Jeg viser til brev fra Arbeids- og sosialkomiteen av
7. mai 2013 der komiteen ber om min vurdering av følgende representantforslag
fra Robert Eriksson, Anders Anundsen og Harald T. Nesvik (Dokument
8: 117 S (2012 – 2013):
1. Stortinget ber regjeringen
fremme de nødvendige forslag slik at fratredelsesplikten for ansatte som
har passert særaldersgrensen, i statlige selskaper og virksomheter
staten er eneeier eller majoritetseier i, opphører.
2. Stortinget ber regjeringen
fremlegge en særskilt gjennomgang av særaldersgrensene i offentlig og
privat sektor, slik pensjonsreformen forutsetter, innen utgangen
av 2013.
I henhold til lov 21. desember nr. 21 om aldersgrenser
for offentlige tjenestemenn er den alminnelige aldersgrensen 70
år. Nådd aldersgrense innebærer både en plikt til å fratre stillingen
og en rett til pensjon.
Aldersgrensen kan likevel settes lavere enn
70 år dersom stillingen medfører uvanlig fysisk eller psykisk belastning
slik at den enkelte normalt ikke makter å skjøtte arbeidet forsvarlig
til 70 år. Alternativt er det et krav at stillingen stiller spesielle
krav til fysiske eller psykiske egenskaper, som normalt blir sterkere
svekket før fylte 70 år enn det en forsvarlig utførelse av tjenesten
tilsier. Hovedbegrunnelsen for særaldersgrenser er således å skjerme
arbeidsgiver og samfunnet fra konsekvensene av at noen står i stilling
uforsvarlig lenge.
De fleste særaldersgrensene i offentlig sektor
ble fastsatt for en god del år tilbake. I mange tilfeller er innholdet
i de aktuelle stillingene noe annerledes i dag enn den gang aldersgrensene
ble fastsatt. Manuelle oppgaver kan ha blitt automatisert. Videre
har levealderen i befolkningen økt over tid, og mye tyder på at
helsetilstanden i eldre aldersgrupper jevnlig har blitt bedre. Etter
mitt syn kan det derfor argumenteres for at det i de fleste tilfeller
er både mulig og forsvarlig å stå lenger i arbeid enn det som ble
lagt til grunn da flere av dagens særaldersgrenser ble fastsatt.
Et sentralt mål med pensjonsreformen er nettopp å
få folk til å stå lenger i arbeid. Å videreføre et system med lave
særaldersgrenser for store yrkesgrupper støtter ikke opp om dette
målet.
Jeg er enig med forslagsstillerne i at det i
forlengelsen av pensjonsreformen bør foretas en gjennomgang av særaldersgrensene
i offentlig og privat sektor, og tar sikte på å starte opp et slikt
arbeid. Gjennomgangen bør også omfatte den såkalte 85-årsregelen,
som innebærer at man kan ta ut alderspensjon inntil tre år før aldersgrensen
dersom summen av alder og tjenestetid er minst 85 år.
Jeg er imidlertid skeptisk til å fjerne fratredelsesplikten
for de med særaldersgrenser, uten å se dette i sammenheng med øvrige
deler av regelverket, som blant annet retten til pensjon. Jeg mener
videre at det ikke er hensiktsmessig å begrense eventuelle justeringer
i særaldersgrensene til statlige selskaper og virksomheter staten
er eneeier eller medeier i.
Det må også tas hensyn til at særaldersgrensene innebærer
både rettigheter og plikter for de som er omfattet. Endringer i
særaldersgrensene bør derfor etter mitt syn håndteres i samråd med
partene i arbeidslivet. Ved en slik gjennomgang må det også tas nærmere
stilling til behov for eventuelle overgangsordninger.