Utfordringene med flom og skred vil bli større som
følge av klimaendringer. Mer nedbør og flere intense nedbørhendelser
øker faren for skred. Eksisterende flommønstre vil endre seg, og
bratte, masseførende elver vil være spesielt utsatte med tanke på
flomskred. I Meld. St. 15 (2011–2012) redegjør Olje- og energidepartementet
for konsekvensene av klimaendringer på flom- og skredområdet, hvilke
utford-ringer disse naturfenomenene medfører for samfunnet, noen historiske
hendelser, samt framtidige klimaendringers konsekvenser for risikobildet,
og man drøfter behovet for tiltak i lys av dette.
Det har ikke vært lagt fram en helhetlig melding på
dette området siden St.meld. nr. 42 (1996–1997) Tiltak mot flom.
Statens engasjement i flom- og skredforebygging er siden den gang
utvidet, og regjeringen ser derfor behov for en samlet gjennomgang
av arbeidet med flom og skred.
Et viktig formål med denne meldingen er å angi retningen
for statens arbeid med å håndtere risiko ved flom og skred framover.
Regjeringen ønsker ved denne meldingen å synliggjøre hvilken risiko
flom og skred utgjør for mennesker, miljø og materielle verdier
i Norge og hvordan dette møtes med tiltak. Regjeringen ønsker også å
klargjøre hvilke roller og hvilket ansvar de ulike aktørene har
ved håndtering av flom- og skredrisikoen.
Denne meldingen behandler først og fremst ansvarsområdet
til Olje- og energidepartementet, men andre departementers ansvarsområder
tas opp der det er felles utfordringer.
I arbeidet med meldingen har Olje- og energidepartementet
utlyst tre oppdrag for utredning: Flom- og skredforvaltning i andre
land, Risikobildet – akseptabel risiko og Prinsipper – prioritering
– samfunnsøkonomi. De to første utredningene ble utført av Norges
geotekniske institutt, og den siste ble utført av Samfunns- og næringslivsforskning.
Utredningene er brukt som faglig underlag for stortingsmeldingen.
I NOU 2010:10 – Tilpassing til eit klima i endring,
påpekes det at store nedbørsmengder på kort tid vil representere
en økende utfordring for byer og tettsteder i form av mer overvann.
Det pekes blant annet på behov for statlige føringer for helhetlig
forvaltning av overvann og hvordan overvannstiltak skal finansieres.
Havnivåstigning som følge av klimaendring vil øke utfordringene
knyttet til stormflo. Utvalget anbefaler at en statlig myndighet
med ansvar for overvann og stormflo/havnivå pekes ut. Regjeringen
planlegger å legge fram en stortingsmelding om klimatilpasning som
oppfølging av NOU 2010:10. De overordnede og generelle sidene ved
samfunnets tilpasning til et klima i endring og problemstillinger
knyttet til forvaltningen av overvann og stormflo/havnivå vil bli
nærmere behandlet i den meldingen.
En rekke lover og forskrifter er relevante for håndtering
av flom- og skredrisiko, og det er i denne meldingen redegjort for
de viktigste, samt for ansvarsfordelingen mellom private, kommunen,
fylkeskommunen og staten med referanse til aktuelt lovverk.
De sentrale lover som regulerer ansvar og tiltak med
betydning for flom- og skredforhold er vannressursloven (Lov av
24. november 2000 nr. 82), plan- og bygningsloven (lov av 27. juni 2008
nr. 71), sivilbeskyttelsesloven (lov av 25. juni 2010 nr. 45), naturskadeforsikringsloven
(lov av 16. juni 1989 nr. 70) og naturskadeloven (lov av 25. mars
1994 nr. 7).
Ved gjennomføring av tiltak som innebærer fysiske
inngrep, vil flere lover kunne få anvendelse. Her vil hensynet til
sikring mot flom og skred bli veid mot andre samfunnshensyn som for
eksempel kraftproduksjon, næringsutvikling og miljø.
Naturmangfoldloven: Ved utøving av offentlig myndighet
skal prinsippene i lovens kapittel II legges til grunn som retningslinjer.
Prinsippene omfatter krav til kunnskapsgrunnlag, føre-var-prinsippet,
økosystemtilnærming og samlet belastning. Kostnadene ved miljøforringelse
skal dekkes av tiltakshaver, samt miljøforsvarlige teknikker, driftsmetoder
og lokalisering.
Vannforskriften er hjemlet i plan- og bygningsloven,
forurensningsloven og vannressursloven. I hver vannregion skal det
utarbeides en helhetlig forvaltningsplan med miljømål og tiltaksprogram.
Formålet er å sikre et godt vannmiljø. Planene skal vedtas som regional
plan og godkjennes ved kongelig resolusjon. Flom vil inngå som relevant
hensyn ved utarbeidelse av forvaltningsplanene. Nye flomforebyggende
tiltak må også vurderes i lys av forskriftens krav til nye inngrep
med negativ effekt på vannmiljøet.
Flomdirektivet: Ut over de gjeldende rettslige rammer
gjør Olje- og energidepartementet i meldingen oppmerksom på at EUs
flomdirektiv ble vedtatt i 2007. Direktivet er ikke innlemmet i
EØS-avtalen, og det er ikke avklart om og når direktivet eventuelt
vil bli en del av EØS-avtalen.
Direktivet har som formål å begrense de negative
konsekvensene av flom for menneskers helse, miljø, kulturarv og
økonomiske aktivitet. Dette skal skje gjennom å peke ut områder
med betydelig flomrisiko, utarbeide flomsonekart, flomrisikokart
og utarbeide flomrisikoplan for disse områdene.
Direktivet vil bare få direkte betydning for
de områdene der konsekvensene av flom for menneskers helse, kulturarv,
miljø og økonomisk aktivitet er størst og følgelig pekes ut som
områder med betydelig flomrisiko. Det er opp til den enkelte stat
å fastsette hvor mange områder som skal pekes ut. Flomrisikoplanene
skal ses i sammenheng med vannforvaltningsplanene etter vannforskriften.
Flomdirektivet er ikke innlemmet i EØS-avtalen og
vil heller ikke få avgjørende betydning for organiseringen av norsk
flomforvaltning, det er i denne meldingen derfor ikke gått ytterligere
inn på virkningene av flomdirektivet.
Departementet viser til at mange aktører har
et ansvar for å forebygge flom- og skredskader. I meldingen gis
en kortfattet beskrivelse av de ulike aktørers ansvar, samt en beskrivelse
av NVEs ansvar.
Et hovedskille i ansvaret for kartlegging går
mellom kartlegging i forbindelse med ny utbygging og kartlegging
for å klarlegge fare og risiko ved eksisterende bebyggelse.
Kommunen er etter plan- og bygningsloven ansvarlig
for at naturfare, herunder fare for flom og skred, blir vurdert
og tatt tilstrekkelig hensyn til i areal-planlegging og byggesaksbehandling. Kommunen
har ingen klar juridisk plikt til å sikre eksisterende bebyggelse,
men har de nødvendige hjemler for å kunne gjennomføre sikringstiltak
i naturskadeloven. Kommunen har ansvaret for den lokale beredskapen
i medhold av sivilbeskyttelsesloven. Kommunene har i tillegg ansvar
som eier av grunn, bygningsmasse og infrastruktur som veier, vann-
og avløpsanlegg mv.
Kommunens ansvar for å avklare sikkerheten ved
eksisterende bebyggelse og infrastruktur er ikke like klart lovregulert.
Både plan- og bygningsloven og sivilbeskyttelsesloven stiller krav til
kommunene om risiko- og sårbarhetsanalyser. Det er imidlertid ikke
spesifisert nærmere hvilket omfang og detaljeringsnivå disse analysene
skal ha, ut over noen minimumskrav. Olje- og energidepartementet
ser behov for en gjennomgang av kommunenes ansvar for kartlegging og
fareutredning. Departementet vil komme tilbake til det i tilknytning
til gjennomgangen av naturskadeloven. Tolkningen av innholdet i naturskadeloven
§ 20 får også betydning for hvordan kommunens ansvar for kartlegging
skal forstås.
Arbeidet med kartlegging i statlig regi fritar
ikke kommuner fra ansvaret for kartlegging etter plan- og bygningsloven
og sivilbeskyttelsesloven. Det fritar heller ikke utbyggere fra
ansvaret de har for å få utredet fare før ny utbygging. Statlige
infrastruktureiere har som eiere og utbyggere et selvstendig ansvar
for nødvendig kartlegging i tilknytning til sine anlegg. Kartlegging
av fare som er direkte knyttet til et byggetiltak i form av graving,
sprenging eller utfylling/belastning av grunnen, er utbyggers ansvar
og faller utenfor formålet med NVEs kartlegging.
Olje- og energidepartementet legger til grunn
at kommunene skal ha en aktiv rolle i å forebygge mot skader også
for eksisterende bebyggelse.
Fylkeskommunen er regional planmyndighet og har
ansvar for utarbeidelse av regionale planer etter plan- og bygningsloven,
som temaplaner for samfunnssikkerhet, eventuelt spesifikt for flom
og skred, og risiko- og sårbarhetsanalyser. Elleve fylkeskommuner
er også vannregionmyndighet etter vannforskriften. Som eier av fylkesveier
har fylkeskommunen tilsvarende ansvar for at sikkerheten mot flom
og skred ivaretas på fylkesveinettet.
Olje- og energidepartementet har det statlige
forvaltningsansvaret for flom og skred med Norges vassdrags- og
energidirektorat (NVE) som operativ myndighet. Alle statsetater
har likevel et selvstendig ansvar for å forebygge og håndtere flom
og skred i sin sektor.
Olje- og energidepartementet vil komme tilbake til
en helhetlig gjennomgang av ansvaret for sikring mot skred som blant
annet skal tydeliggjøre kommunenes ansvar for sikring, sikre tilsyn
og vedlikehold av sikringstiltak som er en forutsetning for byggetillatelse,
vurdere fordeling av kostnader ved kartlegging og formalisere kommunenes
ansvar for tilsyn av sikringstiltak.
Statlige infrastruktureiere har på linje med
andre eiere ansvar for sikkerheten knyttet til egen infrastruktur.
Dette følger av eier- og sektoransvaret, men er til dels også regulert
ved lov og forskrift.
Fylkesmannen skal blant annet samordne samfunnssikkerhetsarbeidet
i fylket og ivareta en rolle som pådriver og veileder i arbeidet
med samfunnssikkerhet og beredskap. Fylkesmannen fører også tilsyn
med den kommunale beredskapen med hjemmel i sivilbeskyttelsesloven. Fylkesmannen
har et ansvar for å ha oversikt over risiko og sårbarhet i fylket
og bidra til at spesielle utfordringer synliggjøres og vurderes
i fylkeskommunal og kommunal planlegging.
NVEs helhetlige modell for statlig forvaltning av
risiko knyttet til flom og vassdragsrelaterte skred ble styrket
på bakgrunn av erfaringene fra storflommen på Østlandet i 1995.
Dette er nærmere beskrevet i St.meld. nr. 42 (1996–1997) Tiltak
mot flom.
Siden 2009 har NVE også hatt det statlige forvaltningsansvaret
for forebygging av skader som følge av alle typer skred basert på
samme modell som gjelder for flom.
NVE skal bidra til å forebygge skader fra flom og
skred ved å:
kartlegge og informere
om fareområder,
bidra til at det blir tatt hensyn til
flom- og skredfare i kommunale arealplaner,
gi kommunene faglig og økonomisk bistand
til planlegging og gjennomføring av sikringstiltak,
overvåke og varsle flom- og skredfare,
gi kommuner, politi og andre beredskapsmyndigheter
faglig bistand under beredskaps- og krisesituasjoner,
frambringe og formidle kunnskap om flom
og skred.
NVE bistår kommuner, fylkeskommuner og private
i deres håndtering av flom- og skredrisiko, og de samarbeider med
alle aktører med ansvar innenfor flom- og skredforebygging. Dette
arbeidet er i liten grad nedfelt i lov, men følger av den årlige
tildelingen av oppgaver og ressurser til NVE. Ett unntak er areal-planleggingen,
der plan- og bygningsloven forutsetter at sektormyndighetene deltar
i den kommunale planleggingen på en forpliktende måte, og gir kommunene
nødvendig hjelp i planarbeidet. NVE er i den sammenheng sektormyndighet
for flom- og skredfare.
NVE skal på direktoratnivå ivareta en koordinerende
rolle mellom aktører som har sektoransvar eller fagkompetanse i
utøvelsen av den nasjonale politikken knyttet til flom- og skredforebygging. Øvrige
statsetater har sektoransvar knyttet til spesifikke deler av det
forebyggende arbeidet.
Som nasjonal fagmyndighet for flom- og skredfare
er Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) ansvarlig for den
statlige farekartleggingen på flom og skred. Deler av kartleggingsarbeidet
gjennomføres av Norges geologiske undersøkelse (NGU) med midler
fra NVE.
Den statlige farekartleggingen som NVE driver, tar
utgangspunkt i områder med eksisterende bebyggelse og der de naturgitte
forholdene medfører størst risiko. Statens arbeid med kartlegging
er ikke lovregulert, men styrt gjennom rammer som legges i de årlige
tildelinger på statsbudsjettet. Dette er ikke en rettighetsbasert ordning,
men bistand som staten yter. NVE må innenfor tildelt ramme gjøre
prioriteringer ut fra hva som gir størst samlet nytte.
Sysselmannen er regjeringens øverste representant
på Svalbard – med kjerneoppgaver for sikkerhets- og beredskapsarbeid,
politi- og påtalemyndighet og miljøforvaltning.
Olje- og energidepartementet ser det i utgangspunktet
som naturlig at Longyearbyen lokalstyre og de andre planområdene
på Svalbard får tilgang til tilsvarende bistand til forebygging mot
flom og skred fra staten – ved NVE – som kommuner på fastlandet
har. De spesielle forholdene på Svalbard kan samtidig innebære at det
bør gjøres nærmere avgrensninger av NVEs rolle på Svalbard. Olje-
og energidepartementet vil i samarbeid med andre berørte departementer vurdere
nærmere om, og i tilfelle hvordan, NVEs oppgaver innen flom- og
skredforebygging kan utvides til å omfatte Svalbard.
Det vises i meldingen til at den norske forvaltningen
samlet sett skal opptre koordinert og utnytte de samlede ressursene
med tanke på mest mulig effektiv oppgaveløsning. Dette kan best oppnås
ved å styrke NVEs samordnings- og veiledningsrolle. NVE og andre
relevante statlige aktører skal sammen utarbeide en nasjonal strategi
for samarbeid og koordinering. NVE vil ta initiativet og ha ansvaret
for den løpende oppfølgingen. Formålet skal være å oppnå bedre koordinering
og samhandling om håndteringen av flom- og skredrisikoen. Strategien
skal konkretisere samarbeidsområdene og identifisere tiltak for
å bedre samspillet mellom aktørene. De ulike aktørene skal bidra
innenfor sine ansvarsområder og samarbeide om oppgaveløsning der det
er hensiktsmessig.
Arbeidet med kartlegging i statlig regi fritar
ikke kommuner fra ansvaret for kartlegging etter plan- og bygningsloven
og sivilbeskyttelsesloven. Det fritar heller ikke utbyggere fra
ansvaret de har for å få utredet fare før ny utbygging. Statlige
infrastruktureiere har som eiere og utbyggere et selvstendig ansvar
for nødvendig kartlegging i tilknytning til sine anlegg. Kartlegging
av fare som er direkte knyttet til et byggetiltak i form av graving,
sprenging eller utfylling/belastning av grunnen er utbyggers ansvar
og faller utenfor formålet med NVEs kartlegging.
Olje- og energidepartementet legger til grunn
at kommunene skal ha en aktiv rolle i å forebygge mot skader også
for eksisterende bebyggelse.
Utfordringen for samfunnet knyttet til flom
og skred oppstår ved at arealer som fra naturens side er flom- eller
skredutsatt, tas i bruk til menneskelig aktivitet. Styring av arealbruken
gjennom arealplanlegging er derfor essensielt for å motvirke økning
i skadepotensialet som følge av ny utbygging og for å møte økte
utfordringer som følge av klimaendringer.
En arealplanlegging som tar hensyn til flom-
og skredfare er det beste og mest effektive virkemidlet for å forebygge
skader fra flom og skred på ny bebyggelse. Gjennom god arealplanlegging kan
en unngå å bygge i fareutsatte områder, men arealplanlegging innebærer
samtidig å avveie mellom mange ulike interesser. Det er ikke anledning
til å fravike plan- og bygningslovens krav til sikkerhet, og der
det ikke er mulig å unngå å bygge i fareområder, må det gjennomføres
risikoreduserende tiltak som gjør at det oppnås tilstrekkelig sikkerhet.
God arealforvaltning innebærer at konsekvensene
av inngrep i naturen på flom- og skredforholdene blir vurdert. Hensyn
til miljø og konsekvenser av inngrep for flom- og skredrisikoen
inngår både i planprosesser og i enkeltsaksbehandling av tiltak.
Dette gjelder både tiltak som skal motvirke flom- og skredskader
og andre typer tiltak som påvirker risikoen for flom og skred.
Med sikringstiltak menes ulike fysiske tiltak
for å redusere skadevirkninger av flom og skred på bebyggelse og
infrastruktur. Slike sikringstiltak gjennomføres enten i forbindelse
med ny utbygging for å ivareta kravene til sikkerhet i plan- og bygningsloven
og byggteknisk forskrift, eller for å bedre sikkerheten for eldre
bebyggelse.
Olje- og energidepartementet ser det som viktig at
alle flom- og skredsikringstiltak som NVE bidrar økonomisk til,
sikres en tilfredsstillende oppfølging gjennom tilsyn. Departementet
vil følge opp dette i forbindelse med revidering av kapittel 3 i
naturskadeloven. Det legges ikke opp til reell økning av kommunenes
ansvar, idet kommunene allerede er forpliktet til å ha tilsyn med
anleggene.
Departementet vil framover legge til grunn at
de som har nytte av tiltakene og blir stående som eiere av dem,
også skal ha vedlikeholdsansvaret. Det er de som har nytte av tiltaket
som også bør ha ansvaret for at funksjonen av anleggene ivaretas
over tid gjennom vedlikehold. Kommunen skal følge opp eiernes ansvar
gjennom tilsyn. Der kommunen står som eier av anlegget, vil de også
få vedlikeholdsansvaret. Dersom det er behov for større vedlikeholdsarbeider,
kan det søkes om bistand fra NVE til dette, på tilsvarende måte
som for nyanlegg.
Olje- og energidepartementet mener det er viktig at
ansvars- og byrdefordelingen mellom aktørene er klargjort på forhånd,
og at forpliktelsene hefter på eiendommen, for å sikre at forpliktelsene
følger med også ved eierskifter. Departementet vil i første omgang
nedfelle i retningslinjene for ordningen, krav om rutiner som sikrer
at dette ivaretas.
Departementet viser til at det i løpet de siste
15 år har skjedd en betydelig utvikling og dreining av arbeidet
med sikringstiltak. I større grad enn tidligere er større sikringstiltak
resultat av systematisk kartlegging gjennom flomsonekartprosjektet
og program for økt sikkerhet mot leirskred.
Gjennom program for økt sikkerhet mot leirskred
er det identifisert 176 soner i de to høyeste risikoklassene, som
er de som i utgangspunktet blir prioritert for detaljert utredning
og eventuelt sikring. NVE har gjort nærmere utredning for til sammen
135 soner, og gjennomført hel eller delvis sikring i 72 soner. Om
lag 40 soner anses som ferdig sikret ved utgangen av 2011.
Ved prioritering mellom sikringsprosjekter legger
NVE samfunnsøkonomiske nytte-/kostnadsanalyser til grunn. Utviklingen
siden 1995 har gått i retning av at NVE i samspill med kommunen
tar initiativ til sikring. Ved systematisk kartlegging identifiseres
områder som har størst risiko, og utgjør dermed et viktig grunnlag
for å optimalisere samfunnets bruk av ressurser til sikringstiltak.
Siden 1999 har NVE prioritert sikring mot kvikkleireskred høyt.
Basert på kartlegging og annen informasjon er det
identifisert en rekke bebygde områder med høy flom- og skredrisiko.
Den statlige farekartleggingen har så langt avdekket at mer enn 150 000
mennesker i Norge bor i områder utsatt for flom eller skred. I tillegg
kommer en rekke skoler, sykehus, barnehager, næringsbygg mv. Befolkningsvekst
og generell økonomisk vekst bidrar til at skadepotensialet er voksende.
Klimaendringer vil forsterke denne effekten.
NVE har basert på kartlagte høyrisikoområder og
annen informasjon utarbeidet oversikt over tiltak som det er behov
for å utrede, planlegge og gjennomføre de neste 10–20 år. Denne
systematiske tilnærmingen basert på forutgående kartlegging og prioritering
videreføres.
Regjeringen vil videreføre den statlige innsatsen på
sikring av utsatt bebyggelse mot flom og skred.
Departementet viser til at et grunnleggende
prinsipp ved vassdragsreguleringer for kraftproduksjon er at reguleringene
ikke skal føre til en økning av naturlige flommer i vassdragene.
Når flomdempingskapasiteten er brukt opp, skal flomvannføringene
ikke økes i forhold til slik de var før reguleringen. Bestemmelsen
er nedfelt i manøvreringsreglementet som gis til vassdragsreguleringer,
og er overordnet andre vilkår. Regulantene har ansvar for å manøvrere
aktivt innenfor manøvreringsreglementet for å begrense flomskader.
Som vassdragsmyndighet kan Norges vassdrags-
og energidirektorat (NVE) med hjemmel i § 40 i vannressursloven
gi tillatelse til eller eventuelt pålegg om å fravike manøvreringsreglementet
for å begrense skader i alvorlige flomsituasjoner. Et fravik fra manøvreringsreglementet
med formål å begrense flomskader vil måtte avveies mot de virkninger
dette vil kunne få for miljø- og brukerinteressene i vassdraget.
NVE har ikke noe erstatningsansvar overfor regulantene for dekning av
produksjonstap eller ekstra kostnader i tilfeller der det gis tillatelse
til eller pålegg om å fravike manøvreringsreglementet. Ved et pålegg overføres
imidlertid ansvaret for manøvreringen fra regulant til vassdragsmyndighet.
I krisesituasjoner skal politiet iverksette
og organisere redningsinnsats der menneskers liv eller helse er
truet, inntil annen myndighet som har ansvaret er klar til å ta
det. I ulykkes- og katastrofesituasjoner tilligger det politiet
å iverksette de tiltak som er nødvendig for å avverge fare og begrense
skade. Politiet fatter blant annet vedtak om evakuering og tilbakeflytting.
I flom- og skredsituasjoner gjøres dette som oftest på grunnlag
av råd fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Inntil ansvaret
blir overtatt av Fylkesmannen, skal politiet organisere og koordinere
hjelpeinnsatsen.
I kriser har Fylkesmannen en rolle som varslingsformidler,
bistandsyter, samordner og som bindeledd mellom sentrale og lokale
myndigheter.
Kommunene har et grunnleggende ansvar for ivaretakelse
av befolkningens sikkerhet og trygghet, og dette omfatter viktige
oppgaver både knyttet til forebygging og beredskap. Kommunene er
pålagt en generell beredskapsplikt, og de skal blant annet gjennomføre
en helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS-analyse) for å kartlegge
uønskede hendelser som kan inntreffe i kommunen. Risiko for flom
og skred, samt konsekvenser av klimaendringer inngår i en slik analyse.
ROS-analysen skal legges til grunn ved utarbeidelse av planer etter
plan- og bygningsloven. Kommunen skal med utgangspunkt i ROS-analysen
utarbeide en beredskapsplan, som skal være en operativ plan for
kommunens håndtering av kriser.
Departementenes krisehåndteringsoppgaver er
i hovedsak knyttet til innhenting og bearbeiding av infor-masjon,
faglig rådgivning overfor politisk ledel-se, vurdering og samordning
av tiltak, koordinering av informasjon til og fra underliggende
etater, utstedelse av fullmakter samt ivaretakelse og ut-øvelse
av helhetlig informasjonsstrategi. Det departement som er mest berørt av
krisen får et hovedansvar for å koordinere den sentrale håndteringen
av krisen, herunder samordne krisestyringen på departementsnivå. Utpeking
av lederdepartement medfører ikke endringer i konstitusjonelle ansvarsforhold,
og alle departementer beholder ansvaret for sine respektive saksområder.
For å motvirke store tap for private som følge
av flom og skred, er det etablert ulike rettighetsbaserte erstatningsordninger
for gjenoppretting etter skader. Det omfatter dels privat forsikring, dels
statlige ordninger.
Ifølge naturskadeforsikringsloven blir alle bygninger
og alt løsøre som forsikres mot brannskader også forsikret mot naturskade.
Forsikringsselskaper som tilbyr brannforsikring må være medlemmer
i en felles skadepool – Norsk Naturskadepool. Naturskadeforsikringsordningen
er bygd på et solidaritetsprinsipp, der alle bidrar forholdsvis
like mye og får full erstatning ved skade. Det er forsikringsselskapene
som krever inn naturskadepremien fra kundene og utbetaler naturskadeerstatning
etter skade. Differansen mellom premie og erstatning skal forsikringsselskapet
avsette i eget naturskadefond som utelukkende skal anvendes til
dekning av framtidige naturskader. Norsk naturskadepool er en utligningspool
og en hovedoppgave er å utligne erstatningene mellom forsikringsselskapene
i etterkant av erstatningsutbetalingene.
I tillegg til denne ordningen, som har et felles sett
med erstatningsvilkår, finnes det private forsikringsordninger som
ikke reguleres av naturskadeforsik-ringsloven, og som kan gi ytterligere
dekning av tap.
Statens naturskadefond yter erstatning ved naturskade
på verdier som det ikke er anledning til å for-sik-re, innenfor
rammen av naturskadeloven. Slike skader er for eksempel skade på
dyrket mark, private bruer, veier, kaier og moloer. I tillegg kan
en i henhold til forskrift om katastrofeordningen i planteproduksjon
få erstatning som oppstår som følge av svikt i produsert mengde.
Disse ordningene administreres av Statens landbruksforvaltning som
hører under Landbruks- og matdepartementet.
Ordningene forutsetter at de berørte selv må dekke
deler av tapet i form av en egenandel. I tillegg kan erstatningen
settes ned eller helt falle bort. Slik avkortning er aktuelt dersom
eier har hatt kjennskap til svak konstruksjon og hatt mulighet til
å gjøre noe med den. Avkortning i forsikringen kan også være aktuelt
hvis det tidligere har vært liknende skader på samme bygning og selskapet
har gitt pålegg om reparasjon.
Det vil i mange tilfeller være fornuftig og
kostnadseffektivt å investere i sikkerhetsforbedring i forbindelse
med gjenoppretting etter skade. Statens naturskadefond har anledning
til å gi tilskudd til merkostnader opp til et maksimumsbeløp som
fastsettes årlig av Stortinget (for tiden 30 000 kroner). For sikkerhetsforbedrende
tiltak som er større enn rammene satt for Statens naturskadefond,
eller som skal gjøres i kombinasjon med gjenoppretting som dekkes
av private forsikringer, er det behov for koordinering mellom Statens
naturskadefond, forsikringsselskapene og NVE.
For å sikre informasjonsflyt mellom NVE og forsikringsselskapene
foreslår olje- og energidepartementet at det gjøres en lovendring
som sikrer NVE nødvendig adgang til taushetsbelagte opplysninger.
Denne endringen vil ikke påvirke forholdet mellom forsikringstaker
og forsikringsselskap, da opplysningene fortsatt vil være taushetsbelagte
og unntatt offentlighet. Endringen vil føre til at potensielle overlapp
mellom forsikringsselskapenes erstatning og NVEs bistand unngås.
På bakgrunn av denne meldingen vil det ikke være
nødvendig med grunnleggende administrative endringer i forvaltningen,
og meldingen får ifølge departementet ikke budsjettmessige konsekvenser.
Det foreslås større offentliggjøring av grunnundersøkelser
og fareutredninger for å sikre best mulig underlag for farevurderinger
framover og for unngå unødige kostnader ved dobbeltarbeid som følge
av at tidligere undersøkelser ikke er kjent. Omfanget av offentliggjøring
vil vurderes nærmere i samarbeid med andre berørte departementer.
Det foreslås å utarbeide en statlig planretningslinje
bygd på aktuelle deler av NVEs retningslinjer nr. 2–2011, Flaum-
og skredfare i arealplanar. Det innebærer en formalisering og avklaring
gjennom at statlige organer, regionale myndigheter og kommunene
blir bundet til å følge disse når de foretar planlegging etter plan- og
bygningsloven og ved enkeltvedtak. Utredning og avklaring av hensyn
til flom og skred vil følgelig skje på et tidligere tidspunkt, noe
som kan bidra til redusert ressursbruk totalt sett.
Det foreslås å gjøre en lovendring som sikrer NVE
nødvendig adgang til taushetsbelagte opplysninger i forbindelse
med forsikringsoppgjør. Dette vil ikke påvirke forholdet mellom
forsikringstaker og forsikringsselskap, eller formålet i forsikringsvirksomhetsloven
§ 1-6, da opplysningene fortsatt vil være taushetsbelagte og unntatt
offentlighet. Endringen vil føre til at potensielle overlapp mellom
forsik-ringsselskapenes erstatning og NVEs bistand unngås.
I tillegg legges det opp til en gjennomgang
av naturskadeloven kapittel 3 om sikring mot naturskader. Dette
skal blant annet tydeliggjøre kommunenes ansvar for sikring, sikre
tilsyn og vedlikehold av sikringstiltak som er en forutsetning for
byggetillatelse, vurdere fordeling av kostnader ved kartlegging
og formalisere kommunenes ansvar for tilsyn av sikringstiltak. Dagens
ansvarsfordeling for sikring av eksisterende bebyggelse er uklar.
Et lovarbeid for å tydeliggjøre ansvaret vil i utgangspunktet ikke endre
ansvarsforhold, men aktørene kan oppfatte det som en endring avhengig
av hvordan man har tolket ansvaret tidligere.