Jeg viser til representantforslag fra stortingsrepresentantene
Vigdis Giltun, Robert Eriksson og Laila Marie Reiertsen av 5. april
2011 vedrørende endringer i regelverket for tildeling av bil i gruppe
2.
Forslaget gir en grundig redegjørelse for regelverket
vedrørende stønad til bil, og jeg finner derfor ikke grunn til å
gjenta dette i mitt svar. Jeg vil imidlertid redegjøre nærmere for premissene
for de endringene av regelverket som ble foretatt i 2003. Representantene
viser til at det har vært foretatt en innstramning av kriteriene
for tildeling av bil i gruppe 2 (spesielt tilpassede kassebiler)
som følge av endringen. Dette mener jeg er en unøyaktig beskrivelse.
Jeg vil derfor her også redegjøre nærmere for hva endringene i 2003
bestod i.
Regelverket for stønad til bil er hjemlet i
lov om folketrygd kapittel 10. Det er gitt nærmere regler for stønad
til bil i forskrift om stønad til motorkjøretøy (bilforskriften).
Inngangsvilkårene – det vil si bestemmelsene om hvem som kan få stønad
til bil - er omhandlet særskilt i § 3. Denne bestemmelsen ble ikke
endret da de nye reglene trådte i kraft 1. april 2003. Det ble således
ikke gjort noen endringer i forhold til hvem som kan gis stønad
til bil i den nye ordningen. Personkretsen er den samme i dag som
før 2003. Det som derimot ble endret, var utmålingen av stønaden, og
det ble laget et skille mellom såkalt gruppe 1 og 2-biler. Det vises
til forskriftens §§ 2 og 5 som gir de nærmere reglene/definisjonene
av begrepene.
Det sentrale formålet med endringen i 2003 var å
overføre ressurser til den gruppen som hadde størst behov, altså
det man i St.prp. nr. 1 (2002-2003) omtalte som ”de mest funksjonshemmede”.
I samme proposisjon fremgår det videre at for gruppe 2-biler skulle
eksisterende stønadsordning i det vesentlige videreføres. Dette
betydde videreføring av blant annet de reglene som gjaldt før 2003
om eierskap til bilen, og at retningslinjer for bruk og gjeldsoppgjør
skulle videreføres.
Sosialkomiteen sluttet enstemmig opp om forslaget
om å endre utmålingen til ”nye” gruppe 1- og gruppe 2-biler, jf
Budsjett-innst. Nr. 2 (2002-2003). Fremskrittspartiets medlemmer
i komiteen mente at tilskuddet til gruppe 1-biler var for lavt,
men det var en enstemmig komité hva angikk de nye utmålingsreglene.
De endringene som ble gjort innebar at man kun behovsprøver
de første 150 000 kronene av prisen på bilen (gruppe 2), mens det
overskytende gis som et tilskudd uten behovsprøving. Før 2003 gjaldt
andre regler som innebar at personer med inntekt over 3 G fikk en
egenandel beregnet prosentvis ut i fra inntekt for hele bilens kostnad. Dette
innebar at de med behov for de største bilene, følgelig de med de
største funksjonsvanskene, risikerte å måtte betale et relativt
stort beløp selv, da disse bilene som kjent er dyre. Omleggingen
til dagens ordning førte til at dette nå blir ivaretatt gjennom
nevnte beløpsgrense som er underlagt behovsprøving.
Definisjonen av hva som er en gruppe 2-bil er gitt
i § 2, 4. ledd. Som representantene påpeker, er definisjonen relativt
snever, og gir lite rom for skjønn. Det er en relativt entydig praktisering
av bestemmelsen, både i Arbeids- og velferdsetaten, i Trygderetten
og de ordinære domstoler, senest stadfestet i dom fra Høyesterett.
Selv om bestemmelsen er snever, ivaretar den etter mitt syn formålet
med endringen – altså å gi en bedre ordning for dem med størst behov
for tilrettelagt bil (gruppe 2).
Selv om noen med behov for et tilrettelagt kjøretøy
kan falle utenfor ordningen for gruppe 2-bil, innebærer ikke det
at de ikke får stønad til bil. Ordningen med gruppe 1-biler er fleksibel, og
brukerne kan benytte tilskuddet til å kjøpe seg den bilen de mener
er hensiktsmessig for seg. Det er også, på samme måte som før 2003,
hjemmel for å gi stønad til tilpasning av bil i gruppe 1, jf. § 11
i bilforskriften, samt tilhenger for personer som har behov for
å ha med seg større hjelpemidler, som for eksempel rullestol.
Representantene viser til uttalelse fra Norges Handikapforbund
vedrørende vanskeligheter for brukere som får stønad til tilhenger.
Det vises til at Arbeids- og velferdsetaten skal ha uttalt at det ikke
gis stønad til tilhenger der brukeren er avhengig av hjelp fra andre.
En slik eventuell uttalelse medfører ikke riktighet. Tilhenger tilstås der
dette er nødvendig og hensiktsmessig. Dersom en bruker ikke vil
være i stand til å håndtere tilhenger på egenhånd, og heller ikke
har familie eller andre til å hjelpe seg med denne, vil det ikke
gis stønad til tilhenger. Det er derimot slik at stønad til tilhenger
ofte gis til personer som har andre som kan bistå, eksempelvis foreldre
til barn, ektefelle eller andre. Stønad kun til tilhenger vil ikke
nødvendigvis være det som er ønsket av alle brukere, men det vil
kunne avhjelpe brukere som ikke fyller vilkårene for en gruppe 2-bil.
For barn og unge under 18 år med sterkt begrenset
gangfunksjon har det vært erfart at denne gruppen har kommet uheldig
ut gjennom dagens ordning. I Prop. 1 S (2011-2012) fra Arbeidsdepartementet
er det derfor foreslått å utvide ordningen med gruppe 2-bil til
også å omfatte denne gruppen.
Representantenes forslag til utvidelse av gruppe 2-bilordningen
kan tolkes som et ønske om å gå vesentlig lenger enn den utvidelsen
Regjeringen foreslår i Prop. 1 S (2011-2012). Konkret heter det
i forslaget at ”personer som oppfyller det opprinnelige vilkåret,
som Stortinget vedtok i 2003, om å ha varige forflytningsvansker
og et reelt transportbehov for gruppe 2-bil, får rett til stønad
til bil i denne gruppen etter gjeldende regelverk”.
Det er vanskelig å anslå hvor mange flere som
vi få stønad til gruppe 2-bil ved en slik utvidelse av ordningen
som representantene foreslår.. Det er imidlertid ikke usannsynlig
at en så vidt vid adgang til å gi stønad til bil i gruppe 2 vil
få relativt betydelige budsjettmessige konsekvenser. Jeg kan derfor
ikke støtte et slikt forslag nå.
Endringene i bilstønadsordningen har nå vært gjeldende
i drøyt 8 år. Jeg har tatt initiativ til at ordningen nå skal evalueres,
og tar sikte på at en slik evaluering blir igangsatt så snart som
mulig. Eventuelle forslag til ytterligere justeringer i grensesnittet
mellom gruppe 1 og 2 vil bli vurdert i lys av resultatene av en
slik evaluering.