Kulturdepartementet foreslår i proposisjonen
å oppheve medieeierskapsloven (lov 13. juni 1997 nr. 53 om eierskap
i medier). Departementet legger til grunn at konkurranseloven (lov
5. mars 2004 nr. 12 om konkurranse mellom foretak og kontroll med
foretakssammenslutninger), med de endringene som foreslås i Prop.
37 L (2015–2016) Endringer i konkurranseloven (Konkurranseklagenemnda,
kartellforlik m.m.), er egnet og tilstrekkelig til å ivareta hensynet
til mediemangfold i forbindelse med oppkjøp og sammenslåinger av
medieselskap.
I tillegg foreslås en ny lov om åpenhet om eierskap
i medier som opprettholder Medietilsynets oppgaver knyttet til allmennhetens
innsyn i medieeierskap.
I Sundvollen-erklæringen slår regjeringen fast
at den vil «legge til rette for god nyhetsproduksjon og en bredt
anlagt offentlig samtale i fremtidens digitale mediesamfunn». Målet
er derfor at mediepolitikken skal «stimulere til nyskaping og innovasjon,
samtidig som den frie pressens tradisjoner og grunnverdier ivaretas».
Når det gjelder eierskapsregulering konkret slår regjeringen fast
at den ønsker å «[t]ilpasse eierbegrensningene for medier til ønsket
om å sikre mediemangfold, og la Konkurransetilsynet forvalte loven
om medieeierskap».
I høringsnotatet foreslo Kulturdepartementet
å oppheve medieeierskapsloven og dermed samle tilsynet med oppkjøp
og sammenslåinger på medieområdet i Konkurransetilsynet. Departementet
foreslo likevel at Medietilsynet fortsatt skal ha en rolle når det
gjelder å bidra til åpenhet og kunnskap om eierforhold i norske
medier, og la fram forslag til lovbestemmelser som sikrer tilsynet
den nødvendige tilgangen til informasjon for å ivareta denne oppgaven.
Med henvisning til regjeringserklæringen og omtale
i Prop. 1 S (2014–2015) foreslo Kulturdepartementet å samle tilsynet
med oppkjøp og sammenslåinger på medieområdet i Konkurransetilsynet.
Departementet la til grunn at dette tilsier
at reguleringen av eierkonsentrasjon på medieområdet bør tilpasses
konkurranserettens øvrige system og Konkurransetilsynet som håndhevingsorgan.
Videre slo departementet fast at dagens medieeierskapslov
ikke er tilpasset utviklingen innenfor teknologi og konkurranseforhold
på medieområdet. Særlig ble det vist til at utviklingen av digital distribusjon
har ført til omfattende endringer i bransjen, preget av innholdsmessig
og teknisk konvergens. De teknologiske endringene følges og forsterkes
av endrede brukervaner, og har gitt nye konkurranseflater både mellom
formidlingsplattformer og bedrifter. Departementet la til grunn
at denne utviklingen, som ennå må forventes å fortsette i lang tid
framover, øker betydningen av robuste mediebedrifter med selvstendig
økonomisk bærekraft.
Departementet la til grunn at Nærings- og fiskeridepartementets
forslag til endrede inngrepskriterier og velferdsstandard i konkurranselovens
generelle bestemmelse om kontroll med foretakssammenslutninger (§ 16), jf.
høringssak av 12. mars 2015, vil åpne for at de relevante mediepolitiske
hensynene vil kunne ivaretas innenfor rammene av konkurranserettslig
metode.
Departementet redegjorde deretter nærmere for Konkurransetilsynets
anvendelse av fusjonskontrollreglene i mediemarkeder, og konkret
hvordan reduksjon i mediemangfold vil anses som en relevant skadevirkning
når konkurransemyndighetene vurderer den konkurransemessige betydningen
av en foretakssammenslutning.
Et klart flertall av høringsinstansene har ingen merknader
eller støtter uttrykkelig forslaget om å oppheve medieeierskapsloven.
Noen få av høringsinstansene går uttrykkelig imot å oppheve medieeierskapsloven.
Regjeringens politiske plattform slår fast at: «Regjeringen
vil legge til rette for god nyhetsproduksjon og en bredt anlagt
offentlig samtale i fremtidens digitale mediesamfunn.» Å fremme
mediemangfold er et mål som det er bred politisk oppslutning om
og som også er forankret i Grunnloven § 100 og Artikkel 10 i Den
europeiske menneskerettskonvensjon.
Regjeringen ser det derfor som en sentral oppgave
å verne om mediemangfoldet, inkludert et mangfoldig og spredt eierskap
i norske medier. Det er likevel viktig at dette gjøres på en måte som
er effektiv, treffsikker og som ikke legger unødvendige byrder på
bransjen.
Gjeldende medieeierskapslov er imidlertid lite treffsikker
i møte med et svært dynamisk mediemarked. Etter departementets vurdering
er den ikke tilpasset de endringene som har skjedd i distribusjonsteknologi
og mediemarkeder, og for lite fleksibel til å være treffsikker i
konkrete saker.
I dag vurderer to tilsynsorganer, Konkurransetilsynet
og Medietilsynet, saker om oppkjøp og sammenslåinger på medieområdet.
Dette er ressurskrevende både for myndighetene og bransjen. Forslaget
om å oppheve medieeierskapsloven vil derfor innebære en forenkling
for både mediebedriftene og staten, fordi en og samme foretakssammenslutning
kun vil behandles etter konkurranseloven og av Konkurransetilsynet.
Departementet viser også til at det har vært
få saker etter medieeierskapsloven de siste 10 årene, enda færre
saker hvor det er fattet vedtak om inngrep og bare ett enkelt tilfelle
hvor behandlingen har fått et annet utfall enn Konkurransetilsynets
behandling av samme sak.
Selv om vurderingene etter de to lovene kan
slå ulikt ut i enkeltsaker, er hovedinntrykket stor grad av overlapp
mellom de to regelverkene. Det vises her også til redegjørelsen
for Konkurransetilsynets anvendelse av fusjonskontrollreglene i
mediemarkeder nedenfor. Oppsummert legger Kulturdepartementet til
grunn at fordelene med å ha et eget lovverk og tilsyn på området
ikke står i forhold til de regulatoriske og administrative kostnadene
for staten og næringslivet ved et slikt dobbeltsporet system.
Et klart flertall av høringsinstansene støtter
i all hovedsak forslaget om å oppheve medieeierskapsloven. Dette
inkluderer alle medienes hovedorganisasjoner med unntak av Norsk
Journalistlag. Etter departementets vurdering gir høringen derfor
et solid grunnlag for å gå videre med forslaget.
De av høringsinstansene som er skeptiske til forslaget,
viser først og fremst til at høringsnotatet ikke gjør tilstrekkelig
rede for hvordan hensynet til mediemangfold kan ivaretas gjennom konkurranseretten.
Enkelte etterlyser også andre avklaringer, bl.a. om markedsavgrensningen
etter konkurranseloven, og større forutsigbarhet om konsekvensene
av de foreslåtte endringene.
I det følgende vil departementet derfor redegjøre i
noe større detalj om hvordan mediemangfold vil bli ivaretatt innenfor
Konkurransetilsynets fusjonskontroll, og konkret om konsekvensene av
de foreslåtte endringene i konkurranseloven.
Selv om medieeierskapsloven og konkurranselovens
regler om fusjonskontroll har ulikt uttalt formål, er de tett beslektede
regelverk som begge setter grenser for næringslivets mulighet for
å gjennomføre oppkjøp eller sammenslåinger som vil ha ulike samfunnsmessige
skadevirkninger.
Etter gjeldende regler skal Konkurransetilsynet «forby
foretakssammenslutninger som vil føre til eller forsterke en vesentlig
begrensning av konkurransen i strid med lovens formål.» Formålet
med konkurranseloven er effektiv bruk av samfunnets ressurser gjennom
virksom konkurranse. I praksis vil Konkurransetilsynet foreta en
grundig analyse av hvilke markeder som berøres, hvordan konkurranseforholdene
er på de berørte markedene, og hvilke endringer som skjer som følge
av foretakssammenslutningen. Dersom transaksjonen medfører at konkurransen
begrenses vesentlig, eller at en allerede vesentlig begrenset konkurransesituasjon
forverres, vil lovens konkurransebegrensningsvilkår normalt være
oppfylt. I så fall vil tilsynet gå over til å vurdere vilkåret om
foretakssammenslutningen medfører samfunnsmessige effektivitetsgevinster
som vil veie opp effektivitetstapet som oppstår ved begrenset konkurranse.
Når konkurransemyndighetene vurderer den konkurransemessige
betydningen av en foretakssammenslutning, er det ikke bare fusjonens mulige
virkninger på pris som vurderes. Betydningen for produktkvalitet
er også et viktig tema. Produktmangfold eller produktutvalg er en
del av denne kvalitetsvurderingen. I denne kvalitetsvurderingen
vil også mediemangfold bli vektlagt i alle saker der dette er aktuelt.
Konkurransetilsynet legger allerede i dag vekt på
hensynet til mediemangfold og ytringsfrihet i saker om oppkjøp og
sammenslåinger på medieområdet, og at konkurranseloven derfor rent faktisk
også ivaretar mediepolitiske hensyn.
Departementet understreker at hensynet til mediemangfold
er et sentralt politisk mål, som det er tverrpolitisk enighet om.
Oppheving av medieeierskapsloven vil innebære en
forenkling av tilsynet med mediemangfold, ved at dette håndteres
av Konkurransetilsynet, gjennom håndhevingen av konkurranselovens fusjonskontrollregler.
I forarbeidene til konkurranseloven, jf. Prop. 37 L (2015–2016), slås
det derfor fast at Konkurransetilsynet ved behandling av foretakssammenslutninger
vil måtte vurdere om tap av mediemangfold gir grunnlag for inngrep,
i saker der dette er relevant.
Flere av representantene for mediebransjen stiller
i høringen spørsmål om forslaget i nødvendig grad tar hensyn til
de raske og omfattende endringene i teknologi og konkurranseforhold
i mediebransjen. Generelt kan det til dette sies at konkurranseloven
vil være et mer treffsikkert virkemiddel enn medieeierskapsloven.
Fordelen med medieeierskapsloven er at forhåndsdefinerte markeder
og terskler for hvilke markedsandeler foretakene kan fusjonere eller
kjøpe seg opp til, gir forutsigbarhet om hvilke fusjoner og oppkjøp
som kan risikere å bli stanset. Ulempen er at de lovbestemte markedsdefinisjonene
fort blir utdaterte og ikke følger med i utviklingen av bransjen.
Inngrep etter konkurranseloven skjer på grunnlag av en konkret analyse
av hvilke markeder som berøres, hvordan konkurranseforholdene er
på de berørte markedene og hvilke endringer som skjer som følge
av foretakssammenslutningen. Analysen skjer på grunnlag av informasjon
som innhentes i markedet, og gjennom bruk av beste tilgjengelige
analysemetodikk. Dermed vil for eksempel utviklingen av nye medieprodukter
og nye reklamekanaler eller endringer i konkurranseforhold mellom markedssegmenter,
være en naturlig del av en analyse etter konkurranseloven.
Sammenlignet med medieeierskapsloven, gir konkurranseloven
derfor en fusjonskontroll som i langt sterkere grad er basert på
markedsforholdene slik de er i det relevante markedet på vedtakstidspunktet.
Medieeierskapsloven kommer imidlertid i tillegg til konkurranselovens
fusjonskontroll og gir mediebedriftene i realiteten en doblet inngrepsrisiko,
der de må forholde seg både til de forutsigbare, men utdaterte reglene
i medieeierskapsloven, og til den mer markedsnære og konkrete analysen
fra Konkurransetilsynet.
Flere høringsinnspill etterspør avklaringer
av hvordan Konkurransetilsynet vil vurdere mediefusjoner, hvilke
utfall konkurranseloven vil gi i enkeltsaker og hvilke utviklingstrekk Konkurransetilsynet
vil ta hensyn til ved behandlingen av fusjonssaker i fremtiden.
Departementet vil påpeke at konkurranseloven ikke inneholder slike
forhåndsavklaringer for noen bransjer, heller ikke mediebransjen.
Det er ingen grunn til å endre dette ved en oppheving av medieeierskapsloven,
nettopp fordi slike føringer på hvilket faktum Konkurransetilsynet
skal legge til grunn ved behandlingen av fremtidige saker fort blir
like utdatert som markedsinndelingene i medieeierskapsloven. Konkurransetilsynet
må som understreket behandle hver ny foretakssammenslutning etter konkurranseloven
på grunnlag av de faktiske forhold i saken. Partene og andre aktører
som blir pålagt å gi tilsynet informasjon, må gjøre rede for det
de oppfatter som berørte markeder og hvordan disse fungerer på tidspunktet
for foretakssammenslutningen. Videre vil de ha anledning til å gi
uttrykk for hvilke virkninger foretakssammenslutningen etter deres
oppfatning vil få. Dette sikrer Konkurransetilsynet oppdatert informasjon
om markedet, konkurranseforholdene, og de eventuelle skadevirkningene
for både priser og mangfold fusjonen vil lede til.
I denne sammenheng må Konkurransetilsynet også
innhente relevant informasjon og vurderinger av konsekvenser for
mediemangfoldet fra Medietilsynet. Departementet ser imidlertid ikke
behov for å regulere forholdet mellom de to tilsynsorganene nærmere.
Medietilsynet er statens ekspertorgan innen mediemangfold. Konkurransetilsynet
konsulterer regelmessig ulike statlige myndigheter og tilsyn, ved
behandling av saker etter konkurranseloven. Dette vil også måtte
gjøres i mediesaker. Dette er imidlertid et prosessuelt forhold
– knyttet til Konkurransetilsynets utredningsplikt etter forvaltningsloven
– som ikke bør lovreguleres nærmere. Ansvaret for å vurdere virkningen
av en mediefusjon skal ligge hos Konkurransetilsynet. Prosessen
skal gjennomføres innen stramme lovbestemte frister. Særskilt lovregulering
av Konkurransetilsynets dialog med andre statsorganer som ledd i
saksforberedelsen, vil lett skape uklare ansvarsforhold. Dette vil
departementet unngå. I den grad Medietilsynet har behov for taushetsbelagte
opplysninger, legger departementet til grunn at dette kan løses
i dialog mellom tilsynene, der Konkurransetilsynet er ansvarlig
for å innhente opplysninger som ledd i sin alminnelige behandling
av saken.
Advokatforeningen advarer mot en annen materiell
og prosessuell behandling av mediesaker enn saker fra andre markeder
etter konkurranseloven. Men foreningen viser også til at artikkel
21 nr. 4 i EUs fusjonskontrollforordning åpner for nasjonal beskyttelse
av mediemangfold også når en foretakssammenslutning faller innenfor
Europakommisjonens jurisdiksjon og dermed utenfor nasjonal fusjonskontroll.
Foreningen mener at denne bestemmelsen indikerer at en i EU har lagt
til grunn at alminnelig fusjonskontroll ikke er tilstrekkelig til
å ivareta mediemangfold. Departementet ser annerledes på dette.
Artikkel 21 gir på avgrensede områder nasjonalstatene i EU og EFTA
adgang til å stanse foretakssammenslutninger som er godkjent av
Europakommisjonen eller EFTAs overvåkningsorgan. Dette innebærer
verken noen EØS-rettslig plikt til å ha særregulering på de områdene
som dekkes av artikkel 21, herunder mediemangfold, eller noen materiell
vurdering av om artikkel 2 nr. 3 gir eller ikke gir tilstrekkelig
rettslig beskyttelse av for eksempel mediemangfold. Bestemmelsens funksjon
er å sikre nasjonalstatene kontroll med blant annet vernet av mediemangfold,
og ikke å gi føringer på om eller hvordan dette skal ivaretas. Bare
et begrenset antall medlemsstater i EU har egne regler for å ivareta
mediemangfold. Departementet deler imidlertid Advokatforeningens
skepsis mot ulik materiell eller prosessuell behandling av fusjonssaker
i mediebransjen, sammenlignet med saker fra resten av næringslivet.
Formålet med å oppheve medieeierskapsloven er nettopp å oppnå slik likebehandling.
Flere av de som er skeptiske til forslaget uttrykker
bekymring for at forslaget innebærer en liberalisering som åpner
for skadelig eierkonsentrasjon. Selv om man i konkurranseloven ikke
har tilsvarende markedsandelsterskler som i dagens medieeierskapslov,
vil mediemangfold inngå i vurderingen av om foretakssammenslutningen
begrenser konkurransen. Man kan også tenke seg at inngrep kan skje
mot fusjoner som leder til lavere markedsandeler enn de som er nedfelt
i medieeierskapsloven. Videre kan en legge til grunn at det såkalte
«treaktørprinsippet», som har vært sentralt for å vurdere om mangfoldet
i mediemarkedet er tilstrekkelig, i praksis blir oppfylt under konkurranseloven. En
reell reduksjon i antall kanaler og redaksjonelt uavhengige stemmer
som leder til at man går fra tre til to aktører i markedet er normalt ikke
i kundenes interesse, og vil normalt gi grunnlag for å gripe inn
etter konkurranseloven. Etter departementets vurdering er det derfor
ikke grunn til å frykte at en oppheving av medieeierskapsloven vil
åpne for betydelig økt eierkonsentrasjon i mediesektoren.
Etter gjeldende § 16 første ledd i konkurranseloven
skal en foretakssammenslutning stanses dersom den fører til at konkurransen
blir vesentlig begrenset, eller dersom konkurransen allerede er
vesentlig begrenset og dette forsterkes ytterligere. Dette er foreslått
endret til at inngrep skal skje dersom en foretakssammenslutning
«i betydelig grad vil hindre effektiv konkurranse, særlig som et
resultat av at en dominerende stilling skapes eller styrkes.» Endringsforslaget
innebærer at fusjonskontrollen går bort fra totalvelferdsstandarden
for å vurdere effektivitetsgevinster, og over til en konsumentvelferdsstandard.
Etter denne standarden vil kun effektivitetsgevinster som kommer
konsumentene til gode kunne veie opp for foretakssammenslutningens
negative virkning på konkurransen.
Departementet vil påpeke at forslaget til ny
utforming innebærer at fusjonskontrollbestemmelsen harmoniseres
innholdsmessig med tilsvarende bestemmelse i EUs fusjonsforordning.
Forordningen er inntatt i EØS-avtalen, og denne bestemmelsen er
lagt til grunn ved utforming av de fleste nasjonale fusjonskontrollregimer
i EU. Forslaget har derfor ikke til hensikt å erstatte medieeierskapsloven
og innebærer heller ikke noen ny de facto særregulering av fusjonskontrollen
på medieområdet. Akkurat som i dag vil foretakssammenslutninger i
mediebransjen etter forslaget bli behandlet etter de samme konkurranserettslige
normer som andre bransjer i Norge.
Lovendringsforslaget antas å få begrenset praktisk
betydning i fremtidige fusjonssaker, både med hensyn til hvilke
og hvor mange saker det gripes inn mot.
Regelen om at bedriftsinterne innsparinger skal kunne
oppveie konkurranseskadevirkninger, som for eksempel tap av mediemangfold,
er i dag et viktig argument for å fortsatt ha en egen lov om medieeierskap.
Også i dag vurderes tap av mangfold som mulig konsekvens av at konkurransen
begrenses, men dette vil inngå i en samlet samfunnsøkonomisk vurdering,
der skadevirkninger ved tap av mediemangfold vil kunne oppveies
bl.a. av bedriftsinterne effektivitetsgevinster som utløses av foretakssammenslutningen.
Forslaget om å endre § 16 første ledd innebærer derfor at konkurranseloven
nå vil gi et bedre vern mot at mediemangfoldet svekkes gjennom fusjoner
og oppkjøp. Forklaringen er at endringen av effektivitetsforsvaret
fra totalvelferdsstandard til konsumentvelferdsstandard innebærer
at tap av mediemangfold som følge av begrenset konkurranse blir
en skadevirkning for konsumentene som kan legges til grunn for et inngrepsvedtak,
men uten at bedriftsinterne innsparinger kan oppveie tap av mangfold.
Omleggingen vil derfor fjerne faren for at fusjoner og oppkjøp vil
bli akseptert av Konkurransetilsynet med henvisning til at bedriftsinterne innsparinger
veier opp for skader på mediemangfoldet.
I tilknytning til forslaget om å oppheve medieeierskapsloven,
drøftet høringsnotatet spørsmålet om offentlighetens innsyn i eierforhold
på mediesektoren, og om det burde opprettholdes en lovregulering
som sikret innsyn i eierforholdene i mediene. Departementet slo
fast at det er viktig å vite hvor informasjonen kommer fra og hvilke interesser
som står bak for å kunne ta stilling til den informasjonen som formidles
gjennom mediene. Departementet viste også til at betydningen av
åpenhet om eierskap i mediene, «transparency», har blitt et mer
sentralt begrep i EUs mediepolitikk de senere år.
Departementet drøftet videre om Medietilsynets arbeid
med og tilgang til oppdaterte opplysninger kunne bli vanskeliggjort
dersom dagens hjemmel til å innhente opplysninger om eierforhold
bortfaller. Departementet viste til pågående arbeid med å forbedre
allmenhetens tilgang til informasjon om eierskap som vil kunne imøtekomme
en del av Medietilsynets behov, men slo fast at det er vanskelig
å forutsi i hvilken utstrekning informasjonsbehovet vil bli ivaretatt
før løsningene er ferdig utredet. Departementet foreslo derfor å
opprettholde reglene om opplysningsplikt om eierforhold.
Ingen av høringsinstansene som uttaler seg går imot
forslaget om en lov som skal sikre åpenhet om eierforholdene i mediesektoren.
De av høringsinstansene som uttaler seg om forslaget, støtter det.
Mediene utøver en kanalvokterfunksjon i den forstand
at de påvirker hva som skal bringes fram for offentligheten. For
å kunne ta stilling til den informasjonen som formidles gjennom
mediene, er det viktig å vite hvor informasjonen kommer fra og hvilke
interesser som står bak. Kunnskap om mediene – inkludert om eierskap, oppkjøp
og maktforhold – er viktig for at vi som mediebrukere skal være
oppmerksomme på hvilke avsendere og interesser som står bak, og
for at vi skal kunne vurdere budskapenes relevans og verdi som grunnlag
for egen meningsdannelse. Muligheten for en informert offentlig
debatt om medieeierskap motvirker at skjulte eierinteresser kan
utøve innflytelse på samfunnsdebatten, og kan virke forebyggende
mot utilbørlig påvirkning av medienes innhold og bidra til å ivareta medienes
redaksjonelle frihet.
Åpenhet om eierskap i mediene har også i internasjonal
sammenheng blitt et mer sentralt begrep de senere årene, på linje
med mediefrihet og pluralisme/mangfold. I sin resolusjon om mediefrihet
fra 2013 tar EU-parlamentet til orde for å fremme større åpenhet
om medieeierskap. Parlamentet uttrykker en generell bekymring når
det gjelder nivået for åpenhet om eierskap i Europa.
Videre har Europarådet sluttet seg til to rekommandasjoner
som vektlegger viktigheten av åpenhet.
Europarådets parlamentariske forsamling har også
i 2015 vedtatt en resolusjon og rekommandasjon om åpenhet om medieeierskap.
Departementet mener at det er viktig å opprettholde
et system der informasjon om eierforhold på mediesektoren blir innhentet, systematisert
og tilgjengeliggjort for allmennheten. Departementet legger videre
til grunn at denne oppgaven fortsatt bør ligge hos Medietilsynet,
som er statens fagorgan på medieområdet og som allerede forvalter
en rekke ulike virkemidler som har som formål å fremme mediemangfoldet.
Regjeringen ønsker å bidra til at Norge fortsatt kan
være et foregangsland på dette området.
Medietilsynets oppgaver knyttet til å fremme åpenhet,
oppmerksomhet og kunnskap om eierforhold i norske medier foreslås
derfor opprettholdt i § 3 i utkastet til lov om åpenhet om eierskap
i medier.
Når det gjelder spørsmålet om behov for en lovhjemmel
om opplysningsplikt til Medietilsynet, har departementet vurdert
det pågående arbeidet med å bedre allmenhetens tilgang til opplysninger,
inkludert etablering av et norsk offentlig eierskapsregister, revisjon
av hvitvaskingsregelverket, og gjennomføring av krav om registrering
av «ultimate beneficial ownership» i henhold til EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv
og anbefalingene fra Financial Action Task Force. Departementet
legger til grunn at dette arbeidet trolig vil bedre Medietilsynets
tilgang til opplysninger om eierforhold, og redusere behovet for
særskilt lovhjemmel. Før løsningene er utredet og etablert er det
likevel vanskelig å forutsi i hvilken utstrekning Medietilsynets
behov vil bli ivaretatt. Særlig gjelder dette tilgangen til oppdaterte
opplysninger, og til opplysninger om eierforhold ved bruk av andre
organisasjonsformer enn aksjeselskap.
Departementet legger også vekt på at videreføring
av regler om åpenhet om medieeierskap i lovs form vil understreke
viktigheten av dette spørsmålet, hvor Norge i dag er langt fremme.
Departementet viser også til at forslaget har fått bred støtte i
høringen.
På denne bakgrunn foreslår departementet at
reglene om opplysningsplikt om eierforhold opprettholdes.
Når det gjelder spørsmålet om opplysningspliktens
omfang, vil Medietilsynet, i tillegg til opplysninger om eierforhold,
også kunne ha behov for opplysninger om mediebruk og markedsforhold.
Departementet ba derfor særskilt om høringsinstansenes innspill
til om hjemmelen til å innhente opplysninger også burde omfatte slike
forhold.
Høringen underbygger at opplysninger om mediebruk
og markedsforhold er tilgjengelig fra åpne kilder. Departementet
foreslår derfor ikke at opplysningsplikten utvides til også å omfatte slike
forhold, i tillegg til opplysninger om eierforhold.
Enkelte høringsinstanser kommenterer også det nærmere
innholdet i opplysningsplikten om eierforhold.
Kulturdepartementet viser til at formålet med høringsforslaget
var å opprettholde den opplysningsplikten knyttet til Medietilsynets
informasjonsoppdrag som følger av gjeldende medieeierskapslov. Departementet
foreslår derfor ikke nå noen utvidelse av opplysningsplikten. Departementet
finner likevel grunn til å presisere at opplysningsplikten ikke
er begrenset til formelt eierskap, men også vil omfatte opplysninger
om samarbeidsavtaler som gir en avtalepart tilsvarende innflytelse
over det redaksjonelle produktet som eierskap. Departementet legger
til grunn at dette er en videreføring av gjeldende rett. Departementet
understreker samtidig at det kan bli nødvendig å revurdere opplysningsplikten
når resultatet av arbeidet med etablering av et norsk offentlig
eierskapsregister foreligger og krav om registrering av «ultimate beneficial
ownership» er gjennomført i Norge.
Opplysningsplikten knyttet til Medietilsynets
informasjonsoppgaver, som i dag følger av medieeierskapsloven § 13
første ledd bokstav c), foreslås opprettholdt i § 4 i utkastet til
lov om åpenhet om eierskap i medier.
I høringsnotatet foreslo departementet at Medietilsynet
skal kunne ilegge den ansvarlige for oppfyllelsen av opplysningsplikten
tvangsmulkt, jf. gjeldende § 14 i medieeierskapsloven. Muligheten
til å fatte vedtak om tvangsmulkt sikrer at vedtak med pålegg om
å gi opplysninger overholdes. At det må fattes vedtak innebærer
at tvangsmulkt ikke inntrer som en automatisk konsekvens av at vedtak
i medhold av loven ikke overholdes, men forutsetter et særskilt
vedtak om dette. I høringen ga Justis- og beredskapsdepartementet
uttrykk for at det bør gå tydeligere frem av § 5 at det er påleggene
om å gi opplysninger etter § 4 som skal kunne gi grunnlag for tvangsmulkt.
Departementet foreslår derfor en presisering av § 5 første ledd
første punktum som tydeliggjør dette. For øvrig opprettholder departementet
forslaget om ileggelse av tvangsmulkt.
Departementet opprettholder forslaget om at
reglene om åpenhet om eierskap i norske medier gis ved en egen lov.
I tillegg til å gi nødvendige hjemler til innhenting av informasjon,
vil dette også understreke viktigheten av å sikre åpenhet om eierforholdene
i mediebransjen.