Ovennevnte grunnlovsforslag fra Carl I. Hagen og
Finn-Erik Vinje, vedtatt til fremsettelse av Carl I. Hagen, gjelder
språklig fornyelse av Grunnloven.
Forslagsstillerne viser til at Grunnloven foreligger
i et foreldet språk, og at teksten av den grunn kan være vanskelig
tilgjengelig for mange mennesker i dag. Dette gjelder ikke bare
for de gamle bestemmelser med forankring i 1800-tallet, men også
for nye. Ifølge etablert praksis skal nemlig nye grunnlovsbestemmelser
formuleres i samme gammeldagse språkform.
Det står imidlertid ingenting i Grunnloven om hvilken
språkform nye bestemmelser skal utformes i.
Forslagsstillerne viser til at Grunnlovens ortografi
– i motsetning til hva mange tror – ikke har stått uendret siden
1814. De som utformet grunnlovsforslag på 1800-tallet, skrev stort
sett slik man på det aktuelle tidspunkt var vant til å skrive i
juridisk-administrativ og parlamentarisk prosa. De fulgte altså
ikke til punkt og prikke den rettskrivning og den grammatikk som
forelå i Grunnloven av 1814 (den i mai eller den i november). Grunnlovskonservatisme
hva innholdet angår, gjorde seg gjeldende
alt i 1820-årene, men konservatismen fikk ikke samme krevende språklige uttrykk på 1800-tallet som i
det neste århundre.
I 1903 ble det gjennomført en oppdatering av skrivemåten
av en rekke ord i Grunnloven, samtidig som man fjernet noen grammatiske
inkonsekvenser som var kommet inn i lovteksten på 1800-tallet. I
en del tilfeller hadde 1800-tallets grunnlovsvedtak innført former
som var mer moderne enn man fant passende i 1903, og så restituerte
man de gamle formene.
Med justeringen i 1903 ble språket i Grunnloven løftet
nærmere samtidens ortografi, men loven beholdt noen språktrekk som
gjennomgående var fremmede for det alminnelige lovspråket fra samme
tid, f.eks. flertallsbøyning av verb. Revisjonen i 1903 var forsiktig;
grammatikken og vokabularet i den overleverte teksten ble beholdt.
Sammenfatningsvis kan man si at Grunnlovens språk,
slik det ble lagt til rette i 1903, og slik det foreligger i vår
gjeldende Grunnlov, svarer til skriftspråket i beslektede genre
i Norge i siste tredjedel av 1800-tallet. Forslagsstillerne viser til
at på de fleste punkter er Grunnlovens språk etter justeringen i
1903 i harmoni med den juridisk-administrative og parlamentariske
språkpraksis i dette tidsrom. De som gjennomførte revisjonen i 1903,
ville at Grunnloven skulle oppebære et konservativt språk; loven
skulle fremtre i det hevdede skriftspråk – men med en viss åpning
for det nye som hadde funnet inngang i edlere stil.
Språkformen i Stortingets grunnlovsutgave fra 1903
har gjennom hele 1900-tallet vært betraktet som normen for utforming
av nye grunnlovsbestemmelser, og forslagsstillerne har nesten alle
lagt vinn på å følge den normen. Et grunnlovsforslag som i språklig
henseende avviker fra 1903-teksten, har på 1900-tallet gjennomgående vært
ansett for å være feilaktig utformet.
En del språklige feil som var kommet inn i loven siden
1903, ble således rettet da Stortinget i 1914 og 1921 lot utgi nye
utgaver av Grunnloven. Så sent som i 2006 vedtok Stortinget enstemmig
et grunnlovsforslag om en rekke språklige rettelser i til sammen
15 paragrafer under henvisning til 1903-normen. I 2008 ble det innlevert
et grunnlovsforslag med fire rettelser i den gjeldende teksten.
Man finner imidlertid neppe tilfeller der et grunnlovsforslag er
blitt avvist under henvisning til rettskrivningsfeil eller andre
formelle språkfeil.
Forslagsstillerne viser til at etter hvert som
tiden går, er Grunnlovens språkform blitt mer og mer fremmed for
stortingsrepresentanter og andre som utformer forslag om nye bestemmelser
eller endringer av gamle. Dette har medført at mange forslag, og
dermed også grunnlovsvedtak, har inneholdt språklige feil. Dels
har moderne rettskrivning og grammatikk vært brukt i tilfeller der
dette strider mot 1903-normen, dels forekommer såkalte hyperkorrekte
former, dvs. ord og uttrykk som ser gammeldagse ut, men som ikke
harmonerer med normen.
Det krav – eller rettere: den sedvane – at grunnlovsforslag
skal utformes i henhold til korrekt 1903-norm, har vist seg vanskelig
å imøtekomme på en tilfredsstillende måte.
Nå, godt og vel hundre år etterpå, kan det etter forslagsstillernes
syn være på tide med en varsom språklig ansiktsløftning ad modum 1903.
Følgende språkhistoriske forhold må imidlertid presiseres:
Avstanden mellom skriftspråket i 1814 og den alminnelige juridisk-administrative skrivepraksis
nitti år etterpå var betydelig mindre enn avstanden mellom 1903-normen
og dagens norske skriftspråk. En lesevant person omkring århundreskiftet
var fortrolig med den ortografi og grammatikk han møtte i Grunnloven etter
justeringen i 1903. Siden da har språkutviklingen skutt fart, og
språket i 1903-utgaven fortoner seg for de fleste av dagens nordmenn som
fremmedartet og vanskelig å forsere.
I forslaget fremstår grunnlovsteksten fortsatt
i en lett konservativ, verdig eller høytidelig språklig form, men
forslagsstillerne tar hensyn til vår tids lesere ved å fjerne noen
av de aldersmerker fra 1800-tallet som overlevde revisjonen i 1903
og senere er beholdt.
Forslagsstillerne viser til at Grunnloven ikke bare
er det øverste rettslige grunnlaget for vårt statsstyre, den spiller
også en viktig representativ rolle – den er et klenodium av stor
nasjonal symbolverdi.
Det er en utbredt oppfatning at en tekst av
slik dignitet skal behandles med respekt og pietet, og det er ikke
akseptabelt at den skal inneholde inkonsekvenser og språklige feil.
I 2006 vedtok derfor Stortinget enstemmig et grunnlovsforslag
(Dokument nr. 12:8 (2003–2004)) som inneholdt språklige rettelser
i 15 paragrafer. Etter at dette forslaget ble vedtatt, fremtrer
Grunnloven nå som et språklig mer enhetlig dokument enn før. Det
gjenstår bare få avvik fra 1903-normen.
Men det kan nevnes at så sent som i 2007 vedtok Stortinget
et grunnlovsforslag (Dokument nr. 12:1 (2003–2004)) med en språklig
feil.
Preposisjonen mot (§ 30)
var i farten skrevet slik og ikke mod,som ville være riktig grunnlovsspråk.
Den feilaktige skrivemåten forekom i forslaget og var bekjentgjort
i trykken, så selv om feilen ble oppdaget før stortingsbehandlingen,
var det for sent å rette den.
Dermed vedtok Stortinget – med vitende og vilje –
forslaget med den feilaktige ordlyden. Og ettersom språklige rettelser
etter rådende oppfatning er å betrakte som grunnlovsendringer, må rettelsen
mot til modvedtas i de former som Grunnloven
selv krever for grunnlovsforslag.
At de som utarbeider nye grunnlovsbestemmelser,
skal beherske korrekt grunnlovsspråk og mestre alle grammatiske
og ortografiske detaljer fra 1800-tallet, er ifølge forslagsstillerne
en urealistisk fordring. Stortingets presidentskap har trukket konsekvensen
av en slik erkjennelse og i 2008 instituert en ordning med obligatorisk språklig
kvalitetssikring av grunnlovsforslag, jf. brev fra stortingspresident
Thorbjørn Jagland 28. april 2008 til stortingsrepresentantene og partigruppene.
Forslaget går ut på å gjøre «1903 om igjen»
vel 100 år etter. Grunnlovsteksten løftes nærmere opp mot vår tid
ved at det foretas en del endringer i tegnsetting, ortografi, bøyninger,
vokabular og unntaksvis syntaks.
Tekstens særegne høytidelige preg er imidlertid ivaretatt,
og mange gloser som ikke hører til det dagligdagse ordforråd, er
bevart.
Som i 1903 er dessuten en del språklige inkonsekvenser
fjernet, slik at lovteksten fremstår som mer enhetlig enn før.
Under utarbeidelsen av forslaget er det fjernet
en del av de aldersmerker som gjør teksten vanskelig tilgjengelig
for dagens nordmenn. En vesentlig gevinst ved en slik modernisering
er at de som heretter skal fremsette grunnlovsforslag, ikke behøver
å mestre et skriftspråk med røtter i 1800-tallet.
Det er en klar forutsetning for forslaget at Grunnlovens
meningsinnhold ikke på noe punkt skal forskyves; intensjonen er
at revisjonen holder seg strengt innenfor rammen for en språklig-formell justering.
Om nødvendig kan Stortinget i forbindelse med et
eventuelt vedtak om en gjennomgripende språklig justering fastslå
uttrykkelig at foreliggende justering utelukkende er av språklig
art, og at ingen realitetsendringer er foretatt. For øvrig vil jo
enhver tolkning av lovens paragrafer uansett måtte skje i lys av
den juridiske tradisjon.
Det har for forslagsstillerne vært retningsgivende
for arbeidet med forslaget at den språklige fornyelse ikke skal
berøre meningsinnholdet. Hvis en slik risiko anses for å foreligge,
avstår forslagsstillerne fra å endre og beholder i stedet ordvalget
i den gjeldende Grunnloven.
Grunnlovens bruk av modale hjelpeverb som bør, må og skal er
blitt stående urørt.
I dagens Grunnlov har alle substantiver i henhold
til gammel skriveskikk stor forbokstav. I forslaget har de substantiviske
fellesnavnene fått liten forbokstav, i samsvar med moderne norsk.
I den någjeldende Grunnloven står Kongen med stor forbokstav overalt, enten
det er tale om institusjonen Kongen i statsråd eller
personen. Det har fra tid til annen vært diskutert om hvorvidt Kongen i enkelte paragrafer i den någjeldende tekst
refererer til Kongen i statsråd eller
til personen. Forslaget rommer ingen tolkning, men følger praksis
i den gjeldende tekst – bortsett fra at kongen i
forslaget har liten forbokstav overalt. Likeledes dronningen.
Etter at kvinnelig arvefølge til tronen ble
innført i 1990, er Prins på mange steder
i den gjeldende Grunnloven erstattet av Prinsesse
eller Prins (men også i omvendt rekkefølge: Prins
eller Prinsesse).
Språklig justert er også de såkalte «sovende» paragrafer,
som altså fortsatt kan sove – om enn i nyere nattdrakt. Det gjelder
eksempelvis § 98 om sportler og § 103 om fristed for dem som går konkurs.
Ettersom Grunnloven skal bevare et lett gammeldags,
verdig preg, velger forslaget en moderat-konservative variant av
moderne skriftspråk, dvs. skrivemåter og bøyninger som kan sies
å være de dominerende i alminnelig skriftspråk fra 1900-tallet,
og som ennå er det.
Siden det her legges til grunn at Grunnloven
skal tre frem i en ærverdig drakt, har forslaget beholdt en rekke
mer eller mindre alderdommelige gloser fra den någjeldende teksten,
idet disse ikke er betraktet som avgjørende anstøtsstener for forståelsen,
men nok kan formidle inntrykk av at man står overfor en tekst med
røtter i fortiden.
Også en hel del andre tradisjonspregede ord,
fortrinnsvis formord eller ord med sammenbindende grammatisk funksjon,
er bevart i forslaget.
Relativpronomenet der er
imidlertid betraktet som så gammeldags at det er sløyfet i forslaget (avløst
av som).
Gamle kulturord og betegnelser for realia, blant dem
en rekke ord som refererer til foreldede institusjoner og ordninger,
står uantastet, bortsett fra at ordenes ytre drakt (ortografi) justeres.
Det gjøres intet forsøk på å erstatte slike ord med andre gloser,
eventuelt finne mer moderne, selvforklarende alternativer. Forslagsstillerne
viser til at Grunnloven er et historisk dokument, og den fordrer
iblant at leseren skaffer seg innsikt i historiske forhold.
Noen ord som i tidens løp har fått ny betydning, og
som – for noens vedkommende – derfor kan være direkte villedende,
er skiftet ut med moderne gloser.
Forslaget legger moderne regler til grunn for
ortografi og tegnsetting.
Hva kommateringen angår, er den någjeldende Grunnloven
meget ujevn. I forslaget er kommateringen konsekvent gjennomført
etter moderne prinsipper.
A-former i substantiver og verb forekommer ikke,
da de ikke ville harmonere med den høytidelige stil som ellers er
gjennomført i Grunnloven. Substantivbøyningen er for øvrig helt
og holdent moderne, f.eks. ganger, tredjedeler,
lover, dører, betjenter, statsrådene, menneskerettighetene.
Moderne enhetsformer i verbbøyningen er gjennomført.
Det skjelnes ikke mellom entall og flertall, slik den någjeldende
Grunnloven gjør.
Ledd- og setningsbygningen i den gjeldende Grunnloven
er gjennomgående bevart i forslaget.
I enkelte tilfeller har imidlertid en omskrivning til
en synonym, mindre kansellispråkspreget konstruksjon vært så nærliggende
at den er innført i forslaget. I noen tilfeller er leddfølgen justert
slik at den svarer til moderne språkfølelse og skriftspråkspraksis.