Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Lise Christoffersen, Hilde Magnusson, Ingalill Olsen
og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Morten
Ørsal Johansen og Åge Starheim, fra Høyre, Øyvind Halleraker og Michael
Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Aksel Hagen,
fra Senterpartiet, Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti, Geir
Jørgen Bekkevold, viser til Representantforslag 137 LS (2012–2013)
fra stortingsrepresentantene Morten Ørsal Johansen, Gjermund Hagesæter
og Åge Starheim om innvandringspolitiske siktelinjer og forslag
til endringer i lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til
riket og deres opphold her (utlendingsloven) og til statsrådens svarbrev
til komiteen, datert 4. juni 2013.
Komiteen viser til at det i dokumentet
blant annet er foreslått endringer i utlendingsloven §§ 98 b, 98
c, 98 d, 98 e, 98 f og 98 g og at mindretallet fremmer disse endringsforslagene.
De nevnte bestemmelsene er tilføyd utlendingsloven ved lov 13. april
2012 nr. 15 og trer i kraft 1. juli 2013 iflg. res. 31. mai 2013
nr. 556. Dersom lovforslaget som mindretallet fremmer blir vedtatt av
Stortinget, legger komiteen til grunn at endringene
vil tre i kraft etter 1. juli 2013, slik at det er tilstrekkelig
å fremme forslag til endringer i utlendingsloven, og ikke nødvendig
å fremme forslag til endringer i lov 13. april 2012 nr. 15.
Komiteen oppfatter representantforslaget
som tredelt: I første del presenteres forslagsstillernes egen analyse
av utviklingstrekkene i norsk innvandringspolitikk og innvandringen
til Norge fra 60-tallet og fram til i dag. I andre del skisseres
det forslagsstillerne kaller siktelinjer for en ny, framtidig innvandringspolitikk.
I tredje del presenteres konkrete forslag til endringer i utlendingsloven,
basert på analysen og «siktelinjene» i første og andre del.
Komiteen viser til
Meld. St. 6 (2012–2013) En helhetlig integreringspolitikk, som ble
behandlet i Stortinget 21. mars 2013. I meldingen er utviklingen
i innvandringen til Norge behandlet. Komiteen viser
til sine merknader i Innst. 248 S (2012–2013), der en samlet komité
uttalte følgende:
«En stadig mer globalisert verden har på relativt kort
tid medført endringer i sammensetningen av den norske befolkningen.
Pr. 1. januar 2012 hadde 13,1 prosent av befolkningen innvandrerbakgrunn
(innvandret selv eller født i Norge av innvandrerforeldre), mot
1,5 prosent i 1970. I dag bor det mennesker i Norge med bakgrunn
fra 219 land og selvstyrte regioner (jf. www.ssb.no). De største
gruppene kommer fra Polen, Sverige og de baltiske landene. Det er
ulike årsaker til at mennesker velger å slå seg ned i Norge. Innvandrerne
kan stort deles i fire hovedgrupper: arbeidsinnvandrere, familieinnvandrere,
flyktninger/asylsøkere og personer som kommer for å ta utdanning.
Størrelsesforholdet mellom disse gruppene har variert i perioden
fra 1990 og fram til i dag. Mens antallet som kommer for å ta utdanning,
har vært relativt lavt og utgjort den minste gruppa stort sett i
hele perioden, vekslet familieinnvandring og flukt på å være viktigste
innvandringsgrunn i de første ti årene av perioden. Arbeidsinnvandring
overtok som viktigste innvandringsgrunn fra 2005. Familieinnvandrere er
nå nest største gruppe, mens antallet og andelen som kommer som
flyktninger/asylsøkere er redusert og omtrent på nivå med dem som
kommer for utdanning. Disse to innvandringsgruppene er nå de klart
minste. Komiteen viser videre til at det er store variasjoner i
bakgrunn mellom og innen de ulike gruppene. Noen har bodd i Norge
lenge, andre er nyankomne, noen er født i Norge, men de fleste har
innvandret selv. De kommer fra ulike kontinenter og med forskjellig kulturbakgrunn,
noen har høy utdanning, andre er analfabeter. Det er forskjeller
mellom kjønn. Mens flertallet av familieinnvandrerne er kvinner,
er flertallet av arbeidsinnvandrerne menn. Noen har rett og plikt
til introduksjonsprogram med språk- og samfunnsopplæring, andre
har ikke. Så langt har 33 prosent av innvandrerne søkt og fått innvilget
norsk statsborgerskap. Komiteen understreker at tross alle forskjeller
i bakgrunn, har innvandrerne én viktig ting til felles, nemlig behovet
for å bli godt integrert i det norske samfunnet, med de rettigheter
og plikter som gjelder for alle som velger å bo her.»
Forslagsstillerne mener at den offisielle innvandringspolitikken
er naiv og mislykket og utfordrer den innbyrdes tilliten i det norske samfunnet.
Særlig vises det til asyl- og familieinnvandringspolitikken.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, deler ikke disse
synspunktene. Tvert imot viser årlige holdningsundersøkelser i regi
av Statistisk sentralbyrå at nordmenn flest har en positiv innstilling
til innvandrere.
Flertallet viser for øvrig til
sine merknader i Innst. 248 S (2012–2013):
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet, deler regjeringens syn på innvandring som en
ressurs for Norge og vil framheve den betydningen mer enn 300 000
sysselsatte innvandrere har for verdiskapningen og velferdsproduksjonen
i Norge. Innvandrerne utgjør litt over 13 prosent av befolkningen
og står for ca. 12 prosent av den samlede sysselsettingen. Norge
står med dette i en særstilling i Europa. Siden 2005 er det etablert
mer enn 330 000 nye arbeidsplasser. Innvandrere sto i samme periode
for hele 56 prosent av den tilsvarende sysselsettingsveksten på
300 000 personer. Fra 4. kvartal 2010 til 4. kvartal 2011 sto innvandrere
for hele 70 prosent av sysselsettingsveksten (www.ssb.no). Dette
viser den betydningen innvandring har når det gjelder å dekke vårt
behov for arbeidskraft. To tredjedeler av sysselsettingsveksten
har siden 2005 kommet i privat sektor. Flertallet mener det at 21
prosent av alle nystartede bedrifter i 2011 ble etablert av innvandrere,
viser at innvandring ikke bare sikrer nødvendig arbeidskraft til
etablerte bedrifter, men at innvandrere er overrepresentert når
det gjelder å skape nye bedrifter.»
Forslagsstillerne viser til NOU 2011:7 Velferd og
migrasjon og lister opp fire utfordringer i innvandringspolitikken:
at noen flyktninger og familiegjenforente trenger omfattende kvalifiseringstilbud,
at arbeidsinnvandringen fra EØS-området stiller nye krav til myndighetene
og partene i arbeidslivet for å opprettholde et ordnet arbeidsliv,
systemet med at opparbeidede rettigheter kan eksporteres til andre
land og at økt migrasjon stiller økte krav til oppfølging, service og
kontroll.
Flertallet viser til at regjeringen
i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2013 presenterte
handlingsplan 3 for et anstendig og seriøst arbeidsliv og mot sosial
dumping. Flertallet viser dessuten til at utredningene
og problemstillingene i NOU 2011:7 er en viktig del av grunnlaget
for Meld. St. 6 (2012–2013), som Stortinget nettopp har behandlet.
I meldingen adresserer regjeringen disse utfordringene, og blant
de konkrete tiltakene, som allerede er innarbeidet i statsbudsjettet
for 2013, er omdanningen av Ny sjanse-programmet til Jobbsjansen,
spesielt rettet mot kvinner og ungdom med særlige behov for oppfølging.
Flertallet viser også til anslagene
i Meld. St. 12 (2012–2013) Perspektivmeldingen 2013 om framtidige
muligheter og utfordringer for norsk økonomi og velferd. I kapittel
8 fremgår det at med samme arbeidsmarkedstilknytning blant innvandrere
som i den øvrige befolkningen, kan den samlede sysselsettingen fram
mot 2060 øke med om lag 4,5 pst. sammenliknet med et referanseforløp
basert på dagens tilknytning etter alder, kjønn og landbakgrunn.
Det utgjør et potensial på mer enn en tredel av det som trengs for
å sikre balanse i offentlige budsjetter. Statistikken viser imidlertid
at ledigheten blant innvandrere er høyere enn i befolkningen for øvrig.
I Meld. St. 6 (2012–2013) har regjeringen derfor lagt vekt på at
innvandrere kvalifiserer seg for deltakelse i det norske arbeidslivet,
at innvandreres kompetanse benyttes bedre, at flere kvinner med
innvandrerbakgrunn kommer i arbeid, at innvandrere og barna deres
får god utdanning som er tilpasset deres behov, at alle barn har
gode oppvekstvilkår og muligheter til livsutfoldelse, at unge jenter
og gutter kan ta selvstendige valg om eget liv og framtid, at frivillig virksomhet
er åpen og inkluderende og at velferdsstatens tjenester er tilpasset
behovene til en mangfoldig befolkning.
Komiteen viser til
at innvandring er en viktig problemstilling som er viet mye oppmerksomhet fra
storting og regjering. Et offentlig utvalg nedsatt av regjeringen,
Brochmannutvalget (NOU 2011:7 Velferd og migrasjon), bestilte og
presenterte blant annet makroøkonomiske analyser fra Statistisk
sentralbyrå (SSB) (gjengitt i utvalgsinnstillingen og i Erling Holmøy
og Birger Strøm: Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer
for innvandring, SSB-rapport 15/2012). Analysene SSB gjennomførte
for utvalget, viser at det som særlig har betydning for finansieringen
av velferdsmodellen, er i hvilken grad nyankomne innvandrere integreres
i arbeidsmarkedet og forblir yrkesaktive på linje med majoritetsbefolkningen.
Meld. St. 6 (2012–2013) En helhetlig integreringspolitikk bygde blant
annet på denne utredningen. Temaet ble også belyst i Meld. St. 12
(2012–2013) Perspektivmeldingen 2013.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at SSB
blant annet skriver at deres beregninger bekrefter tidligere analysers
bilde av at offentlige finanser vil svekkes etter 2020. Den viktigste
årsaken er aldringen av befolkningen, og i tillegg vil det årlige
uttaket fra Statens pensjonsfond utland vokse langsommere. Det poengteres (Rapport
15/2012, side 110–111):
«Ingen av de endringene i innvandring vi ser på, endrer
vesentlig på at veksten i offentlige utgifter er systematisk sterkere
enn veksten i offentlige inntektskilder etter 2020. (…) Våre beregninger
indikerer at integrering på arbeidsmarkedet har større betydning
for offentlige finanser og andre makroøkonomiske størrelser.»
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at dette også var et hovedbudskap i perspektivmeldingen.
En videreføring av dagens velferdsordninger innebærer en betydelig
økning i aldersrelaterte utgifter som ikke dekkes av vekst i skatteinntekter
eller avkastning av Statens pensjonsfond utland. Dette flertallet understreker
at økning av vår felles arbeidsinnsats er kjernen i å løse dette.
Dette flertallet viser til at
et bredt flertall på Stortinget, alle partiene unntatt Fremskrittspartiet,
har sluttet seg til pensjonsreformen og handlingsregelen, som begge
er av stor betydning for den framtidige finansieringen av velferdsstaten. Dette
flertallet viser for øvrig til de respektive partienes merknader
i Innst. 262 S (2012–2013) til perspektivmeldingen og Innst. 248
S (2012–2013) til integreringsmeldingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
de tiltak som beskrives ikke i tilstrekkelig grad fanger opp de
store utfordringer innvandringen til Norge skaper, verken på kort
eller lang sikt. Disse medlemmer viser til SSB-rapporten
«Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring»
fra 2012, der innvandringens statsfinansielle sider er grundig beskrevet.
Tallmaterialet som ligger til grunn for denne rapporten viser de
nettoforpliktelser Norge påtar seg. Blant annet viser dette materialet
at staten påtar seg en nettokostnad på 4,1 mill. kroner per person
som innvandrer fra ikke-vestlige land (R3), og 0,8 mill. kroner
per person som innvandrer fra østeuropeiske EU-land (R2). Disse
medlemmer viser til at modellen til SSB forutsetter at innvandringen
fra R3-landene fortsetter på nivå med de siste fem årene, og forutsetter
også 100 pst. integrering på sikt, dvs. at innvandrernes etterkommere
får en økonomisk adferd som den øvrige befolkningen, samt at dagens
skatte- og velferdsordninger i hovedtrekk ligger fast. Disse
medlemmer mener det er grunn til bekymring over, gitt at SSBs
modell korrekt, at de totale kostnadene for en fortsatt innvandring
fra R3-landene på nivå med de fem siste årene, summerer seg til
4 100 mrd. kroner netto i årene frem til 2100, hvilket tilsvarer
verdien av Oljefondet og statens Statoil-aksjer. Disse medlemmer vil
også påpeke at hvis innvandrernes etterkommere har samme økonomiske
adferd som sine foreldre, vil de totale kostnadene bli vesentlig
høyere, nærmere 6 000 mrd. kroner netto.
Disse medlemmer mener derfor
at regjeringen ikke adresserer disse utfordringene på en tilstrekkelig
måte, og at en fortsatt innvandring av den takt som her er skissert
ikke er økonomisk bærekraftig.
Disse medlemmer deler heller
ikke komitéflertallets oppfatning om de tiltak som skal sørge for
integrering. Disse medlemmer viser i denne sammenheng
til sine merknader i Innst. 16 S (2012–2013), jf. Prop. 1 S (2012–2013),
der disse medlemmer er kritiske til hvor godt introduksjonsordningen
og andre tiltak, herunder også Ny sjanse (nå omtalt som Jobbsjansen), fungerer. Disse
medlemmer viser til at mellom 35 og 45 pst. av deltakerne
i introduksjonsprogrammet siden 2005 ikke var i jobb eller utdannelse
ett år etter avsluttet program. Disse medlemmer mener
en så lav suksessrate er med på å uthule ordningen, og at det dermed
kan føre til at flere av de som har rett og plikt til å delta i
introduksjonsprogrammet, faller utenfor arbeidslivet, enten helt
eller delvis. Disse medlemmer merker seg målsettingen
om at 45 pst. av deltakere i ordningen Jobbsjansen skal være i arbeid
eller utdanning i 2015. Disse medlemmer opplever
dette som lite ambisiøst.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at når
det gjelder asyl- og flyktningpolitikken spesielt, hevder forslagsstillerne
at det bare er et svært lite mindretall av asylsøkere som er reelt forfulgte.
Flertallet viser til UDIs årsrapport
for 2012, der det framgår at 58 pst. av alle asylsøknadene som ble
realitetsbehandlet i 2012, ble innvilget. Totalt fikk 5 200 personer
opphold etter å ha søkt om beskyttelse (asyl). 4 900 av disse fikk flyktningstatus,
mens 300 fikk opphold på humanitært grunnlag. I Meld. St. 6 (2012–2013) understreker
regjeringen viktigheten av at bosetting av flyktninger skjer raskere
for å få et bedre grunnlag for integrering, at statsborgerpolitikken rettes
inn mot å styrke tilhørigheten til Norge og at rasisme og diskriminering
må bekjempes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at komitéflertallet ikke på en tilstrekkelig måte ser på helheten
i asylpolitikken. Disse medlemmer påpeker at man
i Norge arbeider ut fra en mer utvidet tolkning av asylbegrepet,
slik dette er beskrevet i Artikkel 1 i Flyktningkonvensjonen av
1951. Disse medlemmer påpeker at de aller fleste
land i verden har ratifisert både 1951-konvensjonen og New York-protokollen
fra 1967, og at de kontraherende stater dermed har forpliktelser
overfor flyktninger som migrerer inn på deres territorier. Disse
medlemmer mener bruttoandelen av dem som tar seg til et
europeisk land, eller hele veien til Norge, i liten grad kan dokumentere
et reelt beskyttelsesbehov i henhold til konvensjonen, og at ordningen
om internasjonal beskyttelse (asyl), slik konvensjonen legger opp
til, uthules.
Disse medlemmer påpeker også
at en slik asylpolitikk, og dermed selvpålagte økonomiske forpliktelser,
i den takt asyltilstrømmingen til Norge har hatt gjennom flere år,
vanskeliggjør en god integreringspolitikk og stabile rammer for
dem som på vegne av staten forplikter seg til å gi et forsvarlig
bolig- og integreringstilbud, nemlig kommunene. Disse medlemmer viser til
at bosettingstakten ikke samsvarer med antall ankommende, og at
dette utgjør en raskt voksende utfordring som ikke finansieres godt
nok. Alternativkostnaden for disse kommunene er at andre tjenestetilbud
vil måtte nedjusteres i omfang og, i verste fall, i kvalitet, gitt
at man ikke strammer inn på denne typen innvandring, og senere familieinnvandring.
Komiteen har merket
seg at forslagsstillerne viser til de integreringsutfordringene
som kan oppstå i områder med en svært høy andel av minoriteter.
Skoler med en høy andel elever som ikke har norsk som morsmål, nevnes
særskilt. Oslo kommune brukes som eksempel.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Meld.
St. 6 (2012–2013) omtaler situasjonen for minoritetsspråklige elever
i et eget kapittel, basert på NOU 2010:7 Mangfold og mestring – Flerspråklige
barn, unge og voksne i opplæringssystemet. Av tiltak som drøftes,
er blant annet kompetanseløft på det flerkulturelle området for ansatte
i barnehage, grunnskole og videregående opplæring, dokumentasjon
av flerspråklig kompetanse, tilbud om stimulering i norsk språk
for førskolebarn, gjennom gratis kjernetid i barnehage og på annen
måte, videreføring av den særskilte områdesatsingen i byer som Oslo,
Bergen og Trondheim, utvidelse av tilskuddsordningen for lærlinger
mv.
Komiteen viser også
til boligmeldingen, jf. Meld. St. 17 (2012–2013) Byggje – bu – leve. Ein
bustadpolitikk for den einskilde, samfunnet og framtidige generasjonar,
som er til behandling i Stortinget, og der tilskuddet til flyktningeboliger
foreslås økt. Samtidig vil komiteen understreke betydningen
av den generelle boligpolitikken for hvor innvandrere velger å bosette
seg. I en ny rapport fra Statistisk sentralbyrå undersøkes ulike
mulige forklaringer på hvorfor slike bostedskonsentrasjoner av innvandrere
oppstår. Resultatene i undersøkelsen tyder på at det ikke er innvandrernes
egne preferanser som er styrende for hvor de velger å bosette seg.
Når innvandrerandelen på bostedet er høy, gir innvandrerne snarere
uttrykk for at de ønsker å begrense innvandrertettheten (SSB-rapport
44/2012: Svein Blom: Innvandreres bostedspreferanser – årsak til
innvandrertett bosetting?).
Forslagsstillerne framsetter seks såkalte siktelinjer
som de mener må være fundamentet i norsk innvandrings- og integreringspolitikk:
1. Et stabilt velferdssamfunn
2. Velferd med frihet for enkeltmennesker
3. Flere må med når velferden skal skapes
4. Et velferdssamfunn som er konkurransedyktig
5. Et ansvarlig velferdssamfunn i verden
6. Et velferdssamfunn med tydelige verdier
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener dette
er en dekkende beskrivelse av dagens norske velferdssamfunn, også
når vi sammenligner situasjonen i Norge med situasjonen i andre
europeiske land. Norge har høy sysselsetting, lav ledighet, gode
velferdsordninger og lykkes bedre med integrering enn mange andre land.
Vi har kommet langt når det gjelder likestilling. På det utenrikspolitiske
området ligger vi i verdenstoppen når det gjelder bistand som andel
av BNP. Arbeid og en bolig av god kvalitet er to helt grunnleggende
forutsetninger for personlig frihet. Vårt land er preget av få konflikter og
en høyere grad av tillit mellom innbyggerne og mellom innbyggere
og myndigheter enn mange andre land. Forskjellene mellom folk er mindre
enn i mange andre land. Vårt arbeidsliv har et lavt konfliktnivå,
vesentlig på grunn av den norske modellen med trepartssamarbeid mellom
myndigheter og partene i arbeidslivet. Flertallet mener
det fortsatt er behov for forbedringer i det norske velferdssamfunnet, men
det er ikke tilfeldig at FN flere år på rad har kåret Norge til
det beste landet å leve i.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
de skisserte innvandrings- og integreringspolitiske siktelinjene
utgjør en helhet som skaper bærekraft i det norske samfunnet. Et stabilt
velferdssamfunn forutsetter en ansvarlig innvandrings- og integreringspolitikk
som gir positive effekter i form av verdiskaping og fortsatt velferdsutbygging. Disse
medlemmer mener Norge bør ha de beste fortrinn for å fortsette
å være et trygt og godt samfunn å bo og leve i, men med den innvandrings-
og integreringspolitikk som føres nå, er disse medlemmer bekymret
for hvordan fremtidens Norge vil se ut. Disse medlemmer mener
altfor mange mennesker i arbeidsfør alder er utenfor yrkeslivet,
og viser til at arbeidsledigheten for tiden er svakt stigende. Disse
medlemmer viser til at andre europeiske lands regjeringer
og nasjonalforsamlinger har analysert sine samfunns bærekraft langs
mange av de samme innfallsvinklene som komitéflertallet skisserer,
men at disse landene i dag sliter med betydelige integreringsutfordringer
som følge av en innvandringspolitikk som ikke har vært bærekraftig. Disse
medlemmer vil påpeke at det lave konfliktnivået vi har nå neppe
vil være like lavt om få år, som følge av at befolkningssammensetningen
har endret seg så mye som den har gjort. Disse medlemmer har merket
seg at SSB i sine statistikker viser at det er netto innenlandsk
utflytting fra Oslo, og at dette synes sterkest i bydeler der innvandrerbefolkningen
utgjør mer enn 40 pst. av befolkningen. Disse medlemmer mener komitéflertallet
ikke tar en slik demografisk endring tilstrekkelig på alvor.
Komiteen viser til
at mange av lovendringsforslagene i representantforslaget er fremmet
og behandlet av Stortinget i forbindelse med behandlingen av ny
utlendingslov i 2008 (jf. Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) om lov om utlendingers
adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) og Innst.
O. nr. 42 (2007–2008).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser i den forbindelse
også til Dokument nr. 15:911 (2007–2008) fra Per-Willy Amundsen
(FrP). I svaret fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet går det fram
at en rekke av forslagene er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser.
Flertallet viser til justis-
og beredskapsminister Grete Faremos svarbrev, datert 4. juni 2013 (vedlagt),
der statsråden har gjennomgått de ulike lovendrings- og anmodningsforslagene
i representantforslaget. Flertallet slutter seg i det
store og hele til statsrådens vurderinger.
Flertallet viser til at flere
av forslagene er i strid med, eller må antas å føre til praksis
i strid med, Norges internasjonale forpliktelser. Det gjelder forslaget
til ny formålsbestemmelse, forslaget til endringer i bestemmelsene
om grensepassering og grensekontroll, forslaget til utvidede regler
om eksklusjon fra flyktningstatus, begrensningene i bestemmelsene
om sterke menneskelige hensyn, forslaget til strengere utvisningsbestemmelser,
forslagene til strengere familieinnvandringsbestemmelser og forslaget om
utvidede hjemler for bruk av fengsling (lukkede mottak).
Flertallet viser dessuten til
statsrådens påpekning av at flere av forslagene vil medføre betydelig
ekstra kostnader og ressursbruk. Det vises blant annet til forslagene
om en rekke nye vilkår for familieinnvandring, heving av botidskravet
for permanent oppholdstillatelse til seks år, kombinert med at det
bare skal gis ettårige tillatelser, og forslaget om langt mer omfattende fengslingspraksis
i utlendingssaker.
Flertallet viser til at forslaget
om heving av botidskravet ble behandlet i Stortinget så sent som
21. mars 2013 (Dokument 8:138 S (2011–2012) og kun fikk støtte fra
forslagsstillernes eget parti, Fremskrittspartiet (jf. Innst. 229
S (2012–2013)).
Flertallet har også merket seg
statsrådens påpekning av at forslagene om å sikre at barn ikke brukes
som tolk i offentlig forvaltning og opphør av flyktningstatus ved
hjemreise, allerede er ivaretatt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til representantforslaget og fremmer forslag her likelydende de
som er fremmet av forslagsstillerne, med unntak av kun mindre språklige
justeringer.