Fosterhjem er det mest brukte tiltaket for barn
og unge som ikke kan bo sammen med sine foreldre. Når regjeringen
med dette for første gang presenterer en samlet fremstilling av
fosterhjemsomsorgen i Norge, gir det Stortinget anledning til å
drøfte hvordan en viktig bærebjelke i omsorgen for utsatte barn
og unge kan bli bedre. Et sentralt mål med meldingen er å legge
grunnlaget for en videreutvikling og kvalitetsheving av fosterhjemsomsorgen.
Denne meldingen må sees i sammenheng med to andre
store arbeider regjeringen har satt i gang på barnevernsområdet;
kvalitets- og strukturreformen i barnevernet og forslag til ny barnevernslov.
Regjeringens ambisjon er sterkere velferdskommuner.
Å gi mer ansvar og myndighet til kommunene også på barnevernsområdet
er en viktig del av dette arbeidet. Det er derfor satt i gang et arbeid
med å endre ansvarsdelingen i barnevernet mellom stat og kommune.
Målet er et bedre barnevern der flere barn og foreldre får riktig hjelp
til rett tid. En endret ansvarsdeling skal blant annet gi kommunene
økt handlingsrom og sterkere insentiver til tidlig innsats, samt
bidra til at valg av tiltak for det enkelte barn i større grad baseres
på nærhet og bred kjennskap til barnets situasjon. En ny kommunestruktur
vil kunne gi større og mer robuste barnevernstjenester med bedre
forutsetninger for å kunne ivareta et mer helhetlig ansvar.
Regjeringen har også nedsatt et eget utvalg
som skal legge frem forslag til en ny barnevernslov. Målet med å
revidere barnevernsloven er å få til en forenkling. I tillegg skal
lovutvalget vurdere og blant annet komme med forslag til hva som skal
være barnevernets ansvarsområde, samt partsrettigheter og samvær.
Utvalget skal også vurdere en lovfesting av retten til barnevernstiltak.
I denne stortingsmeldingen legges grunnlaget for
å gi kommunene større ansvar på fosterhjemsområdet. Kompetanseheving
og aktiv bruk av faglige anbefalinger er to hovedelementer i meldingen.
Kompetanseheving for kommunalt ansatte barnevernsarbeidere er sentralt
for å sikre god tjenestekvalitet ved større ansvar til kommunene.
Opplæring, veiledning og oppfølging av fosterfamiliene er også viktig,
slik at de kan utføre omsorgsoppdraget på en best mulig måte.
Nasjonale, faglige anbefalinger til bruk for
barnevernsarbeiderne lokalt skal bidra til at barn og unge får en
likeverdig behandling, også når mer myndighet legges til kommunalt
forvaltningsnivå. Faglige anbefalinger er tett knyttet til forsvarlighetskravet,
som ble innført gjennom en ny bestemmelse i barnevernsloven i 2014.
Ny forskning og kunnskap vil danne grunnlag for utvikling av faglige
anbefalinger og dermed innholdet i forsvarlighetskravet.
Stortingsmeldingen er delt inn i tre deler.
Første del presenterer status i fosterhjemsomsorgen og kunnskapsgrunnlaget
for meldingen. I del to drøftes utfordringer og presenteres forslag
til løsninger. Del tre i meldingen tar kort opp implementeringsstrategier,
samt økonomiske og administrative konsekvenser.
Kapittel 1 Innledning gir en kort oppsummering av
vedtak og forutsetninger som Stortinget la til grunn for anmodningen
om at regjeringen utarbeider en stortingsmelding om fosterhjemsomsorgen.
I tillegg omtales relevante mål i regjeringserklæringen som angår
fosterhjemsomsorgen, samt arbeidet med meldingen.
Kapittel 2 Dagens fosterhjemsomsorg – ansvar og
organisering, gir en beskrivelse av de ulike typene fosterhjem som
finnes. Ansvarsdelingen mellom forvaltningsnivåene og mellom de
ulike faglige aktørene som har oppgaver på fosterhjemsområdet, og
hvem som gjør hva, presenteres. I tillegg beskrives gjeldende rett
for barn som trenger fosterhjem, og som har tilknytning til andre
land enn Norge.
Kapittel 3 Utviklingstrekk etter barnevernsreformen
i 2004 omtaler de endringene som har skjedd på fosterhjemsområdet
det siste tiåret. Økt bruk av fosterhjem fremfor institusjon, behov
for mer forsterkning av fosterhjemmene, flere private aktører som
tilbyr fosterhjem, økning i bruk av fosterhjem i slekt og nettverk
og rekrutteringsutfordringer er stikkord for dette kapitlet. I tillegg
omtales samfunnsøkonomiske konsekvenser av tidlig innsats.
Kapittel 4 Fosterhjem i de nordiske land presenterer
status i de nordiske land når det gjelder bruk av fosterhjem versus
institusjon, sier noe om ulik ansvarsdeling mellom kommune og stat og
noe om hvordan man i de ulike land har søkt å utvikle kvaliteten
i fosterhjemsomsorgen.
Kapittel 5 Enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger
oppsummerer status når det gjelder denne gruppen barn og unge. De
spesielle utfordringene enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger
har, blir omtalt. Kapitlet tar også kort opp behovet for fosterhjem
og andre botiltak. Omtale av denne gruppens behov, også for fosterhjem,
vil bli tatt opp i regjeringens integreringsmelding, som kommer
senere i år.
Kapittel 6 Tilsyn, undersøkelser, rapporter
og forskning på fosterhjemsområdet gir en oversikt over viktige
funn i tilsyn og utredninger som har vært foretatt de senere årene.
Spesielt Helsetilsynets landsomfattende tilsyn med kommunenes fosterhjemsarbeid
og Riksrevisjonens undersøkelse av det kommunale barnevernet er
sentrale. I tillegg omtales i dette kapitlet undersøkelser angående
ansvarsforholdet kommune – stat, rammeverk for fosterhjemmene og betydningen
av gode skoleprestasjoner.
Kapittel 7 Hva mener ulike interessenter oppsummerer
innspill og tilbakemeldinger fra ulike organisasjoner og grupper
som har interesser og meninger om fosterhjemsomsorgen. Ungdommer
med erfaring fra barnevernet har blitt tatt med på råd. Både gjennom
møter og en egen work-shop har barnas og ungdommenes stemmer blitt
hørt, og de har levert skriftlige forslag og sitater til meldingen.
Kapittel 8 Rekruttering drøfter utfordringene med
å rekruttere et tilstrekkelig antall fosterhjem og å rekruttere
de riktige hjemmene som kan møte barnas og ungdommens behov. Bruk
av familieråd og rekruttering av fosterhjem i slekt og nettverk
er viktige strategier. Det presenteres konkrete forslag om å utrede
oppretting av en nasjonal oversikt over tilgjengelige fosterhjem og
plikt til å bruke familieråd eller lignende verktøy ved rekruttering.
I tillegg varsles det at et forslag om endret ansvar for rekruttering
av fosterhjem vil bli sendt på høring våren 2016.
Kapittel 9 Opplæring tar opp behovet for god
opplæring av fosterforeldre. God opplæring er en grunnforutsetning
for å få god kvalitet i fosterhjemsomsorgen. Målsettingen er å gjøre
fosterforeldrene godt rustet til omsorgsoppdraget. Det innebærer
at opplæringen både bør inneholde en grunnleggende del og mer spesialisert
opplæring for de som tar imot barn og unge med spesielle utfordringer.
Det foreslås at det innføres et lov- eller forskriftsfestet krav
til at fosterforeldre skal gjennomgå grunnopplæring, i tillegg til
at Bufdir skal utarbeide faglige anbefalinger om innholdet i opplæringstilbudet.
Kapittel 10 Valg og godkjenning av fosterhjem presenterer
en utfordring knyttet til fosterhjemsomsorgen, nemlig uklare ansvarsforhold
mellom kommuner. I dag er ansvaret for å velge rett fosterhjem og
å godkjenne hjemmet i mange tilfeller delt mellom den kommunen som
har avgjort at barnet skal i fosterhjem, og den kommunen der hjemmet
ligger. Hovedhensynet ved valg av fosterhjem er hva som er best
for barnet. Departementet foreslår derfor at hele ansvaret for valg
og godkjenning av fosterhjemmet legges til den kommunen som har
avgjort at barnet skal i fosterhjem.
Kapittel 11 Kartlegging og utredning diskuterer hva
som skal til for å finne riktig tiltak og riktig fosterhjem tilpasset
behovet til det enkelte barn. Grundig kartlegging og utredning av
barnet før valg av tiltak er sentralt. Kapitlet drøfter hvordan kvaliteten
på kartlegging og utredning kan bli bedre, blant annet ved å bruke
institusjon til utredning av behov før barnet flytter i fosterhjem.
Et forslag til tiltak er at det utvikles et nasjonalt system for
kartlegging av barn, som del av et helhetlig kvalitetssystem for
barnevernet. I tillegg fremmes forslag knyttet til videreutdanning
i klinisk utredningskompetanse og hvordan institusjoner i større
grad kan benyttes for å finne riktig omsorgstiltak for det enkelte
barn.
Kapittel 12 Oppfølging av barn, foreldre og
fosterforeldre drøfter oppfølgingen av fosterbarna, deres foreldre
og fosterforeldrene. I dag er det svikt på flere områder knyttet
til kommunenes oppfølging. I kapitlet drøftes hva som skal til for å
gjøre oppfølgingen bedre. Kommunens ansvar for oppfølging av fosterbarna
og fosterhjemmet, og bruk av familievernet i oppfølging av foreldrene
til fosterbarna, blir tatt opp. Lovfesting av kommunens ansvar for
oppfølging, utvikling av faglige anbefalinger, implementering av
aktuelle veiledere og revisjon av internkontrollforskriften er konkrete
tiltak som foreslås på dette området.
Kapittel 13 Rammebetingelser for fosterhjem
tar opp til diskusjon de samlede rammebetingelsene for fosterhjemmene,
både faglige og økonomiske. Betydningen av forsterkning av fosterhjemmene,
og hvilken type forsterkning som er best egnet for å møte barnets
behov, er et av de viktige temaene som diskuteres i dette kapitlet. Hensiktsmessigheten
av at et høyt antall fosterhjem er frikjøpt fra yrkeslivet tas også
opp her, og spørsmålet om fosterforeldres pensjonsrettigheter drøftes.
Regjeringen ønsker ikke at det skal bli mer statlig detaljregulering
av rammebetingelsene for fosterhjemmene, og foreslår derfor enkelte
tiltak som gir kommunal frihet til å bestemme rammebetingelsene
for det enkelte fosterhjemmet, med utgangspunkt i det enkelte barns
behov.
Kapittel 14 Overgangen til voksenlivet presenterer
hovedutfordringene til fosterbarna etter at de er fylt 18 år. Ungdommens
frihet til å avvise hjelp, fosterhjemmets posisjon og hvordan det kan
gis støtte til disse ungdommene slik at de kan mestre overgangen
til en selvstendig voksentilværelse, berøres. Samarbeid mellom barnevernet
og Nav og faglige anbefalinger om oppfølging av ungdom i overgang
til voksenlivet er konkrete tiltak som blir foreslått.
Kapittel 15 Implementeringsstrategier drøfter kort
hva som bør være hovedelementene i en strategi for realisering av
mål og gjennomføring av tiltak Stortinget måtte vedta ved behandling av
denne meldingen. I tillegg omtales de økonomiske og administrative
konsekvensene av forslagene i meldingen.
Barnevernets hovedoppgave er å sikre at alle barn
og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling,
får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og bidra til at barn
og unge får trygge oppvekstvilkår. Fosterhjem er det mest brukte
tiltaket når oppvekstsvilkårene er slik at barn eller ungdom ikke
lenger kan bo sammen med sine foreldre. Fosterhjem er altså en viktig
bærebjelke i velferdssamfunnets tiltak for de mest utsatte barn
og unge.
En god fosterhjemsomsorg skal sikre at barn
og unge får den omsorg og støtte de trenger for å utvikle sine evner
og bli selvstendige voksne. Det har aldri tidligere blitt utarbeidet
noen samlet oversikt og fremstilling av fosterhjemsomsorgen i Norge
til Stortinget. Den foreliggende meldingen gir derfor for første
gang Stortinget mulighet til å drøfte hvilken plass fosterhjemsomsorgen skal
ha i det fremtidige velferdstilbudet til barn og unge.
Fosterhjemsomsorgen gjelder for alle barn, uavhengig
av barnets kulturelle og religiøse bakgrunn, nasjonalitet og statsborgerskap.
Barnevernloven gjelder frem til fylte 23 år. Det vil si at denne
meldingen omfatter barn og unge som ønsker støtte fra barnevernet
frem til denne alderen.
Regjeringserklæringen har en rekke formuleringer
som gir beskrivelse av mål og retning for barnevernets arbeid. Følgende
punkter omhandler direkte eller indirekte fosterhjemsomsorgen, og
vil på ulike måter bli behandlet i denne meldingen:
Kommuner med nødvendig
kompetanse kan gis et helhetlig faglig og økonomisk ansvar for barnevernstjenesten.
Åpne for at flere barnevernsaktører kan
rekruttere fosterforeldre og styrke støtteapparatet rundt fosterfamiliene.
Gjennomgå balansen mellom institusjons-
og fosterhjemstilbudet og ved behov utrede hvordan fosterhjemsomsorgen
kan styrkes.
Prioritere tiltak som sikrer at barn under
barnevernets omsorg i større grad får vokse opp sammen med sine
søsken.
Bedre muligheten for at barn kan vokse
opp i fosterfamilier med biologisk tilknytning.
Styrke tilsynet med barnevernet.
Gjennomgå reglene om ettervern for å gi
flere en god oppfølging etter fylte 18 år.
For å gi barn i fosterhjem gode utviklingsmuligheter
må barnet bo i et trygt og stabilt fosterhjem som ivaretar barnets
behov. Å sørge for fosterhjem tilpasset barns ulike behov krever
et tilstrekkelig antall differensierte og tilgjengelige fosterhjem.
Det forutsetter også en god utredning av barnets ressurser og behov.
I tillegg må fosterforeldrene få systematisk og jevnlig oppfølging,
samt forutsigbare rammevilkår. Barnevernstjenesten skal jevnlig
følge med på barnets situasjon, gi fosterforeldre nødvendige råd
og veiledning, og gi barnet mulighet til medvirkning og legge til
rette for samtaler med barnet. Barnevernstjenesten skal også følge
opp fosterbarnas foreldre. Kommunene skal føre tilsyn med barns
situasjon i fosterhjemmet. Dette skal til sammen gi grunnlaget for
forsvarlige tjenester til barnets beste og ivareta barnas rettssikkerhet.
Hovedmålet med rekruttering er å rekruttere tilstrekkelige
og riktige fosterhjem. Dette har vært en utfordring i flere år,
til tross for at det nå rekrutteres flere fosterhjem enn noen gang.
Det er særlig vanskelig å finne fosterhjem til enkelte bestemte
grupper, som ungdom, søsken, barn med funksjonsnedsettelser og barn
med minoritetsbakgrunn. Arbeidet med å rekruttere hjem til disse
gruppene må prioriteres. Arbeidet med å rekruttere fosterhjem blant
urbefolkningen og nasjonale minoriteter er også en prioritet. En
ytterligere satsing på bruk av familieråd vil kunne gjøre det lettere
å finne gode hjem i barnets slekt eller nettverk. Regjeringen ønsker
å se nærmere på endring i ansvarsdelingen på fosterhjemsområdet,
blant annet ansvaret for rekruttering. Forslag til endret ansvarsdeling
vil bli sendt på høring våren 2016.
Rekruttering av fosterhjem er en sentral del
av det arbeidet Bufetat og barnevernstjenestene gjør for å finne
gode omsorgstilbud til barn og unge som ikke kan bo hjemme. Selv
om problemstillinger vedrørende ansvarsdelingen for rekruttering
løftes frem i denne meldingen, vil en eventuell konklusjon om endring
av ansvarsforholdene sees i sammenheng med oppgavefordelingen mellom
forvaltningsnivåene på barnevernsområdet generelt.
Det rekrutteres flere fosterhjem enn noen gang. Likevel
har vi behov for flere, og riktige, fosterhjem. Det er særlig behov
for fosterhjem til noen grupper barn. Rekrutteringsarbeidet må i
større grad rettes inn mot å finne hjem til disse gruppene. Et mer
enhetlig system for godtgjøring og forsterkningstiltak vil kunne
bidra til mer forutsigbare rammer for fosterforeldre som har omsorg
for søsken og barn med særlig behov. Dette vil kunne gjøre det lettere
å finne fosterhjem til barn det i dag er vanskelig å finne hjem til.
Bedre kartlegging før valg av tiltak, og bedre oppfølging av fosterforeldre,
vil kunne virke i samme retning.
En samlet oversikt over hvilke fosterhjem som
er tilgjengelig i landet, vil kunne redusere ventetiden for en del
barn som i dag må vente lenge på det rette hjemmet. Det må imidlertid
utredes nærmere hvordan en slik oversikt eventuelt skal innrettes,
samt hvem som skal ha ansvar for at den er oppdatert og hvordan
det kan sikres at alle hjem i oversikten har nødvendig kvalitet.
Økt bruk av familieråd eller andre metoder for nettverkskartlegging
vil styrke arbeidet med å finne fosterhjem i slekt og nære nettverk.
Det vil også kunne gi flere barn en opplevelse av at de har reell
innflytelse når det fattes beslutninger om fosterhjem.
Målene for arbeidet med rekruttering av fosterforeldre
er:
gi kommunene en plikt
til å vurdere bruk av familieråd eller andre verktøy eller metoder
for nettverkskartlegging når barn trenger et fosterhjem
at det utredes om det skal opprettes en
nasjonal oversikt over tilgjengelige fosterhjem
sende på høring forslag om endret ansvar
for rekruttering av fosterhjem, våren 2016. Forslaget konkluderes
i lovproposisjonen om barnevern som er planlagt fremlagt våren 2017.
Målet med opplæring er å gi et godt grunnlag
til alle fosterfamilier slik at de er godt forberedt til å klare
omsorgsoppgaven. Opplæring handler hovedsakelig om å forberede fosterfamilien
best mulig på det å være fosterfamilie. Det kan også handle om hvordan
en styrker kompetansen til familien etter at fosterbarnet har flyttet
inn. Opplæring bør som hovedregel skje før fosterbarnet flytter
inn, men i mange tilfeller, som når barnet flytter til slekt eller
nettverk, er dette vanskelig å få til. En del fosterforeldre har
derfor behov for opplæring etter at fosterbarnet har flyttet inn. Mange
fosterforeldre har også behov for mer spesialisert opplæring. Dagens
grunnopplæring fungerer etter hensikten, men andelen fosterforeldre
som deltar, må økes. For å bidra til at vi i fremtiden har fosterhjem
med god kvalitet, bør det stilles krav til at fosterforeldre deltar
i opplæringen. I tillegg bør alle opplæringsprogrammene inneholde
de samme elementene. Det er derfor behov for faglige anbefalinger
om det nærmere innholdet i opplæringstilbudet.
Fosterforeldre påtar seg et viktig samfunnsoppdrag,
som kan være utfordrende. Opplæring er derfor avgjørende for å få
god kvalitet i fosterhjemsomsorgen. Stadig flere fosterforeldre
deltar på grunnopplæring, men det er fortsatt for mange som ikke
gjør det. Alle fosterforeldre bør delta på kurs, både før barnet
flytter inn og ved behov mens barnet bor i familien. Alle fosterfamilier
må få god kvalitet på opplæringen. Det må derfor stilles krav til
hva opplæringsprogrammene skal inneholde.
Målet for opplæring av fosterforeldre er:
innføre et lov- eller
forskriftsfestet krav til at fosterforeldre skal gjennomgå grunnopplæring
før fosterbarnet flytter inn, eller kort tid etter at barnet har
flyttet inn
at Bufdir utvikler faglige anbefalinger
om det nærmere innholdet i opplæringstilbudet.
Klarere ansvarsforhold ved valg og godkjenning av
fosterhjem kan forebygge tvister mellom kommuner og bidra til å
nå målet om god kvalitet i tilbudet til det enkelte barn. Det er
den kommunen som har bestemt at barnet skal flytte i fosterhjem,
som har ansvaret for å velge rett fosterhjem til barnet (omsorgskommunen).
Den endelige godkjenningen av hjemmet foretas av den kommunen der
fosterhjemmet ligger (fosterhjemskommunen). Mange barn bor i fosterhjem utenfor
sin omsorgskommune. At ansvaret for valg av fosterhjem og godkjenning
er delt mellom to kommuner, gjør at det kan oppstå uenighet mellom
kommunene om fosterhjemmets egnethet. Omsorgskommunen bør derfor
ha det helhetlige ansvaret for valg og godkjenning av fosterhjem.
Det er et overordnet mål at ansvarsforholdene
innen barnevernet er klare og entydige, også mellom kommuner. I
dag er ansvaret for å velge rett fosterhjem og å godkjenne hjemmet
i mange tilfeller delt mellom barnets omsorgskommune og den kommunen
der fosterhjemmet ligger. Det er ofte de samme vurderingene som
skal gjøres, og hovedhensynet er barnets beste. Det er omsorgskommunen
som er nærmest til å vurdere barnets beste, og det bør derfor vurderes
om ansvaret for disse to prosessene skal legges til denne kommunen.
Målet er:
Målet med kartlegging og utredning av barnets situasjon
er å finne riktig tiltak tilpasset det enkelte barns behov. God
kartlegging av barnets ressurser og utfordringer er nødvendig for
å finne det riktige fosterhjemmet og unngå utilsiktede flyttinger.
Det er viktig at barnevernstjenesten lytter til barnet og gir det
mulighet til å medvirke i de beslutningene som tas. En hovedutfordring
er at det ikke finnes en enhetlig eller systematisk måte å kartlegge
barna på før de flytter inn i fosterhjemmet. Det er behov for et
kvalitetssystem for å ivareta dette. I tillegg bør det utredes om
barn med omfattende behov i noen tilfeller bør bo i institusjon
forut for flytting i fosterhjem. Dette kan bidra til at det riktige
fosterhjemmet velges. Det kan også gjøre barnet klar for å flytte
inn i et fosterhjem. God kartlegging og utredning av barn er avhengig
av et godt samarbeid mellom barnevernstjenesten og andre tjenester.
Barnvernstjenesten må ha tilstrekkelig kunnskap om
og forståelse av barnet for å finne det riktige fosterhjemmet og
unngå utilsiktede flyttinger. Grundig kartlegging og utredning av
barnet er avgjørende for å kunne tilrettelegge for en positiv utvikling.
Det er behov for en systematisk måte å kartlegge og undersøke barna
på før de flytter inn i fosterhjemmet. Barns stemme må være en viktig
del i et slikt kartleggingssystem. Bruk av institusjon før barnet
eventuelt flytter inn i et fosterhjem kan bidra til større treffsikkerhet
ved valg av fosterhjem. Det kan også forberede barnet på å flytte
inn i et fosterhjem.
Målet med kartlegging og utredning er:
at det utvikles et
nasjonalt system for kartlegging av barn, som del av et helhetlig
kvalitetssystem for barnevernet
at videreutdanningstilbudet vurderes, inkludert behovet
for fordypning og spesialisering i klinisk utredningskompetanse
at det utredes nærmere om, og eventuelt
hvordan, opphold i institusjon i større grad kan benyttes for å
finne riktig omsorgstiltak til det enkelte barn
utrede hva som er kjennetegn ved best egnet
tiltak, inkludert balansen mellom bruk av fosterhjem og institusjon.
For å gi fosterbarnet et trygt og godt hjem
må barn, foreldre og fosterforeldre få riktig oppfølging. For å
nå dette målet må barnevernstjenesten sørge for at fosterforeldre
får god nok veiledning og støtte, og barnevernstjenesten og tilsynskommunen
må besøke barnet i fosterhjemmet så ofte som nødvendig. De må snakke
med fosterbarnet og dokumentere sine vurderinger samt følge opp barnas
foreldre. Dette gjøres ikke alltid. Det er behov for å tydeliggjøre
kommunens oppfølgingsansvar når barn bor i fosterhjem. I tillegg
er det viktig å utarbeide faglige anbefalinger for hvordan oppfølgingen
kan skje. Kommunens egen styring og ledelse av barnevernstjenesten
er også viktig for å kunne avdekke avvik, og sikre at kommunen ivaretar
sine oppgaver.
God oppfølging av fosterbarn, foreldre og fosterforeldre
er avgjørende for vellykkede fosterhjemsopphold. I dag er det svikt
på flere områder knyttet til kommunenes oppfølging. Det er derfor
behov for å tydeliggjøre kommunens ansvar for oppfølging og hva
som ligger i et slikt ansvar. God ledelse og kontroll innad i kommunen
vil være svært viktig.
Målene med oppfølging er:
å gi fosterbarnet
et trygt og godt hjem
å støtte og hjelpe fosterforeldrene til
å klare omsorgsoppdraget
å hjelpe barnets foreldre til å være foreldre
når barnet deres bor i fosterhjem.
tydeliggjøre kommunens
ansvar for oppfølging av fosterbarn og fosterforeldre i barnevernsloven,
med nærmere utdyping i fosterhjemsforskriften
at Bufdir utvikler faglige anbefalinger
om gjennomføring av besøk i fosterhjemmet, samtaler med barn i fosterhjem,
dokumentasjon av arbeidet og barnevernsfaglige vurderinger. Dette gjelder
også fosterhjem i barnets slekt og nære nettverk
oppdatere og implementere veilederen Oppfølging
av foreldre med barn/ unge plassert i fosterhjem eller institusjon
evaluere ny tilsynsordning
oppdatere og implementere veilederen Tiltaksplaner
og omsorgsplaner i barnevernstjenesten.
For å få tilstrekkelig, riktige og stabile fosterhjem
og hindre at fosterhjem gir opp slik at barna må flytte, må vi se
på alle rammebetingelsene til fosterforeldrene i sammenheng, både
de faglige og de økonomiske. Målet er at fosterforeldre skal få
støtte slik at de klarer oppdraget, ved at forsterkning i større
grad skal skje gjennom økt oppfølging, veiledning og praktisk tilrettelegging heller
enn økt økonomisk godtgjøring og frikjøp. En slik vridning vil også
kunne møte barnas behov bedre. Å avvikle refusjonsordningen kan bidra
til å nå dette målet. Ulik praksis for bruk av økonomiske rammebetingelser
mellom kommunale barnevernstjenester fører til uforutsigbarhet og
misnøye blant fosterforeldrene. Dette må ryddes opp i ved blant
annet å utarbeide faglige retningslinjer for å vurdere forsterkningstiltak.
Det er også behov for en gjennomgang og opprydding av målgruppen
til de ulike fosterhjemmene.
De faglige og økonomiske rammebetingelsene må
ses i sammenheng. For å møte barns behov bedre bør forsterkning
i større grad skje gjennom økt oppfølging, veiledning og praktisk
tilrettelegging, heller enn økt økonomisk godtgjøring og frikjøp.
En slik vridning vil være avhengig av at refusjonsordningen avvikles.
Det er behov for omforent praksis i kommunene for bruk av økonomiske
rammebetingelser. Det er også behov for en gjennomgang og opprydding av
målgruppen til de ulike fosterhjemmene. Dette vil kunne dempe uforutsigbarhet
og misnøye blant fosterforeldre.
Målet med rammebetingelser for fosterhjem er:
at kommunene tilbyr
forsterkning til fosterhjemmene i større grad gjennom styrket veiledning,
oppfølging og annen tilrettelegging, framfor ekstra økonomisk kompensasjon
til fosterhjemmet
at fagdirektoratet utarbeider faglige retningslinjer
for vurdering av forsterkningstiltak ut fra barnets behov og omsorgsoppgavens
omfang, blant annet når frikjøp kan være aktuelt
at kommunene, i samarbeid med KS, utarbeider veiledende
satser for godtgjøring, utgiftsdekning og eventuelt rammeverk for
frikjøp av fosterforeldre fra ordinært arbeid
at refusjonsordningen avvikles, og midlene overføres
til kommunen
at det foretas en gjennomgang av bruken
av de statlige beredskapshjemmene og at tiltaket tydeliggjøres som
et akuttilbud
at det foretas en gjennomgang av bruken
av de statlige familiehjemmene og at tilbudet tydeliggjøres som
et tiltak til barn og unge med stor problembelastning
at eventuell pensjonsordning fortsatt må
avtales mellom kommunen og fosterforeldrene.
Målet med tiltak etter fylte 18 år er at ungdommen
gradvis skal settes i stand til å gå over i en selvstendig voksentilværelse.
Barn i barnevernet må ofte gjennomføre overgangen til voksenlivet tidlig
og over kort tid, i stor kontrast til andre unge i dagens Norge.
Selv om regelverket er tydelig på at barnevernet skal følge opp
unge som ønsker det, også etter fylte 18 år, er det mange som ikke
får den hjelp og støtte de har behov for. Dette betyr at de mest
sårbare unge har dårligere rammer enn andre unge for å bli selvstendige
voksne. Dette er et paradoks når vi samtidig vet at det ofte tar
lengre tid å oppnå gode overganger til voksenlivet for unge med
barnevernserfaring enn for andre ungdommer. Det er stor variasjon
i hvordan barnevernstjenesten følger opp unge. Det er derfor et
behov for faglige anbefalinger og gode eksempler på oppfølgingsarbeid
for denne målgruppen. Det er også behov for mer kunnskap om hvilke
tiltak som virker og kan brukes for å hjelpe unge til å bli selvstendige
voksne.
Lov og retningslinjer legger opp til at unge
i barnevernet skal ha god oppfølging i overgangen til voksenlivet
(opp til fylte 23 år). Forskning og statistikk viser likevel at
mange unge over 18 år i praksis ikke får den hjelpen de har behov
for. Dette kan blant annet skyldes at det er lite spesialisert oppfølgingsarbeid
i barnevernstjenesten og store ulikheter mellom kommunene på dette feltet.
Det er behov for mer kunnskap om hvilke tiltak som virker og kan
brukes. Videre er det behov for faglige anbefalinger og gode eksempler. Dette
for å bidra til å kvalitetssikre tiltaksarbeidet og for å skape
en mer enhetlig praksis på feltet.
Målet med barnevernets oppfølging av unge over
18 år, er:
at Bufdir utvikler
faglige anbefalinger om oppfølging av ungdom i overgangen til voksenlivet
at felles retningslinjer mellom barnevernet
og Arbeids- og velferdsforvaltningen (Nav) blir implementert i tjenestene.
Det er ingen garanti for at forslag som fremmes i
en melding til Stortinget blir realisert. Etter fremleggelse av
meldingen og Stortingets behandling av denne bør det derfor utvikles
en strategi for implementering og realisering av de tiltak og målsettinger
som skal følges opp.
Regjeringens mål er å gi mer ansvar og myndighet
til kommunene. Derfor vil ofte de som arbeider i kommunalt barnevern,
i tillegg til barna og fosterforeldrene, være sluttbrukerne for
de tiltakene som skal realiseres. Mange av tiltakene som foreslås
i meldingen gjelder faglig utviklingsarbeid. I tillegg er det noen
tiltak der krav til deltakelse innskjerpes, og det er noen utredninger
som foreslås gjennomført.
På barnevernsområdet finnes det allerede en
rekke aktører som, på ulike måter, kan tenkes å være delaktige i
implementering av tiltakene i meldingen. Det gjelder Bufdir som
fagdirektorat, og Helsetilsynet og fylkesmannsembetene i egenskap
av tilsynsmyndighet. Fylkesmennene spiller også en sentral rolle
som formidler av råd og veiledning til kommunal barnevernstjeneste. Utdanningsinstitusjoner
og kompetansesentre er viktige samarbeidspartnere når det gjelder
kompetanseheving og formidling av ny kunnskap. Og forskningsmiljøene
er sentrale for produksjon av ny kunnskap.
Når forskning inkluderes her, er det fordi en
ønsker å utvikle et stadig bedre, kunnskapsbasert barnevern. Det
må basere seg på ny, kvalitetsmessig god kunnskap. Deretter vil
ofte denne nye kunnskapen danne grunnlag for faglige anbefalinger
som skal formidles og implementeres lokalt. Det skjer blant annet
gjennom kurs, konferanser og videre- og etterutdanningstilbud. Råd
og veiledning fra embetene til kommunal barnevernstjeneste vil naturlig
nok basere seg på de forannevnte elementene. Og tilsynet med hvordan
kommunal barnevernstjeneste etterlever det som til enhver tid er
anbefalt god praksis, blir et viktig element i å sikre at blant
annet tiltak som gjelder forbedringer i det faglige arbeidet, virkelig
følges opp.
Følgende elementer kan ifølge meldingen være aktuelle
i en implementeringsstrategi:
De konkrete tiltak som foreslås i meldingen,
forutsettes alle gjennomført innenfor de til enhver tid tilgjengelige
budsjettrammer. Enten ved bruk av ordinære ressurser som allerede
er avsatt til utviklingsarbeid, ved omprioritering innenfor de eksisterende
budsjettrammene, eller, ved større kostnader som ikke kan finansieres
gjennom dette, ved tildeling av ressurser i de årlige budsjettene.
Gjennomføring av tiltakene som er foreslått i meldingen vil derfor
måtte tilpasses den økonomiske situasjonen og de prioriteringer som
samlet sett legges til grunn ved utarbeidelse av fremtidige budsjettforslag.