Forskriften skal gjelde for både vararepresentanter
og valgte representanter, med mindre noe annet er bestemt i forskriftens
enkelte bestemmelser.
I § 3 i den nye loven om godtgjørelse for stortingsrepresentanter
(stortingsgodtgjørelseloven), jf. Innst. 89 L (2011–2012), er det
gitt regler om godtgjørelse for vararepresentanter. Disse skal som
hovedregel ha godtgjørelse for de dagene eller den perioden de er
innkalt til å gjøre tjeneste.
I henhold til fast og langvarig praksis har
innkalte vararepresentanter i gitte tilfeller fått godtgjørelse
også for dager de ikke er innkalt, for eksempel i helger og andre
fridager mellom to innkallingsperioder av en viss varighet. Praksisen
er dels begrunnet i at innkalte vararepresentanter noen ganger forventes
å være tilgjengelig for stortingsgruppen og dens arbeid også utenom perioder
der det er møter i plenum, samtidig som det at en vararepresentant
kan innkalles for flere enkeltdager med få dagers mellomrom, kan
gi utfordringer for vararepresentantens situasjon i sitt vanlige
arbeid. Praksisen er dels også begrunnet med at det kan være rimelig
at en vararepresentant som har møtt i lengre tid, beholder godtgjørelsen
i en ferieperiode frem til vedkommende starter i sitt ordinære arbeid.
Presidentskapet mener
praksisen med å gi vararepresentanter mulighet til å beholde godtgjørelsen
i slike tilfeller bør videreføres, og at den bør komme til uttrykk
i forskriften. Det legges altså ikke opp til at etablert praksis
skal endres.
For vararepresentanter som møter for en representant
som er innvilget permisjon «inntil videre», vil godtgjørelsen som
hovedregel løpe til og med den dagen representanten tar sete igjen. Men
dersom det er plenumsfrie dager, helg eller ferie rett forut for
representantens tilbakekomst, vil vararepresentantens godtgjørelse
normalt stanses siste møtedag forut for at representanten tar sete.
For eksempel vil en vararepresentant normalt få godtgjørelse bare
til og med fredag dersom den valgte representanten varsler at han eller
hun vil ta sete igjen mandagen etter helgen. Videre vil en vararepresentant
normalt bare innkalles til og med siste møtedag før sommeren dersom
det er sannsynlig at representanten som vararepresentanten møter
for, vil være tilbake fra permisjon når Stortinget samles igjen
i oktober. Vararepresentanten vil i så fall bare motta godtgjørelse
til og med siste møtedag før ferien. Det samme gjelder som hovedregel
for juleferien; vararepresentanten vil bare innkalles og motta godtgjørelse
til og med siste møtedag før jul hvis det er sannsynlig at den valgte
representanten vil ta sete igjen over nyttår.
I forskriftsforslaget § 2 første ledd bokstav
a foreslås det – i tråd med gjeldende praksis – å gi vararepresentantene
anledning til å søke presidentskapet om å få beholde godtgjørelsen
dersom vararepresentanten møter for en representant som må antas
å fortsette sitt fravær også etter en periode uten møter i plenum.
Det må i slike tilfeller være overveiende sannsynlig at representanten
som er fraværende, ikke er tilbake når ferien eller den plenumsfrie
perioden er over. Dette vil typisk gjelde under for eksempel foreldrepermisjoner
og langvarige sykmeldinger.
Etter gjeldende praksis kan en vararepresentant
i slike tilfeller også søke om å motta godtgjørelse ut kalenderåret
selv om vararepresentanten formelt bare er innkalt til og med siste
møtedag før jul. For å få innvilget dette er det i praksis stilt krav
om at vararepresentanten har møtt i minst to måneder i sesjonen,
og ikke har annen inntekt i den perioden det søkes om å beholde
godtgjørelsen. Dette foreslås forskriftsfestet i § 2 første ledd
bokstav b.
Presidentskapet foreslår videre
å forskriftsfeste en generell hjemmel for å innvilge godtgjørelse
i andre særlige tilfeller, jf. forslaget § 2 første ledd bokstav
c. Dette er ment å dekke opp for situasjoner hvor det ellers ville
være urimelig å nekte vararepresentanten fortsatt godtgjørelse. Ved
rimelighetsvurderingen skal det ikke legges vekt på at vararepresentanten
ikke har betalt arbeid å gå tilbake til. Fortsatt godtgjørelse skal ikke
fungere som en generell kompensasjon for manglende arbeidsinntekt,
men kan innvilges på bakgrunn av om det er rimelig at vararepresentanten
får godtgjørelse fra Stortinget utenom den formelle oppnevningsperioden.
Presidentskapet foreslår av forenklingshensyn
å legge avgjørelsesmyndighet av mer kurante saker til administrasjonen,
jf. forslaget § 2 annet ledd. Dette gjelder spørsmålet om godtgjørelse
til vararepresentanter i situasjoner som dekkes av første ledd bokstav
a og b.
Presidentskapet foreslår
at representantene skal få dekket sine reiseutgifter til tjenestereiser som
skjer i sammenheng med vervet, innenlands og utenlands, etter reglene
og satsene i statens alminnelige reiseregulativer og i Retningslinjer om
reisedekning for stortingsrepresentanter, vedtatt av Stortingets
presidentskap 11. juni 2009 (heretter reisedekningsreg-lene). Dette
er en videreføring av gjeldende bestemmelser om stortingsrepresentantenes
godtgjørelser, fastsatt av Stortinget 10. november 1966 (bestemmelsene) § 3
første ledd, og etablert praksis. Presidentskapet foreslår
å presisere at tjenestereiser dekkes etter statens alminnelige reiseregulativer og
retningslinjer om reisedekning for stortingsrepresentanter, jf.
forslaget § 3 første ledd første punktum. De gjeldende reisedekningsreglene
er å anse som utfylling og presisering av statens regulativ, all
den tid reglene i statens reiseregulativ ikke alltid passer i situasjoner
utenfor arbeidstakerforhold. Eventuelle presiseringer av hva som
skal dekkes ut over reiseregulativet og skattelovens regler, krav
om dokumentasjon mv., forutsettes fastsatt i reisedekningsreglene. De
gjeldende reisedekningsreglene foreslås videreført med de endringer
og presiseringer som følger av den foreslåtte stortingsgodtgjørelsesloven
og forskriften her, jf. overgangsregelen i forskriftsforslaget § 12
annet ledd. Presidentskapet kan eventuelt ved en senere anledning
gi nye slike retningslinjer med hjemmel i forslaget § 11.
Forslaget § 3 første ledd siste punktum innebærer
en videreføring av reglene om dekning av utgifter til representasjonsoppdrag,
som i dag er fastsatt i reisedekningsreglene pkt. 7. Utgifter til representasjon
er først og fremst knyttet til arbeidet i presidentskapet, men også
i noen grad i komiteene og de internasjonale delegasjonene.
Krav om forhåndsgodkjennelse for tjenestereiser utenlands
i de gjeldende bestemmelsene § 3 tredje ledd foreslås videreført
i forskriften § 3 annet ledd.
I forslaget § 3 tredje ledd foreslås å videreføre hovedregelen
om dekning av utgifter til barnetilsyn (for barn under ett år) på
tjenestereiser i de gjeldende reisedekningsreglene pkt. 2.3. I § 3 fjerde
ledd er hovedregelen fra reisedekningsreglene pkt. 2.4 om dekning
av reiseutgifter for representantens ledsager på tjenestereise,
videreført.
I § 3 femte ledd foreslår presidentskapet å
gi hjemmel for dekning av særlige utgifter til transport til og
fra Stortinget dersom representanten er syk eller skadet. Dette
vil først og fremst være aktuelt dersom representanten ville blitt
sykmeldt om vedkommende ikke hadde fått slik transport. Dette vil
i hovedsak gjelde ved skader i støtte- og bevegelsesorganene (bruddskader), når
vedkommende kan utføre sitt arbeid hvis det f.eks. gis dekning av
utgifter til drosje. Det vil bare være aktuelt med dekning av utgifter
som overstiger representantens ordinære utgifter til transport til
og fra Stortinget, jf. hovedregelen i forskriftsforslaget § 4 første
ledd. Søknaden kan avgjøres av Stortingets administrasjon. Dette tilsvarer
arbeidstakeres mulighet for tilskudd til transport til og fra arbeidsstedet
ved sykdom etter hovedprinsippene i avtalen om inkluderende arbeidsliv
(IA-avtalen) inngått mellom parter i arbeidslivet. Utgifter til
kost og overnatting dekkes ikke etter forslaget § 3 femte ledd;
bare transportutgifter.
I forslaget § 3 siste ledd foreslår presidentskapet en
regel om dekning av reiseutgifter i forbindelse med arrangementer
i regi av partiorganisasjonene. Presidentskapet foreslår at det
kun er reise- og oppholdsutgifter i henhold til reglene for tjenestereiser
i forskriften her, som kan kreves dekket når det gjelder arrangementer
i regi av egen partiorganisasjon, f.eks. landsmøter. Kostnader til
selve arrangementet dekkes ikke. Reiseutgifter i forbindelse med
rent sosiale arrangementer i regi av komiteene eller partigruppene
dekkes heller ikke. Reiseutgifter i forbindelse med rent sosiale arrangementer
i regi av partiorganisasjonen dekkes når representanten vurderer
deltakelse som relevant i forhold til vervet som stortingsrepresentant.
Dette er en presisering av gjeldende praksis, bl.a. i henhold til
presidentskapets beslutning 24. februar 2011om utgiftsdekning for
slike reiser.
Forslaget § 4 første ledd er en videreføring
av bestemmelsene § 3 fjerde ledd og fastslår at Stortinget skal
regnes som representantenes faste arbeidssted. Arbeidsreiser mellom
hjem og arbeidssted anses som privatreise og dekkes i utgangspunktet
av den enkelte. Det er gjort unntak for enkelte hjemreiser i annet
ledd. Som hovedregel vil Stortinget kunne tilby overnatting uten kostnader
til vararepresentanter, men disse får dekket legitimerte utgifter
til overnatting den tiden de gjøre tjeneste, dersom slik overnatting ikke
kan tilbys, jf. de gjeldende bestemmelsene § 8 annet ledd.
I forslaget § 4 annet ledd videreføres
regler om dekning av reiser til og fra Stortinget ved tiltredelse
og fratredelse, sesjonsåpning og avslutning, jf. de gjeldende bestemmelsene
§ 4 første ledd. Dekning av reiser hjem i forbindelse med ferie
av minst 14 dagers varighet og i forbindelse med helg, har presidentskapet foreslått
å oppheve, idet slike reiser normalt vil falle innenfor det som
blir dekket etter § 4 tredje ledd, se nedenfor. Regelen i § 4 annet
ledd gjelder kun for representanter og vararepresentanter som bor mer
enn 40 km fra Stortinget.
Etter de gjeldende bestemmelsene § 4 annet ledd og
reisedekningsreglene pkt. 3 nr. 1 og 2 får representantene dekket
reiseutgifter til hjemsted inntil én gang per uke, men inntil to
ganger per uke for representanter som har barn i alderen 0 til 19
år som bor på hjemstedet. Dette foreslås videreført i forslaget
§ 4 tredje ledd. I forslaget § 4 tredje ledd siste punktum foreslår presidentskapet at
disse ordningene med dekning av hjemreiser begrenses slik at de
bare gjelder for vararepresentanter som er innkalt for en periode
på mer enn én hel uke. Dette er i tråd med etablert praksis.
Reglene i de gjeldende bestemmelsene § 5 syvende
ledd om godtgjørelse av transportutgifter ved permisjon på grunn
av sykdom, skade eller velferdsgrunner foreslås videreført i forslaget § 4
fjerde ledd. Bestemmelsen gir rett til dekning av reiseutgifter
også til et annet sted enn hjemstedet, f.eks. til et behandlings-
eller rekreasjonssted, eller annet sted i forbindelse med velferdspermisjon.
For alle typer reiser etter § 4 dekkes bare
direkte reiseutgifter, ikke utgifter til kost og overnatting, med
unntak for innkalte vararepresentanters rett til dekning av overnattingsutgifter
etter regelen i første ledd tredje punktum.
I arbeidet med å legge om godtgjørelsesordningene
for stortingsrepresentanter, foreslår presidentskapets flertall,
alle unntatt medlem Akhtar Chaudhry, etter en totalvurdering å innføre
samme sats for kilometergodtgjørelse ved bruk av egen bil til pendlerreiser som
den regjeringen har. Dette innebærer at stortingsrepresentantene
godtgjøres med samme sats for pendlerreiser (hjemreiser) som for
tjenestereiser, dvs. etter satsene i statens særavtale for reiser
innenlands § 6. En presisering av dette er tatt inn i flertallets forskriftsforslag
§ 4 femte ledd.
Presidentskapets medlem Akhtar Chaudhry viser
til flertallets forslag om å øke kilometersatsen ved bruk av egen
bil til hjemreiser fra 1,50 kr/km til 3,65 kr/km. Dette er samme
ordning som gjelder for politisk ledelse i departementene.
Dette medlem påpeker at dagens
kilometersats på 1,50 kroner i hovedsak dekker kostnaden ved en
ekstra kjøretur, altså de variable kostnadene ved bilkjøring. Det
er ikke Stortingets oppgave å dekke kostnadene ved å eie bil, slik
at en kilometersats som også dekker faste utgifter ved bilhold blir
for høy.
Dette medlem vil gi uttrykk for
at det gir feil signal dersom Stortinget legger opp til ordninger som
gjør det mer lønnsomt å velge bil enn kollektivtransport ved hjemreiser.
Dette medlem viser til at det
normalt i norsk arbeidsliv ikke gis dekning for utgifter til pendlerreise.
Hensynet til å ha god kontakt med hjemfylket tilsier spesialordninger
for stortingsrepresentanter på dette punktet. Men miljøhensyn tilsier
at de bør stimuleres til å velge annen transport enn egen bil. Dette
medlem vil derfor stemme imot flertallets forslag om økt
kilometersats ved pendlerreise, jf. forslag til forskriften § 4
femte ledd.
Regler for dekning av stortingsrepresentantenes flytteutgifter
er i dag gitt i reisedekningsreglene pkt. 4. Presidentskapet foreslår
å videreføre disse reglene, men går inn for å flytte deler av bestemmelsen
til forskriften § 5. I forskriften § 11 foreslås en hjemmel for
presidentskapet til å gi nærmere bestemmelser til utfylling av regelverket.
Det tas sikte på å revidere det gjeldende reisedekningsregelverket.
Inntil da videreføres de gjeldende reisedekningsreglene, med de
endringer og presiseringer som foreslås i stortingsgodtgjørelseloven
og i forskriften her, se overgangsbestemmelsen foreslått i § 12
annet ledd.
I reisedekningsreglene pkt. 5 omhandles
besøksreiser for representantenes familie. Presidentskapet går
inn for å videreføre gjeldende regler om dette, og ta de sentrale
bestemmelsene inn i forskriften § 6 første ledd.
Når det gjelder innkalte vararepresentanters
rett til å få dekket besøksreiser for familien, har regelverket
vært uklart. I praksis tolkes reglene slik at besøksreiser for vararepresentanters
familie kun dekkes for vararepresentanter som har gjort tjeneste
i til sammen seks måneder eller mer i løpet av et kalenderår. Presidentskapet foreslår
at denne praksisen kodifiseres i § 6 annet ledd.
For besøksreiser etter § 6 dekkes bare direkte
reiseutgifter, ikke utgifter til kost og overnatting.
Forslaget § 7 erstatter de gjeldende bestemmelsene
§ 8 tredje ledd, der det er gitt hjemmel for presidentskapet til
å samtykke i at innkalt vararepresentant får dekket nødvendige og
legitimerte utgifter som følge av krevende omsorgsfunksjon. Begrepet
«krevende omsorgfunksjon» foreslås erstattet med «omsorg for barn»,
da det er slike tilfeller man har hatt i tankene, og dette i praksis
har vist seg å utgjøre de aktuelle tilfellene etter denne bestemmelsen.
I forslaget § 7 annet punktum foreslås at myndighet
til å avgjøre kurante søknader om utgiftsdekning etter denne bestemmelsen,
delegeres til administrasjonen. I dag avgjøres alle slike saker av
presidentskapet. Det kan oppleves som unødvendig tungvint at dekning
av mindre reiseutgifter f.eks. til en ledsager som må passe barnet
mens vararepresentanten er innkalt, må behandles av presidentskapet.
Presidentskapet foreslår
å ta inn gjeldende regler om forskuddsutbetaling i forskriften § 8.
I dag gjelder fellesbestemmelsene i Hovedtariffavtalen i staten
tilsvarende for representantene. Reglene foreslås nærmere presisert
og tatt inn i forskriften. Reglene om inntil to måneders godtgjørelse
utbetalt på forskudd vil være tilsvarende som for ansatte i staten.
Det foreslås at Stortingets administrasjon gis myndighet til å innvilge
slikt forskudd.
Nødvendige forskudd på reisegodtgjørelse til tjenestereiser
anvises etter reglene i statens særavtale for reiser.
I Innst. 89 L (2011–2012) om ny lov om godtgjørelse
for stortingsrepresentanter er det foreslått nye regler om etterlønnsordninger
fra Stortinget. Det foreslås en etterlønnsordning i to trinn: tre
måneder med fratredelsesytelse lik full godtgjørelse for stortingsrepresentanter,
og deretter opptil 12 måneder med etterlønn lik 66 pst. av stortingsgodtgjørelsen,
se §§ 8 og 9 i forslaget til ny stortingsgodtgjørelseslov. I begge
disse bestemmelsene er det forutsatt at fratredelsesytelse og etterlønn
kan bortfalle eller avkortes mot annen inntekt.
Presidentskapet legger
opp til felles bortfalls- og avkortingsregler for både fratredelsesytelse
og etterlønn. De foreslåtte reglene om dette er basert på regjeringens
regler om bortfall og avkorting av etterlønn, med avkorting mot inntekt
av arbeid som overstiger 5 000 kroner. Regjeringens regelverk har
utspring i Stortingets vedtak 3. november 2005. Presidentskapet foreslår
enkelte presiseringer i dette vedtaket, nærmere omtalt i punkt 3
i innstillingen her.
Presidentskapet går inn for at
avkorting skal skje mot lønns-/næringsinntekt, pensjon og lignende.
Innholdsmessig er regelen å forstå som en avkorting mot personinntekt,
med andre ord inntekt som skal dekke livsopphold, eller inntekter
som er relatert til en form for arbeidsinnsats. Det skal ikke foretas
avkorting mot kapitalinntekter.
Hel stilling eller full pensjon skal i henhold
til forslaget § 9 bokstav a medføre fullstendig bortfall av fratredelsesytelse
og etterlønn. Med hel stilling menes arbeid i minst 30 timer per
uke. Med full pensjon siktes det til at vedkommende i det vesentlige
har tatt ut det han eller hun har krav på av pensjonsytelser, dvs.
i praksis er pensjonist.
Fratredelses- og etterlønnsytelsene skal etter forslaget
§ 9 bokstav b avkortes krone for krone mot annen brutto inntekt
i ytelsesperioden. Eksempler på inntekt som vil medføre avkorting
av etterlønn etter dette alternativet vil være all lønn og pensjon,
næringsinntekt eller beregnet personinntekt, inntekt fra konsulentoppdrag,
styrehonorarer, og forfatterhonorarer og andre royalties. Kapitalinntekter
(leieinntekt utenfor næring, passive kapitalinntekter mv.) gir ikke grunnlag
for avkorting.
Inntekter opp til 5 000 kroner i ytelsesperioden (fratredelses-
og etterlønnsperioden vurdert samlet, dvs. opptil 15 måneder), gir
ikke grunnlag for avkorting. Dette er samme fribeløp som regjeringen
har i sin etterlønnsordning. Dersom inntekten i perioden overstiger
5 000 kroner, kommer imidlertid hele beløpet, også de 5 000 kronene
under terskelverdien, til avkorting.
Tidfestingen av hvor mye av en samlet næringsinntekt
som skal henregnes til ytelsesperioden kan by på utfordringer, idet
netto næringsinntekt kun fastsettes på årsbasis. Presidentskapet ser
for seg at en i disse tilfellene må basere den inntekten som skal
ligge til grunn for avkorting, på en skjønnsmessig fordeling av
totalinntekten i året, i det konkrete tilfelle.
I denne bestemmelsen legger presidentskapet opp
til at det kun er tidligere representanter som er aktivt arbeidssøkende, eller
som gjennomfører nødvendig relevant kompetanseheving, som kan heve
etterlønn. Dette er en videreføring av kravene som er stilt for
mottakere av ventegodtgjørelse etter gjeldende lov 12. juni 1981
nr. 61 om pensjonsordning for stortingsrepresentanter § 7. Når det gjelder
krav til opplysninger, dokumentasjon, egenerklæringer mv., vil presidentskapet videreføre
de krav til dette som er stilt til mottakere av ventegodtgjørelse
i gjeldende Retningslinjer om praktiseringen av ventegodtgjørelse,
vedtatt av presidentskapet 11. juni 2009.
Presidentskapet foreslår
at Stortinget gir presidentskapet en generell hjemmel for å gi nærmere
bestemmelser om dekning av utgifter etter forskriften, samt andre
typer utgifter. Med dette gis uttrykkelig hjemmel for at presidentskapet
kan gi utfyllende regler for reisedekning mv. etter reglene i forskriften.
Det gis også hjemmel for at presidentskapet kan gi regler om dekning
av mindre utgifter som f.eks. til databriller, og regler om tildeling
av barnehageplass, tjenestebolig mv., eventuelt videreføre gjeldende
regler og praksis om dette.
Presidentskapet foreslår
at forskriften trer i kraft 1. januar 2012, samtidig med foreslått ikrafttredelse
for den nye stortingsgodtgjørelsesloven. Hele det nye regelverket
om godtgjørelse for stortingsrepresentanter vil dermed tre i kraft
samtidig, og fra årsskiftet avløse tidligere regelverk.
I § 12 annet ledd er det foreslått en overgangsregel
som innebærer at de gjeldende retningslinjene om reisedekning for
stortingsrepresentanter gjelder inntil videre, til disse eventuelt
blir revidert i lys av det nye godtgjørelsesregelverket. De gjeldende
retningslinjene vil bare gjelde i den grad de ikke er endret eller
presisert i den nye loven eller forskriften, som vil gå foran de
eldre retningslinjene.