Jeg viser til Kommunal- og forvaltningskomiteens
brev av 15. februar 2012, hvor det bes om statsrådens vurdering
av forslaget fra representantene Trine Skei Grande og Borghild Tenden om
endringer i utlendingsregelverket for å få mer rettferdige familiegjenforeningsregler.
Forslaget lyder:
«Stortinget ber regjeringen endre utlendingsforskriften
§§ 10-7 til 10-12, slik at det i større grad åpnes for skjønn når
utlendingsmyndighetene skal avgjøre om utlendingsloven § 58 er oppfylt.»
Jeg er kjent med at underholdskravet i noen
saker oppleves som urimelig strengt. Regjeringen har hele tiden
vært opptatt av å følge praksis nøye, for å se om det er behov for
endringer. UDI har, på oppdrag fra departementet, rapportert om utilsiktede
effekter av de innstramningene som ble gjort i underholdskravet
i den nye utlendingsloven. Justis- og beredskapsdepartementet er
i ferd med, bl.a. med grunnlag i rapporteringen fra UDI, å foreta
en gjennomgang. Vi vil særlig vurdere om det er sider ved dagens
regelverk som virker urimelig begrensende for barns rett til familiegjenforening
med foreldrene.
Justis- og beredskapsdepartementet har allerede gitt
flere instrukser til UDI som følger opp noen av deres anbefalinger.
Jeg mener det er riktig å gjennomføre evalueringen før det foretas
endringer i regelverket. Departementet tar sikte på å få evalueringen
ferdig før sommeren. Hvorvidt underholdskravet bør være mer skjønnsmessig eller
om det bør utformes flere unntaksregler, vil bli vurdert.
Forslagsstillerne er usikre på om det var Stortingets
ønske at reglene om skjerpet underholdskrav også skulle ramme personer
som ikke står i fare for å bli tvangsgiftet. Til dette vil jeg bemerke
at det fremgår klart av utlendingslovens forarbeider at et formål
med et høynet inntektskrav var å bedre ivareta hensynet til at den
som får oppholdstillatelse som familiemedlem, faktisk blir forsørget
av herboende referanseperson. Det fremgår også at krav til tidligere
inntekt og vilkåret om at referansepersonen ikke skal ha mottatt
sosialhjelp året forut, innebærer at underholdskravet faktisk vil
være oppfylt over lengre tid og at prinsippet om forsørgelse må
gjelde uavhengig av referansepersonens alder, oppholdsstatus og
statsborgerskap.
Jeg nevner avslutningsvis, som en mer teknisk merknad
til forslaget, at utlendingsforskriften § 10-7 ikke gjelder familieinnvandringssaker,
og at bestemmelsen dermed ikke er relevant for de problemstillingene
som forslagsstillerne tar opp. Videre gjelder forskriftens § 10-12
krav til bolig, og ikke krav til sikret underhold. Boligkravet gjelder
ikke i saker om familieinnvandring med nærmeste familie (ektefelle/samboer/barn),
og det har stått uendret i lang tid; kravet ble ikke berørt av den
innstramningen som skjedde i underholdskravet fra 1. januar 2010.
Kritikken som er fremmet mot underholdskravet i familieinnvandringssaker,
har heller ikke berørt boligkravet. På bakgrunn av dette anbefaler
jeg at forslaget, dersom det fremmes, avgrenses til utlendingsforskriften
§§ 10-8 til 10-11.