Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen
Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald
T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Torgeir
Dahl og Svein Flåtten. fra Sosialistisk Venstreparti, Alf Egil Holmelid,
fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra Kristelig Folkeparti,
Steinar Reiten, viser til Prop. 103 L (2012–2013) Endringer
i akvakulturloven.
Komiteen har merket seg at fremleggelsen
av denne proposisjonen fra regjeringen kommer som et resultat av
den etterkontroll som er gjort av akvakulturloven. Lov 17. juni
2005 nr. 79 om akvakultur (akvakulturloven) trådte i kraft 1. januar
2006 og har følgelig vært i funksjon i om lag syv år. Det foreslås
en rekke endringer i lovens miljøkapittel blant annet for å kunne iverksette
avbøtende tiltak mot rømming av oppdrettsfisk. Det er imidlertid,
etter komiteens mening, viktig å merke seg at proposisjonen
ikke omhandler problemene knyttet til sykdom hos akvatiske organismer,
herunder lakselus (på villfisk og oppdrettsfisk), da dette forvaltes
etter matloven og ikke akvakulturloven. Komiteen har
merket seg at regjeringen foreslår at departementet i en rekke forskjellige
tilfeller skal gis hjemmel til å utarbeide forskrifter for å kunne ivareta
proposisjonenes intensjoner uten at dette skal måtte fremgå som
lovtekst.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det er grunn til å iverksette tiltak for å sikre at miljøpåvirkningen
ikke er uakseptabel.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at det er grunn til
å iverksette tiltak for å kunne sikre at man har en så lav negativ
miljøpåvirkning som overhodet mulig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at en gjennom en årrekke har mottatt rapporter om både store og
små rømninger av oppdrettsfisk som vil kunne finne veien til våre lakseførende
vassdrag og derigjennom påvirke genmaterialet til villfisken.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at oppdrettsfisk som rømmer fra merdene kan ha uheldige konsekvenser
for villfisk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at oppdrettsfisk som
rømmer fra merdene er å anse som en forurensning av miljøet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg rapporten fra et ekspertutvalg satt ned av Fiskeri-
og kystdepartementet i samråd med Miljøverndepartementet. Rapporten
har undersøkt mulig påvirkning på vannkvalitet ved oppdrettsanlegg
i to fjordsystem, og konkluderer med at vannkvaliteten ved de undersøkte
oppdrettsanleggene generelt er god, og i et stort flertall av tilfellene meget
god. Flertallet mener det er viktig at slik overvåkning
fortsetter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at et ekspertutvalg nedsatt av Fiskeri-
og kystdepartementet i samråd med Miljøverndepartementet har konkludert
med at det ikke er negative effekter av næringssaltutslipp i to
undersøkte fjordsystem med mye havbruksaktivitet, og at hav- og
kyststrømmene gjør at næringssalter fra havbruk generelt sett ikke
utgjør et problem. Overvåking under havbruksanleggene viser også
meget god tilstand på over 90 pst. av anleggene. Disse medlemmer mener
det er viktig at denne overvåkingen fortsetter.
Komiteen mener at
dersom Norge skal kunne ha som intensjon å bli verdens fremste sjømatnasjon,
slik det fremkommer i regjeringens sjømatmelding, Meld. St. 22 (2012–2013)
Verdens fremste sjømatnasjon, så er det ikke til å komme bort ifra
at mye av denne økningen i sjømatproduksjonen må komme gjennom havbruksnæringen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, mener at oppdrettsnæringen
i Norge har vært en suksesshistorie etter at man tidlig på 1970-tallet
fikk til det første vellykkede utsett av oppdrettsfisk i Norge. Siden
den gang har man hatt en formidabel vekst både når det gjelder sysselsetting
langs kysten og verdiskaping.
Komiteen viser til
at oppdrettsnæringen har hatt en kraftig vekst siden de første merdene
ble satt ut på 1970-tallet. Næringen har blitt en av Norges største
eksportnæringer, og den gir et viktig bidrag til sysselsetting og
verdiskaping langs kysten. Det antas at havbruksnæringen i 2010
genererte over 21 000 arbeidsplasser, hvorav 4 600 direkte. Næringen
står imidlertid overfor utfordringer når det gjelder miljømessig bærekraft.
Komiteen merker seg at regjeringen
legger til grunn at miljømessig bærekraft er en forutsetning for
langsiktig utvikling og vekst i havbruksnæringen. Komiteen støtter
dette.
Formålet med akvakulturloven er å fremme havbruksnæringens
lønnsomhet og konkurransekraft innenfor rammene av en bærekraftig
utvikling, og bidra til verdiskaping på kysten, jf. lovens § 1.
Ved utarbeidelsen av akvakulturloven hadde Fiskeri- og kystdepartementet
tatt utgangspunkt i fire særlige fokusområder, hvorav ett av områdene
var «miljø – tidsriktig og helhetlig miljøregime». Med akvakulturloven
ble det introdusert et eget miljøkapittel med et vidt handlingsrom
for myndighetene til å fastsette bestemmelser for å ivareta en miljømessig
bærekraftig akvakulturnæring.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, registrerer at
regjeringen foreslår å endre reglene for eierkontroll i havbruksnæringa.
Komiteen er kjent
med at ESA mener at dagens forskrift om kontroll med eiermessige
endringer i selskapene er innrettet slik at den er i strid med Norges
forpliktelser etter EØS-avtalen, og er kjent med at det i løpet
av høsten 2012 har vært dialog med ESA knyttet til dette. Komiteen merker
seg at staten har opprettholdt sitt prinsipielle syn på havbruk
i forhold til EØS-avtalen. Komiteen merker seg videre
at regjeringen foreslår at det i akvakulturloven gis hjemmel til
senere endring av eierkontrollforskriften, for å åpne for at selskap
kan eie mer enn 25 prosent av produksjonskapasiteten i lakseoppdrettsnæringa. Komiteen merker
seg at det er sendt på høring utkast til ny forskrift om fordeling
og avgrensing av produksjonskapasiteten i lakseoppdrettsnæringen,
der det foreslås en trappetrinnsordning, hvor det kan søkes om erverv som
medfører kontroll fra og med 15 prosent av produksjonskapasiteten
og inntil 40 prosent. Komiteen registrerer at det
i denne forbindelse vil bli stilt klarere krav for å sikre at de
største selskapene bidrar til verdiskaping og aktivitet i kystdistriktene,
og understreker betydningen av at en sterkere forankring av regionale
og fordelingsmessige hensyn vektlegges. Komiteen registrerer
at forslaget innebærer at jo større andel av produksjonskapasiteten
et foretak eier over denne grensen, desto strengere krav vil stilles
til foretakets FoU-virksomhet, bearbeidingsgrad og antall trainee-
og lærlingplasser som tilbys. Komiteen viser også
til at det stilles krav til spredning av foretakets aktivitet.
Komiteen understreker betydningen
av å ha et mangfold av eierskap i havbruksnæringen, og ser det som
viktig at Norge også i fremtiden har både store og små selskap i
havbruksnæringa.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at havbruksnæringen er en global næring
der tilgangen på fôr, produksjonskapasitet og videreforedlingskapasitet,
i tillegg til markedsandeler i primærmarkedene, alle er faktorer
som er relevante når man skal vurdere dominerende eierskap. Disse medlemmer viser
også til konkurranselovgivningen både i Norge og EU som relevant
i en slik sammenheng.
Disse medlemmer mener at dagens
oppdrettsnæring er å anse som en grønn næring og må gis muligheter
til å kunne vokse slik at etterspørselen etter norsk kvalitetsfisk
kan dekkes i det lange løp. Denne veksten må imidlertid skje på
en slik måte at også de miljømessige utfordringene hensyntas og
at en også sikrer villaksens eksistensgrunnlag i elvene. Disse medlemmer er
av den oppfatning at så å si all næringsvirksomhet setter sine avtrykk
i naturen på ulike måter. Det er i den forbindelse grunn til å henvise
til olje- og gassvirksomheten, gruvevirksomhet, landbruket, kraftkrevende
industri osv. Dette gjelder selvsagt også oppdrettsnæringen. Det
er derfor viktig at man klarer å balansere de ulike hensyn slik
at en får et så optimalt resultat som mulig. Disse medlemmer mener
det må være en sammenheng mellom de ulike tiltak en velger å iverksette
overfor oppdrettsnæringen og de tiltak en iverksetter overfor andre
næringsaktører, som f.eks. landbruket, som også driver med matproduksjon
i stor skala.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg også at regjeringen i proposisjonen opphever eierskapsbegrensningen
på 25 prosent som en konsekvens av den klagesaken som ble reist
mot Norge i ESA. I den forbindelse mottok Norge et såkalt åpningsbrev
fra ESA som påpeker at eierskapskontrollforskriften er i strid med
EØS-avtalen. Regjeringen har valgt å etterkomme dette ved nå å endre
denne forskriften. Disse medlemmer støtter dette
syn.
Komiteen har merket
seg de mange forslag til endringer som fremmes i proposisjonen.
Dette være seg
åpning for å kunne
kreve merking av oppdrettsfisk
åpning for å kunne kreve en solidarisk
ordning der oppdretterne dekker kostnadene for utfisking av rømt
oppdrettsfisk i prioriterte vassdrag
innkreving av statlig avgift fra oppdretterne
til miljøovervåking
strengere sanksjonsregler
åpning for at Fiskeridirektoratet lettere
skal kunne utveksle opplysninger med andre myndigheter som fører
tilsyn med akvakulturnæringen
mulig fremtidig krav til bruk av steril
fisk
Dette er noen av de forslag som ligger i proposisjonen. Komiteen vil
komme tilbake til de enkelte forslag under de gjeldende kapitler.
Det er fra komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Høyres side viktig å påpeke at
oppdrettsnæringens ønske om videre vekst må imøtekommes på en god
og bærekraftig måte. Skal vi få dette til, må det foretas en helhetlig
gjennomgang av de lover og forskrifter som omhandler dette feltet,
og ikke bare en etterkontroll av en liten del. Dette dreier seg
om tilgang til sjøarealer, forskning og utvikling, en mer markedsbasert
regulering i stedet for dagens produksjonsbegrensninger og bruk
av konsesjoner, klare bærekraftindikatorer etc. Disse medlemmer mener
at regjeringen raskt må igangsette en slik gjennomgang dersom Norge
skal kunne bli verdens fremste sjømatnasjon.
Disse medlemmer viser til at
Fiskeri- og kystdepartementet (FKD) nedsatte en arbeidsgruppe høsten
2012 med mandat til å komme med forslag til videreutvikling av MTB-systemet
som vil kunne bidra til en mer industriell- og markedsrettet produksjon
i lakse- og ørretoppdrettsnæringen. Arbeidsgruppen skulle ikke se på
alternativer til MTB, men utrede og foreslå tilpasninger innenfor
rammen av MTB-systemet. Arbeidsgruppens rapport «Videreutvikling
av MTB-systemet» ble overlevert departementet 4. desember 2012.
Dagens MTB-regelverk sier at MTB gjelder kontinuerlig.
Det vil si at en ikke på noe tidspunkt kan ha mer biomasse enn MTB
tillater. En kan tenke seg at en i stedet for en «dag til dag»-maksimum
lager en bestemmelse hvor en setter en MTB som gjelder som rullerende
gjennomsnitt over året. Det vil si at en i visse perioder av året
kan ha en høyere biomasse dersom en i andre perioder har en lavere
biomasse. Med en rullerende gjennomsnitts-MTB vil oppdretterne, etter disse
medlemmers mening, få mye større fleksibilitet hva gjelder
planlegging av produksjon og slakting. Forslaget hensyntar også
forslaget om «markedstilpasset MTB» slik det fremkommer i arbeidsgruppens
rapport i den forstand at oppdretterne som ønsker å produsere på
denne måten har mulighet til det. Samtidig kan noen oppdrettere
velge en helt annen profil. Fra både et økonomisk og et rent prinsipielt standpunkt
er fleksibilitet som gir rom for flere ulike strategier, i seg selv
et gode for næringen.
Disse medlemmer er av den formening
at det for regulerings- og kontrollmyndigheter ikke vil være vanskeligere
å forholde seg til en rullerende gjennomsnitts-MTB enn til dagens
MTB. For hver måned blir neste års MTB automatisk regnet ut, og
det er denne oppdretteren blir testet opp mot.
Disse medlemmer viser til at
FKDs nedsatte arbeidsgruppe bemerket følgende i sin oppsummering
av rullerende gjennomsnitts-MTB:
«Et samlet utvalg stiller seg bak en anbefaling om
rullerende gjennomsnitts-MTB. Fra et prinsipielt ståsted vil den
uovertrufne fleksibiliteten som følger med et slikt system i seg
selv være en stor styrke for næringen. Et fleksibelt system gir rom
for ulike strategier som vil bidra til å utvikle næringen videre.»
Disse medlemmer støtter denne
faglige vurderingen og ønsker å åpne for en ordning med rullerende
gjennomsnitts-MTB.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å åpne for rullerende gjennomsnitts-MTB for oppdrettsnæringen.»
Disse medlemmer viser til at
forutsigbar vekst over flere år kombinert med strenge krav til bærekraft
gir gode insentiver for næringen både til å drive god FoU, pleie
kjente markeder og utvikle nye markeder. Mulighet til langsiktig markedspleie
og forutsigbare rammer for vekst øker muligheten for å skape den
nødvendige robusthet næringen trenger for å ta sin plass i visjonen
om verdens fremste sjømatnasjon.
Disse medlemmer mener havbruksnæringen har
potensial til å flerdoble sin produksjon, og disse medlemmer mener
det må legges til rette for en forutsigbar vekst. Disse medlemmer viser
til at vekst kan og bør komme både gjennom at det tildeles flere
konsesjoner i områder der dette er bærekraftig og gjennom en utvikling
av MTB-regimet.
Komiteen har merket
seg at regjeringen foreslår en rekke endringer i lovens kapittel
III om miljøhensyn.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at formålet med endringene er å styrke virkemidlene i loven for
å ivareta hensynet til miljøet. Flertallet støtter
dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener virkemidlene i loven bør styrkes for å ivareta
hensyn til miljøet, og støtter flere av regjeringens forslag i den
forbindelse. Disse medlemmer er imidlertid kritiske
til enkelte forslag og viser i denne forbindelse til sine merknader
i denne innstillingen.
Disse medlemmer mener det er
svært viktig at man har et stort fokus på nettopp hvordan man skal
klare å redusere eventuelle negative miljøpåvirkninger som akvakulturvirksomheten kan
medføre. Det være seg rømming av oppdrettsfisk, for høyt nivå av
næringssalter etc. Det er imidlertid viktig at de tiltak man velger
å sette inn er å anse som rimelig og forståelig og ikke av symbolsk
art. Det er også viktig at næringsutøvere behandles likt slik at
en ikke kommer opp i situasjoner som kan oppfattes som konkurransevridende.
Komiteen viser til
at regjeringen foreslår å endre § 10 annet ledd slik at kravet til
å drive forebyggende miljøarbeid kommer klarere frem i lovteksten.
Dette er etter komiteens mening fornuftig, og komiteen støtter
dette synet.
Komiteen viser til at akvakulturloven
§ 10 inneholder en miljønorm som gir uttrykk for at akvakulturvirksomheten
skal etableres, drives og avvikles forsvarlig i alle stadier for
å unngå at miljøet påføres uakseptabel skade. Bestemmelsen hjemler
krav nedfelt i forskrifter. Regjeringen foreslår nå et tillegg i
bestemmelsens fjerde ledd som tydeliggjør at virksomheten har plikt
til å drive forebyggende arbeid for å unngå uheldige følger for
miljøet og at departementet gjennom forskrifter kan gi nærmere bestemmelser. Formålet
med endringen er å tydeliggjøre elementene i miljønormen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter dette.
Komiteen vil peke
på at Norge har et spesielt ansvar for å ivareta den nordatlantiske
villaksen. Det er viktig å hindre rømming av oppdrettslaks som kan
medføre innblanding av gener i villaksstammene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at FHL i høringen gav uttrykk for å være
enig i at kravet om å drive forebyggende arbeid kan komme tydeligere
frem i lovteksten. FHL foreslo dog en annen ordlyd.
Komiteen viser til
at akvakulturloven i dag ikke inneholder noen egen hjemmel for å
påby merking av fisk. Regjeringen foreslår å endre akvakulturloven
§ 10 siste ledd slik at departementet gis hjemmel til å innføre
krav om merking av akvatiske organismer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter dette. Flere
av høringsinstansene er opptatt av at dyrehelsehensyn blir ivaretatt.
Komiteen merker seg
at departementet legger opp til en grundig høring som omfatter hensynet til
fiskehelse og fiskevelferd før eventuell innføring av påbud om merking,
og støtter dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at akvakulturloven i dag ikke inneholder noen egen hjemmel
til å påby merking av fisk. Selv om § 10 etter en ordlydsfortolkning
vil kunne hevdes å innebære adgang til å påby merking, vurderer
departementet det slik at loven ikke hjemler et slikt påbud. Flertallet viser
til at i forbindelse med årsmøtet i Fiskeri- og havbruksnæringens
landsforening (FHL) i april 2011 var en teknologi for fysisk merking
av oppdrettsfisk som muliggjør sporing tilbake til en opprinnelig
kilde ved rømningshendelser, et av tiltakene som ble presentert
i en liste av tiltak for å redusere de negative miljøeffektene av virksomheten. Flertallet viser
til at FHL i høringen er enig i at merking kan være hensiktsmessig,
men at krav om merking må stilles i tett dialog og samarbeid med
næringen. Flertallet legger til grunn at slik dialog
vil finne sted.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det
er viktig at Mattilsynet som faginstans på området i sitt løpende
arbeid ser på metoder for å kunne skille oppdrettsfisk fra villfisk.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at det i dag finnes metoder for individmerking brukt under kultiveringsarbeidet
for villaks i USA, i tillegg til at Norges Veterinærhøgskole nylig
i en rapport bestilt av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond
(FHF) konkluderte med følgende sitat:
«Funnene i denne studien viser at fettfinnemerking
kan gjennomføres uten å forårsake nevneverdig funksjonell påkjenning
eller noe varig mén for fisken. Dermed tilsvarer metoden det som kalles
«humane merkemetoder», slik det for eksempel nevnes i den europeiske
konvensjon om beskyttelse av virveldyr som brukes til eksperimenter
og andre vitenskapelige formål. Metoden er derfor etter vår mening
godt egnet for rutinemessig merking av oppdrettslaks, forutsatt
at den blir gjennomført på en kyndig måte og under velkontrollerte
forhold.»
Disse medlemmer fremholder at
synlig merking allerede på elvebredden kan identifisere hva som
er oppdrettslaks og hva som er villaks, mens merkemetoder lignende
den fra USA gir mulighet for sporing tilbake til hvilken merd fisken
kommer fra, og når den er satt ut.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil imidlertid presisere at de kravene som stilles
knyttet til forebyggende tiltak, må stå i forhold til hva en vil
kunne oppnå, kostnadene knyttet til tiltakene og ikke minst hva som
blir konsekvensene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at når det gjelder regjeringens videre forslag til endringer
av paragrafens annet ledd, som omhandler krav til merking av akvatiske
organismer og bruk av akvatiske organismer som ikke kan formere
seg (steril fisk) og bruk av fremmede organismer, er disse
medlemmer av den oppfatning at det ikke er grunnlag for
å lovhjemle bruken av dette per i dag all den tid det ikke er tilstrekkelig
dokumentert ut ifra et fiskehelseperspektiv at dette bør gjøres.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, mener det er viktig
å kunne finne frem til metoder som på en god og effektiv måte kan
medvirke til at en lettere kan identifisere rømt oppdrettsfisk i
elvene slik at disse kan tas ut. Det er imidlertid viktig at en
her må vurdere de enkelte metoder både opp imot kostnader og ikke
minst fiskehelsen. Det jobbes med flere ulike alternativer, herunder fettfinneklipping.
I den forbindelse har Mattilsynet på oppdrag fra Fiskeri- og kystdepartementet vurdert
om fettfinneklipping bør innføres i stor skala. I Mattilsynets svarbrev
til departementet av 2. juli 2012 konkluderte Mattilsynet med at det
ikke var tilrådelig å innføre fettfinneklipping ut fra en vurdering
der dyrevelferd og miljøhensyn er målt opp mot kostnader for oppdrettsnæringen.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at det allerede eksisterer moden merketeknologi
for oppdrettsfisk, blant annet snutemerking i forbindelse med vaksinering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil understreke
at det, både for miljøet, næringen og kontrollmyndigheter er en
stor fordel med merket oppdrettsfisk, da rømt oppdrettsfisk kan identifiseres
og spores tilbake til riktig anlegg og oppdretter. På denne bakgrunn
støtter flertallet regjeringens forslag om at departementet
gis hjemmel til å innføre krav om merking av akvatiske organismer.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at Fiskeri-
og kystdepartementet har bedt Mattilsynet løpende følge utviklingen
av merke- og sporingssystemene, for å vurdere om det skjer en utvikling
der kost-nytte-effekten kan tilsi at obligatorisk merking bør innføres.
Dette flertallet viser til at
i forbindelse med årsmøtet til FHL i april 2011 lanserte foreningen en
selvpålagt tiltaksliste for å redusere de negative miljøeffektene
av sin virksomhet. En teknologi for fysisk merking av all oppdrettsfisk, som
muliggjør sporing tilbake til en opprinnelig kilde ved rømmingshendelser,
var ett av tiltakene som ble presentert.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
Mattilsynet i deres vurderinger og mener derfor at man ser på andre
metoder for å kunne skille ut oppdrettsfisk fra villfisk og derigjennom
kunne spore denne tilbake til det oppdrettsanlegget som fisken opprinnelig
kommer ifra. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise
til det arbeidet som har pågått over en viss tid der en har igangsatt
forskning på seks forskjellige prosjekter, finansiert av Fiskeri-
og havbruksnæringens forskningsfond (FHF). Disse prosjektene er
plukket ut etter en åpen utlysning og der søknadene ble evaluert
av et ekspertpanel oppnevnt av Forskningsrådet og FHFs eget fagapparat. Disse
medlemmer mener det er på høy tid at man får på plass et sporbarhetssystem
slik at en kan sikre at det er de som har ansvaret knyttet til rømt
fisk som også må betale for denne miljøforurensningen. Disse medlemmer vil
på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen medvirke til at
arbeidet med å få på plass et sporbarhetssystem med å kunne spore
laks tilbake til hvilket anlegg den har rømt ifra, blir sluttført,
og at en tar sikte på en iverksettelse av dette systemet fra og
med 1. januar 2015. Saken legges frem for Stortinget før endelig
ikrafttredelse.»
Disse medlemmer mener at det
per i dag gjenstår mye arbeid før en eventuelt kan få på plass en
merking av oppdrettsfisk, og vil på denne bakgrunn ikke åpne for
at det gis hjemmel til å kunne kreve dette før en vet hvilken metode en
tenker å gjøre seg nytte av, hvordan dette vil påvirke dyrehelsen
og hvilke kostnader dette vil kunne påføre næringen.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at regjeringen vil kunne fremme forslag til endringer i loven når
en vet hvilke metoder og tiltak en ønsker å iverksette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at regjeringen foreslår å endre § 10 fjerde ledd slik at det gis
hjemmel til gjennom enkeltvedtak eller forskrift å påby bruk av
akvatiske organismer som ikke kan formere seg, herunder steril fisk. Flertallet støtter
dette.
Flertallet vil peke på at det
er viktig å satse på forskning både på merking og bruk av steril
fisk, blant annet for å ivareta fiskehelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det ikke bør åpnes for å lovhjemle pålegg
om bruk av steril fisk før man har på plass en sikker metode som
særlig ivaretar det dyrehelsemessige.
En har i dag ikke klart å komme frem til en
god og sikker nok metode som sikrer dette. Disse medlemmer mener
at slik hjemmel ikke kan gis før en har utredet hvilke effekter
og konsekvenser bruken av steril fisk vil kunne få. Når man har
fått på plass en god sikker teknologi på dette feltet som kan gjennomføres
på en hensiktsmessig måte, vil Stortinget kunne behandle dette spørsmålet
på nytt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag til § 10 annet ledd:
Ǥ 10 annet ledd skal lyde:
Departementet kan i enkeltvedtak eller forskrift gi
nærmere bestemmelser for å sikre miljømessig forsvarlig akvakultur,
herunder stille krav til forebyggende tiltak.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til forslag om å endre § 10 fjerde ledd slik at det kommer tydeligere
frem at det kan stilles krav om forebyggende tiltak, og at følgende
tillegg foreslås i denne forbindelse: «bruk av akvatiske organismer
som ikke kan formere seg». Disse medlemmer registrerer
at det er enighet om at det vil være prematurt å innføre et slikt
krav nå. Disse medlemmer mener imidlertid at et slikt krav
kan få så store økonomiske, driftsmessige og markedsmessige konsekvenser
at det bør avgjøres av det folkevalgte organ, og ikke ved forskrift. Disse
medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag til
§ 10 annet ledd:
Ǥ 10 annet ledd skal lyde:
Departementet kan i enkeltvedtak eller forskrift gi
nærmere bestemmelser for å sikre miljømessig forsvarlig akvakultur,
herunder stille krav til forebyggende tiltak, krav om merking av
akvatiske organismer og bruk av fremmede organismer.»
Komiteen viser til
at regjeringen foreslår å endre § 11 slik at den som har eller søker
om akvakulturtillatelse kan pålegges å foreta eller bekoste nødvendige
miljøundersøkelser innenfor lokalitetens influensområde. Det innføres
også en hjemmel for å gi forskrift om gebyr og avgift for gjennomføring
av miljøundersøkelser i regi av det offentlige.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti, støtter dette. Det synes å være bred enighet blant høringsinstansene
om at oppdrettsvirksomhet kan påvirke miljøet også utenfor det geografiske
fastsatte området som utgjør lokaliteten. Flere høringsinstanser
har imidlertid stilt spørsmål ved bruken av uttrykket «lokalitetens
influensområde». Flertallet er enig med regjeringen
i at uttrykket «influensområde» er det som er best egnet til å illustrere
at plikten til miljøundersøkelser kan gjelde utover selve lokaliteten.
I § 11 tredje ledd gis hjemmel til å kreve gebyr og
avgift for overvåking i regi av det offentlige. I første omgang
vil det være aktuelt å overvåke innslaget av rømt oppdrettsfisk
i utvalgte elver. Flertallet støtter dette.
Miljøovervåking er viktig for å minimalisere uheldig
miljøpåvirkning og må derfor ha et sterkt fokus. Flertallet mener
det er riktig at de som skaper behovet for denne overvåkingen, kan pålegges
å bidra med midler for å gjennomføre den.
Flertallet viser til departementets
vurdering og drøftelse, og er enig i at regjeringens forslag til
endringer i akvakulturloven kapittel 7 er i tråd med de overordnede
føringer i Grunnloven § 96 og EMK og anbefalingene som er kommet
til uttrykk i NOU 2003:15 Fra bot til bedring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at regjeringen foreslår en betydelig
endring av § 11 både når det gjelder ansvarsområdet til den enkelte
innehaver av en akvakulturtillatelse når det gjelder miljøovervåking,
og ikke minst utgiftene til dette. Når regjeringen nå foreslår at
departementet i enkeltvedtak eller forskrift kan kreve at den som
har eller søker om en akvakulturtillatelse skal foreta eller bekoste
nødvendige miljøundersøkelser for å dokumentere miljøtilstanden
innenfor lokalitetens influensområde ved etablering, drift og avvikling
av akvakultur, åpner dette for en rekke spørsmål og problemstillinger
om hvordan dette er å oppfatte.
Dersom man tar utgangspunkt i at rømt oppdrettsfisk
kan finne veien til svært mange elver langs norskekysten, all den
tid denne ikke har et naturlig gytested, dersom den finner tilbake
til norskekysten når det er gytemoden, sier det seg selv at det
ikke er mulig å forutse hvem som da skal ha ansvaret for denne typen
overvåking, all den tid det er mange oppdrettere langs kysten. Det
er imidlertid i den forbindelse grunn til å se for seg at gjennom
denne endringen av § 11 vil en kunne kreve inn gebyr fra næringen,
slik at staten eventuelt vil kunne få dekket kostnader ved et slikt
arbeid. Disse medlemmer mener at den formen for miljøovervåking
som det her legges opp til, kan ikke den enkelte akvakulturinnehaver
pålegges å ta ansvar for, dette både ut ifra et kompetanse- og kostnadsperspektiv.
Det er imidlertid slik at staten per i dag tar
inn relativt store beløp som vederlag ved tildeling av nye oppdrettskonsesjoner.
Den siste tildelingen av de såkalte 45 grønne laksekonsesjonene
som det ble åpnet for i forbindelse med statsbudsjettet for 2013,
jf. Prop. 1 S (2012–2013) Tillegg 2, vil innbringe flere hundre
millioner kroner til det offentlige.
Disse medlemmer mener det er
svært viktig at det drives med miljøovervåking og at man har fokus
på dette arbeidet i årene som kommer. Dette for å kunne sikre et
godt samspill mellom næringens interesser og samfunnets krav til bærekraft
og beskyttelse av villfisken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
imidlertid at kostnadene med dette bør finansieres av de midler
som næringen allerede betaler inn i form av vederlag for nye oppdrettskonsesjoner.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn stemme imot de foreslåtte endringer til § 11 og i stedet
opprettholde dagens bestemmelser knyttet til den enkeltes ansvar
for miljøovervåking ved lokaliteten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at blant andre FHL går imot forslaget
til endring av lovens § 11. FHL frykter at bestemmelsen kan brukes
til å avgiftsbelegge næringen for offentlige undersøkelser av påberopt
miljøpåvirkning over hele landet, uavhengig av om det er noen sammenheng
mellom den avgiftspliktige og den påståtte miljøskaden. Disse
medlemmer viser til at departementet mener det i første
omgang vil være aktuelt å overvåke innslaget av rømt oppdrettsfisk
i utvalgte elver. Kostnadene til en slik overvåkning er av Havforskningsinstituttet anslått
å bli mellom 30 og 36 mill. kroner i året. Dette utgjør rundt 3,5
øre per kilo produsert laksefisk med en produksjon på 1 million
tonn i året. Disse medlemmer mener forslaget slik det
ligger er for vidtrekkende, og viser til Kyllingstad Kleveland advokatfirma
som i høringen gav uttrykk for at forslaget pålegger næringen en
uklar og potensielt omfattende økonomisk forpliktelse. Disse
medlemmer mener en bestemmelse som pålegger nødvendige miljøundersøkelser
på lokaliteten bør bestå. Disse medlemmer mener derimot
ikke at det bør innføres en generell regel om å pålegge næringen
kostnaden ved miljøundersøkelser i influensområder som strekker
seg langt utenfor lokalitetene.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener derimot
at en overvåkning av innslaget av rømt fisk i influensområdene er
en undersøkelse som er direkte knyttet til næringsvirksomheten og som
er forutsigbar fordi den er avgrenset til en konkret form for undersøkelse.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag til § 11 tredje ledd første punktum:
«§ 11 tredje ledd første punktum skal lyde:
Departementet kan gi forskrift om gebyr og avgift
for gjennomføring av programmer for overvåking av innslaget av rømt
fisk i vassdrag.»
Komiteen har merket
seg at regjeringen foreslår i proposisjonen at det skal innføres
et økonomisk fellesansvar for å fjerne rømt oppdrettslaks i elvene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg at regjeringen i proposisjonen foreslår at dette innføres
ut fra et «forurenser betaler-prinsippet», men at forslaget går
lenger enn dette, idet næringen som sådan kan holdes økonomisk ansvarlig for
en enkelt virksomhet sine handlinger. Forslaget er også inspirert
av prinsippet i bilansvarsloven, som blant annet innebærer at forsikringsselskapene
i fellesskap dekker skader forvoldt av ukjent skadevolder. Det foreslåtte systemet
innebærer at næringen får et solidarisk ansvar for å betale inn
til en sammenslutning, som skal finansiere tiltakene med fjerning
av rømte organismer.
Det foreslåtte systemet innebærer at hele næringen
får et solidarisk ansvar for å betale inn til en offentlig ordning
for å finansiere opprettelsen av og driften av denne ordningen med
utfisking.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti merker seg at regjeringen
i proposisjonen bemerker at dette innføres ut fra et «forurenser
betaler-prinsippet».
Komiteen merker seg
at regjeringen i proposisjonen sier at opprettelsen av denne ordningen
vil koste i størrelsesorden 7–21 mill. kroner i året. Dette beløpet
vil imidlertid være avhengig av hvor store rømninger som vil finne
sted. Det bemerkes videre at beløpet også er avhengig av hvilken
påvirkning rømt oppdrettsfisk har på de ville bestandene, og kan
således kunne øke betydelig. Komiteen mener at det
er svært viktig å få løst problemene med rømt oppdrettsfisk i norske
elver. Det er viktig at villfisken ikke blir fortrengt fra sitt
naturlige oppvekstområde eller at genmaterialet blir for mye utvannet.
Skal en kunne klare å få dette til, er det viktig at man klarer
å stanse rømmingen fra norske oppdrettsanlegg.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti, støtter forslaget om at det innføres et fellesansvar
for gjenfangst og utfisking av rømte organismer. Det er mest aktuelt
å bruke bestemmelsen til å finansiere utfisking i utvalgte vassdrag
som har et for høyt innslag av rømt oppdrettsfisk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at havbruksnæringen på eget initiativ
har opprettet et fond som nettopp skal finansiere utfisking av uønsket
oppdrettsfisk i norske vassdrag. Det er bevilget mange millioner
kroner til dette formålet gjennom en rekke prosjekter. Disse
medlemmer mener imidlertid at solidariske fond, der hele næringen
må betale inn like andeler til fondet ut ifra virksomhetens størrelse,
ikke er i tråd med «forurenser betaler-prinsippet», all den tid
kostnadene for å rydde opp også rammer de som ikke har medvirket
til forurensningen. Disse medlemmer mener at det
ikke er akseptabelt i lengden at de som ikke har hatt rømming, skal måtte
være med og betale for utfisking av rømt oppdrettsfisk som andre
har ansvaret for. Disse medlemmer mener at dette
arbeidet må ses i sammenheng med det arbeidet som nå gjøres for å
få på plass et sporbarhetssystem slik at en ved å kunne ta f.eks.
en skjellprøve vil kunne spore den rømte fisken tilbake til den
konsesjonsinnehaver som fisken tilhørte før rømming. På denne måten
vil en kunne pålegge den som har ansvaret for rømmingen også ansvaret
for å rydde opp, slik som tilfellet er på andre områder. Disse
medlemmer er kjent med at det innen rimelig kort tid er
fullt mulig å kunne få på plass et system der fisken kan spores
tilbake til den ansvarlige akvakulturtillatelsen. Disse medlemmer viser
i den forbindelse til sine merknader under § 11 og det forslag som
der er fremmet når det gjelder sporbarhet. Disse medlemmer er
av den oppfatning at inntil slikt sporbarhetssystem er på plass,
videreføres dagens frivillige ordning fra næringen selv når det gjelder
finansiering av utfisking av rømt oppdrettsfisk i elvene. Det er
kun på denne måten at en vil kunne ivareta «forurenser betaler-prinsippet»
uten at en rammer de som virkelig jobber med å forhindre rømming
av fisk. Disse medlemmer legger til grunn at man
kan ha på plass et sporbarhetssystem innen rimelig tid, og vil på denne
bakgrunn stemme imot ny § 13 a.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti støtter «forurenser betaler-prinsippet»,
og mener det er nødvendig at ansvarlig oppdretter står ansvarlig
for å betale for gjenfangst og opprydding i forbindelse med rømt
oppdrettsfisk. Disse medlemmer merker seg at regjeringen
i proposisjonen foreslår at det skal innføres et økonomisk fellesansvar
for å fjerne rømt oppdrettsfisk, der næringen får et solidarisk
ansvar for å betale inn til en sammenslutning som skal finansiere tiltakene
med fjerning av rømt oppdrettsfisk.
Disse medlemmer peker på at en
slik ordning vil innebære at alle aktører må ta det samme ansvaret
for opprydding, uavhengig av hvilke sikkerhetstiltak de forskjellige
aktørene har iverksatt på anleggene.
Så lenge innbetalingene til oppryddingsfondet ikke
differensieres på bakgrunn av sikkerhetstiltak og risiko for rømming,
mener disse medlemmer at en slik ordning vil gi disinsentiver
til å investere i teknologisk utvikling i form av tryggere anlegg,
da byrden for rømming deles likt.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener regjeringen bør innføre en ordning der
innbetalingen til oppryddingsfondet differensieres på bakgrunn av
faktorer som blant annet sikkerhetsnivå på anlegg, sporing av fisk,
og andre sikkerhetstiltak.
På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen, på egnet måte,
regulere ansvaret for opprydding av rømt oppdrettsfisk, slik at
næringsaktører med lavere risiko for rømming også bærer et mindre
ansvar for opprydding av uidentifisert rømt oppdrettsfisk.»
Komiteen viser til
at regjeringen i proposisjonen fremmer forslag om å utvide listen
over vurderingsmomenter som kan legges til grunn ved vurderingen
av om overtredelsesgebyr skal ilegges og ved utmåling av overtredelsesgebyrets
størrelse. Listen er ikke uttømmende.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at regjeringen foreslår at øvre tak på overtredelsesgebyr ikke inntas
i akvakulturloven, men at det gis hjemmel for å fastsette øvre tak
på overtredelsesgebyr i forskrift. Flertallet støtter
dette. Flertallet merker seg at et øvre tak ikke
skal være en utmålingsregel, men en grense for fiskerimyndighetenes
kompetanse til å ilegge gebyr. Flertallet viser videre
til departementets vurdering og drøftelse, og er enig i at departementets
forslag til endringer i akvakulturloven kapittel 7 er i tråd med
de overordnede føringer i Grunnloven § 96, EMK og anbefalingene
som er kommet til uttrykk i NOU 2003:15 Fra bot til bedring.
Komiteen viser til
at det i loven foreslås en egen bestemmelse om administrativ inndragning av
utbytte ved overtredelse av akvakulturregelverket. Komiteen merker
seg departementets vurdering av at administrativ inndragning kan
være aktuelt ved flere overtredelser av akvakulturregelverket, men
særlig ved biomasseovertredelser eller produksjon av fisk før det
er gitt akvakulturtillatelse eller lokalitetsklarering, når overtredelsen
har ført til utbytte for virksomheten.
Komiteen støtter dette, men viser
til brev fra Fiskeri- og kystministeren datert 31. mai. 2013 (vedlagt
innstillingen), der det fremgår at det i forslaget til ny lovtekst
foreligger en skrivefeil som gir uttrykk for en annen norm enn det
som er hensikten.
På denne bakgrunn presiserer komiteen at
ordlyden i § 29a første ledd skal lyde:
«Tilsynsmyndigheten kan helt eller delvis inndra utbytte
som er oppnådd gjennom overtredelse av bestemmelser gitt i eller
i medhold av loven. Inndragning foretas overfor den som utbyttet
har tilfalt. Inndragning kan bare skje så langt dette ikke vil være
klart urimelig.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, støtter
øvrige forslag til lovendringer i proposisjonen uten ytterligere
kommentarer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er skeptiske til ivaretakelsen av rettssikkerheten
til næringsutøverne ved at det legges opp til forvaltningsadministrative sanksjoner
gjennom overtredelsesgebyr uten en øvre grense fastsatt av lovgiver,
men at det åpnes for å gi hjemmel for departementet til å utarbeide utfyllende
forskrifter.
Disse medlemmer viser til Forskrift
29. mars 2007 nr. 361 om reaksjoner ved overtredelse av akvakulturloven,
gitt med hjemmel i akvakulturloven § 30, hvor en finner dagens regelverk
knyttet til utmåling av overtredelsesgebyr for overskridelse av
lovlig biomasse, jf. forskriften § 10 annet ledd:
«… skal ikke overstige fortjenesten den ansvarlige
har hatt ved overtredelsen med tillegg av inntil 15 ganger folketrygdens
grunnbeløp. Dersom den ansvarlige ikke har hatt fortjeneste ved overtredelsen
skal overtredelsesgebyret ikke overstige 15 ganger folketrygdens
grunnbeløp. Det tas utgangspunkt i folketrygdens grunnbeløp på overtredelsestidspunktet.»
Når det gjelder utmåling av overtredelsesgebyr ved
andre overtredelser, jf. forskriften § 11 første ledd:
«… utgjør overtredelsesgebyret folketrygdens grunnbeløp
multiplisert med en, tre, seks eller ti. Utmålingen tar utgangspunkt
i folketrygdens grunnbeløp på overtredelsestidspunktet.»
Det følger videre av forskriften § 11 tredje
ledd:
«Dersom det foreligger særlige grunner, kan overtredelsesgebyr
etter første ledd forhøyes. Maksimalt overtredelsesgebyr må ikke
overstige folketrygdens grunnbeløp multiplisert med femten.»
Disse medlemmer finner det rimelig
at maks utmåling av overtredelsesgebyr satt til 15 G bør opprettholdes
også etter lovendringen. Disse medlemmer er av den
formening at terskelverdien på 15 G vil være avgjørende om saken
skal behandles forvaltningsadministrativt, eller gjennom det ordinære
rettssystemet i likhet med øvrige straffesaker.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
Ǥ 30 Overtredelsesgebyr skal lyde:
Et foretak kan ilegges overtredelsesgebyr dersom
foretaket eller noen som har handlet på foretakets vegne, overtrer
bestemmelser gitt i eller medhold av loven. Dette gjelder selv om
ansvaret for overtredelsen ikke kan rettes mot noen enkeltperson.
Ved avgjørelsen av om foretaket skal ilegges overtredelsesgebyr
og ved utmålingen av gebyret, kan det særlig legges vekt på:
a) overtredelsesgebyrets
preventive virkning,
b) overtredelsens grovhet,
c) om foretaket ved internkontroll, retningslinjer, instruksjon,
opplæring eller andre tiltak kunne ha forebygget overtredelsen,
d) om overtredelsen er begått for å fremme
foretakets interesser,
e) om foretaket har hatt eller kunne oppnådd noen
fordel ved overtredelsen,
f) foretakets økonomiske evne,
g) om det foreligger gjentakelse,
h) hvilke tiltak som er iverksatt for å
forebygge eller avbøte virkningene av overtredelsen og
i) om overtredelsen innebærer fare for
eller har ført til alvorlig eller uopprettelig miljøskade.
Overtredelsesgebyrets størrelse kan ikke overstige
15 ganger folketrygdens grunnbeløp (G).
Dersom den ansvarlige for overtredelsesgebyret er
et foretak som inngår i et konsern, hefter foretakets morselskap
og morselskapet i det konsern selskapet er en del av, subsidiært
for beløpet.
Overtredelsesgebyret forfaller til betaling
2 måneder fra vedtak er fattet. Endelig vedtak om overtredelsesgebyr
er tvangsgrunnlag for utlegg. Dersom foretaket går til søksmål mot
staten for å prøve vedtaket, suspenderes tvangskraften.
Retten kan prøve alle sider av saken. Retten
kan avsi dom for realitet i saken, dersom den finner det hensiktsmessig
og forsvarlig.
Adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr foreldes
2 år etter at overtredelsen er opphørt. Fristen avbrytes ved at
tilsynsmyndigheten gir forhåndsvarsel eller fatter vedtak om overtredelsesgebyr.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om utmålingen av overtredelsesgebyr.»
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
er positivt at regjeringen nå ser behovet for avklaringer i bestemmelsene
om reaksjoner og sanksjoner. Disse medlemmer mener
næringens rettssikkerhet på enkelte områder har vært forsømt av
den rød-grønne regjeringen. Disse medlemmer viser
til Høyres representantforslag om dette, Representantforslag 25
S (2010–2011).
Disse medlemmer er enige med
departementet i at straff forbeholdes alvorlige overtredelser.