalde som utnyttar lokale og
regionale fortrinn til beste for innbyggjarane, næringslivet og
samfunnet elles. Ut frå dette meiner regjeringa at vi skal ha tre
forvaltningsnivå i Noreg, og at fylkeskommunen skal vidareførast
som folkevald nivå.
Med verknad frå 1. januar 2010 blei det overførd nye
oppgåver til fylkeskommunane og Oslo kommune på fleire sektorar.
Overføringa av oppgåver blei varsla i St.meld. nr. 12 (2006-2007) Regionale
fortrinn – regional framtid. Regjeringa varsla i meldinga både ei
oppgåvereform og igangsetjing av ein prosess med vurdering av den
regionale inndelinga. Måla for reforma var knytta til eit forsterka
folkestyre og demokrati på lokalt og regionalt nivå, ei meir samordna
og effektiv offentleg forvaltning, verdiskaping og sysselsetjing
basert på lokale og regionale fortrinn og effektiv ivaretaking av
nasjonale mål.
Ot.prp. nr. 10 (2008 – 2009) Om lov om endringer
i forvaltningslovgivningen (gjennomføring av forvaltningsreformen)
inneheld dei samla framlegga til konkrete lovføresegner om overføring av
oppgåver til fylkeskommunane frå 1. januar 2010.
Dei konkrete oppgåvene og verkemidla som følgde
med desse hadde som mål å styrke fylkeskommunen som regional utviklingsaktør.
For å gje eit samla bilete av forvaltningsreforma, inneheld denne
lovproposisjonen også ein omtale av dei oppgåvene som blei overførde
gjennom proposisjonar frå nokre av fagdepartementa. Proposisjonen
oppsummerar også dei prosessane som hadde vore gjennomførde over
heile landet med vurdering av endringar i fylkesinndelinga. Desse
prosessane resulterte ikkje i framlegg til endringar sidan vedtaka
frå fylkestinga og Oslo bystyre ikkje var samanfallande på ein slik
måte at dei gav grunnlag for å endre fylkesgrenser på frivillig
basis.
Endringane i oppgåvefordelinga mellom forvaltningsnivåa
og styrkinga av fylkeskommunane gjennom forvaltningsreforma har
førebels verka kort tid. Eg kan ikkje sjå at det er grunnlag for
å reversere denne reforma. Dei oppgåvene som fylkeskommunane fekk
ansvaret for krev eit større befolkningsunderlag enn det einskildkommunar
kan utgjere. Busetnaden og geografien i landet vårt vil også i framtida
krevje ein differensiert kommunestruktur. Mange offentlege oppgåver
blir best løyste i eit geografisk perspektiv mellom landet som heilskap
og den avgrensinga som kommunane representerer. Dessutan er det oppgåver
som krev meir ressursar i form av økonomi og spesialisert kompetanse
enn det ein einskild kommune vanlegvis kan ha til rådvelde. Dette
er bakgrunnen for overføring av fleire oppgåver til fylkeskommunane
frå 2010. Dei aktuelle oppgåvene må løysast ut frå regionale perspektiv
og under ansvar av dei folkevalde i den einskilde fylkeskommunen,
eller gjennom samarbeid mellom fleire fylkeskommunar. Eg kan ut
frå dette ikkje slutte meg til dei alternative løysingane til oppgåvefordeling
som er skisserte i representantforslaget.
Når det gjeld økonomiske tilskot frå staten
ved kommunesamanslåingar, som forslagsstillarane også peikar på,
viser eg til at staten våren 2010 auka støtta til kommunar som har
slått seg saman ved at alle eingongskostnader som departementet
finn naudsynte for å etablere ein ny kommune, blir dekka. I Prop.
115 S (2010 – 2011) Kommuneproposisjonen 2012 har
departementet gjort framlegg om å utvide perioden for inndelingstilskot
frå 15 til 20 år, der dei siste 5 åra er ei nedtrapping.