I dokumentet fremmes følgende forslag:
«I
Stortinget ber regjeringen si opp Norges deltakelse
i ILO-konvensjon nr. 169 ved første og beste anledning om urfolk
og stammefolk i selvstendige stater.
II
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å oppheve finnmarksloven.
III
Stortinget ber regjeringen utrede og fremme
de nødvendige forslag som medfører at alt tettstedsrelatert areal
i Finnmark overføres fra Finnmarkseiendommen til kommunene umiddelbart.
IV
Stortinget ber regjeringen utrede og fremme
de nødvendige forslag som medfører at dagens umatrikulerte grunn
i Finnmark blir matrikulert som fast eiendom.
V
Stortinget ber regjeringen utrede og fremme
de nødvendige forslag, slik at de områdene som i dag inngår i Finnmarkseiendommen,
sammen med Statskogs arealer i Nordland og Troms, kommer under en
lovmessig lignende tilstand som statens utmarksarealer i resten
av landet
VI
Stortinget ber regjeringen utrede og fremme
de nødvendige forslag, slik at Sametinget nedlegges.
VII
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
forslag for å avvikle forvaltningsområdet for samiske språk, jf.
lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven) kapittel
3.»
I dokumentet viser forslagsstillerne til at Kongeriket
Norge 20. juni 1990 ratifiserte ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk
og stammefolk i selvstendige stater, som ble vedtatt ved Den internasjonale
arbeidsorganisasjonens generalkonferanse i dens 76. sesjon 7. juni
1989.
Forslagsstillerne peker på at neste mulighet
for oppsigelse er 5. september 2011. Videre peker de på at Norge
var det første landet som ratifiserte konvensjonen, til tross for
at konvensjonsteksten åpenbart rettet seg mot indianere i Sør- og
Mellom-Amerika, for å sikre disses rettigheter.
Forslagsstillerne merker seg at i Norge brukes konvensjonen
for å legitimere samiske særrettigheter, til tross for at konvensjonen
ikke er ratifisert av verken Sverige, Finland eller Russland, som
også har samisktalende innbyggere. Forslagsstillerne mener Norges
bruk av denne konvensjonen har medført konflikter mellom mennesker
på grunn av etnisk tilhørighet og som neppe var tilsiktet ved konvensjonens
ratifikasjon med Stortingets samtykke.
Forslagsstillerne stiller spørsmål om en del
av premissene for det de viser til som den svært raske ratifikasjonen
av konvensjonen. I forslaget pekes det på at en rask ratifikasjon
benevnes som en viktig faktor, både i innstillingen fra Stortingets
kommunal- og miljøvernkomité og i saksordfører Karita Bekkemellems (Arbeiderpartiet)
innlegg ved behandling av saken, av markeringshensyn overfor de
andre medlemsstatene i Den internasjonale arbeidsorganisasjonen
(ILO). Forslagsstillerne peker på at det er vanskelig å gi et konkret
svar på om dette var en premiss for sakens raske behandling, eller om
komiteen ved saksordfører anså dette som en tilleggsgevinst. Forslagsstillerne
er likevel svært kritiske til at komiteens behandling av en proposisjon
på over 50 sider resulterer i en innstilling til Stortinget på kun
én side, og at fremtidige utfordringer når det gjelder krav om særrettigheter ikke
ble grundig nok behandlet, er svært uheldig. Å fremheve nyhetsverdien
av om Norge er først ute med å ratifisere en internasjonal konvensjon, anser
heller ikke forslagsstillerne som en god nok grunn til å ratifisere
en konvensjon som har fått så store konsekvenser for norsk lovgivning og
for befolkningen i Finnmark. Derfor mener forslagsstillerne at Norge
bør si opp ILO-konvensjon nr. 169, og heller anvende andre virkemidler
for å legge forholdene til rette for at samene kan videreutvikle
og styrke sin egen kultur, språk og nærings- og samfunnsliv.
I forslaget pekes det på at Finnmarkseiendommen
har ført til forskjellsbehandling mellom samer og Finnmarks øvrige
befolkning. Før Finnmarkseiendommen ble opprettet, hadde alle innbyggere
i Finnmark de samme rettighetene til områdets naturressurser, mens
det i dag er slik at området kontrolleres av samiske interesser. Dette
er i følge forslagsstillerne betenkelig, særlig med tanke på at
samene bare utgjør en liten andel av Finnmarks befolkning, og at
det verken arkeologisk eller på annen måte er dokumentert at samene
tok land og vann i besittelse før andre grupper. Situasjonen er
alvorlig, og befolkningen i Finnmark og det øvrige Norge er i ferd
med å miste allmenntilgangen til naturen og rettighetene til jakt
og fiske, også på sedvanerettslig grunnlag.
Forslagsstillerne peker på at prosessene som
senere har gitt samer en rekke særrettigheter, ble satt i gang for
å skape innenrikspolitisk ro, og ikke nødvendigvis for å styrke
såkalte urfolks rettigheter, eller leve opp til internasjonale konvensjoner.
Forslagsstillerne viser til at opprettelsen
av Finnmarkseiendommen i praksis førte til at de 96 prosent av Finnmark
som tidligere var eid av Statskog SF, ble omgjort til et privat
rettssubjekt der den samiske minoriteten har full kontroll over
naturressursene.
Loven sier videre at ved identifisering av kollektiv
og individuell eiendomsrett hvor det er motstrid, skal ILOs konvensjon
nr. 169 ha forrang før finnmarksloven.
I forslaget vises det til at Finnmarkseiendommen ble
innført uten at det var flertall for dette i Finnmark, og at en
enkeltperson som satte i gang en underskriftskampanje mot loven,
i løpet av kort tid fikk langt over 10 000 underskrifter.
Forslagsstillerne vil presisere at selv om Fremskrittspartiet
er imot den diskriminerende finnmarksloven, så er Fremskrittspartiet
verken imot samer eller samisk kultur. Det å gi samene demokratiske
tilleggsrettigheter skaper imidlertid en farlig presedens, fordi
samene ikke er i nærheten av å være den største minoriteten i Norge.
Forslagsstillerne er også urolige for og vil
sterkt advare mot at en lignende ordning som Finnmarkseiendommen
kan bli foreslått opprettet i andre fylker og etter samme mønster
som ble fulgt i Finnmark.
Evalueringen av rettigheter om land og vann
i Finnmark har i følge forslagsstillerne pågått i over 25 år og
hindret etablering av ulike typer arealkrevende næringer.
Slik Finnmarkseiendommen er organisert, som en
kommersiell grunneier i Finnmark, mener forslagsstillerne det sier
seg selv at kommunenes rolle gjennom juridisk bindende arealplaner
blir svært vanskelig. En kommunal arealplan går over 12 år og er
juridisk bindende for kommunen. I dette ligger likevel at Finnmarkseiendommen
kan fremme søknader betinget av dispensasjon fra plan, men har vedtatt
at søknader i strid med arealdelen ikke fremmes overfor kommunene.
Forslagsstillerne mener at dette er en skremmende uthuling av plan-
og bygningsloven. Avsetting av næringsareal og regulering gjennom
boligfelter, hytteutbygging, veitraseer og annet som er arealkrevende,
blir med Finnmarkseiendommen som forvalter nærmest umuliggjort.
Det fremkommer i dokumentet at sett fra et lokaldemokratisk ståsted
er dette tragisk og fratar kommunene muligheten både til å planlegge
over tid og å kunne gi juridiske forpliktelser overfor ulike aktører
i en arealplan.
Forslagsstillerne viser til at Miljøverndepartementet
planla å fremme en odelstingsproposisjon overfor Stortinget våren
2007 om ny plan- og bygningslov (plandelen). Forhandlinger mellom Miljøverndepartementet
og Sametingsrådet førte til at Sametinget ble gitt innsigelsesrett
i plansaker behandlet i medhold av plan- og bygningsloven i 89 kommuner
som dekker mer enn halve landet.
I dokumentet fremkommer det at Finnmarkseiendommen
har bestemt at utmark av umatrikulert grunn (=gnr/bnr.1) ikke skal
selges, mens den oppdyrkede og bebygde delen av leid areal kan vurderes
solgt. Boligtomter kan ikke selges før de er bebygd og tatt i bruk
i samsvar med plan og satte vilkår. Festekontrakter fra Finnmarkseiendommen
er i dag ikke tidsbegrenset. Den private råderetten er ikke-eksisterende
for dem som fester grunn av Finnmarkseiendommen, og tidligere vice
versa under Statskog SF.
Forslagsstillerne tar sterk avstand fra forskjellsbehandling
av mennesker basert på kjønn, religion eller etnisk opprinnelse.
Derfor mener forslagsstillerne at alle myndige, norske statsborgere
bør ha lik stemmerett ved valg til ethvert politisk organ, og mener
derfor at Sametinget som politisk organ bør nedlegges og det tidligere Samerådet
gjenopprettes som rådgivende organ til Stortinget.
Forslagsstillerne mener at stemmerett og valgbarhet
til en representativ forsamling i Norge er forkastelig med tanke
på flere forhold som utdypes nærmere i dokumentet.
Det pekes i dokumentet blant annet på at stemmerett
og valgbarhet til Sametinget muliggjøres ved å være innskrevet i
Sametingets valgmanntall. Det var 13 890 personer registrert som stemmeberettigede
til sametingsvalget i 2009. Forslagsstillerne mener det er grunn
til å stille spørsmål om legitimiteten for innskrivelse i et manntall
fra hvilket et antall stemmeberettigede utpeker en forsamling med
hørings-, forslags- og innsigelsesrett på en lang rekke saksområder utover
de andre demokratiske institusjoner som finnes i Norge, så som kommunestyrer,
fylkesting og storting.
I dokumentet fremkommer videre at hvorvidt man
aksepterer premissene for Sametingets saklige representativitet
eller ikke, forvanskeliges ytterligere ved det faktum at man ikke
vet hvor mange som regner seg som samer som faktisk er folkeregistrert
i Norge. Forslagsstillerne peker på at man kanskje kan komme frem
til et grovtall på 50 000 personer med samisk identitet/bakgrunn
i stemmerettslig alder, hvorav kun en fjerdedel er innskrevet i
samemanntallet. Forslagsstillerne finner grunn til å anta at dette medfører
at Sametinget ikke har en stor legitimitet i den samiske befolkningen
i Norge, og ser på bakgrunn av dette at Sametinget ikke kan sies å
være representativ for denne befolkningsgruppen.
Forslagsstillerne mener også at når det gjelder Norges
internasjonale promovering av menneskerettigheter gjennom en årrekke,
fremstår videreføringen av Sametinget som en belastning for landets
internasjonale anseelse.
Forslagsstillerne er prinsipielt imot at samene skal
ha sitt eget folkevalgte organ, og mener derfor at Sametinget bør
nedlegges. Praktisering av prinsippet om full likeverdighet i samfunnet
kan vanskelig forenes med at utvalgte grupper i det norske samfunnet
ytes særbehandling fra den norske stat. Videre er forslagsstillerne
av den formening at internasjonale konvensjoner og avtaler Norge
er bundet av, på ingen måte forutsetter opprettholdelse av et eget
sameting.
For øvrig vises til dokumentet for nærmere beskrivelse
av forslaget.