Det vises til Justiskomiteens brev 17. oktober 2012
med anmodning om departementets uttalelse i anledning ovennevnte
forslag fra stortingsrepresentantene Robert Eriksson, Per Sandberg,
Laila Marie Reiertsen og Vigdis Giltun.
Til sammen ivaretar de ulike offentlige etater
oppgaver over et meget bredt spekter. Generelt er reglene om taushetsplikt
for det en offentlig tjenestemann får vite om noens personlige forhold, en
vesentlig forutsetning for den tilliten mellom forvaltningen og
den enkelte som vårt samfunn er avhengig av. Taushetsplikten er
imidlertid ikke absolutt. Eksempelvis følger det av forvaltningsloven
§ 13 b første ledd nr. 6 at taushetsplikt etter samme lov § 13 ikke
står i veien for at forvaltningsorganet anmelder eller gir opplysninger
om lovbrudd til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet
når det finnes ønskelig av allmenne omsyn eller forfølging av lovbruddet
har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver. Til sammen
har vi et omfattende regelverk om taushetsplikt og rett og plikt
til å formidle opplysninger videre til andre organer for ulike kategorier
av offentlige tjenestemenn og utøvere av ulike profesjoner.
Regelverket om forholdet mellom taushetsplikt og
rett og plikt til å gi informasjon, er stadig i utvikling. Som eksempel
nevner jeg den endring av straffeloven § 139 som ble vedtatt ved
lov 25. juni 2010 nr. 47, som innebærer en skjerping og utvidelse
av den såkalte avvergingsplikten. Hva offentlig ansatte bør være
forpliktet eller ha anledning til å formidle til andre offentlige
organer, må bero på grundige avveininger av blant annet de behov
for fortrolighet som er knyttet til oppgaveløsingen og hensynet
til kriminalitetsbekjempelse. Jeg nevner her at uttrykkene «straffbart
brudd på regelverk» og «straffbar handling», i prinsippet spenner
over alt fra små trafikkforseelser til grov voldsutøvelse og terror.
På bakgrunn av regjeringens forebyggingsstrategi
(Regjeringens strategi for forebygging: Fellesskap – trygghet –
utjevning (Departementene 2009)) er det opprettet en interdepartemental
arbeidsgruppe for å gjennomgå regelverk om informasjonsplikt og
taushetsplikt. Hensikten med gjennomgåelsen er å sikre mer effektiv
informasjonsutveksling mellom etater i tilfeller som berører vitale
hensyn knyttet til liv, helse og livsvilkår. For tiden avventer
arbeidsgruppen en kartlegging av praksis i regi av Helse- og omsorgsdepartementet.
Videre har 22. juli-kommisjonen påpekt at regler om taushetsplikt
kan hindre at PST får tilgang til den kritisk nødvendige informasjon
for å kunne avdekke terror, og uttalt blant annet følgende (NOU
2012:14 side 388):
«Taushetsbestemmelsene i sin alminnelighet kan være
velbegrunnet, men kommisjonen ser i lys av 22/7 et behov for en
gjennomgang av slike bestemmelser for å legge til rette for at PST
får anledning til effektivt å etterprøve sine hypoteser om mulige
terrorforberedelser, og for at andre etater kan overlevere informasjon
hvis de mistenker terror. Med mindre særlige personsensitive forhold
tilsier noe annet, bør PST, der tjenesten har grunnlag for en hypotese
om terror, gis anledning til å undersøke all tilgjengelig offentlig
informasjon om en person i løpet av firemånedersperioden. Dersom
hypotesen ikke kan underbygges, må informasjonen slettes, i tråd
med PSTs vanlige registreringsregler. Støttes hypotesen, kan informasjonen
beholdes og bearbeides i arbeidsregisteret.
Kommisjonen
ser at informasjon fra helse- og sosialvesenet innebærer særlige
problemstillinger knyttet til privatlivets fred. Likevel bør også
regelverket innenfor disse sektorene gjennomgås for å påse at bestemmelsene
er rimelig balansert mellom integritetshensyn og hensynet til politiets
legitime behov. Der helse- eller sosialetater har hjemmel til å
gi informasjon fra seg, bør PST gis tilgang.»
Jeg vil følge opp denne anbefalingen fra 22. juli-kommisjonen
og det arbeidet som for øvrig er i gang med å gjennomgå reglene
om taushetsplikt. Målet må være at regelverket skal innebære en god
balanse mellom alle de hensyn som gjør seg gjeldende.