Brev fra Arbeidsdepartementet v/statsråden til arbeids- og sosialkomiteen, datert 13. mai 2013

Representantforslag 111 S (2012-2013)

Jeg viser til brev fra arbeids- og sosialkomiteen av 29. april 2013 med anmodning om min vurdering av representantforslag 111 S (2012-2013) fra stortingsrepresentantene Robert Eriksson, Laila Marie Reiertsen og Vigdis Giltun om et mer helhetlig, effektivt og brukervennlig Nav. Representantforslaget er oppsummert i 9 punkter.

Før jeg kommenterer de ulike forslagene, vil jeg kort redegjøre for hvordan jeg ser på situasjonen i arbeids- og velferdsforvaltningen og vesentlige sider ved NAV-reformen per i dag. Jeg er enig med forslagsstillerne i at NAV-reformen i perioder har vært mer krevende å gjennomføre enn det man i utgangspunktet så for seg. I dag mener jeg allikevel at situasjonen er langt lysere enn det bildet forslagsstillerne legger til grunn som bakgrunn for sine forslag.

NAV-reformen var en betydelig organisatorisk reform som skulle gjennomføres relativt raskt, samtidig med en rekke velferdspolitiske reformer. Etaten klarte frem mot høsten 2007 å gjennomføre flere viktige reformaktiviteter parallelt med å opprettholde stabil drift av etatens tjenester.

Reformarbeidet ga etter hvert større utfordringer enn forventet. Saksbehandlingstidene for en rekke ytelser økte særlig sterkt fra våren 2008. Økningen må ses i sammenheng med etableringen av forvaltningsenheter. Med bl.a. økende ledighet som følge av finanskrisen var også restansenivået høyt våren 2009.

St.prp. nr. 51 (2008-2009) ble lagt frem i mars 2009. I proposisjonen drøftet departementet situasjonen som hadde oppstått med mangelfull oppfølging av brukere, svakere service og forsinket behandling og utbetaling av ytelser. Etaten fikk styrket sitt driftsbudsjett, og det ble iverksatt en rekke tiltak som har gitt resultater.

Det har vært et betydelig fokus på restansenedbygging siden 2009, og situasjonen i ytelsesforvaltningen er nå vesentlig bedret selv om saksbehandlingstidene fortsatt er for lange for enkelte ytelser.

Det er videre lagt ned et omfattende arbeid med å bedre etatens kvalitet i saksbehandlingen. I lys av at Riksrevisjonen hadde vesentlige merknader til regnskapene for 2008 og 2009, har det skjedd en betydelig forbedring når det gjelder resultatene fra revisjonen for både 2010 og 2011.

Utviklingen av etatens kvalitetssystem og den igangsatte IKT-moderniseringen forventes også etter hvert å bidra til ytterligere forbedringer i form av reduserte saksbehandlingstider og bedre kvalitet på de tjenester som etaten produserer.

NAV-reformen har muliggjort helhetlig bistand og oppfølging uavhengig av om behovet er arbeid, trygd, sosialfaglig oppfølging eller pensjon. Parallelt med gjennomføringen av NAV-reformen er det også innført store endringer i mange av forvaltningens tjenester og virkemidler.

Ved inngangen til 2013 er resultatforbedringen merkbar innen områder som har vært under stort press. I 2012 så vi også en klar forbedring på resultatene fra etatens brukerundersøkelser.

Det store bildet nå er at etaten er i god utvikling. Det er positivt at resultatene, bl.a. slik de uttrykkes gjennom løpende statistikk i virksomhetens årsrapport for 2012, er i god utvikling. Omfanget av oppfølgingsaktivitetene øker for flere grupper. Antallet som har gjennomgått en arbeidsevnevurdering har økt, samtidig som direktoratet har satt fokus på å forbedre kvaliteten i den brukerrettede oppfølgingen.

Det er imidlertid grunn til å være bekymret for resultatene knyttet til overgang til arbeid, både for ordinære arbeidssøkere og for personer med nedsatt arbeidsevne. Det er derfor en klar ambisjon i det videre arbeidet å forsterke den planmessige forbedringen av brukeroppfølgingen. Arbeids- og velferdsetaten arbeider målrettet for at så mange som mulig skal kunne delta i arbeidslivet, både gjennom den generelle arbeidsrettede brukeroppfølgingen, og gjennom egne ordninger for enkelte grupper som er særlig utsatte. Jobbstrategien for personer med nedsatt funksjonsevne, forsøk med arbeidsavklaringspenger som lønnstilskudd og garantiordninger for ungdom er noen eksempler på tiltak som er satt i verk.

IKT-moderniseringen i Arbeids- og velferdsetaten er helt nødvendig for at de overordnede målene med NAV-reformen skal nås, ikke minst for at brukerne skal få bedre tjenester. I Revidert nasjonalbudsjett for 2012 ga Stortinget sin tilslutning til å starte opp Prosjekt 1 med en varighet på 2,5 år. Utviklingsaktivitetene startet opp i september 2012. Dette første prosjektet skal blant annet omfatte nye løsninger for uføretrygd, innsyn i egen sak, bedre sikkerhetsløsninger og bedre integrasjon med viktige fellesløsninger på tvers av offentlig sektor. Det siste betyr ikke minst at IKT- moderniseringen i NAV også er et viktig element i oppfølgingen av regjeringens digitaliseringsprogram som ble lagt frem i 2012, bl.a. når det gjelder å ta i bruk nasjonale felleskomponenter som elektronisk ID på høyt sikkerhetsnivå og digital postkasse.

Representantforslagene

• 1. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at dagens partnerskap i Nav endres, slik at man oppnår en sammenslåing av den statlige og kommunale delen, og at Nav omdannes til én statlig enhet, innen utgangen av 2014. Dette innebærer blant annet

• • at den kommunale sosialhjelpen gjøres til et statlig ansvar under Nav, og at man innfører normerte satser likt over hele landet

  • at ansvaret for kvalifiseringsprogrammet tilbakeføres fra kommunene til Nav

Felles statlig-kommunale NAV-kontor er en modell som ble valgt etter en grundig politisk prosess. Det siste kontoret ble etablert så sent som i 2011, og NAV-reformen har i en forvaltningssammenheng hatt kort virketid.

Målet med felles statlige-kommunale kontorer er å gi brukerne bedre og mer helhetlig oppfølging og bistand. Hensynet til de brukerne som står lengst unna arbeidsmarkedet og har størst behov for sammensatte tjenester har stått sentralt.

Statliggjøring av NAV-kontorene vil, som representantene påpeker, medføre at økonomisk sosialhjelp og kvalifiseringsprogrammet også må statliggjøres. Brukere som har behov for disse ordningene, har ofte også behov for andre kommunale tjenester. En viktig begrunnelse for at det ikke ble foreslått en statliggjøring av de kommunale tjenestene som ble lagt til NAV-kontoret, var nettopp at mange av brukerne også ville ha behov for andre kommunale tjenester (habilitering, rehabilitering, helse, bolig mv). En statliggjøring av alle tjenestene i NAV-kontoret vil dermed kunne redusere samarbeidet med andre kommunale tjenester.

I tillegg er det et selvstendig argument at kommunene bør ha et økonomisk sikkerhetsnett for sine innbyggere. Ved at økonomisk sosialhjelp dekkes gjennom kommunenes frie midler har kommunene også et økonomisk insentiv til å styrke det forebyggende arbeidet slik at kommunens innbyggere ikke kommer i en situasjon der de har behov for ordningene.

Når det gjelder forslaget om å innføre normerte satser likt over hele landet, vil jeg vise til at økonomisk sosialhjelp i dag utmåles på grunnlag av en individuell og konkret behovsvurdering. Et behovsprøvd sikkerhetsnett som tar sikte på problemløsninger på individnivå, ble ved utforming av sosiallovgivningen ansett som et viktig tillegg til de øvrige mer generelle ordningene for sikring av livsopphold i velferdssystemet. For bl.a. å motvirke ubegrunnede stønadsforskjeller mellom kommunene, har staten gitt veiledende retningslinjer for stønadsutmåling, og i 2011 ble det også lovfestet et krav om at stønaden skal dekke et forsvarlig livsopphold.

Økonomisk sosialhjelp er ment å være en korttidsytelse. Likevel er det personer som av ulike årsaker mottar sosialhjelp over lengre tid og da gjerne som et supplement til andre inntekter. Arbeidsdepartementets evaluering av ordningen med veiledende retningslinjer (2007), viste at langtidsmottakere av sosialhjelp i gjennomsnitt har betydelig høyere inntekter enn summen av veiledende sats og nøkterne boutgifter skulle tilsi. Det må forstås slik at det i praksis utøves skjønn i det sosiale arbeidet i NAV-kontorene (slik loven forutsetter), og at skjønnet har en positiv innvirkning på stønadsnivået.

Etter min vurdering er det per i dag ikke noe grunnlag for å endre partnerskapet som utgjør fundamentet i NAV-kontoret. Det er imidlertid behov for å videreutvikle NAV-kontorene, slik at den samlede statlige og kommunale innsatsen fører til at flere brukere kommer i arbeid og aktivitet. En ny organisering av NAV-kontorene vil lett kunne flytte fokuset bort fra dette viktige arbeidet.

• 2. Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag som sikrer tilbakeføring av kompetanse og vedtaksmyndighet til Nav-lokalt når det gjelder de "brukernære" ytelsene. Dette innebærer at man foretar en ny oppgavedeling som sikrer et klart grensesnitt, slik at de ulike nivåene vet hva de skal gjøre innenfor de ulike ytelser.

Som kjent ble det våren 2008 etablert egne forvaltningsenheter for saksbehandling av ytelsene som Arbeids- og velferdsetaten forvalter. Formålet med etableringen av forvaltningsenheter var å frigjøre tid i NAV-kontorene til mer individuell veiledning og oppfølging, samt å sikre økt kvalitet og effektivitet i saksbehandlingen gjennom mer robuste kompetansemiljøer. Tilbakemeldinger bl.a. om uklare grensesnitt mellom NAV-kontorer og forvaltningsenheter, førte til at min forgjenger nedsatte en ekspertgruppe som avla sin rapport i 2010. Departementet har bl.a. på bakgrunn av anbefalingen i denne rapporten lagt til grunn at opprettelsen av forvaltningsenheter var et riktig grep for å nå de overordnede målene med NAV-reformen.

Den interne organiseringen av virksomheten er delegert til Arbeids- og velferdsdirektøren gjennom arbeids- og velferdsforvaltningsloven. Direktøren har nylig besluttet å endre organiseringen av ytelsesforvaltningen, bl.a. ved å spesialisere saksbehandlingen ytterligere gjennom oppgavedeling mellom forvaltningsenhetene. Denne endringen skal forberede organisasjonen på å ta imot nye IKT-løsninger, kunne hente ut effektiviseringsgevinster, og bygge sterke fagmiljøer som skal sikre effektivitet, kvalitet og likebehandling.

Organisering, oppgavedeling, grensesnitt/samhandling er noe Arbeids- og velferdsdirektoratet arbeider med kontinuerlig for å sikre effektiv drift, og god kvalitet på tjenester og ytelser til brukerne. Eksempelvis har direktoratet nylig gjennomgått arbeidsprosesser i NAV-kontoret og forvaltningsenhetene på uføreområdet, og endret organiseringen, nettopp for å ivareta dette. Hensikten med en god oppgavefordeling i etaten er å sikre at brukere med behov for bistand for å løse sammensatte problemer får den oppfølging de har krav på fra det lokale NAV-kontoret.

Selv om ansvaret for den interne organiseringen av etaten ligger hos Arbeids- og velferdsdirektøren, holder jeg meg løpende orientert om vesentlige endringsprosesser og vedtak som fattes. Dette bl.a. for å forsikre meg om at organiseringen av etaten følger de overordnede rammer som er gitt av Stortinget. Etter min vurdering er det ikke noe som tilsier at det nå er saklig grunnlag for at departementet skal gripe inn i direktoratets beslutninger knyttet til organiseringen av etaten, herunder organisering av og grensesnitt mellom forvaltningsenheter og NAV-kontor.

• 3. Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag som legger til rette for sammenslåing av små Nav-kontor, og at de nye enhetene bygger på de naturlige arbeidsmarkedsregionene, og naturlige samarbeidsregioner mellom kommunene.

I arbeids- og velferdsforvaltningsloven legges det til rette for at NAV-kontor kan etableres i tråd med ulike former for interkommunalt samarbeid. Jeg mener det fortsatt skal legges til grunn at partnerskapet mellom kommune og stat skal bygge på at konkrete organisatoriske og praktiske løsninger for slikt samarbeid bestemmes lokalt. Utvikling av lokalt samarbeid kan neppe oppnås gjennom detaljerte sentrale beslutninger om organisering og aktiviteter.

Et velfungerende partnerskap og samarbeid på lokalt plan mellom stat og kommune er avgjørende for at NAV-kontoret skal kunne tilby gode, helhetlige tjenester til brukerne. Arbeidsdepartementet og KS-Kommunesektorens organisasjon inngikk i august 2012 en utviklingsavtale om partnerskapet hvor formålet er å understøtte samarbeidet mellom stat og kommune og bidra til videreutvikling av NAV-kontorene. Partene er enige om at det er behov for å styrke kunnskapen om partnerskapet generelt og hvordan det praktiseres lokalt. Avtalen angir også temaer som er sentrale for videreutvikling av NAV-kontoret.

Jeg registrerer at nylige kartlegginger viser stor variasjon i kommunal tjenesteportefølje, og at det løpende vurderes hensiktsmessig lokal organisering av NAV-kontorene. Kartlegginger viser også at det flere steder utvikles ulike interkommunale samarbeidsformer og felles tjenesteområder basert på naturlige samarbeidsregioner. Etter min vurdering gir dette grunn til å mene at det er lagt til rette for at man kan utnytte handlingsrommet til å finne løsninger basert på lokale forhold og initiativ.

• 4. Stortinget ber regjeringen innen utgangen av 2013 fremme forslag om oppretting av Nav-ombud etter modell fra pasient- og brukerombudet.

Regjeringen har etter en grundig gjennomgang av rettssikkerhetsordningene i forvaltningen, konkludert med at det nå ikke er grunnlag for å opprette et velferdsombud eller NAV-ombud. I 2013 er det igangsatt et to-årig forsøk ved tre fylkesmannsembeter (Oslo og Akershus, Rogaland og Østfold) med utvidet informasjon og veiledning til søkere og mottakere av sosiale tjenester. Formålet med forsøket er å styrke rettssikkerheten for denne gruppen.

For å bedre kvaliteten i behandlingen av serviceklager har Arbeids- og velferdsetaten endret rutinene for behandling av slike klager. Det overordnede ansvaret for behandlingen av serviceklager er lagt til NAV Klageinstans. Dette gir grunnlag for raskere, bedre og mer enhetlig kvalitet i saksbehandlingen.

• 5. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om hvordan brukerne sikres rett til å bytte veileder i arbeids- og velferdsetaten, samt at det gis mulighet i helt spesielle tilfeller for brukerne til å kunne skifte Nav-kontor.

Gjeldende regelverk gir ikke brukeren betingelsesløs rett til å bytte saksbehandler. I visse situasjoner, som for eksempel ved spørsmål om habilitet, vil saksbehandler ha plikt til å overlate saken til en annen saksbehandler. Arbeidsdepartementet oppfordrer for øvrig etaten til å finne smidige ordninger der det kan være ønskelig å bytte saksbehandler av hensyn til tilliten mellom saksbehandler og bruker. Bruker har i dag bl.a. mulighet til å søke NAV fylke om å bytte NAV-kontor.

• 6. Stortinget ber regjeringen fremme forslag som sikrer en helhetlig kompetansestrategi for arbeids- og velferdsetaten, og at Stortinget blir orientert gjennom de årlige budsjettproposisjonene.

Høy og riktig kompetanse er en forutsetning for å løse arbeids- og velferdsforvaltningens oppgaver på en kvalitativt god og effektiv måte. Med et stort antall enheter over hele landet er det en utfordring å rekruttere, utvikle og beholde både nødvendig bredde og dybde i kompetanse ved alle enheter.

I forbindelse med behandlingen av NAV-reformen ble behovet for kompetanseheving i arbeids- og velferdsforvaltningen understreket (jf. St.prp.nr.46 (2004-2005) og Innst. S. nr 198 (2004-2005)), bl.a. for å ivareta målene med reformen, imøtekomme nye krav til oppgaveløsning, nye arbeidsmåter og ny forvaltningsorganisering. Som bl.a. NAV-evalueringen også har påpekt, er det en hovedutfordring for NAV å utvikle yrkesrollen med nye kompetansekrav knyttet til individuell oppfølging av brukere der etaten skal veilede, koordinere og motivere den enkelte med sikte på arbeid og aktivitet der forutsetningene ligger til rette for det.

Arbeids- og velferdsetaten har derfor siden etableringen brukt betydelige ressurser til kompetanseheving. Departementet har i budsjettproposisjonene og de årlige tildelingsbrevene lagt vekt på at etaten utvikler en samlet kompetansestrategi som gir en helhetlig tilnærming til de løpende tiltakene som iverksettes på ulike nivåer i organisasjonen.

I Prop. 1 S (2012-2013) ble det orientert om at etaten i 2012 vedtok sin kompetansestrategi basert på etatens virksomhetsstrategi. Kompetansestrategien skal gi en tydeligere retning på det samlede kompetansearbeidet og danne grunnlag for klare prioriteringer i tråd med de utfordringer etaten står overfor. For å sikre bred forankring av strategien ble den forelagt KS, fylkesmenn, brukerorganisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner. Med opprettelsen av forvaltningsenhetene og et tydeligere fokus på at NAV-kontoret skal rendyrke de arbeidsrettede oppgavene, vil kompetansestrategien bl.a. legge til rette for en utvikling av yrkesrollen i NAV-kontorene med vekt på arbeidsmarkedskompetanse, veiledning og individuell oppfølging. Dette bidrar til at det lokale NAV-kontoret kan ha fokus på helhetlige, brukerrettede og arbeidsrettede tjenester.

Jeg legger stor vekt på at det i tiden fremover arbeides systematisk med kompetanseutvikling i Arbeids- og velferdsforvaltningen i tråd med det grunnlaget som er lagt i kompetansestrategien, og vil orientere Stortinget om dette på en hensiktsmessig måte i de årlige budsjettproposisjonene.

• 7. Stortinget ber regjeringen nedsette et offentlig utvalg (NOU) som får til mandat å gjennomgå dagens ytelser og tiltakskjede i Nav. Utvalget gis videre mandat til å fremlegge forslag om hvordan man kan forenkle dagens regelverk og tiltakssystem slik at man sikrer redusert byråkrati, raskere saksbehandling og bedre brukeroppfølging, samt sikre næringslivet økt tilgang på kvalifisert arbeidskraft.

De overordnede målene med NAV-reformen er at flere skal komme i arbeid, at brukerne skal oppleve en enklere forvaltning tilpasset deres behov og at forvaltningen skal være helhetlig og effektiv. Den organisatoriske reformen er i stor grad også fulgt opp ved flere store reformer av ytelsene med sikte på å forsterke arbeidslinjen og forenkle mulighetene til å kombinere arbeid og trygd. Dette har vært en planmessig oppfølging av St.meld. nr. 9 (2006-2007) Arbeid, velferd og inkludering som presenterte hovedlinjene i strategien for å få flere i arbeid og færre på stønad.

Regjeringen la her opp til at en måtte legge større vekt på tidlig innsats og på forebygging. Videre at en måtte legge mer vekt på den enkelte brukers gjenværende arbeidsevne enn på helsemessige og sosiale hindringer, og at det derfor legges økt vekt på tett og individuelt tilpasset oppfølging. Dette er bl.a. fulgt opp ved aktivt IA-arbeid, innføring av kvalifiseringsprogrammet, arbeidsavklaringspenger, lovbestemt rett til behovsvurdering og arbeidsevnevurdering, pensjonsreformen, ny uføretrygd, jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne, koordinert innsats overfor ungdom og ulike forsøk for å øke effekten av brukeroppfølging og tiltak.

Reformene er vedtatt etter grundig utredning og forankret i en helhetlig strategi for arbeidsretting av ytelser og bedre oppfølging av brukere med sammensatte behov. I 2010 ble utvalget for arbeidsrettede tiltak oppnevnt (Brofoss-utvalget). De leverte sin utreding i februar 2012 (NOU 2012: 6 Arbeidsrettede tiltak). Brofoss-utvalget tar opp en rekke ulike spørsmål knyttet til dagens tiltakssystem. På mange områder var utvalget samstemt i sine anbefalinger, blant annet økt innsats på forskning og evaluering av tiltak for personer med nedsatt arbeidsevne og økt oppfølging i det ordinære arbeidsliv. Utvalget ba om at departementet utredet videre forholdet til regelverket for offentlig anskaffelse og statsstøtte. Utvalget mente også at det burde utvikles bedre systemer for å vurdere kvaliteten på tiltaksarbeidet. Flere av anbefalingene er allerede fulgt opp fra regjeringens side, andre arbeides det videre med. Disse spørsmålene vil bli omtalt nærmere i en melding til Stortinget om bl.a. arbeidsrettede tiltak.

I St.prp. nr. 46 (2004-2005) Ny arbeids- og velferdsforvaltning lå det også til grunn vesentlige forutsetninger for at forvaltningen gradvis skal kunne opptre helhetlig, brukerrettet og effektivt. En del av den kritikken som har fulgt NAV-reformen om manglende tilgjengelighet, uoversiktlig byråkrati, sen saksbehandling og sviktende kvalitet skyldes at det har tatt tid å etablere gode systemer tilpasset en ny organisasjon og nye teknologiske muligheter. I tråd med det som ble skissert i proposisjonen, har NAV gjennomført IKT Basis og utviklet et helt nytt pensjonssystem. I 2012 startet utviklingsarbeidet i Prosjekt 1 av IKT-moderniseringsprogrammet som etter hvert gir NAV en fullverdig og integrert IKT-løsning.

Dette arbeidet er helt nødvendig og viktig for å redusere byråkrati, gi raskere saksbehandling og forsterke brukeroppfølgingen. Etter hvert som moderniserte løsninger settes i verk vil brukerne kunne benytte elektroniske løsninger og dialoger som gir innsyn i egen sak og en rekke selvbetjeningsløsninger. I tillegg vil innføringen av EDAG (elektronisk dialog med arbeidsgiver) gi løpende og oppdaterte inntektsopplysninger som vil redusere byråkrati og forenkle brukernes dokumentasjonskrav. I forbindelse med dette arbeidet pågår det også løpende arbeid for å forenkle regelverk og tilpasse brukermøtene til den enkeltes behov for rask og sikker saksbehandling, samtidig som NAV kan frigjøre tid og styrke kvaliteten i oppfølgingen av brukere som trenger bistand for å løse sammensatte behov.

Jeg mener det er viktig nå å arbeide systematisk videre etter de strategier og tiltak som ligger til grunn for reformarbeidet og som over tid gir resultater i tråd med NAV-reformens overordnede mål. En egen offentlig utredning (NOU) nå med det mandatet forslagsstillerne skisserer, vil etter min vurdering ikke bidra til fart og trygghet i den krevende implementeringen av reformer og vedtatte tiltak for å styrke arbeidslinja og forvaltningen.

• 8. Stortinget ber regjeringen fremme forslag som sikrer raskere og mer effektiv saksbehandling for funksjonshemmede som trenger hjelpemidler, samt forslag om forenkling for vedlikehold og reparasjon av allerede innvilgede hjelpemidler.

Rask og effektiv saksbehandling for funksjonshemmede som trenger hjelpemidler er en viktig sak for meg, og utviklingen på dette området er noe departementet følger tett i dialog med etaten. Saksbehandlingstiden på søknader om hjelpemidler per i dag vurderer jeg som tilfredsstillende. Ifølge Arbeids- og velferdsetatens interne retningslinjer skal 75 prosent av søknadene være avgjort innen 3 uker. I 2012 ble nærmere 90 prosent av sakene i dagliglivet og nærmere 80 prosent av sakene om tilrettelegging på arbeidsplassen behandlet innen normtiden.

Gjennomsnittlig behandlingstid for saker om hjelpemidler i dagliglivet, som utgjør den klart største andelen av sakene, var i 2012 på 9 dager. Dette er en liten nedgang fra 2011. Jeg vurderer saksbehandlingstiden på dette området som meget tilfredsstillende. For saker som gjelder tilrettelegging av arbeidsplassen er saksbehandlingstiden noe lenger. Dette skyldes blant annet behovet for uttalelser fra andre samarbeidspartnere. Gjennomsnittlig behandlingstid har på dette området gått ned fra 28 dager i 2011 til 22,5 dager i 2012. Selv om utfordringene er større på dette området, vurderer jeg også her saksbehandlingstiden som akseptabel.

Det arbeides kontinuerlig med å utvikle hjelpemiddelområdet, deriblant tiltak for å effektivisere saksbehandlingen. For å få ned saksbehandlingstiden er det innført flere forenklinger der hjelpemiddelbehovene ikke gjennomgår en formell søknadsbehandling. Disse administrative forenklingene har bidratt til en nedgang i saksbehandlingstiden.

Når det gjelder reparasjon og vedlikehold av hjelpemidler, så er brukerne i utgangspunktet selv ansvarlig for vanlig vedlikehold. Kommunen ivaretar enkel montering/demontering, samt enkle reparasjoner og vedlikehold som krever teknisk kompetanse. Staten ved hjelpemiddelsentralen har ansvar for montering/demontering, reparasjon og service som krever kompetanse som kommunen ikke har.

Hjelpemiddelsentralene har god måloppnåelse for reparasjon av hjelpemidler. I 2012 ble nær 90 prosent av alle akuttreparasjonene utført innen fristen på 24 timer. For reparasjoner av prioritet 2 ble 80 prosent av oppdragene utført innen fristen på 7 dager.

Min vurdering er at dagens ansvarsfordeling mellom stat og kommune fungerer tilfredsstillende på dette området, noe jeg mener at saksbehandlingstidene også viser.

• 9. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om nye og forpliktende saksbehandlingsfrister innen Navs ytelsesforvaltning.

Situasjonen i ytelsesforvaltningen i Arbeids- og velferdsetaten er vesentlig bedret sammenlignet med de første krevende reformårene. I perioden 2007 til våren 2009 økte saksbehandlingstiden og antall saker til behandling i et slikt omfang at regjeringen så det nødvendig å fremme forslag om å styrke etatens driftsbevilgning. Etaten har utnyttet ressursstyrkingen gjennom målrettet arbeid med å bedre kapasiteten og kvaliteten i ytelsesforvaltningen, og blant annet er det iverksatt en rekke tiltak for å redusere saksbehandlingstidene. Som et resultat av dette blir en større andel av sakene nå behandlet innen etatens krav til normert tidNormert tid viser hvor stor andel av sakene det er fattet vedtak i innen en gitt frist satt for hver enkelt ytelse. Etatens eget mål er at minst 75 prosent av sakene skal behandles innen den angitte fristen.. I samme periode har etaten også arbeidet målrettet for å øke kvaliteten i ytelsesforvaltningen. Det har vært viktig å finne en god balanse mellom kravene til kvalitet og kontroll i saksbehandlingen og kravene til effektiv produksjon. På enkeltområder er saksbehandlingstiden fortsatt for lang eller varierende, noe som følges tett opp av departementet i den løpende styringsdialogen med Arbeids- og velferdsdirektoratet.

I tildelingsbrevet ber jeg direktoratet om tertialvis rapportering av saksbehandlingstiden for de mest sentrale ytelsene, antall saker til behandling og antall saker over ytre grenseYtre grenser” er saker til behandling (restanser) som har ligget lenger enn direktoratets fastsatte grense. Grensen varierer mellom ytelsene.. Videre er det formulert et generelt krav i tildelingsbrevet om at etaten skal arbeide målrettet for å overholde etatens interne krav til saksbehandlingstider. Departementet har fulgt utviklingen på ytelsesområdet tett de siste årene, og har på bakgrunn av den positive resultatviklingen ikke sett det nødvendig å utforme egne krav til saksbehandlingstid for de enkelte ytelsene som Arbeids- og velferdsetaten forvalter.

I forbindelse med innføring av nytt saksbehandlingssystem i ytelsesforvaltningen, samt spesialisering av forvaltningsenhetene, er det forventet at saksbehandlingstidene vil kunne reduseres ytterligere etter hvert som tiltakene settes i verk.

Jeg har på denne bakgrunn ikke planer om å fremme forslag om nye og forpliktende saksbehandlingsfrister innen NAVs ytelsesforvaltning.