Det gis i pkt. 11.1 i proposisjonen en oversikt over
lovendringsforslagene og saksgangen i ordinære asylsaker.
Utlendingsloven har ingen egen regel om klagefrist.
Det følger da av forvaltningsloven § 29 at klagefristen er tre uker
fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet frem til vedkommende
part.
Utlendingsloven har egne regler om iverksetting av
vedtak og fastsettelse av utreisefrist i saker som anses «åpenbart
grunnløs(e)», jf. § 90 annet ledd og femte ledd bokstav b.
Begrepet ble drøftet i forarbeidene til utlendingsloven,
men ikke nærmere definert eller avgrenset hvilke typer søknader
som kan anses som åpenbart grunnløse.
Det pekes i proposisjonen på at i praksis vil
det særlig være viktig hvordan den generelle situasjonen er i søkerens
hjemland, og om landet inngår i 48-timersprosedyren eller treukersprosedyren.
Det skal i utgangspunktet mer til for å anse en søknad som åpenbart
grunnløs dersom asylsøkeren kommer fra et land eller tilhører en
søkergruppe som generelt sett har en høy innvilgelsesprosent.
I høringsnotatet foreslo Justis- og beredskapsdepartementet
en ny bestemmelse i utlendingsloven § 94 a som gjør unntak fra forvaltningslovens bestemmelser
om klagefrist, jf. forvaltningsloven § 29. Unntaket gjelder for
asylsøkere som åpenbart ikke fyller vilkårene for beskyttelse etter
utlendingsloven § 28 eller er vernet mot retur etter utlendingsloven
§ 73. Det ble foreslått en klagefrist på én uke. Formålet med å
redusere klagefristen er å fremskynde og effektivisere saksbehandlingsprosessen
i UDI og UNE, slik at det kan foreligge et endelig vedtak på et
tidligere tidspunkt.
Retten til et effektivt rettsmiddel er uttrykt
i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 13.
Tilsvarende bestemmelser er også uttrykt i andre menneskerettighetskonvensjoner
(med unntak av barnekonvensjonen).
Det følger av EMK artikkel 13 en rett til tilgang til
et effektivt rettsmiddel for å få prøvd en rimelig begrunnet anførsel
(«arguable claim») om at et utsendelsesvedtak vil være i strid med
EMK. Også ved avslag på asylsøknader som er åpenbart grunnløse,
vil den det gjelder ha rett til tilgang til et effektivt rettsmiddel,
inkludert muligheten for overprøving, dersom det foreligger en rimelig
begrunnet anførsel om at utsendelse vil kunne krenke konvensjonen,
særlig EMK artikkel 2 og 3. I tillegg må rettsmiddelet være både
rettslig og praktisk tilgjengelig for å være effektivt.
Statene nyter en viss skjønnsmargin når det gjelder
gjennomføringen av forpliktelsene etter EMK artikkel 13, og summen
av flere rettssikkerhetsgarantier kan tilfredsstille kravene til
effektivt rettsmiddel. EMD vil i vurderingen av om et rettsmiddel
er effektivt blant annet se hen til klagefrister.
EUs prosedyredirektiv, som ikke er bindende
for Norge, pålegger statene å sikre asylsøkere retten til et effektivt
rettsmiddel mot blant annet avslag begrunnet i at søknaden er grunnløs,
jf. artikkel 46. Direktivet oppstiller ikke nærmere bestemte klagefrister,
men pålegger medlemsstatene å fastsette rimelige frister slik at
søkeren kan utøve sin rett til effektivt rettsmiddel. Prosedyredirektivet
artikkel 31 nr. 8 åpner for bruk av hurtigprosedyrer, og i praksis
vil medlemsstatene anvende kortere klagefrister i forbindelse med hurtigprosedyrer.
FNs høykommissær for flyktninger anbefaler i Håndbok
for asylsprosedyrer, avsnitt 192, at asylsøkere som har fått avslag
på sin asylsøknad, bør gis en rimelig klagefrist («reasonable time»). Det
er ikke nærmere presisert hvilken tidsramme dette bør innebære.
Det følger av Grunnloven § 104 annet ledd, jf. barnekonvensjonen
artikkel 3, at «(v)ed handlinger og avgjørelser som berører barn,
skal barnets beste være et grunnleggende hensyn». Bestemmelsen innebærer
at det må foretas forsvarlige vurderinger av barnets interesser
i forbindelse med de vedtak som fattes. Diskrimineringsforbudet
og prinsippet om likebehandling er nedfelt i Grunnloven § 98, EMK artikkel
14 og tilsvarende bestemmelser i andre menneskerettighetskonvensjoner.
Forpliktelsen forutsetter en viss grad av likebehandling av ellers
sammenlignbare tilfeller.
Formålet med å redusere klagefristen i saker hvor
UDI mener det er åpenbart at asylsøkeren ikke har et beskyttelsesbehov,
er at det kan legge til rette for et vedtak i klagesaken på et tidligere tidspunkt.
Selv om UDI viser til at de ikke prioriterer
klager som anses åpenbart grunnløse, og at det derfor er usikkert
i hvilken grad det vil fremskynde avgjørelse i klagesaken at klagefristen
forkortes, mener departementet at forslaget om én ukes klagefrist
i saker som anses åpenbart grunnløse, bør fastholdes.
Departementet viser til at det er unødvendig
med tre ukers klagefrist i denne typen saker, og at det er et poeng
i seg selv at fristene i åpenbart grunnløse saker ikke har lengre
varighet enn nødvendig.
Noen høringsinstanser har uttrykt ønske om en nærmere
definisjon av hva som ligger i «åpenbart grunnløs». Departementet
mener at det ikke er hensiktsmessig med nærmere regulering i lov eller
forskrift.
Det sentrale er at det alltid må foretas en
konkret vurdering. I praksis vil det særlig være viktig om søkeren
kommer fra et land som i utgangspunktet anses som et trygt returland.
Asylsøknader som behandles etter 48-timersprosedyren eller treukersprosedyren
er eksempler på saker som kan omfattes av forslaget. Saker som faller
inn under andre saksbehandlingsprosedyrer kan imidlertid også omfattes.
En del høringsinstanser har uttrykt bekymring for
at advokaten vil ha for kort tid til å kontakte asylsøkeren for
å ta stilling til en eventuell klage, før klagen kan utarbeides
og sendes til UDI. Flere høringsinstanser har også tatt opp forholdet
til EMK artikkel 13.
Departementet mener det er klart at forslaget ivaretar
Norges menneskerettslige forpliktelser. Det vises til at asylsøkerens
rett til et effektivt rettsmiddel, jf. EMK artikkel 13, ivaretas
ved adgangen til å fremme klage over et negativt vedtak fattet av
UDI, til UNE, og at utlendingen har rett til fritt rettsråd i denne
forbindelse.
Departementet mener at hensynet til barnets beste,
jf. Grunnloven § 104 annet ledd og barnekonvensjonen artikkel 3,
fortsatt vil bli respektert fullt ut selv om klagefristen blir kortere i
saker som anses åpenbart grunnløse. Departementet viser til at forslaget
kun vil ha betydning for saksbehandlingsprosessen og ikke for de konkrete
vurderingene som foretas i de enkelte vedtakene. Diskrimineringsforbudet
og prinsippet om likebehandling, jf. Grunnloven § 98 og EMK artikkel
14, anses heller ikke for å være til hinder for at klagefristen
forkortes. Lovforslaget gjelder for en definert sakstype hvor det
er en saklig begrunnelse for å fastsette kortere klagefrist.
Forvaltningsloven kapittel 6 om klage og omgjøring
vil gjelde som ellers. Dette innebærer blant annet at dersom klagefristen
oversittes, skal UDI av eget tiltak vurdere om klagen skal avvises
eller tas til behandling, jf. forvaltningsloven § 31.
En utlending som søker asyl eller opphold på
annet grunnlag i Norge, har etter forvaltningsloven § 12 rett til
å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig på alle trinn av
saksbehandlingen, jf. utlendingsloven § 80. Utlendingsloven gir
regler om fri rettshjelp uten behovsprøving.
Utlendingsloven § 92 fastsetter særlige regler som
gjelder for fritt rettsråd i utlendingssaker.
I desember 2015 ble utlendingsforskriften endret slik
at det ikke lenger gjelder en rett til fritt rettsråd i asylsaker
hvor UDI har avslått å realitetsbehandle saken etter § 32 første
ledd bokstav a (utlendingen har fått asyl eller annen form for beskyttelse
i et annet land) eller bokstav d (utlendingen har reist til riket
etter å hatt opphold i en stat eller et område hvor utlendingen
ikke var forfulgt). Utlendingen har heller ikke rett til fritt rettsråd
i forbindelse med eventuelt bortvisningsvedtak.
Utlendingsloven § 92 fastsetter at det offentliges utgifter
i forbindelse med fri sakførsel eller fritt rettsråd uten behovsprøving,
kan kreves helt eller delvis erstattet dersom utlendingen har økonomisk
evne til det.
En utlending som ikke har rett til fritt rettsråd
etter utlendingsloven, står fritt til å la seg bistå av advokat
i alle trinn av saken, men må selv bære kostnaden for bistanden,
jf. forvaltningsloven § 12. Utlendingen kan også søke om fri rettshjelp
etter rettshjelplovens regler om uprioriterte saker. Alternativt
vil utlendingen kunne kreve saksomkostninger dekket etter reglene
i forvaltningsloven § 36. Videre slår utlendingsforskriften § 17-20
første ledd fast at politiet skal bistå utlendingen med å ta kontakt
med en uavhengig organisasjon eller advokat dersom utlendingen ønsker
det.
I høringsnotatet foreslo Justis- og beredskapsdepartementet
et nytt syvende ledd i utlendingsloven § 92 som samler hjemlene
for Kongen til å gi nærmere regler i forskrift «om unntak fra retten til
fritt rettsråd» etter tidligere første ledd første punktum og annet
ledd annet punktum. I tillegg ble det foreslått en henvisning til
første ledd for å presisere adgangen til å forskriftsfeste unntak fra
retten til fritt rettsråd i saker om bortvisning, utvisning, tilbakekall
av tillatelse eller tilbakekall av oppholdsdokument.
I høringsnotatet foreslo også Justis- og beredskapsdepartementet
en rekke endringer i utlendingsforskriften. Herunder ble det foreslått
å fjerne retten til fritt rettsråd i avvisningssaker etter utlendingsloven
§ 32 første ledd bokstav b (utlendingen kan kreves mottatt av et
annet land som deltar i Dublin-samarbeidet), og etter bokstav c
(utlendingen kan kreves mottatt av en annen nordisk stat etter reglene
i den nordiske passkontrolloverenskomsten). Det ble også foreslått
å innføre en stykkpris for rettshjelp i saker om beslag etter utlendingsloven
§ 104, pålegg om meldeplikt og bestemt oppholdssted etter utlendingsloven
§ 105 og pågripelse etter utlendingsloven § 106.
Departementet foreslår at myndigheten til å
gi forskrifter om retten til fritt rettsråd reguleres samlet i § 92
syvende ledd. Endringsforslaget er på dette punkt av lovteknisk
karakter.
Når det gjelder spørsmålet om hvor langt departementet
faktisk bør gå i å forskriftsfeste unntak fra retten til fritt rettsråd
i Dublin-saker, har departementet særlig merket seg innvendingene
i høringsrunden fra blant annet UDI om at det vil forvanske og fordyre
saksprosessen. UDI har i denne sammenheng blant annet vist til at
forvaltningen i dag kan forholde seg til utlendingens advokat når
det underrettes om vedtak i saken, men at en endret ordning vil
skape nye praktiske utfordringer i et stort antall saker.
Fordi høringssvarene skaper usikkerhet om hvorvidt
det samlet sett vil være ressursbesparende å fjerne retten til fritt
rettsråd i visse saker, ser departementet behov for ytterligere
utredning før det tas endelig stilling til spørsmålet. Dette er
derfor noe departementet vil komme tilbake til i det videre forskriftsarbeidet.
Det fremgår av forvaltningsloven § 27 tredje ledd
at der vedtaket kan tenkes gjennomført til skade for parten før
klagesaken er avgjort, skal det også gjøres oppmerksom på adgangen
til å be om at gjennomføringen utsettes, jf. § 42 første ledd.
Utlendingsloven § 90 gir regler om iverksetting av
vedtak i utlendingssaker.
Se proposisjonen pkt. 11.4.1 for gjennomgang av
disse.
I høringsnotatet foreslo Justis- og beredskapsdepartementet
et nytt tredje ledd i utlendingsloven § 90, om at vedtak i avvisningssaker
fattet i medhold av § 32 første ledd bokstav a (har fått asyl eller
annen form for beskyttelse i et annet land), bokstav c (kan kreves
mottatt av annen nordisk stat etter den nordiske passkontrolloverenskomsten)
og bokstav d (har hatt opphold i en stat eller område hvor utlendingen
ikke var forfulgt), kan iverksettes straks. Forslaget innebærer
at det ikke gis noen frist for å begjære utsatt iverksetting. Foreligger
det imidlertid «særlige forhold» som tilsier at utlendingen skal
gis utsatt iverksetting, skal det gjelde et unntak om at iverksetting ikke
skal skje før avvisningsvedtaket er endelig. Unntaket vil gjelde
når utlendingen fremmer påstander som aktualiserer spørsmålet om
returvern. Avslag i medhold av Dublin-regelverket berøres ikke av
forslaget.
Det såkalte returvernet reguleres i flyktningkonvensjonen
artikkel 33, Grunnloven § 93, EMK artikkel 2 og 3, FNs torturkonvensjonen
artikkel 3 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
artikkel 7. I utlendingsloven er disse prinsippene inntatt i § 73.
Det følger av EMDs praksis at en utlending ikke kan returneres dersom
det er vektige grunner til å anta («substantial grounds have been
shown for believing»), at utlendingen risikerer overgrep i strid
med returvernet, eller at utlendingen risikerer å bli sendt videre
til et land hvor vedkommende risikerer slike overgrep.
For en utlending som har etablert et familieliv
i mottakerlandet, vil iverksetting av et vedtak som innebærer utsendelse
kunne være i strid med EMK artikkel 8 om rett til privat- og familieliv. Også
Grunnloven § 102 og SP artikkel 17 vil kunne aktualiseres.
EMD har lagt til grunn at retten til et effektivt rettsmiddel
etter EMK artikkel 13 innebærer et krav om at iverksettingen av
et utsendelsesvedtak utsettes i påvente av klagebehandling av spørsmål
som gjelder returvern. Forutsetningen er at personen kan fremme
en rimelig begrunnet påstand («arguable claim») om at utsendelse
vil være i strid med EMK artikkel 2 eller 3. Påstanden må gjelde
alvorlige krenkelser av konvensjonen og må til en viss grad være
underbygget. Når det gjelder EMK artikkel 8, stilles det ikke krav
om at iverksettingen av et vedtak utsettes automatisk for at et
rettsmiddel skal være effektivt. Personen det gjelder må likevel
ha muligheten til å angripe utsendelsesvedtaket. Dette kommer til
uttrykk i storkammerdommen De Souza Ribeiro mot Frankrike, 13. desember 2012.
Det vises i proposisjonen også til Garabayev
mot Russland, dom 7. juni 2007 og H.S. m.fl. mot Kypros, 21. juli
2015.
I storkammerdommen M.S.S. mot Belgia og Hellas
21. januar 2011 vurderte domstolen klagerens anførsel om at Belgia
hadde krenket artikkel 13, sammenholdt med artikkel 3, på grunn
av mangel av et effektivt rettsmiddel mot bortvisningsvedtaket.
Domstolen slo fast at artikkel 13 krever at et kompetent organ vurderer klager
grundig og gjennomgående, og eventuelt tilbyr kompensasjon, i saker
hvor bortvisning kan medføre behandling i strid med artikkel 3. Den
pekte blant annet på at hastesaksprosedyren i Belgia innebar innskrenkede
rettigheter for klagerne, begrenset vurderingen av saken til et minimum
og flyttet uforholdsmessig stor bevisbyrde over på klagerne.
I EMDs dom I.M. mot Frankrike 2. februar 2012 var
spørsmålet også om det forelå en krenkelse av EMK artikkel 13, sammenholdt
med EMK artikkel 3. Saken dreier seg om retur til opprinnelseslandet
og om hurtigbehandling av en asylsøknad. Franske myndigheter hadde
kategorisert klagerens asylsøknad som åpenbart grunnløs og som misbruk
av asylsystemet, utelukkende ut fra det faktum at han hadde søkt
asyl etter at han ble varetektsfengslet. Han fikk fem dager til
å forberede og fremme en søknad om asyl, samtidig som han var frihetsberøvet.
Han måtte skrive søknaden på fransk, samt fremlegge dokumentasjonen
på fransk og han fikk ikke tolk. I klageomgangen fikk han kun 48
timer for å forberede sin anke, noe domstolen mente var meget kort.
Særlig når klageren ikke ble gitt juridisk hjelp eller tolk. Klageren
ble ikke gitt adgang til å utdype sine asylanførsler, oppklare motstrid
eller fremlegge dokumentasjon. At klageren ikke ble gitt utsatt
iverksetting under klageomgangen var ett av flere momenter som gjorde
at domstolen kom til at Frankrike hadde handlet i strid med artikkel
13.
Flyktningkonvensjonen oppstiller ikke uttrykkelig
noen tilsvarende rett til et effektivt rettsmiddel som det som følger
av EMK.
EUs returdirektiv gir regler for tilbakesendelse av
tredjelandsborgere som oppholder seg ulovlig i et medlemsland. Direktivet
omfatter også returer til transittland og tredjeland, jf. artikkel
3 nummer 3. I artikkel 9 nummer 1 slås det fast at medlemsstatene
skal utsette en utsendelse dersom det vil krenke returvernet (prinsippet
om «non-refoulment») eller dersom vedtaket suspenderes i medhold
av artikkel 13 nummer 2. Artikkel 13 gir regler om effektive rettsmidler ved
prøving av spørsmål om retur, og stiller krav om at myndigheten
eller organet som prøver en klage skal ha kompetanse til midlertidig
å suspendere fullbyrdelse av et vedtak. Det følger videre av artikkel
9 nummer 2 at medlemsstatene kan utsette iverksettingen av et vedtak
basert på en vurdering av de konkrete forholdene i saken. I slike
tilfeller skal det tas særlig hensyn til utlendingens fysiske tilstand
og psykiske evner (bokstav a) og til tekniske forhold, herunder manglende
transportkapasitet og mislykket utsendelse på grunn av manglende
identifisering (bokstav b).
Departementet foreslår at det i utlendingsloven § 90
tas inn et nytt tredje ledd hvor det uttrykkelig fremgår at avvisningsvedtak
fattet i medhold av utlendingsloven § 32 første ledd bokstav a (har
fått asyl eller annen form for beskyttelse i et annet land), bokstav
c (kan kreves mottatt av annen nordisk stat etter den nordiske passkontrolloverenskomsten)
eller bokstav d (har hatt opphold i en stat eller område hvor utlendingen ikke
var forfulgt), kan iverksettes straks dersom det er åpenbart at
det er grunnlag for å nekte realitetsbehandling etter disse bestemmelsene.
At vedtaket kan iverksettes straks innebærer at det ikke er nødvendig
å fastsette en særskilt frist for å begjære utsatt iverksetting.
Det er da forvaltningsloven § 27, jf. § 42, som gjelder.
Dersom det ikke er «åpenbart» at utlendingen skal
nektes realitetsbehandling av sin asylsøknad, skal utlendingen gis
en frist til å begjære utsatt iverksetting og vedtaket kan ikke iverksettes
før fristen er utløpt eller UDI har tatt stilling til begjæringen.
Departementet understreker i denne sammenheng at det ved avvisning til
trygt tredjeland, må forventes at det i praksis vil være åpenbart
i det store flertall av tilfeller at avvisning skal skje.
Departementet understreker videre at dersom
utlendingen gir en rimelig begrunnelse for hvorfor vedkommende eventuelt
er vernet mot retur til det aktuelle tredjelandet, skal det gis
en frist til å begjære utsatt iverksetting og vedtaket kan ikke iverksettes
før fristen er utløpt eller UDI har tatt stilling til begjæringen.
I de tilfeller hvor det fortsatt skal settes
en frist for å begjære utsatt iverksetting, kan fristen settes svært
kort, f.eks. til noen få timer.
Departementets forslag er noe annerledes formulert
enn forslaget i høringsnotatet. Departementet mener at den formuleringen
som i proposisjonen er valgt (om at det må være «åpenbart» at utlendingen
skal nektes realitetsbehandling av asylsøknaden) tydeliggjør at
det ikke er grunnlag for en del av de innvendinger som det opprinnelige
forslaget kunne gi opphav til, eventuelt at innvendingene får mindre
relevans og tyngde. Endringene gjør det etter departementets mening
langt tydeligere at forslaget ikke vil komme i strid med retten
til et effektivt rettsmiddel etter EMK artikkel 13, som krever at en
utlending som kan fremme en rimelig begrunnet klage eller påstand
(«arguable claim») om at en retur til tredjelandet vil være i strid
med EMK artikkel 3, ikke kan sendes ut før det er tatt endelig stilling
til en klage over utsendelsesvedtaket. Departementet viser til at
utlendingen ikke kan anses å ha fremsatt en «arguable claim» i de
tilfeller hvor anførslene om at vedkommende trengte å reise videre
til Norge for å søke beskyttelse, anses åpenbart grunnløse.
I tilknytning til det forslaget som var på høring, viste
Advokatforeningen til M.S.S.-dommen og I.M. mot Frankrike, og mente
at disse viser at en nektelse av utsatt iverksetting kan føre til
en krenkelse av EMK artikkel 13. Departementet mener at saksforholdene
i disse dommene ikke er overførbare til forslaget i proposisjonen.
I I.M. mot Frankrike var mangelen på utsatt iverksetting et av flere
momenter som resulterte i konklusjonen om at det forelå en krenkelse
av artikkel 13 og kategoriseringen av søknaden som «åpenbart grunnløs»
var alene basert på at søkeren hadde søkt om beskyttelse etter at
han ble varetektsfengslet. Det vises i proposisjonen til at den
foreslåtte unntaksbestemmelsen i en ny § 90 tredje ledd ikke vil
åpne for en slik kategorisering. M.S.S.-dommen dreier seg i hovedsak
om behandling av selve klagen.
Statene nyter en viss skjønnsmargin når det gjelder
hvordan de gjennomfører forpliktelsene under EMK artikkel 13, og
summen av flere rettssikkerhetsgarantier kan tilfredsstille kravene til
effektivt rettsmiddel.
Regelen om at vedtak om avvisning kan settes
i verk straks, gjelder ikke når søknaden avvises i medhold av utlendingsloven
§ 32 første ledd bokstav b. Her videreføres innholdet i nåværende
utlendingslov § 90 annet ledd fjerde punktum. I disse avvisningssakene
krever Dublin III-forordningen at det gis en frist for å begjære
utsatt iverksetting.
Forslaget om opphevelse av utlendingsforskriften
§ 8-2 (15-månedersregelen) inngikk ikke i høringen, men har sin
bakgrunn i behandlingen av Prop. 1 S Tillegg 1 (2015–2016).
Utlendingsforskriften § 8-2 innebærer at en
utlending som ikke har fått sin søknad om beskyttelse avgjort innen
15 måneder, kan gis oppholdstillatelse av humanitære grunner, jf.
utlendingsloven § 38. Tilsvarende kan det i asylsaker som omhandler
barn gis tillatelse dersom saken ikke er avgjort av UNE innen 15 måneder fra
saken kom til UNE.
Departementet bemerker at bestemmelsene i praksis
ikke har vært i bruk de senere år. På bakgrunn av de ekstraordinære
asylankomstene i 2015 vil de imidlertid kunne få fornyet aktualitet.
Departementet foreslår at utlendingsforskriften § 8-2
oppheves. Etter departementets syn vil en opphevelse av bestemmelsen
gi bedre forutsigbarhet for den enkelte og vil være en mer hensiktsmessig
løsning enn at bestemmelsen suspenderes inntil videre. Utlendingsforskriften § 8-2
kan gjeninnføres på et senere tidspunkt, slik at opphevelsen i praksis
blir midlertidig.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
utlendingsforskriften § 8-2 vurderes gjeninnført innen 31. desember
2019. Etter departementets syn vil fristen gi tilstrekkelig med
tid til å kunne vurdere de saksbehandlingsmessige konsekvensene
av asylankomstene til Norge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til departementets forslag
om å redusere klagefristen fra tre uker til én uke for åpenbart
grunnløse asylsøkere. Dette er en gruppe asylsøkere som helt åpenbart
ikke oppfyller vilkårene for beskyttelse etter utlendingsloven § 28
eller er vernet mot retur etter utlendingsloven § 78.
Flertallet viser til asylforliket
inngått mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre i november 2015. Forslaget
som her fremmes er en gjennomføring av forlikets punkt 1, første
strekpunkt.
Flertallet mener at det ikke
er noen grunn til å ha lang klagefrist i saker der man har kommet frem
til at søknaden åpenbart er grunnløs. Forslaget gir mulighet til
raskere å behandle saker som åpenbart ikke bør belaste forvaltningen mer
enn nødvendig, og til å muliggjøre raske returer etter avslag.
Flertallet viser til vurderingene
som er gjort av Norges menneskerettslige forpliktelser og legger
til grunn at asylsøkerne vil sikres rett til effektivt rettsmiddel,
jf. EMK art 13.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartier uenig i at fristen for å klage reduseres
fra tre uker til én uke i saker som er «åpenbart grunnløse». I mange
tilfeller vil en slik reduksjon være uproblematisk, men det kan være
problematisk i de sakene hvor det er nødvendig med innhenting av
dokumentasjon. Det vil typisk være i de sakene hvor asylsøkeren
søker beskyttelse i et annet land, fordi hjemlandets myndigheter
ikke har evne og vilje til å gi beskyttelse mot forfølgelse (alvorlige
kriminelle handlinger) fra private. For å få beskyttelse under gitte
omstendigheter skal det en del til, og det er et krav at søkeren
må kunne sannsynliggjøre at han eller hun har forsøkt å få beskyttelse
hos hjemlandets myndigheter; slik som f.eks. ved å inngi anmeldelse,
følge opp med klage over anmeldelse osv., for å dokumentere myndighetenes manglende
evne og vilje til å gi beskyttelse. I denne typen tilfeller avgjøres
saken ut fra en konkret vurdering, og for at en advokat skal kunne
vurdere dette og hvilke dokumentasjon som skal innhentes, må klagefristen
være lenger enn en uke. Dette er påpekt av flere høringsinstanser,
blant annet Advokatforeningen. Dette medlemvil også peke på at UDI i sin høringsuttalelse
har nevnt at dette ikke vil ha noen større effektiviseringseffekt. Dette
medlemvil vise til retten til
et effektivt rettsmiddel, jf. EMK art. 13, og formålsbestemmelsen
i utlendingsloven § 1 tredje ledd, som sier at loven «skal» gi grunnlag
for vern av utlendinger som har krav på beskyttelse.
Dette forslaget kan bidra til å svekke dette,
og dette medlem kan derfor ikke støtte det.
Komiteen viser til
departementets forslag om redusert rett til fritt rettsråd i avvisningssaker
etter utlendingsloven § 32.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, merker seg at forslaget som fremmes
skiller seg fra det som ble lagt frem i høringsnotatet. Endringene
skal nå utredes videre i forskriftsarbeidet, og regjeringen vil
ta endelig stilling til forslaget i denne forbindelse. Flertallet mener
det er viktig at regjeringen foreslår nye tiltak og endringer på utlendingsfeltet,
slik asylforliket legger opp til, og at høringsinstanser får mulighet
til å uttale seg om dette. Videre mener flertallet det
er klokt at regjeringen velger å utrede dette tiltaket videre sett
i lys av høringsinstansenes tilbakemelding om at tiltaket ikke nødvendigvis
vil effektivisere saksbehandlingen. Flertallet legger
videre til grunn at regjeringen utreder dette nøye, og iverksetter
tiltak som effektiviserer saksbehandlingen der dette er hensiktsmessig,
forutsatt at det skjer innenfor Norges folkerettslige forpliktelser.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke at for å kunne ivareta rettssikkerheten til de som søker
om asyl, er det nødvendig at de har tilgang til fri rettshjelp.
Dette gjelder også asylsøkerne som er omfattet at Dublin-forordningen,
og som risikerer utsendelse til andre land i Europa. Dette er en avgjørelse
som er veldig viktig for den det gjelder, og de vil i hovedsak ikke
ha økonomi til å kunne engasjere egen rettshjelp. Selv om de fleste
sakene etter blant annet Dublin III-forordningen ikke er kompliserte,
vil det være noen som er det. At en utenforstående advokat ser på saken,
gir samfunnet en enkel rettssikkerhetsgaranti.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til departementets forslag
om at vedtak om avvisning i henhold til utlendingsloven § 32 første
ledd bokstavene a, c og d kan iverksettes straks.
Flertallet merker seg at forslaget
som fremmes for Stortinget, er noe endret etter høringsrunden. Flertallet mener
det er bra at høringsrunden tas på alvor, og at den blir utførlig drøftet
i proposisjonen.
Flertallet viser til asylforliket
av november 2015 og forlikets punkt 4 der regjeringen blir bedt
om å «…differensiere ulike grupper asylsøkere i saksbehandlingen
for å sikre raskere returer av personer som ikke har behov for beskyttelse».
Punkt 2 omtaler det å gi retur av personer med åpenbart grunnløse
asylsøknader høyeste prioritet etter at de har fått avslag. Slik flertallet ser
det, danner disse to punktene sammen et grunnlag for det forslaget
som fremmes. De med åpenbart grunnløse asylsøknader blir prioritert
høyt og differensiert fra andre grupper.
I forslaget som fremmes har departementet endret
ordlyden ved å la forslaget om å iverksette avvisningsvedtaket kun
gjelde for tilfeller der det er «åpenbart» at det er grunnlag for
å nekte realitetsbehandling. Dette er en skjerpelse for anvendelse
av bestemmelsen. Flertallet mener en slik endring
er hensiktsmessig, spesielt i lys av høringsinstansenes tilbakemeldinger.
Flertallet vil understreke viktigheten
av at Norge oppfyller sine menneskerettslige og folkerettslige forpliktelser.
I de tilfeller det gis en rimelig begrunnelse for hvorfor en asylsøker eventuelt
er vernet mot retur, viser flertallet til at det
vil bli gitt en frist for å begjære utsatt iverksetting.
Videre merker flertallet seg
at forslaget ikke gjelder for de tilfellene som må behandles etter Dublin
III-forordningen og at gjeldende regelverk videreføres.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartiviser til at innstrammingene i muligheten
til å begjære utsatt iverksettelse utfordrer kravet til forsvarlig
saksbehandling og muligheten asylsøkeren har for å komme med en begrunnet
klage, selv etter at forslaget ble moderert i høringsrunden. Det
har vært flere eksempler det siste året på asylsøkere som har blitt utvist,
og som burde blitt vernet mot retur selv under gjeldende saksbehandlingsregler.
En innstramming på dette området vil derfor kunne føre til flere
gale utvisninger med store konsekvenser for den enkelte. Det vises
til at UDI i sin høringsuttalelse også har uttalt at de er usikker
på om det vil gjøre saksbehandlingen mer effektiv. Dette
medlemkan på denne bakgrunn ikke
støtte forslaget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til proposisjonens omtale
av opphevelse av utlendingsforskriften § 8-2. Bestemmelsen innebærer
per i dag at utlendinger som ikke har fått avgjort sin søknad om
beskyttelse innen 15 måneder, kan gis oppholdstillatelse av humanitære
grunner. Flertallet merker seg at bestemmelsen i
praksis ikke har vært i bruk de siste årene, men at den nå kan få
fornyet aktualitet.
Flertallet viser til punkt 4
i asylforliket inngått mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre i november 2015.
Punktet sier at denne bestemmelsen skal suspenderes «inntil videre».
Flertallet mener det er riktig
å oppheve forskriften midlertidig og ber om at den vil bli vurdert
gjeninnført innen 31. desember 2019. I tilfeller hvor en ekstraordinær
tilstrømning av asylsøkere utfordrer saksbehandlingskapasiteten,
er det viktig at vi ikke ender opp med en gruppe asylsøkere som
automatisk vil få en oppholdstillatelse som de i utgangspunktet
ikke har krav på.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartiviser til at formålet med 15-månedersregelen
var å sørge for at saksbehandlingen i utlendingsforvaltningen gikk
fortere. Dette hensynet har ikke blitt noe mindre ettersom vi i
dag ser en historisk lang saksbehandlingstid. Dette medlemmener at istedenfor å fjerne den ene
bestemmelsen som setter press på myndighetene bør det bevilges tilstrekkelig midler
for å sørge for at saksbehandlingstiden går ned.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, støtter endringsforslagene i proposisjonen
til utlendingsloven § 92 nytt syvende ledd og § 66 annet ledd bokstav
a og b og at § 92 annet ledd fjerde punktum og § 92 sjette ledd
annet punktum oppheves.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
støtter endringsforslagene i proposisjonen til utlendingsloven ny § 94
a og § 90, med unntak av henvisningene til § 28 a.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet støtter endringene i proposisjonen
til utlendingsloven ny § 94 a og § 90 og fremmer følgende forslag:
«I utlendingsloven gjøres følgende endringer:
§ 90 skal lyde:
§ 90 Iverksetting av vedtak
Vedtak om bortvisning eller utvisning av en
utlending som ikke har oppholdstillatelse eller oppholdsrett etter
kapittel 13, eller en nordisk borger som ikke har hatt opphold i
riket i mer enn tre måneder, kan iverksettes straks. Vedtak om bortvisning
eller utvisning av en utlending med oppholdsrett etter utlendingsloven
§ 111 kan iverksettes straks.
Vedtak om avslag på søknad om første gangs oppholdstillatelse,
og søknad om fornyet oppholdstillatelse fremsatt etter utløpet av
fristen i § 61 sjette ledd, kan iverksettes før det er endelig dersom
utlendingen har fått mulighet til å fremsette klage. Slikt vedtak
kan tidligst iverksettes 48 timer etter at meldingen om vedtaket
er kommet frem til utlendingen. Dersom Utlendingsdirektoratet anser
søknaden åpenbart grunnløs, kan vedtaket
likevel iverksettes så snart fristen for å begjære utsatt iverksetting
er utløpt, og direktoratet har tatt stilling til begjæringen.
Vedtak om å nekte realitetsbehandling
etter § 32 første ledd bokstav a, c og d og femte ledd, kan iverksettes
straks. Dersom det ikke er åpenbart at søknaden bør nektes realitetsbehandlet
etter de angitte bestemmelser, skal utlendingen gis en frist til
å begjære utsatt iverksetting, og vedtaket kan ikke iverksettes
før fristen er utløpt eller Utlendingsdirektoratet har tatt stilling
til begjæringen. Er søknaden nektet realitetsbehandlet etter § 32
første ledd bokstav b, jf. fjerde ledd, og utlendingen har begjært
utsatt iverksetting, kan vedtaket ikke iverksettes før Utlendingsnemnda har
tatt stilling til begjæringen eller behandlet klagen på vedtaket.
Vedtak om avslag på søknad om fornyet oppholdstillatelse
eller permanent oppholdstillatelse fremsatt innen utløpet av fristen
i § 61 sjette ledd, kan ikke iverksettes før det er endelig. Tilsvarende
gjelder vedtak om tilbakekall etter § 63 og vedtak om utvisning
av en utlending som har oppholdstillatelse, eller en nordisk borger
som har hatt opphold i riket i mer enn tre måneder. Dersom det er
mest sannsynlig at utlendingen vil begå en straffbar handling overfor
eller forfølge en annen person eller på annet vis alvorlig krenke
en annen persons fred, kan vedtaket iverksettes på et tidligere
tidspunkt enn det som følger av første og annet punktum.
Påberoper en utlending seg rett
til beskyttelse, jf. §§ 28 eller 28 a, eller for øvrig gir
opplysninger som tyder på at vernet mot utsendelse etter § 73 vil
komme til anvendelse, kan et vedtak bare iverksettes før det er
endelig dersom
a) søknaden
om opphold er nektet realitetsbehandlet i
medhold av § 32,
b) søkeren tidligere har fått avslag på
søknad om beskyttelse i annet land, eller
c) vilkårene for opphold etter §§ 28, 28 a eller 73 åpenbart ikke er
oppfylt
Vedtak som innebærer at en utlending må forlate riket,
iverksettes ved at utlendingen pålegges å reise innen en fastsatt
frist. Fristen skal settes til mellom sju og tretti dager. Dersom
det anses nødvendig, kan det settes en lengre frist. Det kan settes
en kortere frist enn sju dager eller unnlates å gi en utreisefrist
når
a) det er
fare for unndragelse, jf. § 106 a,
b) en søknad er avslått som åpenbart grunnløs eller
som følge av vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger,
c) utlendingen er funnet å utgjøre en
trussel mot offentlig orden,
d) utlendingen omfattes av § 32,
e) utlendingen bortvises eller utvises
ved Schengenyttergrensen, eller
f) utlendingen utvises etter § 66 første
ledd bokstav b, c, e eller annet ledd eller §§ 67 eller 68.
Dersom slikt pålegg som nevnt i femte ledd ikke blir
fulgt, utreisefrist ikke er gitt, eller det er konkrete holdepunkter
for å anta at utlendingen ikke vil forlate riket innen utløpet av
fristen, kan politiet føre utlendingen ut. Når særlige grunner taler
for det, kan utlendingen bli ført til et annet land enn det vedkommende
kom fra. Utlendinger som ikke har gyldig reisedokument, har plikt til
å skaffe seg dette. Beslutninger som gjelder iverksetting, regnes
ikke som enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav
b.
Tvungen utsendelse av en enslig mindreårig skal bare
skje til et familiemedlem, utnevnt verge eller til et annet forsvarlig
omsorgstilbud. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om fastsettelse
av utreisefrist og om innføring av et system for kontroll av tvangsreturer.
Når Utlendingsnemnda har truffet et vedtak som innebærer
at utlendingen må forlate riket, kan den instruere politiet om å
utsette iverksettingen. Utlendingsdirektoratet kan instruere politiet
om å utsette iverksettingen dersom slikt vedtak er truffet av direktoratet.
Utlendingsnemnda kan instruere politiet om å utsette iverksettingen
av et vedtak truffet av direktoratet på nemndas saksområde, når
vedtaket innebærer at utlendingen må forlate riket. Departementet
kan instruere Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda om å utsette
iverksettingen av en bestemt type vedtak som innebærer at utlendingen
må forlate riket, i påvente av endringer i lov eller forskrift.
Dersom en utlending påberoper seg omstendigheter
som nevnt i §§ 28 eller 28 a på tidspunktet
for iverksetting av et vedtak som innebærer at utlendingen må forlate
riket, og det ikke fremgår at det allerede er tatt standpunkt til de
forholdene som påberopes, skal politiet forelegge spørsmålet om
utsatt iverksetting for den myndigheten som har truffet vedtaket.
Ny § 94 a skal lyde:
§ 94 a Klagefrist ved åpenbart grunnløse asylsøknader
Dersom Utlendingsdirektoratet
ved behandlingen av en søknad om beskyttelse anser det som åpenbart
at vilkårene i §§ 28, 28 a og 73 ikke er oppfylt, er fristen for
å klage én uke fra det tidspunktet underretning om vedtaket er kommet frem
til vedkommende part. For øvrig gjelder reglene i forvaltningsloven
§ 29 annet til fjerde ledd.»
Disse medlemmer vil subsidiært
støtte flertallet fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstres forslag til §§ 90 og 94.