1.1 Gjennomføring av forhandlingene

Jordbrukets krav ble lagt fram 26. april. Statens tilbud ble lagt fram 7. mai. Den 15. mai ble staten, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag enige om ny jordbruksavtale for 2013–2014.

1.1.1 Jordbrukets krav

Jordbrukets forhandlingsutvalg la den 26. april fram et krav med ramme på 1 970 mill. kroner, som ifølge Jordbrukets forhandlingsutvalg ville gi grunnlag for en inntektsvekst for jordbruket på om lag 47 000 kroner per årsverk etter at kostnadsveksten var dekket inn og økte inntektsmuligheter i markedet utnyttet.

Kravet var foreslått finansiert med 583 mill. kroner i økte målpriser, 1 146 mill. kroner i økt bevilgning på kapittel 1150 i 2014, pluss disponering av ledige midler og økt verdi av jordbruksfradraget.

Kravet prioriterte tiltak som stimulerer til økt produksjon og bedre kvalitet gjennom

• å utnytte mulighetene for økte priser

• en sterk økning av budsjettmidlene rettet mot produksjon, kvalitet og landbruk over hele landet

• prioritere storfekjøtt, korn og grønt

• kompensere driftsulemper knyttet til distrikt og struktur

• stimulere rekruttering

• stimulere til økt bruk av norske ressurser, blant annet gjennom beiting

Dessuten foreslo Jordbrukets forhandlingsutvalg en 5-årig investeringspakke utenfor jordbruksavtalens ordinære ramme på 1,1 mrd. kroner årlig, i tillegg til den ordinære investeringsstøtten over avtalen.

1.1.2 Statens tilbud

Statens tilbud ble lagt fram den 7. mai. Tilbudet hadde en ramme på 1 020 mill. kroner. Tilbudet var finansiert med 470 mill. kroner i økte målpriser, med virkning fra 1. juli 2013, 390 mill. kroner i bevilgningsøkning til gjennomføring av jordbruksavtalen (kapittel 1150), 50 mill. kroner i ledige midler fra 2012 og økt utnytting av jordbruksfradraget, som var beregnet å utgjøre 110 mill. kroner.

Rammen skulle legge til rette for en inntektsøkning på om lag 8 1/2 pst., eller vel 25 000 kroner per årsverk fra 2013 før oppgjør, til 2014, når verdien av økt utnyttelse av jordbruksfradraget er inkludert.

Statens tilbud la særlig vekt på å styrke økonomien i storfekjøtt- og kornproduksjonen og å stimulere utvikling og vekst i grøntsektoren. Det var videre lagt vekt på tiltak som kan bidra til økt produksjon, herunder rådgivning for å styrke agronomien. Samtidig var tilskuddsordningene tilpasset av distrikts- og strukturhensyn.

1.1.3 Det videre forløpet av forhandlingene

I møte mellom partene 10. mai meldte Jordbrukets forhandlingsutvalg samlet at tilbudet ga grunnlag for forhandlinger. Begge organisasjonene bekreftet også at det ikke var aktuelt å sende et ev. framforhandlet forslag på uravstemning. Partene gikk gjennom krav og tilbud i plenumsmøter 10. og 11. mai. Deretter ble det gjennomført sonderinger på lederplan.

I plenumsmøte onsdag 15. mai kl. 14.00 gjennomgikk Statens forhandlingsutvalg og Jordbrukets forhandlingsutvalg sluttprotokoll fra forhandlingene, og statens forhandlingsleder kunne konstatere at det var inngått ny jordbruksavtale mellom staten, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag.

Sluttprotokollen fra forhandlingene følger proposisjonen som vedlegg 1.

1.2 Utviklingen i jordbruket

Kapittel 3 i proposisjonen belyser utviklingen i jordbruket i forhold til de mål og retningslinjer Stortinget har fastsatt. For jordbrukere som selvstendige næringsdrivende er det mange forhold, også utenfor forhandlingene, som påvirker inntektene og den løpende tilpasningen det enkelte år. Næringen vil oppleve årlige svingninger, f.eks. av markedsmessig art, også under ellers stabile politiske rammer. Videre er jordbruket en kapitalintensiv næring med langsiktige tilpasninger. Derfor vil det ofte kunne ta flere år før en ser målbare resultater som følge av justeringer i politikk og virkemidler. På denne bakgrunn må virkninger av den løpende politikken og endringer i virkemiddelbruken vurderes over tid. Videre bør utviklingen i jordbruket vurderes opp mot den helhetlige virkemiddelbruken.

Norsk landbruk består av om lag 180 000 landbrukseiendommer og om lag 45 000 jordbruksforetak. Utviklingen mellom gårdsbruk med ganske like muligheter, og fra det ene bygdesamfunnet til det andre, vil variere. Dette skyldes at bøndene, som private næringsdrivende, og deres familier treffer sine valg ut fra en helhetlig vurdering av hvilke muligheter landbruket kan by på, og hvilke andre muligheter som synes attraktive for den enkelte gårdbruker. Landbrukspolitikken må til enhver tid ta hensyn til kostnader og konkurransekraft, både for jordbruket og matindustrien. Alle ledd i verdikjeden er viktige for å oppnå et godt samlet resultat.

Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) har som hovedoppgave å legge fram og bearbeide et grunnlagsmateriale for jordbruksoppgjøret. Materialet består av følgende tre rapporter:

• Totalkalkylen for jordbruket: Jordbrukets totalregnskap og budsjett. Beregningene viser registrerte og normaliserte tall for inntekter, kostnader, arbeidsforbruk, vederlag til arbeid og kapital og vederlag til arbeid og egenkapital.

• Referansebruksberegninger: Beregningene er basert på NILFs driftsgranskninger og brukes til å vurdere utslag av et oppgjør for ulike produksjoner, distrikter og bruksstørrelser.

Inntektsutviklingen for jordbruket vurderes i avtalesammenheng med utgangspunkt i normaliserte regnskaper i Totalkalkylen, inkl. inntektsverdien av jordbruksfradraget ved ligningen. Totalkalkylen omfatter inntekter fra jord- og hagebruk, og inkluderer strukturendringer. Inntekter, kostnader og arbeidsforbruk knyttet til skogbruk og en del tilleggsnæringer er ikke med i Totalkalkylen, med unntak av kjøreinntekter der det er brukt maskiner som er kostnadsført i totalregnskapet. Totalkalkylen gir derfor ikke et fullstendig bilde av utviklingen i landbruksbefolkningens samlede næringsinntekter.

I april 2012 behandlet Stortinget Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken – Velkommen til bords, på grunnlag av Innst. 234 S (2011–2012). Meld. St. 9 vil danne premissgrunnlaget for utformingen av landbrukspolitikken i årene fremover og definerer fire overordnede mål for norsk landbruks- og matpolitikk: (1) Matsikkerhet, (2) Landbruk over hele landet, (3) Økt verdiskaping og (4) Bærekraftig landbruk. Som en oppfølging av Meld. St. 9 arbeider departementet med å videreutvikle mål- og resultatrapporteringssystemet. Resultatrapporteringen i kapittel 3 er organisert etter hovedmålene i meldingen.

1.2.1 Matsikkerhet – nasjonal matproduksjon

Det siste tiåret har det samlede produksjonsvolumet i jordbruket økt med ca. 2,5 pst. Produksjonen av husdyrprodukter har økt med om lag 6,5 pst., mens produksjonen av planteprodukter har falt med 7 pst.

Det er særlig det kraftfôrbaserte husdyrholdet som har økt, herunder fjørfekjøtt med 85 pst. i perioden, jf. figur 3.1 i proposisjonen. For det grovfôrbaserte husdyrholdet er det bare produksjonen av kumelk som har økt, med om lag 1 pst. Produksjonen av storfekjøtt, sau og geitemelk er redusert med mellom 6 og 8,5 pst. Produksjonen har også falt det siste tiåret for korn, frukt, poteter, bær og blomster. For korn skyldes produksjonsreduksjonen både redusert areal og svak avlingsutvikling. Produksjonen av grønnsaker har økt med 7 pst., mens fruktproduksjonen er redusert med 6 1/2 pst. I grøntsektoren har markedsforholdene vært ustabile både på grunn av nasjonale forhold og importkonkurranse. Målprisene oppnås i varierende grad. Samlet sett er det markedsmuligheter for økt planteproduksjon.

Det er jordbrukets økonomiske ansvar å holde råvaremarkedene i balanse. Tilbudsoverskudd gir økt omsetningsavgift og lavere prisuttak i markedet enn det jordbruksavtalen gir grunnlag for. Det er stor variasjon i markedsbalansen mellom de ulike sektorene. For storfekjøtt, korn og i grøntsektoren er det udekkede markedsmuligheter for norskprodusert vare. For egg og særlig for svin har det vært økende markedsoverskudd de siste årene.

Selvforsyningsgraden beskriver hjemmemarkedsandelen målt på energibasis. Selvforsyningsgraden for varer produsert i jordbruket varierer en del med værforholdene, og har ligget på 46–47 pst. det siste tiåret. Fra 2006 til 2012 ble den redusert fra 52 til 47 pst. Den er gjennomgående høy for husdyrprodukter, og klart lavere, og fallende, for planteprodukter.

Av det totale fôrbehovet utgjør kraftfôr nå 46 pst. Det resterende fôrbehovet dekkes i hovedsak med grovfôr. Andelen kraftfôr har økt med 5 prosentpoeng siden 2006, ifølge Budsjettnemndas fôrregnskap. De siste årene har om lag 1/3 av råvarene til kraftfôr blitt importert, men importandelen har vært økende. I 2012 var importen om lag 45 pst. av råvarene i kraftfôret, bl.a. som følge av økt kraftfôrbruk og dårlige avlinger både for grovfôr og fôrkorn. Av det totale fôrbehovet (grovfôr og kraftfôr) var 20 pst. importerte råvarer i 2012. Bruken av norsk korn i kraftfôr avhenger av værforholdene.

1.2.2 Landbruk over hele landet

Produktivitetsutviklingen i jordbruket har i mange år vært større enn i andre næringer som følge av økt avling og ytelse per enhet, og gjennom redusert arbeidsinnsats som følge av teknologiske forbedringer og strukturendringer etc. Når markedet i hovedsak er avgrenset til innenlands forbruk, betyr det at samlet sysselsetting går ned. Regjeringen legger stor vekt på å stimulere til å utvikle bygdenæringer.

I perioden 1979–1999 økte det registrerte jordbruksarealet med 8,2 pst. I perioden 1999–2012 er det estimert en reduksjon i totalt jordbruksareal på ca. 4 pst., jf. tabell 3.2 i proposisjonen. Registrert totalareal var på sitt høyeste i 1998. Nedgangen i jordbruksareal skyldes i all hovedsak reduksjon i arealet med åpen åker og hage. Reduksjonen i totalt jordbruksareal i drift fra 1999 til 2012 har først og fremst skjedd på Vestlandet, i Agder-fylkene og i Nord-Norge, som har hatt en reduksjon på mellom 6 og 11 pst. I alle landsdeler reduseres totalt jordbruksareal, med unntak av Rogaland, som har en økning på 14 pst. Når det gjelder produksjonsutviklingen fra 2006 til 2012, er hovedbildet at økningen i produksjoner med vekst kommer i mer sentrale områder, mens produksjonen for øvrig er stabil.

Jordbruksavtalen finansierer en rekke virkemidler som skal bidra til næringsutvikling i landbruket. Midlene er vesentlige for å nå målsettingen om å opprettholde et levende landbruk over hele landet. Meld. St. 9 har særskilt oppmerksomhet på behovet for investeringer i landbruket og for et løft for bygdenæringer. Landbruks- og matdepartementets strategi Ta landet i bruk! har fram til 2012 vært førende for arbeidet med landbruksbasert næringsutvikling.

Alle fylker har i tillegg en egen regional strategi for næringsutvikling som tilpasser virkemiddelbruken til de mest aktuelle utfordringene i regionen. De regionale strategiene er utarbeidet av det regionale partnerskapet bestående av fylkesmannen, Innovasjon Norge, fylkeskommunen, landbrukets organisasjoner, og kommunene med flere. Fra 2013 forvaltes en større andel av næringsutviklingsmidlene regionalt, og det er opprettet regionale bygdeutviklingsprogram.

Det er fremdeles stor etterspørsel etter investeringsvirkemidler i landbruket og midler til utvikling av bygdenæringer.

1.2.3 Økt verdiskaping – inntekts- og kostnadsutviklingen

Inntektsutviklingen i næringen er, ved siden av å være et mål, også det viktigste virkemiddelet for å kunne oppnå landbruk over hele landet. Tilstrekkelig lønnsomhet er en viktig forutsetning for at dyktige næringsutøvere, og ikke minst ungdommen, skal finne jordbruk som en interessant arbeidsplass for framtida.

Årets beregninger viser en økning i vederlag til eget arbeid og egenkapital fra 2011 til 2012 på 12 pst., eller 31 100 kroner per årsverk, inkl. kompensasjon for økt folketrygdavgift. Fra 2012 til 2013 budsjetteres det med en økning på 1 pst., tilsvarende 3 800 kroner per årsverk. Inntektsveksten fra 2011 til 2013 er svakere enn lagt til grunn for oppgjøret i 2012. Det kan forklares med økt overproduksjon, spesielt av svinekjøtt.

Referansebrukene er basert på NILFs driftsgranskinger, som gir data på foretaksnivå. Beregningsprinsippene er forskjellige fra Totalkalkylen på noen områder. Bl.a. føres avskrivningene etter historisk kostnad, og lånt kapital godtgjøres med betalt nominell rente. Tabell 3.8 i proposisjonen viser Budsjettnemndas beregninger av vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk, inkl. virkningen av jordbruksfradraget, for referansebrukene i årene 2011 til 2013.

Alle referansebrukene viser en økning i inntekter fra 2011 til 2012, med unntak av korn. Fra 2012 til 2013 er utviklingen negativ for flere av referansebrukene, sterkest for referansebruk 5 Svin og korn og 6 Egg og planteprodukter, som følge av økt overproduksjon. I perioden fra 2011 til 2013 er det referansebruk 8 Ammeku/storfeslakt som har størst inntektsøkning. Det øvrige grasbaserte husdyrholdet viser også en god utvikling. Bruk med korn som hovedproduksjon eller i kombinasjon med svin er de eneste produksjonene som har negativ utvikling i toårsperioden.

1.2.3.1 Kostnadsutvikling og investeringer

Som det går fram av tabell 3.7 i proposisjonen, økte både driftskostnadene og kapitalkostnadene relativt betydelig fra 2011 til 2012. Driftskostnadene økte med 4,6 pst, særlig på grunn av sterk vekst i kraftfôr- og gjødselkostnadene. Kapitalkostnadene økte med 5,9 pst., særlig pga. økt gjeldsmasse og økt realrente. Fra 2012 til 2013 regner Budsjettnemnda med en total kostnadsvekst på 3,2 pst.

1.2.3.2 Utvikling i sysselsetting

Jordbruket stod for 2,0 pst. av samlet sysselsetting i Norge i 2012, mot 5,5 pst. i 1990. I tillegg leverer mange foretak varer og tjenester til landbruket, og det er en omfattende virksomhet knyttet til foredling og omsetning av landbruksvarer.

På 90-tallet var den gjennomsnittlige årlige nedgangen i antall årsverk 2,4 pst. Etter 2000 har den årlige nedgangen vært klart høyere. For framregningsårene 2012–2014 har Budsjettnemnda forutsatt en nedgang på 4 pst. per år. Med disse forutsetningene er nedgangen i arbeidsforbruk anslått til ca. 2 000 årsverk per år fra 2011 til 2014.

1.2.3.3 Strukturutvikling

Antall jordbruksbedrifter er redusert med 37 pst., eller 26 000 bedrifter, fra 1999 til 2012. Gjennomsnittlig antall dekar per jordbruksbedrift har økt fra 148 dekar i 1999 til 222 dekar i 2012.

Det har vært en vesentlig strukturendring i alle produksjoner. I 2012 var det 9 951 jordbruksforetak med melkeproduksjon, når samdrifter regnes som ett foretak. Dette innebærer en reduksjon i antall bedrifter med melkeproduksjon på 56 pst. i perioden 1999 til 2012. Gjennomsnittlig antall melkekyr per melkebruk økte fra 14 i 1999 til 23 melkekyr i 2012.

Antallet samdrifter med melkeproduksjon økte raskt fram til 2008, for så å gå ned. Nedgangen skyldes i all hovedsak innføringen av kvoteleie fra 1. mars 2009. I 2008 ble det på det meste registrert 2 068 samdrifter, mens det ved kvoteårets start i 2013 ble registrert 1 263 samdrifter. Per 1. mars 2013 utgjorde samdrifter 13 pst. av alle foretak med melkeproduksjon.

Antall dekar korn per bedrift med kornproduksjon økte fra 150 dekar i 1999 til 240 dekar i 2012. Gjennomsnittlig sauebesetning økte fra 42 til 63 sauer. Antallet verpehøner per bedrift økte fra ca. 2 600 til 7 400, når bedrifter med under 500 høner holdes utenom. Gjennomsnittlig besetningsstørrelse for jordbruksbedrifter med avlsgris økte fra 27 til 74 purker per bedrift i samme periode. Strukturutviklingen innebærer generelt at bedriftene spesialiseres.

Andelen leid areal er i gjennomsnitt om lag 42 pst.

1.2.3.4 Overføringene til jordbruket

OECDs PSE-analyser (Producer Support Estimate) viser næringsstøttens andel av jordbrukets samlede brutto inntekt. Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importbeskyttelsen (skjermingsstøtte), dvs. forskjellen mellom verdensmarkedspris og norsk pris. Beregningene skal i prinsippet gi et totalmål for støtten til produsentene. Støttenivået i Norge målt ved PSE-prosenten har i gjennomsnitt vært om lag 60 de siste årene. PSE-prosenten i gjennomsnitt for OECD-land var 19 i 2011.

1.2.4 Bærekraftig utvikling – miljø og klima

1.2.4.1 Økologisk produksjon og forbruk

Regjeringen har som mål at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk i 2020. Satsingen på dette området skjer med utgangspunktet i Landbruks- og matdepartementets handlingsplan Økonomisk, agronomisk – økologisk!

Omsetningen av økologiske matvarer i norsk dagligvarehandel var rekordstor i 2012. Samlet for alle produktgrupper økte omsetningen av økologiske produkter i dagligvarehandelen med 17 pst. i 2012 i sammenliknet med 2011. Totalt ble det omsatt økologiske matvarer for ca. 1,17 mrd. kroner i 2012, tilsvarende 1,2 pst. av totalmarkedet.

De økologiske arealene i 2012 var på ca. 502 000 dekar, og utgjorde ca. 5,1 pst. av det totale jordbruksarealet (medregnet karensareal er andelen 5,6 pst.). Sammenliknet med tidligere år var veksten i 2012 lav; bare 0,1 pst. På fylkesnivå har det ikke vært noen entydig utvikling i økologisk areal i 2012. Utviklingen var positiv i enkelte fylker og negativ i andre.

Det ble for 2012 satt av 44 mill. kroner til prosjekter som skal utvikle økologisk produksjon og forbruk i tråd med handlingsplanen. Disse utviklingsmidlene er forvaltet av SLF og gikk i 2012 til fylkenes arbeid med handlingsplaner, økologiske foregangsfylker, utviklingsprosjekter innen veiledning, produktutvikling og markedsutvikling. I tillegg ble det avsatt 2 mill. kroner til generisk markedsføring av økologiske produkter over Matmerks bevilgning.

1.3 Foredling og omsetning

Foredling og omsetning av jordbruksvarer ligger i hovedsak utenfor jordbruksavtalens virkeområde. Handelspolitiske forhold, markedsordninger, annet regelverk og prisutvikling på råvarer har likevel stor betydning både for næringsmiddelindustri og omsetning.

Betydelige deler av næringsmiddelindustrien foredler norskproduserte råvarer, samtidig som den i økende grad er eksponert for internasjonal konkurranse. Importen av næringsmidler øker, men det gjør også den totale omsetningen av matvarer i Norge. Norsk næringsmiddelindustri (ekskl. fiskevarebransjen) har fått redusert sin hjemmemarkedsandel de siste årene. Hjemmemarkedsandelen er for 2011 anslått til om lag 80 pst., mens den i 1995 utgjorde 89 pst. (NILF, Mat og industri 2012). Landbrukspolitikken, og utformingen av virkemidlene i jordbruksavtalen, må på denne bakgrunn ha alle ledd i kjeden fra jord til bord som perspektiv.

1.3.1 Prisutviklingen på matvarer

På grunn av importvernet for sentrale produkter fra det norske jordbruket påvirkes forbrukerprisene i Norge mindre av internasjonale prissvingninger enn i mange andre land. Forbrukerprisene på mat i Norge har vært nominelt forholdsvis stabile siden sommeren 2009, iflg. SSBs konsumprisindeks. De siste tolv månedene er forbrukerprisene redusert med 1,9 pst. i Norge.

Husholdningenes andel utgifter til mat og alkoholfrie drikkevarer har vært fallende over lang tid. Den nyeste forbruksundersøkelsen (2007–2009) viste at 11,8 pst. av husholdningenes konsum gikk til mat- og alkoholfrie drikkevarer, og 10,6 pst. til mat alene.

Til tross for historisk lav konsumandel er det likevel et høyt prisnivå for matvarer i Norge, sammenlignet med andre europeiske land og våre naboland.

Absolutte prisforskjeller til omverdenen på råvarer og forbruksvarer har betydning for sektorens konkurransekraft. SSBs grensehandelsundersøkelse viser at nordmenn handlet for 11,6 mrd. kroner i forbindelse med dagsturer til utlandet i 2012. Det var en økning på 1 pst. fra året før.

1.3.2 Industri og konkurranseforhold

Produksjonen i norsk jordbruk og næringsmiddelindustri har aldri vært så høy som nå. Til tross for høy norsk produksjon har importen av landbruksvarer vært jevnt økende, noe som innebærer en krevende konkurransesituasjon for næringa.

Importen av landsbruksvarer, målt i verdi, har økt fra om lag 16 mrd. kroner i 2000 til om lag 43 mrd. kroner i 2012. Viktige importvarer er vin og brennevin, bakervarer, oljer, soyabønner, sjokolade, sydfrukter og dyrefôr, herunder landbruksvarer til fiskefôr. Om lag 66 pst. av importen kommer fra EU med Danmark og Sverige som de to største eksportlandene. Over 20 pst. av importen kommer fra GSP-land (u-land), der Brasil er dominerende, og der viktige importvarer er proteinråvarer til fiskefôr og soyabønner. Av importen kommer 1,3 pst. fra de fattigste 64 landene.

Spesielt utsatt for økt importkonkurranse er bearbeidede landbruksprodukter som omfattes av ordningen med råvarepriskompensasjon (RÅK). Verdien av RÅK-importen har økt jevnt de siste årene fra 2,6 mrd. kroner i 1995 til 8,3 mrd. kroner i 2012. Fra 2011 til 2012 økte importen med 5 pst. Bakervarer, sukkervarer og sjokolade er eksempler på viktige importvarer. For norsk næringsmiddelindustri er det en utfordring å beholde eller øke sin markedsandel innenfor det voksende markedet for bearbeidede landbruksvarer. Dette er også viktig for underleverandørene til RÅK-industrien, både primærprodusenter og foredlingsindustri.

Fremtidig utvikling i industrien avhenger av både nasjonale rammebetingelser (råvarepriser, kronekurs og rentenivå) som industrien opererer under, internasjonal konkurranse og industriens egen evne til effektivisering og omstilling. Utviklingen i matvarekjeden har de siste tiårene gått i retning økt vertikal integrasjon, noe som påvirker konkurranseforholdene også for matindustrien. Over noen tiår er det utviklet nye grossist- og distribusjonsløsninger som har påvirket leverandørenes innflytelse over utbudet i dagligvarehandelen. Dagligvarekjedene kontrollerer i dag en svært stor andel av distribusjonen av dagligvarer.

Andelen av dagligvarehandelens egne merkevarer (EMV) er i jevn vekst og utgjør nå i gjennomsnitt 12,6 pst. av samlet omsetning i dagligvaremarkedet. Dagligvarekjedene satser også på oppkjøp av industri og har etablert seg innen bl.a. bakeri-, grønt- og kjøttsektoren. Vertikal integrasjon sammen med stor markedskonsentrasjon i alle tre salgskanaler for mat, er samlet med på å gi de fire dagligvarekjedene stor makt i verdikjeden. Effekten av denne utviklingen vil forsterkes gjennom en eventuell avtale om innkjøp og distribusjon mellom NorgesGruppen og ICA. Konkurransetilsynet har stoppet avtalen midlertidig, og har frist til 30. september for sin endelige beslutning.

1.3.3 Utredning av styrkeforhold i verdikjeden for mat

Matkjedeutvalget avleverte sin utredning 13. april 2011. Som ledd i oppfølgingen av Matkjedeutvalget nedsatte regjeringen et lovutvalg i oktober 2012 som fikk i oppgave å utrede hvordan prinsippet om god handelsskikk og hensynet til forbrukerne best kan ivaretas i lovgivningen. Dagligvarelovutvalget presenterte sin utredning 30. april 2013.

Et enstemmig dagligvarelovutvalg konkluderte med at det er behov for en lov om god handelsskikk og anbefalte at det opprettes et handelstilsyn for å håndheve loven. Forslaget til en lov om god handelsskikk i dagligvarekjeden bygger et stykke på vei på forslaget til regulering framsatt av Matkjedeutvalget, men med et tydeligere forbrukerperspektiv. Lovutvalgets forslag vil bli sendt ut på høring.

Matkjedeutvalget anbefalte også at det ble opprettet en dagligvareportal som skal sammenstille informasjon til forbrukere når det gjelder pris, kvalitet og utvalg. Forbrukerrådet har fått i oppdrag å utrede en mulig ny informasjonsløsning på nettet med frist 5. juni 2013.

1.4 Importvernet og internasjonale forhold

1.4.1 Importvernet for landbruksvarer

Regjeringen legger i Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken – Velkommen til bords til grunn at importvernet fortsatt kommer til å være en bærebjelke i norsk landbrukspolitikk. Importvernet er en forutsetning for å kunne sikre avsetningen av norske landbruksvarer, oppnå fastsatte priser i jordbruksavtalen og utnytte ressursene vi har til matproduksjon. Dette er grunnlaget for en tilfredsstillende inntektsutvikling i jordbruket.

Summen av handelsavtaler og forvaltningen av importvernet er avgjørende rammebetingelser for norsk matproduksjon. Derfor må ulike internasjonale forhandlinger og andre nasjonale prosesser som berører importvernet ses i sammenheng. Regjeringen har i internasjonale forhandlinger om handel med landbruksvarer lagt avgjørende vekt på å sikre handlingsrom for fortsatt å kunne føre en landbrukspolitikk som ivaretar nasjonale mål for landbruket.

1.4.2 WTO Landbruksavtalen og nye forhandlinger

Landbruksforhandlingene er en del av den brede forhandlingsrunden som ble vedtatt på WTOs ministerkonferanse i Doha i 2001. 1. august 2004 ble det vedtatt et rammeverk som la føringer for de videre forhandlingene for landbruksvarer, industrivarer inkl. fisk, tjenester og forenkling av handelsprosedyrer.

Forhandlingsprosessen siden 2009 har ikke lyktes i å oppnå betydelig fremgang på de uløste spørsmålene i forhandlingstekstene fra 2008. Den 9. ordinære ministerkonferansen i WTO avholdes på Bali 3.–6. desember 2013. Medlemslandene i WTO har antydet vilje til å fremforhandle beslutninger for ministermøtet. På landbruksområdet er aktuelle temaer som kan komme opp for beslutning tollkvoteadministrering, støtte for å oppnå matvaresikkerhet og eksportstøtte.

1.4.3 Import fra u-land

Regjeringen iverksatte fra 1. januar 2013 en ny GSP-ordning (General System of Preferences). Toll- og kvotefri markedsadgang for produkter fra land som står på FNs offisielle MUL-liste og alle lavinntektsland med mindre enn 75 millioner innbyggere, blir videreført. Ordningen omfatter nå 59 land.

For 26 andre u-land (GSP+land) ble det gitt tollfri markedsadgang for 51 nye tollinjer og redusert tollsats med 50 pst. for 15 tollinjer. Disse endringene omfatter blomster, grønnsaker, oljer og konserverte grønnsaker og frukter.

1.4.4 EUs landbrukspolitikk og forhandlinger med EU

Landbrukspolitikken er ikke en del av EØS-avtalen, men utviklingen av EUs landbrukspolitikk har likevel betydning for norsk landbruk og næringsmiddelindustri. Prisutviklingen på landbruksproduktene i EU påvirker omfanget av grensehandelen og konkurransekraften til i første rekke RÅK-industrien, som er konkurranseutsatt både på hjemmemarkedet og eksportmarkedet.

EU gjennomgår nå sin landbrukspolitikk fram mot utgangen av 2013 da gjeldende mandater og budsjettfullmakter utløper. Rådet vedtok i februar 2013 langtidsbudsjett for perioden 2014 til 2020 som innebærer en reduksjon i det felles landbruksbudsjettet på mer enn 10 pst. i faste 2011-kroner. Rådet, Kommisjonen og Parlamentet er nå i dialog om en rammeavtale slik at detaljene i den nye landbrukspolitikken kan være på plass innen utgangen av 2013.

Situasjonen i matmarkedet i EU de siste årene har ført til økt oppmerksomhet om styrkeforholdene i verdikjeden og handelens makt til å holde oppe forbrukerpriser selv om produsentpriser faller. EU har iverksatt omfattende arbeid med sikte på tiltak for en bedre fungerende matvarekjede.

Kommisjonen avsluttet i desember 2012 den første fasen av utredningsarbeidet hvor en har kommet fram til en felles forståelse av uredelig handelspraksis. Det er ennå ikke enighet om hvordan regelverket og håndhevingen mot uredelig atferd bør organiseres. Med sikte på å komme i mål med retningslinjer, mest sannsynlig i form av et rammedirektiv som gir rom for ulike nasjonale løsninger, har Kommisjonen frist ut 2014 til å utarbeide en konklusjon. Kommisjonen har uttalt seg forpliktende til å sikre effektiv håndheving, enten bransjebasert eller myndighetsstyrt.

I samsvar med WTO-avtalen fra 1995 kan Norge velge mellom å ha kronetoll eller prosenttoll for om lag 48 pst. av toll-linjene. Disse omfatter alle viktige norske landbruksvarer. Ved framlegging av statsbudsjettet for 2013 foreslo regjeringen prosenttoll istedenfor kronetoll på seks toll-linjer for storfekjøtt, lammekjøtt og ost fra 1. januar 2013. Stortinget gav sin tilslutning til denne omleggingen, jf. Prop. 1 LS (2012–2013) Skatter, avgifter og toll 2013.

Det har vært omfattende kontakt om saken mellom Norge og EU både på politisk nivå og faglig nivå. Fra norsk side er det lagt til grunn at endringene fullt ut er i samsvar med våre internasjonale handelspolitiske forpliktelser.

1.5 Hovedtrekk i avtalen

Avveining av ulike hensyn

Avtalen videreutvikler virkemidlene med grunnlag i landbruks- og matmeldingen. Hver for seg krever målsettingene i meldingen ulike virkemidler for at de skal nås på en mest mulig effektiv måte. Men også landbruks- og matpolitikken krever avveining av ulike hensyn. Økt produksjonsvolum er tillagt større vekt i meldingen, slik at selvforsyningsgraden kan opprettholdes om lag på dagens nivå. Den geografiske produksjonsfordelingen skal videreføres, både for å utnytte lokale produksjonsvilkår best mulig og for å øke kornproduksjonen.

I lang tid har internasjonale anbefalinger og utviklingen av virkemidlene over jordbruksavtalen gått i retning av mindre andel produksjonsavhengig og mer produksjonsnøytral støtte. Det har bidratt til redusert intensitet i produksjonen og større mulighet til å drive aktiv distrikts- og strukturpolitikk. Å stimulere til økt produksjonsvolum tilsier isolert sett en annen vekting av virkemiddelbruken. Den inngåtte avtalen prioriterer økt produksjon, samtidig som også andre mål enn produksjonsvolum skal nås og forpliktelsene i gjeldende WTO-avtale må overholdes.

Jordbruksavtalen påvirker direkte bare en del av bøndenes inntektsdannelse. Hovedsakelig påvirker jordbruksavtalen bruttoinntektene, gjennom budsjettoverføringer og inntektsmuligheter fra markedet, gjennom målpriser og adgang til markedsregulering. På kostnadssiden påvirkes først og fremst kraftfôrkostnadene, gjennom prisene på fôrkorn. I noen grad påvirker virkemidlene i avtalen også kapitalkostnadene. Innenfor disse rammene har bøndene selv ansvar for egen inntekt. Nettoresultatet på hvert bruk er i stor grad resultat av aktiviteter og beslutninger hver enkelt bonde foretar.

1.5.1 Rammen

Jordbrukets brutto inntekter består av inntjening fra markedet og overføringer fra staten. Oppbyggingen av rammen for den inngåtte avtalen er basert på anslag for utviklingen i jordbrukets produksjon, kostnadsutvikling, samt arbeidsforbruk og anslag på lønnsvekst for andre grupper, jf. tabell 2 nedenfor. For de makroøkonomiske størrelsene har partene lagt til grunn SSBs prognoser i Økonomisk utsyn nr. 2/2012, unntatt for årslønnsveksten for lønnsmottagere fra 2012 til 2013, 3 1/2 pst, som er hentet fra revidert nasjonalbudsjett.

Prognosene over innebærer at jordbruket vil få full kostnadskompensasjon og en prosentvis inntektsvekst som andre grupper, med en ramme på 370 mill. kroner, jf. linje A i tabell 1 nedenfor. I avtalen er det lagt til grunn at jordbruket skal ha en nivåheving i inntektene ut over lik prosentvis vekst på 900 mill. kroner, jf. linje B. Total ramme for avtalen blir dermed 1 270 mill. kroner.

Partene er enige om en finansiering av rammen som går fram av tabell 6.2. Målprisene økes fra 1. juli 2013 med en årsvirkning på 580 mill. kroner. Fra 2012 er det vel 50 mill. kroner i overførte midler, som ikke ligger inne i grunnlagsmaterialet fra Budsjettnemnda. Disse midlene disponeres som en del av rammen. Bevilgningen over kapittel 1150 økes med 500 mill. kroner i 2014. Med forutsetningene i tabell 1 nedenfor øker utnyttingen av jordbruksfradraget tilsvarende en inntektsverdi før skatt på om lag 140 mill. kroner.

Rammen legger til rette for en inntektsøkning på om lag 10 1/2 pst., eller vel 31 000 kroner per årsverk fra 2013 før oppgjør, til 2014, når verdien av økt utnyttelse av jordbruksfradraget er inkludert. Deler av rammen får inntektseffekt allerede i 2013. Det vil gi en inntektsøkning på om lag 4 pst. eller vel 11 000 kroner per årsverk i 2013 i forhold til Totalkalkylens opprinnelige budsjett før oppgjør, dersom de foreslåtte økningene i målpriser realiseres fra 1. juli, og ytterligere om lag 20 000 kroner per årsverk i 2014.

Tabell 1 Oppbygging av økonomisk ramme

1) Det er forutsatt 2,7 pst. prisøkning i gjennomsnitt for sektorer uten målpris, som utgjør om lag 1/3 av markedsinntektene.

Tabell 2 Finansiering av rammen

Udisponerte midler

Partene er enige om å omdisponere 76,1 mill. kroner i ledige midler på følgende måte i 2013:

• 63,3 mill. kroner disponeres til prisnedskriving til norsk korn, (post 73.19)

• 12,8 mill. kroner tilføres Landbrukets utviklingsfond (post 50.11)

1.5.2 Andre hovedpunkter

Avtalens fordelingsprofil skal bidra til måloppnåelse i henhold til prioriteringene i Meld. St. 9. Det er særlig lagt vekt på å styrke økonomien i storfekjøtt- og kornproduksjonen og stimulere utvikling og vekst i grøntsektoren. Det er videre lagt vekt på tiltak som kan bidra til økt produksjon, herunder bevilgninger til rådgivning for å styrke agronomien. Samtidig er tilskuddsordningene tilpasset av distrikts- og strukturhensyn. Partene er enige om å sette ned en arbeidsgruppe som skal utrede mulighetene for å målrette virkemidler mot bruk eller områder med spesielle driftsulemper, som for eksempel bratt areal, små teiger og kantsoner.

1.5.2.1 Melk, sau og storfekjøtt

Ammeku/storfekjøtt

• Det etableres et kvalitetstilskudd til storfeslakt innenfor en bevilgning på 165 mill. kroner.

• Driftstilskuddet økes innenfor en ramme på 4,7 mill. kroner.

Melk

• Målprisene på melk økes med 23 øre per liter, tilsvarende 359 mill. kroner.

• Satsene i driftstilskuddet til melkeproduksjon økes med 6 000 kroner i Sør-Norge og 8 000 kroner i Nord-Norge, innenfor en ramme på 63,6 mill. kroner.

• Distriktstilskuddene til melkeproduksjon øker fra sone C og oppover innenfor en ramme på 18 mill. kroner.

• Grunntilskuddet til geitemelk økes med 15 øre per liter.

Sau/lam

• Målprisen på lammekjøtt økes med 3,50 kroner per kg.

• Husdyrtilskuddet økes med 96 mill. kroner begrenset til de første 100 sauer per foretak.

• Tilskudd til norsk ull økes med 1 krone per kg.

Utmarksbeitetilskuddene økes innenfor en ramme på 6,1 mill. kroner for storfe og 25,2 mill. kroner for småfe. Beitetilskuddet til storfe økes innenfor en ramme på 10,3 mill. kroner.

1.5.2.2 Korn og kraftfôr

Det foreslås prisøkninger på korn og oljefrø som vil gi en brutto inntektsøkning i sektoren på om lag 209 mill. kroner ved normalårsavlinger. Målprisene på matkorn økes med 20 øre/kg. Prisnedskrivingstilskuddet til norsk korn økes med 8 øre/kg. Tilskudd til matkorn legges om, som omtalt i kapittel 6.4.1. Prisen på råvarer til mel holdes dermed uendret.

Målprisene på fôrkorn og oljefrø økes med hhv. 18 og 25 øre per kg. Det er anslått at prisøkningen på råvarer til kraftfôr vil få effekt på om lag 70 pst. av kraftfôrkvantumet. Samlet anslår partene at råvarer til kraftfôr vil bli 7 øre/kg dyrere i gjennomsnitt, som følge av avtalen.

Bevilgningen til tilskudd til beredskapslagring av såkorn (post 77.12) økes med 3,5 mill. kroner.

1.5.2.3 Grøntsektoren og poteter

Målprisene for frukt og grønnsaker økes innenfor en ramme på 2,7 pst. Målprisen på matpoteter økes med 25 øre per kg og arealtilskudd til poteter økes med 15 kr/daa. Partene er videre bl.a. enige om å:

• øke avsetningen til Opplysningskontoret for frukt og grønt (post 70.11) med 2 mill. kroner.

• øke avsetningen til Norsk landbruksrådgivning (post 77.13) med 4,5 mill. kroner, knyttet til veiledning innenfor grøntsektoren.

• øke avsetningen til Sagaplant (post 77.15) med 1 mill. kroner.

• øke avsetningen til Graminor (post 77.15) med 2,2 mill. kroner.

• øke avsetningen til tilskudd til fruktlager (post 77.17) med 2 mill. kroner.

• øke kvantumsbegrensning og maksimalbeløp for grønnsaker i distrikts- og kvalitetstilskuddet, tilsvarende 10 pst.

• øke distrikts- og kvalitetstilskuddet til frukt, bær og grønnsaker tilsvarende 10 pst.

1.5.2.4 Norsk landbruksrådgivning

Partene er enige om å styrke og samordne veiledningstjenesten i landbruket. Total avsetning til Norsk landbruksrådgivning i 2014 blir ifølge avtalen på 82,5 mill. kroner.

Herav er partene enige om at avsetningen til HMS-tiltak i landbruket videreføres med 14 mill. kroner. I tillegg avsettes 1 mill. kroner til å dekke økte kostnader i forbindelse med sammenslåing av Landbrukets HMS-tjeneste og Norsk Landbruksrådgivning (NLR). Midlene overføres til NLR og øremerkes HMS-arbeid i landbruket.

Partene er enige om at arbeidet med veiledning om økologisk landbruk innlemmes i NLR sin ordinære portefølje. Det avsettes 6 mill. kroner til dette i 2014. Videre er partene enige om en ekstra satsing på grøntsektoren hos NLR på 4,5 mill. kroner og en generell økning av grunntilskuddet på 4,8 mill. kroner til 48,8 mill. kroner i 2014.

Partene er enige om å be om en rapport fra NLR innen 15. februar 2014. I rapporten skal det gjøres rede for bruken av jordbruksavtalens midler i 2013 og planlagt bruk i 2014, og gjøres en vurdering av organiseringen av rådgivningsenhetene.

1.5.2.5 Landbrukets utviklingsfond

Innvilgningsrammen for Landbrukets utviklingsfond foreslås økt med 53,4 mill. kroner, inkl. rentestøtteordningen i 2014. Bevilgningen til fondet økes med 38 mill. kroner, etter at fjorårets engangsbevilgning på 275 mill. kroner er tatt ut. I tillegg tilføres fondet 12,8 mill. kroner i 2013 av ledige midler på avtalen.

Forslaget innebærer bl.a. følgende:

• Rammen for innvilging av investeringsstøtte under BU-ordningen økes med 20 mill. kroner. Maksimal tilskuddssats økes til 33 pst. og maksimalt tilskudd per prosjekt økes til 1 mill. kroner.

• Tilskudd til SMIL-ordningen økes med 5 mill. kroner til 225 mill. kroner, inkl. tilskudd til drenering, i 2014.

• Tilskudd til bioenergi økes med 5 mill. kroner.

• Det planlegges en ny enhet med ansvar for matkultur i tilknytning til Matmerk. Matmerk får en samlet bevilgning på 56 mill. kroner i 2014.

• Det etableres områderettede tiltak for fjellandbruket i 6 fylker med en årlig ramme på til sammen 6 mill. kroner i 3 år.

1.5.2.6 Miljø- og klimatiltak

Avtalen innebærer at ordningene innenfor nasjonalt miljøprogram videreføres.

• Bevilgningen til Regionale miljøprogram økes med 20 mill. kroner, herunder 5 mill. kroner til styrket setersatsing.

• Tilskudd til SMIL-ordningen økes med 5 mill. kroner som nevnt under LUF.

• Tilskudd til leveranser av husdyrgjødsel til biogassanlegg økes med 1 mill. kroner.

• Tilskudd til bevaringsverdige storferaser økes til 2 000 kroner per dyr.

1.5.2.7 Økologisk jordbruk

Avtalen innebærer at samlet avsetning til økologisk produksjon blir 122,6 mill. kroner i 2014:

• Omleggingstilskuddet avvikles og erstattes med arealtilskudd innenfor uendret ramme.

• For å legge til rette for økte priser på økologisk korn økes prisnedskrivingstilskuddet med 8 øre per kg fra 1. juli 2013 og ytterligere 40 øre per kg fra 1. juli 2014.

• 6 mill. kroner fra utviklingsmidlene flyttes til grunntilskuddet til Norsk landbruksrådgiving for veiledning og oppfølging av «Gratis førsteråd».

• 7 mill. kroner fra utviklingsmidlene (fylkesvise handlingsplanmidler) flyttes til regionalt næringsprogram (BU).

• Den resterende bevilgningen til utviklingstiltak økes med 1 mill. kroner.

1.5.2.8 Velferdsordningene

• Satsene for tilskudd til avløsning ved ferie og fritid økes med 3,9 pst. og maksimalbeløpet per foretak heves med 3 000 kroner til 72 000 kroner.

• Maksimal dagsats for tilskudd til avløsning ved sykdom mv. økes fra 1 400 til 1 500 kroner. Endringen vil også styrke landbruksvikarordningen.

• Minimumsalderen for avløsere reduseres fra 16 til 15 år.

• Tilskuddet til HMS-arbeid i landbruket økes med 1 mill. kroner og overføres til Norsk landbruksrådgivning fra 2014, jf. punkt 6.5.4.

• SLF skal til jordbruksoppgjøret i 2014 utrede utvidelser av ordningen med tilskudd til sykdomsavløsning.

1.6 Justeringer i prisutjevningsordningen for melk

1.6.1 Bakgrunn

Markedsordningen for melk består av importvern, målprissystem, kvoteordningen som regulerer primærproduksjonen, markedsregulering ved Omsetningsrådet og prisutjevningsordningen for melk (PU). Prisutjevningsordningen for melk har som formål å regulere prisdifferensieringen av melk som råvare til ulike anvendelser, og samtidig gi melkeprodusenter muligheter for å kunne realisere jordbruksavtalens målpriser på melk, uavhengig av melkeanvendelse og lokalisering av produksjonen.

Situasjonen i meierivaremarkedet var preget av uro, konflikt og rettssaker gjennom flere år, noe som var uheldig for alle aktører. På bakgrunn av dette gjorde regjeringen i 2007 endringer i prisutjevningsordningen for melk som la ytterligere til rette for konkurranse i markedet for meierivarer.

1.6.2 Evaluering. Justeringer i regelverket

Regjeringen varslet i allerede i St.prp. nr. 77 (2006–2007) Om jordbruksoppgjøret 2007 at de konkurransepolitiske tiltakene skulle evalueres etter 5 år.

Statens landbruksforvaltning (SLF) gjennomførte i løpet av 2012 evalueringen (SLF-rapport nr. 22/2012 Evaluering av konkurransepolitiske tiltak i prisutjevningsordningen for melk). SLF konkluderer med at det blir gradvis økt konkurranse i det norske markedet, og at Tine SA taper markedsandeler. Regjeringens konkurranserettede tiltak har virket etter hensikten. De konkurranserettede tiltakene må videreføres for å bidra til at man fortsatt skal ha flere aktører i meierivaremarkedet, men det er ikke behov for ytterligere slike tiltak.

LMD sendte 1. februar 2013 ut et konkret forslag til justeringer av forskrift om prisutjevningsordningen for melk på høring med høringsfrist 18. mars 2013. Ordningene skal ligge fast for perioden fram til neste evaluering. Dette er viktig for stabiliteten i rammevilkårene til aktørene. Samtidig vil en evaluering gi en ny faglig gjennomgang som grunnlag for videre vurdering av ordningene. Ordningene er rammet inn av kriteriet om at Tine må være dominerende aktør i det enkelte markedet for at disse særordningene skal kunne tre i kraft.

Med bakgrunn i evalueringen og høringen foretok Landbruks- og matdepartementet 29. mai 2013 følgende justeringer i prisutjevningsordningen for melk, med virkning fra 1. juli 2013:

• Satsen for differensierte avgifter og tilskudd økes med to øre til 27 øre

• Satsen for særskilt distribusjonstilskudd til Q-meieriene reduseres med 10 øre til 50 øre, mens volumgrensen øker med 20 mill. liter til 100 mill. liter. Ordningen skal fremdeles være begrenset til Q-meieriene.

Det gjøres ingen prinsipielle endringer i ordningen med spesiell kapitalgodtgjørelse til Q-meieriene. SLF skal endre sin praksis slik at grunnlaget i beregningsmodellen blir ajourført hvert år.

Regjeringen legger opp til at man på bakgrunn av erfaringene skal evaluere de konkurransepolitiske tiltakene etter fem år.