Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ruth Grung, Tove Karoline Knutsen, Freddy de Ruiter, Niclas Tokerud og Karianne O. Tung, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet, lederen Kari Kjønaas Kjos, Harald T. Nesvik og Morten Wold, fra Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, fra Venstre, Ketil Kjenseth, og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, slutter seg til regjeringens forslag til ny ordning for dekning av utgifter til pasientreiser. Komiteen viser til at forslaget følger opp Stortingets behandling av Meld. St. 9 (2012–2013) Én innbygger – én journal, hvor den daværende helse- og omsorgskomiteen enstemmig gikk inn for å forenkle ordningen for refusjon av pasientreiser.

Komiteenviser til at det er det offentliges ansvar å gi hele befolkningen likeverdig tilgang til nødvendige helse- og omsorgstjenester, og at formålet med ordningen for dekning av utgifter til pasientreiser er at reiseutgiftene ikke skal være til hinder for at pasienten kan motta nødvendig undersøkelse eller behandling. Komiteen viser videre til at dagens pasientreiseordning krever at pasientene tar vare på kvitteringer og annen dokumentasjon og sender dem inn manuelt. Saksbehandlingen hos pasientreisekontorene er tidkrevende. Komiteen mener forenklingen – med standardsats, færre dokumentasjonskrav og elektronisk innsending av refusjonskrav – vil komme både pasientene og helseforetakene til gode. Det blir enklere for pasienten, og administrasjonskostnadene blir lavere.

Komiteen viser videre til at forslaget om å innføre en ny standardsats som hovedregel ved dekning av utgifter til pasientreiser, vil dempe rapporteringsbyrden som i dag ligger på pasientene, samtidig som det minsker den administrative jobben rundt behandling av refusjonssøknader. Komiteen mener samtidig unntakene fra hovedregelen er godt begrunnet, og ivaretar hensynet til dem som av forskjellige grunner ville blitt uheldig rammet av en ny hovedregel for refusjon.

Komiteen merker seg at Helse Nord i sitt høringssvar har bemerket at reiser som overstiger 300 km, skal dekkes etter billigste rutegående transportmiddel. Helseforetaket peker på at det er i intervallet mellom 200 og 300 km at skillet mellom billigste reisemåte og standardsats kan bli størst, og der mange pasienter som reiser innen denne avstanden vil kunne komme dårlig ut. Komiteen antar at dette kan gjelde for flere regioner, og ber regjeringen løpende vurdere situasjonen, slik at man kan justere ordningen dersom det blir nødvendig.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet merker seg tall fra Transportøkonomisk institutt, som viser at for reiser inntil 300 km benyttes bil i 80 prosent av tilfellene. For reiser lengre enn 300 km, halveres bilbruken til fordel for fly.

Komiteen støtter også forslaget om å lovfeste hjemler for tilbakekreving og tvangsinndrivelse av feilutbetalinger av stønad til pasientreiser etter mønster av tilsvarende bestemmelser i folketrygdloven. Komiteen mener det er riktig – og viktig – at bestemmelsen gir grunnlag for at krav kan frafalles når det foreligger særlige grunner, eller ved aktsom god tro.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er glade for at regjeringen har tatt ansvar for å endre dekning av utgifter til pasientreiser. Flere tidligere helseministre har fått spørsmål på bordet om hva man bør gjøre for å sikre brukerne av pasientreiser et tilfredsstillende system som sikrer dette, uten at det har blitt fulgt opp i lovforslag eller forskrifter.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener den foreslåtte endring for pasientreiser representerer en viktig forbedring og forenkling for pasientene. Disse medlemmer er imidlertid bekymret over tilbakemeldinger om at mange finner ordningene som gjelder for pasientreisene, tungvint og belastende. Særlig eldre mennesker og pasienter med svekket allmenntilstand melder at regelverk og praktisering av dette ofte representerer en ekstra byrde når man trenger sykehusbehandling. Disse medlemmer mener regjeringen bør ta en bredere gjennomgang av hele regelverket for pasientreiser, for eventuelt å endre på bestemmelser som kan føre til urimelig belastning for pasientene når det gjelder bestilling, reisemåte og ventetider.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener det er en reell problemstilling at en del pasienter, særlig eldre og andre med spesielle utfordringer, sliter med å navigere i systemet. Det som nå er foreslått i lov og forskrift på pasientreiseområdet, er nettopp å gjøre det enklere for pasienter å få refundert utgifter ved reiser til helsetjenester. Formålet med forslaget er å forenkle ordningen for brukerne, tilpasse regelverket til elektroniske prosesser og legge til rette for enklere og mer effektiv saksgang. Endringene er særlig knyttet til pasientreiser uten rekvisisjon, utgifter ved reiser pasienten kreve refundert i etterkant.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til betydningen av at egenandeler skal holdes lave, både for overnatting ved nødvendig behandling og for reise. Disse medlemmer viser til ovennevnte innstilling som peker på at egenandelen for reiser ved «fritt sykehusvalg» er høyere dersom pasienten velger spesialist, sykehus eller røntgeninstitutt utenfor egen helseregion, enn om pasienten velger tilsvarende i egen helseregion. Disse medlemmer viser til Arbeiderpartiets merknad i Innst. 11 S (2014–2015), der det heter:

«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet går inn for å kutte egenandel ved bruk av av ‘fritt sykehusvalg’ til andre regioner til samme nivå som for egen region - fra 400 til 135 kroner hver vei.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at en betydelig kostnad for mange pasienter knytter seg til overnatting, og at det er beklagelig at regjeringen har kuttet i overnattingsgodtgjørelsen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser i den forbindelse til at Arbeiderpartiet og Senterpartiet ville rette opp dette kuttet i sine alternative statsbudsjetter. Disse medlemmer viser til merknad i Innst. 11 S (2014–2015), der det heter:

«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener at egenandelen for overnatting i forbindelse med behandling må oppjusteres for å ivareta prinsippet om likeverdig helsetilbud.»

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser også til Innst. 11 S (2014–2015) der Senterpartiet hadde følgende merknad:

«For pasientar som på grunn av lange reiseavstandar må overnatte før og etter poliklinisk undersøking eller behandling, aukar Senterpartiet overnattingsgodtgjersla for å skape mest mulig likeverdig tilgang til sjukehusbehandling, uansett kor ein bur eller kven ein er.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener regjeringen må erkjenne at støtte til overnatting for en del pasienter er viktigere eller like viktig som støtte til reise, og forventer at dette tas hensyn til i kommende budsjetter.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet tilbakeviser påstanden om at regjeringen har kuttet i overnattingsgodtgjørelsen. Budsjettet til regjeringen Stoltenberg II som det vises til, ble ikke vedtatt. Således medfører det ikke riktighet at regjeringen har kuttet i overnattingsgodtgjørelsen. Refusjonssatsen for overnattingsdøgn økte derimot fra 350 til 500 kroner i årene 2013 til 2014. Ifølge nettsiden pasientreiser.no økte refusjonssatsen til 520 kroner per døgn i 2015. Satsen er altså langt høyere nå, enn de årene Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti satt i regjering.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil bemerke at den rød-grønne regjeringen i framlegg til statsbudsjett for 2014 foreslo en dobling av refusjonssatsen for overnatting ved pasientreiser, fra 350 kroner til 700 kroner per døgn, for å nærme seg de reelle kostnadene pasientene har ved overnatting. Dette forslaget ble ikke vedtatt av det nye borgerlige flertallet på Stortinget. Det innebærer i realiteten et dårligere tilbud til pasientene sammenlignet med budsjettforslaget fra den rød-grønne regjeringen. Dette rammer spesielt pasienter fra distriktene som må oppholde seg utenfor eget bosted når man trenger sykehusbehandling.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til de høringsinstansene som påpeker at systemet for godtgjørelser må ta høyde for geografiske forskjeller. Blant annet mener Pasientombudet i Finnmark at det er urimelig at pasienter med få reisealternativ må vente svært lenge for eksempel på billigste flyavgang. Disse medlemmer mener at slike lange ventetider kan utgjøre en betydelig merbelastning i en sykdomssituasjon, og viser her også til at kostgodtgjørelsen i forbindelse med pasientreiser er relativt lav. Disse medlemmer mener at kostgodtgjørelse og aksepterte ventetider må ses i sammenheng.

Disse medlemmer viser til at Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) i sin høringsuttalelse tar opp at pasienter som av helsemessige årsaker må benytte egen bil, etter de nye reglene kan risikere ikke å få dekket faktisk utgift, men at de som velger drosje får det. Dette er i tilfelle en urimelighet som disse medlemmer mener det må rettes opp i. FFO, Revmatikerforbundet og andre har også i høringen og ellers tatt opp at pasienter som får bestilt drosje via pasientreisekontorene (helseforetakene), ofte opplever å måtte vente lenge og mottar et dårligere tilbud enn om de bestilte drosjen selv. Disse medlemmer mener at høringsinstansene må lyttes til med sikte på å få ordningene med bestilling til å fungere i tråd med pasientenes behov. Mange pasienter opplever ventetid som en betydelig merbelastning i en sykdomssituasjon.

Disse medlemmer viser til at det er bred enighet om at de foreslåtte endringene i proposisjonen vil gjøre reiseoppgjøret enklere for pasienter som skal ha behandling utenfor eget bosted. Likevel mener disse medlemmer at det er viktig å ha et skarpt blikk på spesielle pasienter eller brukeres situasjon når det gjelder regelverk og praktisering av dette, slik at man kan unngå at enkelte grupper kommer dårligere ut.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til helseministerens svar i Dokument nr. 15:867 (2014–2015), hvor det presiseres at en skjønnspreget regel om «rimelig» ventetid vil være vanskelig å praktisere og vil kreve store ressurser til saksbehandling. En mer detaljert regulering, med ulike tidsmessige grenser, vil ganske fort bli feil i møte med virkeligheten. Den valgfriheten som er lagt inn i den nye ordningen, vil imidlertid avhjelpe noen av problemene. Både standardsats og dekning av billigste rutegående transport ved reiser over 300 kilometer gir pasientene økt valgfrihet.