Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Hege Haukeland Liadal, Sonja Mandt, Arild Grande og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Kjartan Berland, lederen Svein Harberg og Kårstein Eidem Løvaas, fra Fremskrittspartiet, Morten Stordalen og Ib Thomsen, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, viser til forslag om endringer av barnevernloven som utvider muligheten til å pålegge hjelpetiltak i familier. Det finnes i dag et vakuum mellom frivillige hjelpetiltak og omsorgsovertakelse i barnevernloven som er uheldig av hensynet til barns sikkerhet. Dette bekreftes blant annet av Barneombudet og Norsk barnevernlederorganisasjon (NOBO). Der barnets foreldre motsetter seg hjelp fra barneverntjenesten vil barneverntjenesten i dag ikke ha mulighet til å gi barnet den hjelpen det trenger og/eller etterspør, med mindre situasjonen blir så alvorlig at vilkårene for omsorgstiltak er til stede.

Forslaget tar sikte på å sikre barn rett til hjelp selv der barnets foreldre ikke ønsker at barnet og/eller familien mottar hjelp. Komiteen merker seg at forslaget vil gi barneverntjenesten muligheten til å pålegge kompenserende tiltak, omsorgsendrende tiltak og kontrolltiltak i hjemmet, dersom visse vilkår er oppfylt. Hensikten med forslaget er både å sikre barn rett til hjelp fra barneverntjenesten og forsøke å redusere behovet for omsorgstiltak, noe som har steget kraftig de siste ti årene. Beslutningen om pålegg av hjelpetiltak skal fattes av fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.

Komiteen er opptatt av å forebygge behov for omsorgstiltak der dette er mulig. Der det er håp om at familier med utfordringer vil kunne fungere tilfredsstillende ved bruk av hjelpetiltak, må hjelpetiltak gis. Målet må være at flest mulig barn får vokse opp i sine biologiske familier der det er mulig.

I mange tilfeller vil barn og deres foreldre kunne holde sammen dersom hjelp kan gis i større grad enn i dag. Komiteen viser til høringsuttalelsen fra Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker:

«I flere tilfeller er det også sannsynlig at effekten av denne eventuelle endringen vil innebære at drastiske inngrep som omsorgsovertakelser kan unngås.»

Komiteen viser også til høringsuttalelsen fra Barneombudet:

«Det er også svært uheldig at familier som kunne ha unngått en omsorgsovertakelse ikke får hjelp i tide fordi foreldrene motsetter seg dette.»

Komiteen viser til at 28. november 2014 ble det nedsatt et barnevernlovutvalg som blant annet vil vurdere rettighetsfesting av barnevernloven. Komiteen viser i den sammenheng til behandlingen av Dokument 8:31 S (2014–2015) om å gjøre barnevernloven til en rettighetslov, jf. Innst. 197 S (2014–2015).

Komiteen vil understreke at det er viktig at frivillige tiltak er prøvd før en pålegger hjelpetiltak. Komiteen har merket seg at selv om pålegg om bruk av barnehage i dag er en mulighet, brukes dette lite i praksis.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet stiller seg undrende over hvorfor dette ikke skjer, og oppfordrer til mer bruk at dette tiltaket på frivillig basis.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, mener at det er viktig å kunne pålegge barnehage og SFO som hjelpetiltak, men viser til at det er stor forskjell på kompetansen hos ansatte i barnehagene og SFO.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det er viktig at ansatte har kunnskap om hva disse barna trenger og skal ha oppfølging på, og viser til at FUG (Foreldreutvalget for grunnopplæringen) under høringen uttrykte bekymring for om det er nok kompetanse, spesielt når det gjelder ansatte i SFO. Disse medlemmer deler denne bekymringen og mener det er viktig at det tilføres kompetanse om dette til aktuelle ansatte.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, er av den oppfatning av disse barna kommer til å trenge tettere oppfølging enn vanlig, særlig der foreldre ikke ønsker å ha barnet i tilbudet, men er pålagt dette som hjelpetiltak.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i FUGs innspill om at det bør være en evaluering etter seks måneder både i barnehage og i SFO for å sikre at pålegget fungerer etter intensjonen.

Komiteen viser til at en av barnevernets utfordringer er å etablere et tillitsforhold til familier. Flere høringsinstanser påpeker at det kan være vanskelig å få til et godt samarbeid når tiltak pålegges. Komiteen vil understreke nødvendigheten av at barnevernet spesielt vektlegger arbeidet med å bygge tillit, og at det er viktig at frivillige tiltak er prøvd før en pålegger hjelpetiltak.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, mener at et pålegg om hjelpetiltak ikke må bidra til at terskelen for omsorgsovertakelse svekkes eller utsettes unødig. Flertallet mener at barnets beste må gå foran foreldrevernet der omsorgssvikt er avdekket.

Flertallet viser til at det likevel kan være slik at et pålagt hjelpetiltak vil raskere kunne bidra til avklaringer om omsorgsevnen, dersom foreldrene motsetter seg dette. Flertallet vil påpeke at der det settes inn slike tiltak, må dette fortløpende følges opp og evalueres om dette har effekt. Flertallet er opptatt av at ytterligere tiltak raskt kan iverksettes om så ikke skjer, og mener at pålagte hjelpetiltak ikke må erstatte omsorgsovertakelse der det er rett. Flertallet minner om barns rett til å bli hørt og medvirke som en viktig del av denne evalueringen, og barn skal høres naturlig nok også i hele prosessen i forkant.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Barnekonvensjonens artikkel 12 bestemmer at barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter skal ha rett til fritt å gi uttrykk for disse i alle forhold som vedrører barnet. Disse medlemmer slutter seg til Barneombudets påpekning i høringen i komiteen om at barnets rett til medvirkning er maktpåliggende i disse sakene, og at dette gjelder i alle deler av prosessen: i forkant av å vurdere pålagte hjelpetiltak, underveis og i etterkant av at tiltaket iverksettes. Dette er elementært for å sikre at tiltakene fungerer etter sin hensikt. Trondheim kommune påpeker i sin høringsuttalelse til departementet:

«Flere av tiltakene i kategorien «kompenserende tiltak» innebærer at barn må etablere nye relasjoner mot foreldrenes ønske, og dermed medføre emosjonelle belastninger for barnet. Barn bør ikke bli skadelidende i slike situasjoner, og det vil være behov for retningslinjer som sikrer at barnets egne ønsker blir hørt og tatt hensyn til.»

Disse medlemmer vil understreke dette.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, er oppmerksom på at flere høringsinstanser, blant annet Bufdir, FO, Barneombudet og Redd Barna, har gitt innspill om at listen om kompenserende tiltak ikke bør være uttømmende. Flertallet er enig i regjeringens intensjon med en uttømmende liste av rettssikkerhetshensyn for å sikre forutsigbarhet og trygghet for involverte parter, men ser samtidig at det kan oppstå uforutsette tilfeller hvor barnet har behov for at det pålegges kompenserende tiltak som ikke står opplistet. Flertallet ser derfor verdien av å inkludere «andre, lignende kompenserende tiltak» i listen over kompenserende tiltak som kan pålegges. Flertallet viser til at det er et forsvarlighetskrav i loven slik at det det bare kan pålegges tiltak som bygger på et faglig og allment akseptert kunnskapsgrunnlag, og mener barnevernet har dette.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Ny § 4-4 tredje ledd skal lyde:

Fylkesnemnda kan, når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller av andre grunner, beslutte at opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, opphold i besøkshjem eller avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller andre, lignende kompenserende tiltak skal settes i verk ved pålegg til foreldrene. Når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg, kan fylkesnemnda gi pålegg om tilsyn, meldeplikt og urinprøver. På samme vilkår kan fylkesnemnda gi pålegg om omsorgsendrende tiltak. De omsorgsendrende tiltak som anvendes, skal være faglig og etisk forsvarlige og bygge på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag.»

Komiteen er enig i at det skal kunne pålegges opphold på senter for foreldre og barn for å hindre et behov for omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12. Komiteen viser til regjeringens begrunnelse for dette i Prop. 72 L (2014–2015). Komiteen forutsetter at opphold på senter for foreldre og barn er et omsorgsendrende tiltak som er ment å være veiledende for foreldrene slik at de kan bli gode omsorgspersoner, og at et slikt opphold dermed kan anses som et hjelpetiltak, og ikke kun som et kartleggingsverktøy. Komiteen mener samtidig at pålegg om hjelpetiltak ikke må bidra til at terskelen for omsorgsovertakelse svekkes eller utsettes unødig, og til at hensikten med å kunne pålegge hjelpetiltak er å hindre behov for omsorgsovertakelser. Komiteen mener at formuleringen av lovtekst ikke samsvarer med argumentasjonen om hvorfor tiltaket tas inn i loven, og mener at lovverket burde gi muligheten til å være i forkant og forebygge behovet for omsorgsovertakelser. Komiteen mener derfor at det er for strengt å oppstille som vilkår at vilkårene i barnevernloven § 4-12 er tilstede for å pålegge opphold i senter for foreldre og barn.

Komiteen foreslår at opphold på slike sentre underlegges samme vilkår som for øvrige omsorgsendrende tiltak og kontrolltiltak, og viser til følgende ordlyd i forslaget til ny § 4-4 tredje ledd i Prop. 72 L (2014–2015):

«Når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg, kan fylkesnemnda gi pålegg om tilsyn, meldeplikt og urinprøver. På samme vilkår kan fylkesnemnda gi pålegg om omsorgsendrende tiltak. De omsorgsendrende tiltak som anvendes, skal være faglig og etisk forsvarlige og bygge på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag.».

Komiteen mener pålegg om opphold på senter for foreldre og barn underlagt disse vilkårene støtter intensjonen om at lovforslaget ikke skal heve terskelen for omsorgsovertakelse, men forebygge behovet for omsorgsovertakelse. Ettersom pålegg om opphold på senter for foreldre og barn er et omsorgsendrende tiltak, som komiteen mener skal kunne pålegges etter samme vilkår som øvrige omsorgsendrende tiltak, mener komiteen at det ikke er nødvendig at pålegg om opphold på senter for foreldre og barn fremgår i et eget ledd i loven.

Komiteen mener at kompetanse og faglig godt tilbud må være viktigst.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Ny § 4-4 fjerde ledd slettes.»

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, mener at barnevernet selv kan vurdere nødvendige hjelpetiltak som har effekt, uten at det nødvendigvis bør være en uttømmende liste.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at departementet mener at pålegg av hjelpetiltak er å anse som såpass inngripende at en liste over kompenserende tiltak bør være uttømmende av rettssikkerhetshensyn. Departementet mener dette vil sikre forutsigbarhet og trygghet for involverte parter. Dette medlem slutter seg til departementets vurderinger på dette punktet og mener Stortinget heller bør vurdere eventuell utvidelse eller endring av tiltaksbruken etter noe tid.

Komiteen er enig i at det er fylkesnemndene som skal avgjøre om pålagt hjelpetiltak skal iverksettes.

Komiteen er opptatt av at det å legge avgjørelsesmyndigheten til fylkesnemndene ikke fører til lang ventetid som vil gå på bekostning av det enkelte barn som behøver hjelpetiltak. Komiteen viser til Prop. 72 L (2014–2015) hvor regjeringen foreslår forenklet behandling med skriftlig saksbehandling som utgangspunkt, og endring av barnevernloven § 7-14, slik at det kan treffes vedtak uten forhandlingsmøte når nemndleder finner dette ubetenkelig hensett til sakens tema, vanskelighetsgrad, behovet for fagkyndighet og hensynet til forsvarlig saksbehandling. Komiteen støtter regjeringens vurdering om at forenklet saksbehandling vil ivareta både hensynet til rettssikkerheten for brukerne, uavhengighet for barneverntjenesten og rask saksbehandling. Komiteen bemerker at et flertall av høringsinstansene støtter forslaget om at det er fylkesnemnda som skal fatte vedtak om å pålegge hjelpetiltak.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at det i dag allerede er ventetid på behandling i nemndene, og vil påpeke at ytterligere oppgaver vil kunne øke ventetiden. Disse medlemmer mener at dette er noe som bør følges nøye, og eventuelt styrke fylkesnemndene ytterligere dersom køen øker på grunn av dette.