Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og lederen Martin Kolberg, fra
Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Tom
E. B. Holthe og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra
Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, og fra Miljøpartiet
De Grønne, Rasmus Hansson, viser til Dokument 12:3 og 12:3
B (2011–2012) om endring av Grunnloven § 25.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmet fra Miljøpartiet De Grønne, er enig
med forslagsstillerne når de viser til at det å sende en nasjon
inn i en krig er noe av det mest alvorlige et land kan gjøre. I
dag er det etablert praksis at det er regjeringen som vedtar dette, uten
at Stortinget behøver å involveres i verken åpen debatt eller åpne
vedtak, men konsultasjoner gjøres i lukkede møter med et utvalg
av nasjonalforsamlingen.
Flertallet viser til at praksisen
har bakgrunn i Grunnloven § 25 som sier at Kongen har høyeste befaling
over rikets land- og sjømakt, samt § 26 som sier at Kongen har rett
til å innkalle tropper og begynne krig til landets forsvar. Med
henvisning til Grunnloven §§ 25 og 26 har norske tropper blitt sendt
til tre utenlandskriger (Irak, Afghanistan, Libya) de siste ti årene,
uten et aktivt vedtak i parlamentet bak seg.
Flertallet viser til at prerogativet
har vært omstridt.
I 2001, da Sosialistisk Venstreparti mente at
et forslag om å sende soldater til Afghanistan burde debatteres
i stortingssalen, uttalte daværende leder av utenrikskomiteen Torbjørn
Jagland:
«Det er ikke bare slik at det er unødvendig å fatte noe
vedtak i denne saken. Vi mener at det ville gjøre ansvarsforholdet
mellom storting og regjering uklart hvis vi skulle gjøre det.»
Gunnar Garbo, tidligere stortingsrepresentant for
Venstre og FN-topp, skrev i VG 16. januar 2008 at:
«Grunnlovens § 26 gir regjeringen fullmakt til å innlede
krig for å forsvare Norge. Men den åpner ingen adgang til å starte
angrepskrig. Etter paragraf 25 er det også tvilsomt om regjeringen
i dag har rett til å bruke tropper utenfor landets grenser uten
samtykke fra Stortinget.»
Utenriksdepartementets rettsavdeling ga en betenkning
27. november 2001 i forbindelse med regjeringen Bondevik IIs vedtak
om norsk deltakelse i Irak-krigen, hvor det heter:
«En konsekvent konstitusjonell praksis siden 1950-tallet,
blant annet kommandoforholdene vedrørende den norske deltakelsen
under Golf-krigen, bekrefter forståelsen om at Grunnloven § 25 ikke
er til hinder for deltakelse i operasjoner i utlandet, selv under
annen nasjonal kommando, dersom dette er ledd til ivaretakelse av
internasjonale oppgaver som også skal ivareta Norges ideelle interesser
eller sikkerhetspolitiske behov.»
Konstitusjonell avdeling i Stortinget støttet Utenriksdepartementets
tolkning i et notat 4. desember 2001:
«Så langt vi kan bedømme, gir notatet en korrekt beskrivelse
av den praksis som har vært fulgt siden 1950-tallet, og som har
hatt Stortingets tilslutning. Denne praksis er etter vårt skjønn avgjørende
for hvordan den omtalte bestemmelsen bør forstås nå. På dette grunnlag
har vi heller ikke noe å innvende mot notatets konklusjon i forhold
til den foreliggende sak, nemlig at det ikke kan ses å være noe
til hinder i Grunnloven § 25 mot at Norge deltar i ulike typer militære
operasjoner i tilknytning til situasjonen i Afghanistan, enten det
er under alliert, fremmed stats eller FN-kommando. Notatet legger
i denne forbindelse til grunn at operasjonene er forankret i vedtak
truffet av internasjonale organisasjoner som Norge er medlem av.»
Et annet flertall, alle unntatt
medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet
De Grønne, mener vi skal følge
den konstitusjonelle praksis som er anerkjent av så vel Utenriksdepartementet
som konstitusjonell avdeling i Stortinget, og vil derfor tilrå at
forslaget ikke bifalles.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne understreker
at det å sende norske soldater i krig er en alvorlig beslutning,
som krever åpenhet og debatt om de reelle forhold. En slik avgjørelse
har innvirkning på landets sikkerhetssituasjon, på trusselbildet
og kan ha svært alvorlige konsekvenser for det personellet som skal
sendes ut.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget stadig fatter små og store beslutninger med betydning
for alle samfunnsområder. Ikke alle beslutninger får stor betydning.
Det er dette som er Stortingets grunnlovfestede plikter. Disse medlemmer mener
det er kontrast mellom hvordan deltakelse i krigsoperasjoner i utlandet håndteres
og Stortingets øvrige oppgaver.
Disse medlemmermener
at folket har krav på åpen debatt blant politiske ledere når beslutninger
om å sende norske styrker i krig skal fattes. Da både Danmark og
Norge bestemte seg for å delta i bombingen av Libya, behandlet Danmark
saken i Folketingets plenum. I Norge ble de parlamentariske lederne
på Stortinget orientert over telefon.
Slik disse medlemmer ser debatten,
er en vanlig innvending at tiden ikke strekker til, og at det er
praktisk vanskelig å få til en fullverdig demokratisk behandling.
Slike situasjoner vil selvsagt kunne oppstå, noe grunnlovsforslaget tar
høyde for. Når en også vet at vårt naboland Danmark håndterer dette,
får argumentet om praktiske og tidsmessige forhold mindre relevans.
Disse medlemmer mener at en stortingsbehandling
i plenum vil gi avgjørelsen større tyngde og sterkere demokratisk
forankring. En slik behandling vil tilføre beslutningen det alvoret den
fortjener, og vil også bidra til debatt. Ikke minst vil det bety
at hvert eneste parti, og hver representant, må stemme for og stå
for sitt syn.
Om norske styrker skal sendes i krig er en avgjørelse
Stortinget i plenum må ta.
Disse medlemmer viser til Stortingets
behandling 31. mars 2016 av grunnlovsforslag om innføring av republikk
som styreform i Norge, jf. Dokument 12:10 (2011–2012) og Innst.
164 S (2015–2016). Forslaget ble med 135 mot 28 stemmer ikke bifalt.
Som en følge av dette bortfaller alternativene 2 B og 3 B.
Disse medlemmer tilrår på denne
bakgrunn at forslaget til endring i Grunnloven § 25, alternativ
1 B, bifalles, slik at bestemmelsen på bokmål og nynorsk lyder:
«Kongen har høyeste befaling over rikets forsvarsmakt.
Denne makt må ikke forøkes eller forminskes uten Stortingets samtykke.
Den må ikke overlates i fremmede makters tjeneste, og ingen fremmede
makters krigsfolk, unntatt tropper til hjelp mot fiendtlig overfall,
må trekkes inn i riket uten Stortingets samtykke. Rikets forsvarsmakt
må heller ikke brukes utenfor rikets grenser uten Stortingets samtykke,
med mindre det er tvingende nødvendig for å forsvare landet.
–
Kongen har høgste befalinga over forsvarsmakta til
riket. Denne makta må ikkje aukast eller minkast utan samtykke frå
Stortinget. Ho må ikkje overlatast i framande makters teneste, og
ingen krigsfolk frå framande makter, så nær som troppar til hjelp
mot fiendsleg overfall, må dragast inn i riket utan samtykke frå
Stortinget. Forsvarsmakta til riket må heller ikkje brukast utanfor
grensene til riket utan samtykke frå Stortinget, om det ikkje er
tvingande naudsynt for å forsvare landet.»