Utkastet til ny obduksjonslov omfattar medisinske
obduksjonar. Den nye lova blir avgrensa mot rettsmedisinske obduksjonar,
som er regulert av straffeprosessloven § 228 om sakkyndig likundersøking
og Påtaleinstruksen.
I 1985 blei det utført over 6 000 medisinske
obduksjonar. I 2013 var det tilsvarande talet 2 181. Obduksjonsverksemda
er viktig for undervisning, kvalitetssikring av den kliniske verksemda
og utarbeiding av helsestatistikk. Under 10 pst. av alle døde blir
obdusert, og det er eit mål å auke talet på obduksjonar.
Departementet foreslår at den nye lova får ein formålsparagraf
som gjer det tydelegare at dei formåla som reglane om obduksjon
faktisk fremjar i dag, blir vidareførte, dvs. å bidra til at obduksjonar
blir gjennomført på ein verdig måte samtidig som dei bidrar til
auka kunnskap om dødsprosessar og dødsårsakar, kvalitetssikring
av helsevesenet samt legg til rette for undervisning og tileigning
av kunnskap.
Departementet sluttar seg til utvalet si vurdering av
at reglane bør vere felles for alle medisinske obduksjonar og at
verkeområdet for lova derfor bør utvidast slik at skiljet mellom
obduksjon av pasientar som døyr heime, på veg til eller i sjukehus
eller liknande institusjon blir oppheva.
Departementet er samd i at det kan vere ein
fordel at reglane for medisinsk og rettsmedisinsk obduksjon så langt
det er formålstenleg, er like. På den andre sida er det ulike omsyn
som ligg bak reglane om medisinsk og rettsmedisinsk obduksjon, noko som
kan tilseie ulike regelverk. Departementet er derfor komme til at
verkeområdet for den nye obduksjonslova bør avgrensast til medisinske
obduksjonar. Departementet ser for øvrig behov for å klargjere kva reglar
som gjeld for forsking på biologisk materiale som er tatt ut i samband
med ein rettsmedisinsk obduksjon.
Departementet sluttar seg vidare til intensjonane til
utvalet om at obduksjonslova berre skal regulere sjølve obduksjonen
og bruk av organ mv. som er tatt ut i samband med obduksjonen til
undervisning og forsking.
Departementet foreslår å føre vidare regelen
om at ein medisinsk obduksjon ikkje kan setjast i gang før det er
avklart at det ikkje vil bli kravd rettsmedisinsk obduksjon. Det
bør gå fram av obduksjonslova at obduksjonen skal avbrytast og politiet
underrettast utan opphald, dersom det under ein medisinsk obduksjon
blir avdekt forhold som tydar på unaturleg død.
Departementet foreslår å tydeleggjere at dei
regionale helseføretaka har ansvar for å sikre nødvendig kompetanse
og kapasitet for gjennomføring av medisinske obduksjonar. Departementet
meiner at dette vil gjere det tydeleg at obduksjonsverksemda er
ein normal del av oppgåvene til spesialisthelsetenesta og at det
vil kunne bidra til å auke talet på obduksjonar.
Departementet foreslår at den legen som konstaterer
at døden har inntreffe, så langt det er mogeleg, skal vurdere om
det bør gjennomførast ein medisinsk obduksjon. Legen skal også dokumentere
at vurderinga er gjort.
Departementet støttar forslaget frå utvalet
om at det skal leggjast stor vekt på den avdøde si innstilling til
obduksjon.
Departementet er samd med utvalet i at det vil vere
ei unødvendig belastning for sjuke menneske å krevje at det blir
innhenta førehandssamtykke til obduksjon. Dersom ein skulle krevje
eit uttrykkeleg samtykke frå avdøde, vil det sannsynlegvis føre
til ein ytterlegare nedgang i obduksjonsfrekvensen.
Departementet foreslår at medisinske obduksjonar
også skal kunne gjennomførast når det ikkje er grunn til å tru at
den avdøde ville ha motsett seg ei slik undersøking. Departementet
foreslår at dei pårørande, så sant det er mogeleg, skal spørjast
om det ligg føre forhold som tilseier at den avdøde ville ha motsett
seg obduksjon. Dei næraste pårørande til den avdøde skal framleis
kunne motsette seg obduksjon.
Departementet foreslår at næraste pårørande
til avdøde, så sant det er mogeleg, skal informerast om at det er
ønskeleg med obduksjon, kva den inneber og om mogelegheita for å
nekte obduksjon.
Rettsmedisinsk obduksjon og medisinsk obduksjon
av særlege grunnar kan utførast uavhengig av ønska til avdøde, og
skal derfor prioriterast før ei erklæring om avgjeving av kroppen
til undervisning og forsking.
Departementet foreslår at det framleis berre
skal vere legar som kan setje fram krav om obduksjon.
Reglane i dagens transplantasjonslov er svært knappe.
Departementet ser det som ønskeleg at fleire av dei sentrale reglane
om gjennomføringa av obduksjonar blir tatt inn i lova.
Helseføretaka har ei generell plikt til å sørgje
for at verksemda er forsvarleg og foreslår derfor at det ikkje skal
gjevast detaljerte reglar i lova om kven som skal kunne gjennomføre
medisinske obduksjonar.
Departementet sluttar seg til forslaga frå utvalet om
at det skal gå fram av lova at organ og anna materiale kan takast
ut av kroppen for nærare undersøking og prøvetaking. Departementet
støttar også forslaget om at det skal gå fram av lova at organ skal leggjast
tilbake i kroppen når undersøkinga og prøvetakinga er avslutta,
med mindre formålet med obduksjonen krev at organet må behaldast
for å sluttføre undersøkinga, eller organet skal brukast til undervisning.
Helsepersonell og helsefagstudentar skal framleis kunne få undervisning,
under dette opplæring i behandlingsteknikkar, i samband med medisinske obduksjonar.
Departementet ønsker å framheve at pårørande som
ikkje brukar retten til å nekte sjølve obduksjonen, kan nekte bruk
av biologisk materiale frå medisinske obduksjonar til forsking og
undervisning. Departementet foreslår derfor at regelen som i dag
står i forskrift om obduksjon, blir flytta til obduksjonslova.
Dei pårørande har ikkje rett til å nekte rettsmedisinske
obduksjonar. Departementet legg imidlertid til grunn at helseforskningsloven
§ 21 også gjeld for forsking på biologisk materiale som blir tatt
ut i tilknytning til ein rettsmedisinsk obduksjon. Departementet
foreslår at helseforskningsloven § 21 blir endra slik at dette kjem
tydelegare fram. Forskingsprosjektet må dermed følgje reglane i
obduksjonslova, mellom anna om informasjon til pårørande og dei
pårørande sin rett til å nekte obduksjon. Det kan ikkje forskast
på materialet når det er grunn til å tru at den avdøde ville ha
motsett seg slik forsking.
Folkehelseinstituttets praksis rundt forsking
på biologisk materiale som er tatt ut i samband med rettsmedisinske
obduksjonar på små barn, har fått merksemd i media og i Stortinget.
Helsetilsynet har opna tilsynssak mot obduksjonsverksemda ved Folkehelseinstituttet.
Departementet avventar Helsetilsynets rapport frå tilsynet.
Departementet ser det som svært viktig at det også
i framtida kan brukast lik i undervisninga av medisinstudentar og
anna helsepersonell.
Departementet foreslår at formålet med obduksjonslova
mellom anna skal vere å bidra til at avgjeving og anna behandling
av lik blir utført på ein verdig måte med respekt for den avdøde
og dei pårørande og å legje til rette for kvalitetssikring i helsevesenet
og for undervisning og tileigning av kunnskap.
Departementet foreslår at personar som har fylt 18
år skal kunne samtykje til at kroppen deira kan brukast i undervisning
og forsking etter at dei er døde. Dersom det kan godtgjerast at
det er i tråd med ønsket til den avdøde, skal også den næraste pårørande
kunne samtykje til at kroppen kan brukast i undervisning og forsking.
Samtykke til bruk av lik til undervisning og forsking skal vere
skriftlege.
Departementet foreslår at det skal gå fram av lova
at departementet framleis skal peike ut institusjonar som skal kunne
krevje å få utlevert lik til undervisning og forsking. Etter ein
obduksjon vil liket vere ueigna for anatomiundervisning. Det blir
derfor foreslått at lik ikkje skal kunne krevjast utlevert før det
er avklart at det ikkje vil bli kravd rettsmedisinsk obduksjon og
at det ikkje ligg føre særlege grunnar til at den avdøde bør obduserast.
Departementet foreslår at liket som hovudregel skal
tilbakeførast til dei pårørande for kremasjon innan to år etter
dødsfallet. Dei pårørande skal likevel framleis kunne samtykje til
at institusjonen kan behalde liket, eller delar av liket, utover
to år. Dersom den avdøde ikkje har pårørande, skal departementet kunne
samtykje til at institusjonen kan behalde liket, eller delar av
liket, utover to år.
Departementet er vidare samd med utvalet i at restriksjonane
på gravlegging og til å føre lik ut av landet ved mistanke om unaturleg
dødsfall, bør vidareførast. Departementet støttar også forslaget
frå utvalet om at departementet skal kunne gi forskrift om krav
til dokumentasjon ved utførsel av lik.
Implantat som kan eksplodere vil kunne skade kremasjonsovnar.
Dei må derfor fjernast før kremasjonen finn stad. Av omsyn til avdøde,
og pårørande til avdøde, må fjerning av implantat gjerast på ein forsvarleg
måte. Departementet foreslår at nødvendig uttak av implantat før
kremasjon skal utførast av helsepersonell.
Departementet ser at dei generelle saksbehandlingsreglane
i forvaltningsloven og pasient- og brukerrettighetsloven kapittel
7 ikkje passar i donasjons-, transplantasjons- og obduksjonsverksemdene.
Departementet foreslår derfor ein hovudregel om at forvaltningsloven
kapittel IV, V, VI og VIII og klagereglane i pasient-
og brukerrettighetsloven ikkje skal gjelde for vedtak som blir treft
etter den nye transplantasjonslova og vedtak om obduksjon etter
den nye obduksjonslova. Departementet ser likevel ikkje same grunn
til å gjere unntak for avgjerder om utgreiing, oppfølging og kompensasjon,
sjå utkastet til ny transplantasjonslov §§ 9 og 18. Desse paragrafane gir
rett til ytingar som det bør kunne klagast på, på same måte som
avgjerder etter pasient- og brukerrettighetsloven. Departementet
foreslår derfor at slike avgjerder skal vere omfatta av klagereglane
i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7.
Tilsvarande bør pårørande kunne klage på avgjerder
om obduksjon i særlege tilfelle. Avgjerda kan vere i strid med viljen
til dei pårørande, og det er fylkesmannen som tar avgjerda. Avgjerda
bør derfor på vanleg måte vere omfatta av forvaltningsloven.
Donasjons- transplantasjons-, og obduksjonsverksemder
er spesialisthelsetenester, og såleis omfatta av påleggs- og sanksjonsheimlane
i spesialisthelsetjenesteloven og helsepersonelloven. Det er naturleg
at verksemdene er underlagt dei same påleggs- og sanksjonsreglane
uavhengig av om det konkrete forholdet er regulert av dei generelle
helselovene eller av den nye transplantasjonslova eller den nye
obduksjonslova. Departementet støttar derfor utvalet si vurdering
av at det bør gå fram av dei nye særlovene at brot på lova og forskrifter
etter lova kan føre til pålegg om retting, tvangsmulkt og bøter
eller fengsel i inntil tre månader.
Komiteen mener det
er positivt at loven vil få en egen formålsparagraf og stiller seg
bak denne. Det sentrale formålet med loven er å bidra til at obduksjoner
og behandling av lik skjer på en verdig måte, gi kunnskap om dødsårsaker
og bidra til en pålitelig dødsårsaksstatistikk og legge til rette
for bedre kvalitet og kunnskap i helsetjeneste og undervisning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, mener det er riktig
å fortsatt skille rettsmedisinske obduksjoner ut fra obduksjonsloven
og at disse reguleres i straffeprosessloven.
Komiteen mener det
er riktig at obduksjonsloven også skal gjelde for dødsfall utenom
institusjon, ved at skillet mellom pasienter som dør hjemme, på vei
til eller i sykehus eller lignende institusjon, oppheves.
Komiteen mener det er vesentlig
å øke antall obduksjoner, og mener en plikt til å vurdere obduksjon
ved alle dødsfall kan påvirke dette.
Komiteen mener loven er et godt
redskap for å sikre flere obduksjoner, samtidig som respekten for avdødes
og pårørendes integritet og vilje ivaretas. Komiteen er
enig i at pårørende skal gis reell mulighet til å motsette seg obduksjon.
Komiteen mener gjeldende transplantasjonslov
i liten grad regulerer gjennomføring av obduksjoner, og støtter
de presiseringer rundt dette som kommer i ny obduksjonslov. Komiteen presiserer
at helseforetakene har ansvar for at obduksjoner gjennomføres på
forsvarlig vis, og viser til at departementet kan gi mer detaljerte
regler i egen forskrift.
Lik inngår som en viktig del av undervisning
og forskning ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Komiteen mener
tilgang på lik er viktig for å opprettholde forsvarlig nivå på norsk helseundervisning
og forskning. Det er derfor vesentlig at dette er forsvarlig regulert
og sikrer tillitsfull og verdig behandling, og komiteen viser
til at departementet kan gi mer detaljerte regler om dette i egen
forskrift.
Komiteen støtter en fortsatt
streng regulering av bruk av fostervev til forskning. Komiteen støtter
også endringene som er foreslått i helseforskningsloven,
som gir pårørende rett til å nekte uttak av biologisk materiale
til bruk i undervisning og forskning i forbindelse med
rettsmedisinske obduksjoner, samt rett til informasjon om dette
– den samme retten som gis i forbindelse med medisinske obduksjoner etter
utkastet til ny obduksjonslov § 7.
Komiteen slutter seg til de nødvendige
endringer i andre lover nevnt i proposisjonen, samt opphevingen
av lov 4. juni 1898 inneholdende visse Bestemmelser om Behandlingen
av Lig.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til lovforslaget som gjelder obduksjon. Nesten 50 prosent av obduksjonene
som gjøres i Norge er rettsmedisinske, og vi har fått signaler fra
Rettsmedisinsk forening om at det er ønskelig at rettsmedisinske
obduksjoner inkluderes i denne lovgivningen, da denne type obduksjoner
ikke inkluderes i regjeringens forslag. En tydeliggjøring og konkretisering
i lovtekst av denne type obduksjoner kan bidra til å forebygge krevende
situasjoner, slik som våren 2014 hvor Folkehelseinstituttets praksis rundt
forskning på biologisk materiale fra små barn som døde plutselig
og uventet – uten at foreldrene var gitt mulighet til å reservere
seg – ble slått opp i tabloidpressen.
Dette medlem mener rettsmedisinske
obduksjoner bør inkluderes i obduksjonsloven, og fremmer derfor
følgende forslag:
«I lov om obduksjon og avgjeving av lik til
undervisning og forsking skal § 2 Verkeområde første ledd lyde:
Lova gjeld for medisinsk obduksjon og donasjon av
lekam til undervisning og forsking og anna behandling av lik. Reglane
i § 7 gjeld tilsvarande for forsking på biologisk materiale som
er tatt ut i samband med ein rettsmedisinsk obduksjon. Paragraf 8 første
og tredje ledd gjeld tilsvarande for rettsmedisinske obduksjonar.»
Dette medlem viser
til at Folkehelseinstituttet mener en tydeliggjøring av rettsmedisinsk
obduksjon i lovtekst og informasjonstiltak rettet mot pårørende
når det gjelder obduksjon og uttak til videre forskning, er viktig
og nødvendig. De stiller seg derimot kritisk til et formkrav slik
Den norske patologforening ønsker, da Rettsmedisinsk forening og
Folkehelseinstituttet mener pårørendes reservasjonsrett er et tilstrekkelig
og godt vern. Disse aktørene mener et slikt formkrav er en tungvint
ordning som vil legge beslag på allerede knappe ressurser og kan
forsinke prosesser ytterligere. Dette medlem støtter
denne vurderingen. Dette medlem viser til at både Rettsmedisinsk
forening, Folkehelseinstituttet og Foreningen for uventet barnedød
støtter de videreføringer i nåværende lov som gir pårørende reservasjonsrett,
men hvor det ikke er et formkrav.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til at Helsedirektoratet har fått
i oppdrag å lage retningslinjer om informasjon om obduksjon og forskning
til pårørende når et lite barn dør. Her tydeliggjøres retten til å
reservere seg mot videre forskning. Disse medlemmer merker
seg de viktige signaler fra fagmiljøene, og mener reservasjonsrett
i kombinasjon med nødvendige og styrkede informasjonstiltak, slik
lovforslaget legger opp til, er den riktige veien å gå.