Jeg viser til brev av 9. oktober 2012 vedlagt
representantforslag fra stortingsrepresentantene Christian Tybring-Gjedde,
Ketil Solvik-Olsen og Bård Hoksrud datert 12. juni 2012.
Representantene mener at det er behov for endringer
i skatteregelverket for yrkesbiler, med sikte på at reglene skal
bli lettere å følge. Det vises til at reglene på visse områder er
skjønnsmessige og uklare. Forlagstillerne antyder derfor at regelverket
bør gjøres tydeligere, for eksempel i form av en klar grense for
antall kilometer eller turer skattyteren kan kjøre privat før fordelsbeskatning
inntrer. Det foreslås også at det vurderes å pålegge ligningsmyndighetene
et opplysningsansvar for å sørge for at skattyterne blir klar over
reglene, da disse antas å være lite kjente for aktørene.
Gjeldende bestemmelser og retningslinjer bygger
på et utgangspunkt om at skattytere som faktisk benytter arbeidsgivers
bil privat, skal fordelsbeskattes for dette. Dette utgangspunktet kan
utledes av de generelle reglene i skatteloven om skatteplikt for
fordel vunnet ved arbeid eller virksomhet. Uten særlige regler for
beskatning av fordel ved privat bruk av arbeidsgivers bil, skulle
fordelen for den enkelte skattyter bli fastsatt ut fra en individuell,
konkret vurdering i hver enkelt sak.
Å fastslå den individuelle, faktiske private fordelen
for hver enkelt skattyter som disponerer arbeidsgivers bil for private
formål, kan i praksis være svært ressurskrevende. Dette har sammenheng
med at det er mange forhold som kan ha betydning for å fastslå en
enkelt, individuell brukers fordel av å disponere arbeidsgivers
bil. Det er derfor gitt nærmere regler og retningslinjer for skattleggingen
i to dominerende «typetilfeller» av bruk av arbeidsgivers bil.
Det ene regelsettet gjelder firmabiler, med
en enkel sjablongbasert fordelsberegning, der den skattepliktige
fordelen kan beregnes direkte ut fra bilens verdi og alder. Disse
reglene gjelder som hovedregel for den skattemessige behandlingen
av privat bruk av arbeidsgivers bil.
Ved utformingen av disse reglene ble det lagt
betydelig vekt på administrative hensyn. Reglene kan benyttes uavhengig
av omfanget av faktisk privat bruk og av ulike fysiske egenskaper
ved bilen. Ved at verdsettelsen for skatteformål skjer uten hensyn
til konkrete, individuelle forhold, bortsett fra at bilen faktisk
må blitt brukt privat, er reglene enkle å forholde seg til. Reglene
og nivået på sjablongene bygger imidlertid på en forutsetning om
en privat bruk av et visst omfang. Når privatbruken er begrenset,
kan dermed skattereglene for firmabil føre til en høyere skatt enn det
teoretisk sett er grunnlag for, ut fra en konkret vurdering. Den
administrative enkelheten har med andre ord i noen grad gått på
bekostning av individuell treffsikkerhet. Mitt inntrykk er likevel
at disse reglene fungerer godt. Der arbeidsgiver og arbeidstaker
er i en valgsituasjon med hensyn til om, og i tilfelle hvordan,
arbeidstaker skal disponere arbeidsgivers bil, kan man for øvrig
unngå slik fordelsbeskatning ved at arbeidstaker ikke gis anledning
til å disponere bilen privat.
I mange tilfeller er det imidlertid tjenstlige
grunner til at ansatte bør disponere arbeidsgivers bil på en måte
som normalt ville utløse firmabilbeskatning. Dette gjelder særlig
i beredskapstilfeller, der den ansatte med hjemmevakt bør ha tjenestebilen
tilgjengelig ved hjemmet for rask utrykning til vaktoppdrag. Men
også i andre tilfeller, typisk der arbeidet utføres på ulike steder/anlegg
og bilen brukes til transport og oppbevaring av arbeidsredskap mv.,
kan det være hensiktsmessig for arbeidsgiver at den ansatte kan
ha med arbeidsgivers bil hjem. Slike biler vil regelmessig også
skille seg fra mer typiske firmabiler, ved at det er varebiler eller
lignende med to eller tre seter, ofte også med spesialinnredning.
Verdien av bilen i seg selv kan likevel være høy. Dersom ansattes
bruk av en slik bil, herunder kjøring til og fra hjemmet mv., i
hovedsak skjer ut fra tjenstlige hensyn, kan alminnelig firmabilbeskatning
virke urimelig. Det er derfor gitt særlige skatteregler for såkalte
yrkesbiler for slike tilfeller. Etter disse reglene kan arbeidstakeren
unngå sjablongberegnet fordelsbeskatning etter firmabilbestemmelsene,
blant annet under forutsetning av at det ikke skjer annen form for privat
bruk enn arbeidsreiser mellom bolig og arbeidssted. Den ansatte
vil da bare bli skattlagt for disse arbeidsreisene ved at antall
kilometer multipliseres med en kilometersats. Det er altså summen
av flere forutsetninger, herunder blant annet bilens (begrensede)
egenskaper som privatbil, omfanget av privatbruken og tjenstlige
hensyn, som begrunner unntaket fra utgangspunktet om sjablongbeskatning
for firmabiler.
For å unngå en uthuling av de generelle reglene om
sjablongbeskatning og samtidig unngå å måtte foreta en administrativt
krevende individuell, konkret verdsettelse, er det viktig at særreglene
for yrkesbiler har en tilstrekkelig klar avgrensning av virkeområdet.
Det vil likevel ikke være hensiktsmessig å regulere alle vilkår mv.
i detalj. Det ville ført til et uforholdsmessig omfangsrikt og uoversiktlig
regelverk. Det må derfor aksepteres et visst grad av skjønn i dette regelverket.
I sum mener jeg at gjeldende regler for skattlegging
av arbeidsreiser med yrkesbil i seg selv er klare nok. Eventuelle
uklarheter vil som hovedregel knytte seg til faktum i saken, med
andre ord om bilen rent faktisk blir brukt privat utover arbeidsreiser,
og om bilens egenskaper ligger innenfor de krav som er oppstilt.
Bestemmelsene og retningslinjene innebærer at det
skal foretas en konkret helhetsvurdering av om vilkårene for skattlegging
som yrkesbil er oppfylt. I bunn ligger det flere vilkår knyttet
til bilens egenskaper og at den private bruken begrenses til rene
arbeidsreiser. I mange tilfeller er det relativt enkelt å fastslå
om vilkåret knyttet til den private bruken er oppfylt eller ikke.
I praksis oppstår det likevel tidvis vanskelige bevisspørsmål knyttet
til omfanget av den private bruken. I andre tilfeller må mange momenter trekkes
inn i vurderingen. Dette kan være relativt ressurskrevende for alle
involverte, særlig dersom man er i grenseland for reglenes anvendelsesområde.
Dette gjelder ikke minst for vurderingen av om bilen i liten grad
er ment for og egnet til privat bruk.
En problemstilling som ofte diskuteres, til
tross for at reglene er relativt klare på dette punktet, er hvordan
vilkåret om at den private bruken kun skal omfatte arbeidsreiser
skal praktiseres. Dette spørsmålet kommer ofte opp fordi overholdelse av
dette vilkåret kan oppleves å føre til lite hensiktsmessige løsninger.
Et vanlig eksempel er at håndverkeren, som kjører nesten rett forbi
butikk eller barnehage på arbeidsreisen til hjemmet, må kjøre hjem
med yrkesbilen for så å ta privatbilen tilbake for å handle eller
hente i barnehagen. Dette er imidlertid utslag av at reglene er
utformet med utgangspunkt i å unngå firmabilbeskatning for ansatte
som – av tjenstlige grunner – må ta med arbeidsgivers bil hjem,
men forutsetningsvis ikke skal bruke den til rene private formål.
Hvis man skal fravike dette vilkåret og åpne for privatkjøring utover
arbeidsreiser, vil det oppstå vanskelige avveininger om avgrensning
av slik privatkjøring. Enten det åpnes for tilleggskjøring i et
skjønnsmessig omfang eller et fastsatt antall kilometer, vil det
føre til nye skjønns- eller bevistemaer. Dette vil komplisere regelverket
og trolig også svekke forutsigbarheten. Dersom det er meningen at
den ansatte skal kunne bruke bilen også til andre private formål,
bør man da heller falle tilbake på de enklere reglene om beskatning
av firmabil.
Ved utformingen av regelverket på dette området
er det avgjørende å finne en balanse mellom regler som åpner for
skjønn og regler som har mer konkrete, objektive vurderingskriterier. Nøyaktige
angivelser av maksimale kjørelengder og hyppighet mv. i regelverket
gir naturlig nok større forutberegnelighet for skattytere, gitt
at de har systemer som gjør det håndterbart å holde oversikt over
slik bruk. Samtidig vil det bidra til å gjøre vurderingen av hvorvidt
det foreligger en skattepliktig fordel mer administrativt krevende
både for aktørene selv og skattemyndighetene. Slike regler gir heller
ingen garanti for likebehandling mellom skattytere, og det vil oppstå
nye grensetilfeller som kan oppleves som urimelige. Tilsvarende
gjelder dersom det skulle gis en mer presis og omfattende definisjon
av biler som ikke er egnet for privat bruk.
Det må altså være en grense for den private bruken
for å komme under reglene om fordelsbeskatning av yrkesbil. Den
er i gjeldende regler satt til kun arbeidsreiser. Jeg kan vanskelig
se hvordan en alternativ grense kan utformes, uten at det samtidig
fører til svekket forutberegnelighet og økte administrative utfordringer.
Det samme gjelder en eventuell åpning for skattefri sporadisk bruk
av slike yrkesbiler i tillegg til arbeidsreisene.
Jeg mener at reglene, slik de nå er utformet,
på en tilfredsstillende måte gir partene i et arbeidsforhold mulighet
til å velge mellom administrativt og praktisk enkle regler for firmabiler,
og de mer administrativt krevende, men samtidig mer lempelige, reglene
for yrkesbiler.
Forslagstillerne gir uttrykk for at reglene
antas å være lite kjent hos aktørene, og at det derfor bør vurderes
å pålegge skattemyndighetene et særskilt opplysningsansvar på dette
området.
I hvilken utstrekning reglene faktisk er kjent
for aktørene er eller ikke, er det vanskelig for meg å kommentere.
Jeg antar imidlertid at alle det angår er kjent med at det finnes
regler om beskatning av ansattes private bruk av arbeidsgivers bil.
Disse spørsmålene er ofte oppe i mediene i forbindelse med skattemyndighetenes kontroller,
og regnskapsførere og revisorer har også fokus på dette. Hvilke
regler som finnes, og det nærmere innhold i disse, kan det derimot være
noe mer usikkerhet om blant aktørene.
Her må det imidlertid legges til grunn at både
arbeidsgivere og arbeidstakere har plikt til å skaffe seg den nødvendige
kunnskap for å kunne overholde gjeldende skatte- og avgiftsregler.
Dette gjelder særlig hvis de ønsker å påberope seg spesielle regler,
som gir en mer lempelig skattemessig behandling enn hovedregelen.
Jeg antar også at arbeidsgivere som ønsker å unngå firmabilbeskatning
for ansatte som disponerer arbeidsgivers bil privat, er kjent med
at det finnes regler for dette. Da må det samtidig forventes at
de setter seg inn i disse reglene.
Det er ingen tvil om at tidvis kan være krevende å
avgjøre med sikkerhet om man kan benytte særreglene for yrkesbiler.
Her vil imidlertid arbeidsgivere som ønsker best mulig kunnskap
om regelverket, kunne støtte seg på veiledninger som Lignings-ABC,
i tillegg til lov og forskrift. Jeg vil også peke på at skattemyndighetene
har en alminnelig veiledningsplikt som er nedfelt i ligningsloven.
I tillegg til publikasjoner som Lignings-ABC og andre uttalelser,
gir skattemyndighetene slik veiledning i form av kurs for arbeidsgivere
og veiledning i forbindelse med kontroller. I tillegg kan aktørene
selv henvende seg til skattemyndighetene for å få veiledning. Aktørene,
både arbeidsgivere og arbeidstakere, har således adgang til å få
avklart arbeidstakers skattemessige stilling med hensyn til eventuell beskatning
av fordel ved bruk av arbeidsgivers bil, ved å kontakte skattekontoret
eller skatteoppkreveren.
Jeg ser derfor ikke at det skal være behov for noen
nærmere regulering av skattemyndighetenes veiledningsplikt på dette
området.
Representantene foreslår at regjeringen legger fram
forslag til endrede regler for fordelsbeskatning av privat bruk
av yrkesbiler. I tillegg til at forslagene fra regjeringen skulle
ta hensyn til ovennevnte problemstillinger, foreslår representantene
at endringene skal åpne for at privat bruk av yrkesbil skal kunne
skje etter faktisk, privat kjørelengde, dersom det benyttes kjørebok.
Videre foreslås det at det skal vurderes pålegg om, eller insentiver
til, bruk av kjørebok for yrkesbiler.
Det bemerkes innledningsvis at systemet for fordelsbeskatning
av privat bruk av arbeidsgivers bil ble vesentlig forenklet i 2005,
gjennom overgangen til en prosentligningsmodell. Endringen ble foreslått
av regjeringen Bondevik II og var i stor grad motivert av å unngå
de administrative utfordringene, blant annet som følge av kjørebøker
og kilometerberegninger, som oppstod i det gamle regelverket. Gjeldende
firmabilbeskatning er derfor basert på en sjablong som i størst
mulig grad skal reflektere den private fordelen ved å benytte arbeidsgivers
bil til private formål.
Jeg forstår representantene dit hen at elektroniske
kjørebøker i vesentlig grad vil redusere de administrative utfordringene
som ligger i kilometerregistrering, og at man dermed kan innføre en
fordelsbeskatning basert på faktisk og konstaterbar privat bruk
av bilen uten at dette pålegger de næringsdrivende ekstra byrder.
Spørsmålet om bruk, eventuelt pålegg om bruk, av
elektronisk kjørebok reiser en imidlertid enkelte prinsipielle spørsmål.
Disse er ikke begrenset til å gjelde den skattemessige behandlingen av
fordel ved privat bruk av arbeidsgivers bil. Det vises til at slik
elektronisk kjørebok blant annet vil kunne ha en problematisk side
til skattyters personvern. Inntil de personvernmessige hensyn er
forsvarlig ivaretatt, og partene i arbeidslivet eventuelt har kommet
til enighet om hensiktsmessige løsninger for slik registrering, mener
jeg at vi bør være tilbakeholdne med å legge føringer i retning
av å oppfordre til bruk av elektronisk kjørebok.
Jeg vil imidlertid ikke utelukke at det i fremtiden vil
kunne bli aktuelt å åpne for en fordelsbeskatning basert på faktisk
privat kjørelengde, dersom man har omforente løsninger som på en
tilstrekkelig god måte skiller mellom henholdsvis privat og tjenstlig
kjøring.