Regjeringen vil styrke kunnskapsgrunnlaget og kompetansen
i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og viser til at de ansatte
er tjenestens viktigste ressurs. De kommunale helse- og omsorgstjenestene
er personellintensive tjenester, og tjenestenes kvalitet er avhengig
av personellets kvalifikasjoner, kunnskap og holdninger. God kompetanse
på riktig nivå og sted og til riktig tid er en forutsetning for
gode, effektive og trygge tjenester.
Kunnskapsbasert praksis er en forutsetning for
å kunne levere trygge og sikre helse- og omsorgstjenester av god
kvalitet. Kunnskapsbasert praksis er en syntese av forskningsbasert kunnskap,
erfaringsbasert kunnskap og brukerkunnskap. Gode pasientforløp er
kjennetegnet ved at tjenestene tar utgangspunkt i brukerens mål
for eget liv, oppsummert kunnskap om hvilke tiltak som har god effekt,
og ved at tjenestene gis koordinert i en planlagt og mest mulig
uavbrutt kjede.
Enhver kommune plikter å medvirke til undervisning
og praktisk opplæring av helsepersonell i grunn, videre- og etterutdanning.
Kommunen skal medvirke til og tilrettelegge for forskning i den
kommunale helse- og omsorgstjenesten. Når forskning er en integrert
del av praksis, blir personellet faglig oppdatert, og det gir et
bedre grunnlag for å drive kunnskapsbasert undervisning og veiledning.
utvikle en plan for
rekruttering, kompetanseheving og fagutvikling i dem kommunale helse-
og omsorgstjenesten, Kompetanseløft 2020, som skal bidra til å skape
en faglig sterk helse- og omsorgstjeneste og styrke tjenestens eget kunnskapsgrunnlag
gjennom fagutvikling, forskning og innovasjon.
utrede om utvalgte helsefaglige utdanninger holder
tilstrekkelig kvalitet med hensyn til kandidatenes sluttkompetanse.
Arbeidet starter med grunnutdanningen for sykepleiere.
vurdere om innholdet i dagens videreutdanninger
for sykepleiere møter behovet i tjenestene.
utrede etablering av én eller flere kliniske
videreutdanninger på masternivå tilpasset behovene i kommunale helse-
og omsorgstjenester, i første omgang for sykepleiere, og vurdere
om det bør etableres offentlig spesialistgodkjenning for sykepleiere
med slike masterutdanninger.
utrede om utvalgte grupper skal gis utvidede
rettigheter til å forskrive legemidler, medisinsk forbruksmateriell
og næringsmidler på blå resept og på sikt vurdere om flere grupper
skal få rett til å henvise til andre tjenesteytere.
gjennomføre et pilotprosjekt med nasjonal deleksamen
for bl.a. sykepleierutdanningen. Endringer i opptakskrav vurderes
årlig ved revisjon av opptaksforskriften.
utrede endring av lov om kommunale helse-
og omsorgstjenester (helse- og omsorgstjenesteloven), slik at kommunen
a) får en veiledningsplikt overfor spesialisthelsetjenesten som
speiler spesialisthelsetjenestens veiledningsplikt overfor kommunene
og b) vurdere en plikt til kompetansedeling innad i de kommunale
helse- og omsorgstjenestene. Det skal i den forbindelse vurderes
om pedagogiske virkemidler kan være et egnet alternativ til pliktbestemmelse.
at alle allmennleger i den kommunale helse-
og omsorgstjenesten skal være spesialister eller under spesialisering
i allmennmedisin. Regjeringen vil utrede nærmere innretning av et
krav og konsekvensene av tiltaket.
innføre kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesteloven,
ved opplisting av de profesjoner som representerer den kompetansen
som det forventes at enhver kommune skal ha som et minimum.
igangsette et arbeid med å gjennomgå flere
av sektorforskriftene og vurdere om det i forskriftene skal fastsettes
konkrete minimumskrav til kompetanse for ulike tjenester eller tjenesteområder.
utarbeide en handlingsplan for regjeringens
oppfølging av HelseOmsorg21-strategien.
Komiteen viser til
at den kommunale helse- og omsorgstjenesten står overfor kompetanse-
og personellmessige utfordringer som har betydning for både kapasitet
og kvalitet på tjenestetilbudet. Utfordringen dreier seg om å få
nok arbeidskraft, og samtidig at arbeidskraften har riktig kompetanse.
Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd, påpeker at de helse-
og sosialfaglige utdanningene ikke i tilstrekkelig grad møter behovet
for kompetanse i tjenestene. Utdanningssystemene må innrettes slik
at det ikke skapes uhensiktsmessige skiller mellom ulike personellgruppers
kompetanse og dermed hvilke oppgaver de kan utføre. Kompetanseløft
2020 ble presentert i del 3 i Prop. 1 S (2015–2016). Regjeringen
har i Prop.1 S (2015–2016) lagt frem en handlingsplan for rekruttering,
kompetanse og fagutvikling i omsorgstjenestene, Kompetanseløft 2020.
Den omfatter hele den kommunale helse- og omsorgstjenesten slik meldingen
omtaler. Den inneholder langsiktige strategier og konkrete tiltak
for kompetanseheving og fagutvikling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser videre til at regjeringen vil innføre kompetansekrav i lov
om kommunale helse- og omsorgstjenester, fordi man mener at rett
kompetanse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten er så grunnleggende at
det bør fremgå direkte ved lov. Loven bør liste opp de profesjoner
som representerer den kjernekompetansen som det forventes at enhver kommune
skal ha.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at regjeringen varsler at den vil innføre lovfestede krav til
profesjoner kommuner vil ha knyttet til seg. Dette medlem imøteser
fremlegg om dette, og vil, forutsatt fornuftig innretning, støtte
slike lovkrav.
Komiteen er kjent
med at det med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven er fastsatt
flere forskrifter som regulerer deler av den kommunale helse- og
omsorgstjenesten hvor noen stiller konkrete kompetansekrav, mens
andre igjen overlater til kommunens skjønn å bestemme hvilken kompetanse
som er tilstrekkelig. Komiteen viser til at sykepleiere
med økt klinisk kompetanse kan få utvidede roller i den kommunale
helse- og omsorgstjenesten.
Komiteen viser til at regjeringen
vil utvide retten for helsesøstre og jordmødre til å rekvirere alle
typer prevensjonsmidler ved endring av forskrift 27. april 1998
nr. 455 om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek § 2-5.
Endringen vil gjelde fra 1. januar 2016. Komiteen mener
dette er et viktig tiltak for å gjøre prevensjon mer tilgjengelig
for kvinner i alle aldre. Komiteen er opptatt av
å styrke kvinnehelsen ytterligere og mener at kvinner i alle livsfaser
vil kunne dra nytte av at jordmødre får utvidet sitt arbeidsfelt
i kommunene. På denne bakgrunn ønsker komiteen at
regjeringen vurderer mulighetene for å legge til rette for en bedre
utnyttelse av jordmorkompetansen slik at de kan bidra i en mer helhetlig
kommunal tjeneste rundt den friske kvinnen, ved å ivareta flere
slike tjenester knyttet til kvinners helse.
Komiteen viser til at jordmødrene
ofte har små deltidsstillinger, og at antall jordmødre i kommunene
vokser sakte. Komiteen mener at disse tiltakene vil
gjøre en rekke helsetjenester lettere tilgjengelig for kvinner i
alle aldre.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at jordmødre får
nye oppgaver, knyttet til prevensjon. Disse medlemmer understreker
viktigheten av at det settes av ressurser til kompetanseheving,
slik at de nye oppgavene også følges av hjelp til å sikre at de
kan bli utført.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener
jordmordekningen i kommunene er for lav til å kunne følge opp Stortingets
forventninger til den kommunale jordmortjenesten. Den kommunale
jordmortjenesten er i de senere år forventet å utføre en rekke nye
oppgaver. Det gjelder blant annet å avdekke vold og overgrep mot
gravide for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner, tidlig
livsstilssamtale, kartlegge hjemmesituasjon, avdekke bruk av rusmidler,
og medisinbruk, oppfølging under svangerskapet dersom den gravide
velger dette og hjemmebesøk etter ankomst fra sykehus for mor og
barn. Disse medlemmer mener at skal kommunene sikres
tilstrekkelig jordmorkompetanse, så fordrer det prioritering i de
årlige budsjettene, endring av finansieringsordningen slik at det
blir mer attraktivt for kommuner å ansette jordmødre, bevisst politikk
for heltidsstillinger og samhandling mellom spesialist og kommunehelsetjenesten
og at utdanningskapasiteten sikres.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener man bidrar til ytterligere søyletenkning
ved å omtale «Den kommunale jordmortjenesten» som har fått mange nye
oppgaver. Alle oppgavene som nevnes er ikke nødvendigvis jordmoroppgaver. Disse medlemmer mener
det handler om ansvaret for svangerskaps- og barselomsorgen.
Disse medlemmer viser til merknader
i Dokument 8:112 S (2014–2015) hvor disse medlemmer i
innstillingen støtter at en godt fungerende jordmorkompetanse i
kommunene er svært viktig for å kunne gi gravide og fødende et godt
svangerskap og god fødsels- og barselomsorg. Disse medlemmer mener
også at jordmødre kan være viktige aktører i det forebyggende folkehelsearbeidet,
ikke bare inn mot mor og barn, men også inn mot tenåringer og ungdom.
Disse medlemmer påpeker at et
sentralt mål for regjeringen er å styrke det helsefremmende og forebyggende
arbeidet i kommunene. Svangerskaps- og barselomsorg er en sentral
del av dette arbeidet. Gravide skal få en trygg og god oppfølging
underveis i svangerskapet. Disse medlemmer viser
til at regjeringen har styrket helsestasjons- og skolehelsetjenesten
med til sammen 455 mill. kroner gjennom kommunerammen i 2014 og
2015 og har foreslått en ytterligere styrking med 200 mill. kroner
gjennom kommunerammen i 2016. I KOSTRA er det registrert 9 flere
jordmorårsverk i 2014 enn i 2013. Med en total økning på 112 årsverk
i helsestasjons- og skolehelsetjenesten i 2014 mener disse medlemmer at
kommunene er godt i gang med å styrke tjenesten. Med midlene som
er avsatt i kommunerammen for 2015 og 2016, bør det være gode muligheter
for kommunene til å styrke jordmorkompetansen.
Disse medlemmer sier seg enig
i at målet må være økt bruk av heltidsstillinger der det er ønskelig
og hensiktsmessig. Disse medlemmer er derfor fornøyd
med at regjeringen i tråd med målene i regjeringsplattformen nå
arbeider for å redusere bruken av ufrivillig deltid og midlertidighet
i offentlig sektor.
Komiteen viser til
høringsuttalelsen fra Spekter, som påpeker viktigheten av at tilstrekkelig og
rett kompetanse vil være en av bærebjelkene i de fremtidige kommunale
helse- og omsorgstjenestene i fremtiden. Videre peker de på betydningen
av å utdanne og rekruttere flere helsefagarbeidere, samtidig som
det er stort behov for å kvalifisere voksne og ufaglærte til blant annet
helsefagarbeideryrket.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, viser i den forbindelse til Kompetanseløft 2020,
som er regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling
i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I Prop. 1 S (2015–2016)
foreslår regjeringen å etablere et nytt rekrutteringstiltak med
formål å bidra til økt rekruttering av sykepleiere og helsefagarbeidere. Bevilgningene
til grunn-, videre- og etterutdanning av ansatte i omsorgssektoren,
som også omfatter fagskoletilbud, er foreslått styrket med 30,7
mill. kroner. Dette kommer i tillegg til styrkingen på 50 mill.
kroner til grunn-, videre- og etterutdanning i 2014.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Fagforbundets
høringsuttalelse der det heter:
«Det er nesten uvirkelig lesing at de største gruppene
som har sitt virke i kommunenes pleie- og omsorgstjeneste i dag;
helsefagarbeidere og assistenter – på en så gjennomført måte glimrer med
sitt fravær i meldinga ...»
Fagforbundet påpeker at sykepleiere er den personellkategorien
som har økt mest i årene 2007–2010, mens andelen helsefagarbeidere/hjelpepleiere
har gått ned. Disse medlemmer deler Fagforbundets
syn på at det er positivt at andelen med høyere utdanning har økt
i helse- og omsorgstjenesten, men at det ikke er ønskelig at andelen
med fagbrev går ned. Disse medlemmer støtter opp
om at kompetansehevingstiltak også må gjelde fagarbeidere, og flere
assistenter må gis mulighet til å ta fagbrev.
Disse medlemmer er opptatt av
å videreføre arbeidet som ble startet under Kompetanseløftet 2015.
Vi er avhengige av at de ansatte i tjenestene har rett kompetanse
og nok tid. Disse medlemmer ser behov for styrking
av basiskompetansen innen pleie, omsorg og rehabilitering. Målet
må være å heve det formelle utdanningsnivået ved å redusere andelen
uten formell helse- og sosialfaglig utdanning, samt satse på lederutdanning.
Meldingen omtaler i stor grad behovet for spisskompetanse, men retter
i liten grad oppmerksomhet mot det store kompetansebehovet som finnes
i bredden av tjenestene.
Disse medlemmer mener at kompetansekravet
må gjelde alle yrkesgrupper i kommunehelsetjenesten. Videre mener disse medlemmer at
høy andel deltid er til hinder for å bedre kvaliteten i kommunehelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet er i utgangspunktet skeptisk til å lovfeste
bestemte profesjoner, fordi det vil medføre at annen kompetanse
som ikke er lovfestet, vil kunne bli nedprioritert, og at lovfesting
dermed vil være et hinder for at pasientene får tilbud om den mest
relevante behandlingen. Lovfesting av enkeltprofesjoner vil i tillegg
kunne svekke kommunenes evne til å være innovative.
Disse medlemmer vil understreke
at det er en svært viktig oppgave å sørge for at kommunene har tilstrekkelig
helsefaglig kompetanse, med ansatte som møter innbyggernes ulike
behov i den enkelte kommune. Disse medlemmer mener
at profesjonsnøytralitet regulerer kommunens plikter på en mer dynamisk
og bedre egnet måte for å oppnå god helsefaglig utvikling. En slik
tilnærming kan ivareta større bredde i måten å organisere tjenestetilbudet
på, samtidig som det åpner for at kvalitetsindikatorer og kompetansekrav
får større plass i beskrivelsen av kommunenes tjenestetilbud. En
profesjonsnøytral lov vil etter disse medlemmers mening
gi bedre mulighet for lokale tilpasninger, større handlefrihet og
en organisering av tjenestene som tar utgangspunkt i lokale ønsker
og behov. Dette vil igjen gi kommunene større frihet til å sette
sammen nødvendig fagkompetanse for å oppfylle kommunens forpliktelser
overfor befolkningen. Disse medlemmer vil peke på
at mange pasienter og brukere vil ha behov for helse- og omsorgstjenester
som krever ulike bidrag fra flere fagprofesjoner. En profesjonsnøytral
lovgivning vil understøtte tjenesteytelse på tvers av fagprofesjoner
og bidra til samarbeid mellom deltjenester. Profesjonsnøytral lovgivning
vil også, etter disse medlemmers mening, motvirke
at lovfestede profesjoner etter helsepersonelloven fremstår som
mer viktige enn de som ikke er eksplisitt lovfestet. Ved å videreføre
handlingsrommet i en profesjonsnøytral lovgivning gis det større
mulighet for lokal tilpasning i forhold til hensiktsmessig organisering
av tjenestene, til det beste for pasienten.
Komiteens medlem fra Senterpartiet er bekymret
for at lovfesting av enkeltprofesjoner vil gå ut over helseprofesjoner
som ikke er nevnt i lov, og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen avvente innføring
av lovfesting av enkeltprofesjoner til en grundig evaluering av
den profesjonsnøytrale lovgivningen er gjort.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser behov for
styrking av basiskompetansen innen pleie, omsorg og rehabilitering.
Det er svært viktig å utdanne og rekruttere helse- og sosialpersonell
og helsefagarbeidere, samtidig som det er stort behov for å kvalifisere
voksne og ufaglærte til helsefagarbeidere. Et viktig verktøy for
å få til dette er tydelig satsing på desentraliserte utdanningstilbud.
Alle kommuner og virksomheter skal ha strategiske og individuelle
kompetanseplaner. Disse medlemmer forventer at kommunene tar
et større arbeidsgiveransvar for at flere helsefagarbeidere får
økt kompetanse innen fagskolesystemet. Tilbudet er stort sett gratis,
men mange fagarbeidere sliter med å få støtte fra arbeidsgiver for
å kombinere utdanning og jobb. Videre bør det utredes nye kliniske
videreutdanninger på masternivå for helse- og sosialpersonell rettet
mot oppgaver i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det bør
fortsatt øremerkes midler til minoritetsspråklige som trenger ekstra norskopplæring.
Disse medlemmer registrerer at
det er et misforhold mellom Stortingets politikk for å styrke jordmortjenesten
og barselomsorgen, og den reelle tilgangen på jordmødre i kommunehelsetjenesten. Disse
medlemmer savner også et tydeligere initiativ for samarbeid
mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene for å få flere hele
jordmorstillinger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, mener det er en betydelig svakhet
at meldingen mangler analyser og tiltak for å styrke forskning i
primærhelsetjenesten, og at man dermed ikke følger opp anbefalingene
i HelseOmsorg21-strategien. For å imøtekomme morgendagens utfordringer
på helsefeltet er det behov for økt forskning, samt kunnskap og
kompetanseheving om anvendelse av ny teknologi og behandlingsmuligheter
i primærhelsetjenesten. Kun 10–20 pst. av fastlegens konsultasjoner henvises
videre til spesialisthelsetjenesten, mens 80–90 pst. behandles i
primærhelsetjenesten. Det er behov for økt klinisk, pasientnær forskning
– forskning knyttet til tjenestens organisering, finansiering og
struktur, samt tjenesteinnovasjon. Innovasjon må omhandle brukernes
kontroll på egen helse, samhandling internt i kommunen og mellom
primær- og spesialisthelsetjenesten.
Det er også behov for strukturer som bidrar
til at pasienter får mulighet til å delta i utprøvende behandling
gjennom kliniske studier.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti støtter
fagmiljøenes forslag om et felles praksisbasert forskningsnettverk
for primærhelsetjenesten, bestående av et nettverk av allmennpraksiser
som er knyttet til forskningsinstitusjoner på en systematisk måte. Slike
forskningsnettverk finnes i mange land, og forskningsresultatene
gir gode muligheter for utvikling av bedre behandling og forebygging. Disse
medlemmer fremhever spesielt den skotske modellen, der et
felles sentralt nettverk har ansvar for å koordinere fire regionale
nettverk i allmennmedisin, samt et nasjonalt nettverk for tannhelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at kommunene
må få plikt til å tilby praksisplasser for ulike helseutdanninger
som er relevant for kommunehelsetjenesten, herunder hos privatpraktiserende fastleger
og eventuelle andre private helseaktører som kommunen har driftsavtale
med.
Disse medlemmer er kjent med
at det arrangeres få felles kurs som samler flere helseprofesjoner.
For å styrke det tverrfaglige arbeidet er det viktig at ulike yrkesgrupper
sammen drøfter hvordan utfordringene kan løses på en bedre måte.
Disse medlemmer har merket seg
at vaksiner og behov for vaksineinformasjon er lite omtalt i primærhelsemeldingen,
til tross for at dette er viktig for å forebygge infeksjoner og
sykdom, og for å forhindre utvikling av antibiotikaresistens. Eldre
er en spesielt utsatt gruppe. Disse medlemmer mener
det er behov for å øke kunnskapen gjennom effektive informasjonstiltak
om verdien av å vaksinere seg, rettet mot helsepersonell og publikum.
Disse medlemmer mener det bør
etableres tilskuddsordninger som støtter kommuner som tar i bruk
nye behandlingstilbud som er anbefalt i nasjonale retningslinjer.
Musikkterapi er et eksempel på kompetanse som har fått høyeste effektscore
på behandling, blant annet innen psykisk helse. Økonomiske incentivordninger har
vist seg å være effektive virkemidler for å implementere ny kunnskap.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at man her foreslår å etablere
tilskuddsordninger som støtter kommuner som tar i bruk nye behandlingstilbud som
er anbefalt i nasjonale retningslinjer. Disse medlemmer vil
minne om at det er opp til kommunene hva de vil tilby av tjenester
og behandling, så fremt lover og regelverk overholdes. Regjeringen
vil legge frem en handlingsplan for oppfølgingen av HelseOmsorg21.
Komiteen registrerer
at det er langt færre kliniske ernæringsfysiologer i Norge enn i
andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Forekomsten av
spiseforstyrrelser er høy og økende blant barn og unge. Det er også
flere kroniske sykdommer hvor ernæringsbehandling er sentral, slik
som allergier, tarmsykdommer, kreft eller diabetes. Det samme gjelder
økende vektutfordringer knyttet til både fedme og underernæring.
Kosthold og ernæring har også betydning ved psykiske lidelser og
rusbehandling. Rapporten «Appetitt på livet» fra 2015 forteller
at 20 til 60 pst. av eldre på sykehjem har, eller er i risikosonen
for, å utvikle underernæring. Eldre som bor alene har ofte dårlig matlyst.
Et forskningsprosjekt ved Frambu senter for sjeldne diagnoser viser
at 78 pst. av utviklingshemmede som bor alene, lider av overvekt
og fedme. Gode kostvaner skapes i ung alder.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at satsing
på et sunt skolemåltid vil være en investering i fremtidens folkehelse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, mener det er viktig
med gode ordninger for måltider i skolen og viser til omtalen av
dette i Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen. Det er mange
ulike ordninger lokalt, og det er viktig at sentrale myndigheter
støtter opp om dette på flere måter, slik det vises til i Folkehelsemeldingen.
Helsedirektoratet har nylig lansert ny nasjonal faglig retningslinje
for mat og måltider i skolen som følges opp med informasjon og verktøy.
Flertallet viser til den pågående
kampanjen Gylne måltidsøyeblikk, hvor målet med konkurransen blant
annet er å øke bevisstheten om maten og måltidenes betydning, og
der respekt for maten og måltidene, inkludert involveringsaspektene,
er i fokus. Det er anslag som sier at det er mellom 20 og 60 pst.
underernæring i norske sykehjem. Ved å fokusere på mat som både
ser god ut og smaker godt, er målet å øke matlysten.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at tap av hørsel
og syn ikke prioriteres. Hørselstap er en av de mest vanlige permanente
funksjonsnedsettelsene i den vestlige verden. Hørselsutredning er
et viktig forebyggende grep og bør tilbys alle eldre. Forskning
viser at eldre med hørseltap har større risiko for å utvikle demens.
Kommunene bør ha hørselskontakt med bred kompetanse, og det bør vurderes
om audiograftjenesten skal gis utvidede rettigheter, med refusjonsrett
for medisinsk avklarte pasienter. Det bør etableres systematisk oppfølging
av syn og øyehelse. En pågående studie i Buskerud viser at mer enn
40 pst. av elever i videregående skole har synsfeil som enkelt kan
korrigeres med brille/kontaktlinser, men bare halvparten har fått
det. Syn og øyehelse bør bli en del av primærhelsetilbudet. Bruk
av optikere kan øke tilgjengeligheten og avlaste spesialisthelsetjenesten.
Komiteen mener at
det er viktig med kompetanse i kommunen som i større grad enn i
dag øker tilgjengeligheten og bedrer tilbudet, også når det gjelder
optikere. For å bidra til mer helhetlig tilbud, mindre ventetid
og effektive tjenester for pasienter med hørsels- eller synsproblemer
kan i tillegg til øre- nese-hals- og øyeleger yrkesgrupper som audiografer
og optikere være viktige bidragsytere. Komiteen viser
til høringsinstanser som påpeker at synsundersøkelser er viktige
for barn og unge, og at barn som går lenge med synsproblemer kan
få utfordringer i skolehverdagen.
Komiteen viser til at ifølge
Hørselshemmede Landsforbund vil en million nordmenn ha store utfordringer
med hørselen i 2020. Manglende hørsel kan føre til ensomhet og isolasjon,
samtidig som redusert hørsel kan føre til en dårligere tilknytning
til utdanning og arbeidsliv. Det fremgår av primærhelsemeldingen
at personer med hørselstap er en stor pasientgruppe med rehabiliteringsbehov. Komiteen viser
videre til at i Stortingets behandling av Meld. St. 19 (2014–2015)
Folkehelsemeldingen, skrev en samlet komité at det er svært uheldig
at pasienter risikerer å vente i over ett år for å få hjelp til
sine hørselsproblemer, og at det er viktig å finne gode tiltak for
å redusere ventelistene innen hørselsomsorgen. I dag er det slik
at hørselshemmede som har behov for justering av høreapparat, settes
på venteliste i spesialisthelsetjenesten før de henvises videre
til oppfølging hos audiograf. Komiteen mener at det
er uheldig at mange pasienter som ikke har behov for ytterligere utredning,
sendes innom spesialisthelsetjenesten i stedet for å sendes direkte
til oppfølging hos audiograf. Dette medfører økte ventetider og
er en unødvendig flaskehals i helsetjenesten. En mulig løsning kan
være at førstegangsutredning for hørsel går fra fastlege til øre-nese-hals-lege,
som ved behov henviser til audiograf for tilpasning og oppfølging
av høreapparat. Tidligere utredede pasienter henvises direkte fra
fastlege til audiograf, og ved behov for nye høreapparater vil fastlegen
kunne henvise til spesialist for ny utredning. Komiteen mener
regjeringen bør vurdere regelverket, slik at pasienter kan få refundert
sine utgifter for tilpasning og justering av høreapparat hos audiograf.
Komiteen flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Sosialistisk
Venstreparti, vil understreke at muskel- og skjelettsykdommer er
en av de lidelsene som plager mange, fører til flest år med helsetap
og er den vanligste årsaken til sykefravær og uførhet. Flertallet mener
det er for lite oppmerksomhet rundt denne diagnosegruppen og mener
at tidlig avklaring vil gi betydelig reduserte pasientlidelser og
gi betydelige samfunnsøkonomiske besparelser. Under høringen etterlyste
blant annet Norsk Manuellterapeutforening tiltak som vil bedre henvisningskvaliteten.
Flertallet er positive til å
vurdere nye roller og oppgaver for helsepersonell, så lenge det
er faglig forsvarlig, gir god pasientsikkerhet og ikke medfører
økte sosiale forskjeller.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti viser
til at regjeringens forslag om å gi innbyggere direkte tilgang til fysioterapi
kan føre til at de som trenger det mest, får dårligere tilgang dersom
ikke øvrige tiltak gjennomføres. Disse medlemmer viser til
at det i dag er lang ventetid hos fysioterapeuter, til tross for
at leger og andre med henvisningskompetanse prioriterer hvilke pasienter
som har størst behov for tjenester.
Komiteen viser til
Akuttutvalgets delrapport som dokumenterer at samarbeidsavtalene
mellom helseforetak og kommunene i liten grad fungerer som et planleggingsverktøy. Komiteen fremhever
at det er viktig at kommunens medisinske ledelse tar del i arbeidet
med samarbeidsrutiner mellom kommune og helseforetak.
Komiteen vil påpeke at ergoterapeuter
er en viktig og nødvendig profesjon i fremtidens helse- og omsorgstjenester.
I stortingsmeldingen vektlegges viktigheten av at brukerne skal
ha et godt liv og kunne bo hjemme lengst mulig. For å kunne realisere
dette er det spesielt viktig å skreddersy tjenester som bidrar til
at brukerne gjennom mestring av dagliglivets gjøremål blir i stand
til å klare seg selv – til tross for sykdom og funksjonsnedsettelser.
Forskning og prosjektevalueringer har vist at for eksempel hverdagsrehabilitering,
gjerne kombinert med velferdsteknologi, folkehelsetiltak og fokus
på læring og mestring, gir resultat – både individuelt for brukere,
og samfunnsøkonomisk. For eksempel har til nå ca. 100 kommuner i
Norge valgt å satse på igangsetting av hverdagsrehabilitering etter
modell fra Danmark parallelt med at velferdsteknologiske løsninger
tas i bruk, og flere er på trappene. Komiteen understreker
at det for mindre kommuner må være anledning til å skape en ordning
med felles ergoterapikompetanse. Ergoterapeuter har god kunnskap
om aktivitet og deltakelse, samt tilrettelegging. Disse arbeider
for at alle skal kunne delta aktivt i samfunnet og vil kunne fylle
en viktig rolle i en helhetlig tiltakskjede.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener det er viktig å innlemme også ergoterapeutene i den kommunale
helse- og omsorgstjenesten – gjeldende fra 2020 – og fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag
til lovendring som inkluderer ergoterapikompetanse som en lovpålagt
tjeneste i kommunene.»
Komiteen viser til
at det i 2013 var om lag 2 600 årsverk for ergoterapeuter i norske
kommuner, hvorav de fleste i helsestasjoner og skolehelsetjenesten.
Det såkalte Hagen-utvalget foreslo i sin innstilling «Innovasjon
i omsorg» (NOU 2011:11) å tredoble antallet ergoterapeuter i kommunene
for å styrke arbeidet med aktiv omsorg, rehabilitering og velferdsteknologi. Komiteen vil
peke på ergoterapeutene som en svært viktig yrkesgruppe i kommunenes
pleie- og omsorgssektor for å møte framtidas utfordringer med flere
eldre over 80 år. Universell utforming og ny teknologi vil gi stadig
nye muligheter både for mestring og aktivitet. Ergoterapiutdanningen
har i dag velferdsteknologi og universell utforming som en viktig
del av utdanningen. I tillegg til den helsefaglige kompetansen vil
ergoterapeutene også representere viktig kompetanse for tjenestedesign
og utbygging, særlig knyttet til innkjøp og tilpasning av velferdsteknologi,
samt for opplæring av andre helsearbeidere.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at lov om kommunale helse- og omsorgstjenester ble gjort «profesjonsnøytral».
Hensikten var å gi rom for kommunalt selvstyre ut fra lokale vurderinger. Dette
medlem mener det er avgjørende at en ny og mindre «profesjonsnøytral»
lovgivning baserer seg på et solid kunnskapsgrunnlag, og at det
dermed er nødvendig med en grundig utredning basert på en bred kartlegging
av kompetansebehovet for fremtidens primærhelsetjeneste.
Dette medlem mener det er avgjørende
at behovet for både helse- og sosialfaglig kompetanse vurderes både
når det gjelder lovpålagt kjernekompetanse, og i forbindelse med
bemanning av de ulike teamene som er foreslått. Det er også avgjørende
at en eventuell lovfesting av profesjoner baseres på en tydelig
faglig begrunnelse, og at den bygger oppunder målsettingen om tverrfaglighet
og et vidt helsebegrep.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at da helse- og omsorgstjenesteloven
erstattet kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven, var
Kristelig Folkeparti og mange andre bekymret for at det ville svekke kvaliteten
i helse- og omsorgstjenesten. Gjeldende lov er profesjonsnøytral,
og det stilles ikke krav i loven om at kommunens helse- og omsorgstjeneste
skal ansette spesifikke profesjoner, med unntak av krav om fastlegeordning. Dette medlem mener
at tilgang til variert kompetanse i de kommunale helse- og omsorgstjenestene kan
være avgjørende for et helhetlig helsetilbud av høy kvalitet. Dette
medlem støtter lovfesting av profesjoner som skal representere
kommunens kjernekompetanse, men understreker viktigheten av at lovfesting
av noen profesjoner ikke blir en uttømmende liste, hvor en risikerer at
kun noen profesjoner utelates og således svekkes.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti etterlyser en
mer utfyllende evaluering av hvorvidt den profesjonsnøytrale lovgivningen
har påvirket de kommunale tjenestene i praksis og ber regjeringen
redegjøre ytterligere for dette.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti ser behov for en helhetlig vurdering og utredning
av hvilke profesjoner som bør lovfestes, hvor sammensetningen av
kjernekompetansen i kommunen drøftes inngående. Nettopp for å motvirke
fragmenterte tjenester er det avgjørende å sikre ulik kompetanse,
også utover helsefaglig kompetanse, for å ta sikte på en helhetlig
og riktig oppfølging av den enkelte. Det er etter dette medlems syn
mye av intensjonen bak en helhetlig gjennomgang av primærhelsetjenesten. Dette
medlem viser til at det av den tidligere kommunehelsetjenesteloven
fremgikk krav om sykepleiertjeneste, jordmor- og helsesøstertjeneste,
herunder hjemmesykepleie- og fysioterapitjeneste. Dette medlem mener
det bør tas sikte på å gjeninnføre lovfesting av disse profesjonene
som en del av kommunens kjernekompetanse. Ifølge tall fra SSB manglet
noe over 100 kommuner en ergoterapeut i sin stab (2013). Tilbudet
om habilitering/rehabilitering varierer i kommunene, og mange steder
er ikke tilbudet tilstrekkelig bygd ut. Ergoterapeutene har en viktig
rolle i dette arbeidet i kommunene, i samarbeid med en rekke andre
profesjoner. Dette medlem understreker viktigheten
av aktiviserende og helsefremmende tiltak rettet mot eldre og pleietrengende
i kommunene. Om få år vil vi få en kraftig økning i den aldrende
befolkningen. Tidlig tilrettelegging av boligsituasjon og tilpasning
av aktiviteter er avgjørende, så flere kan bo hjemme som ønsket
og leve selvstendige og fullverdige liv, til tross for enkelte begrensninger. Dette
medlem mener i likhet med Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon
og Norsk Handikapforbund at ergoterapi bør være en del av kjernekompetansen
som kommunene er lovpålagt å ha.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, deler FFOs bekymring om at
de sosialfaglige profesjonene i liten grad nevnes. Flertallet ber
regjeringen i ytterligere grad gjøre rede for sosionomers og andre
sosialfaglige profesjoners rolle i fremtidens primærhelsetjeneste.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
støtter en lovfesting av psykolog som en del av kjernekompetansen
i kommunen.
Komiteen mener det
vil være avgjørende å styrke kompetansen om psykisk helse i førstelinjen
i helsetjenesten. Norske og internasjonale studier viser at opp
mot halvparten av befolkningen i løpet av livet vil rammes av en
psykisk lidelse. Ifølge Folkehelseinstituttet er det vanskelig å
si noe om utviklingen av psykiske lidelser, siden vi mangler presise
og oppdaterte data om forekomsten i den norske befolkningen. I takt
med den demografiske utviklingen og en stadig eldre befolkning må
man imidlertid forvente økt behov for helsetjenester for psykiske lidelser
fremover. Komiteen påpeker viktigheten av at psykologer
i kommunene er delaktige og bidrar til utvikling av det forebyggende arbeidet
i kommunen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener
det bør tilrettelegges for at flere psykologer ansettes direkte
i skolehelsetjenesten og studenthelsetjenesten, eller ved at det
etableres et tettere samarbeid mellom kommunepsykolog og lavterskeltilbudet.
Disse medlemmer understreker
at kommunene må gis tilstrekkelig handlingsrom til å oppfylle kravene
til kompetanse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, understreker viktigheten av
at forskningen i primærhelsetjenesten styrkes og tilrettelegges
for i større grad enn i dag. Særlig viktig er den pasientnære forskningen
som har betydning for utforming av tjenestetilbudet. I dag har ansatte
på sykehjem begrenset mulighet til å bidra i forskningsprosjekter
innenfor sin arbeidstid, mens det er gode finansieringsordninger
for tiden som blir benyttet til innhenting av data i spesialisthelsetjenesten. Flertallet mener
det må ses på innretninger som sørger for statlig finansiering av
slik forskning i primærhelsetjenesten for å sikre innovasjon og utvikling
i tjenestetilbudet i kommunene. Flertallet understreker
at i et samarbeid med universitet og høyskoler må forskning innen
alders- og sykehjemsmedisin utredes og prioriteres. Flertallet mener
det bør etableres egne enheter for forskning innen den kommunale
helse- og omsorgstjenesten, i tråd med KS sin anbefaling.
Komiteens medlem fra Venstre vil
peke på behovet for å komme i gang med utdanningsløp i fagskolene
som inkluderer velferdsteknologi. Særlig aktuelt er dette for yrkesgrupper som
helsefagarbeidere, tannpleiere, fotterapeuter, helsesekretærer og
aktivitører som har en helsefaglig grunnutdanning. Flere av disse yrkesgruppene
har allerede erfaring med hjemmebesøk og vil med videreutdanning
både kunne gi et enda bedre tjenestetilbud og supplere de kommunale
tjenestene med mer systematisk informasjon og oppfølging.