2. Ansvar, samordning og samarbeid

2.1 Sammendrag

Regjeringens mål er at ansvaret for å forebygge og bekjempe vold og overgrep skal være fastsatt, tydelig og lederforankret på alle forvaltningsnivåer. Arbeidet skal samordnes på tvers av tjenester og sektorer. Dette er avgjørende både for å bekjempe vold og overgrep og for å redusere kostnader for berørte og for samfunnet. Opptrappingsplanen skal tydeliggjøre de enkelte aktørenes forpliktelser i arbeidet med å forebygge vold og følge opp voldsutsatte, inkludert kommunenes ansvar. Store deler av det offentlige tjenesteapparat kommer i kontakt med personer som står i fare for å bli, som er eller som har vært utsatt for vold. Utsattes behov er ofte sammensatte og krever tverrfaglig og tverretatlig tilnærming. Dette forutsetter en tydelig ansvars- og rollefordeling mellom tjenestene som møter voldsutsatte.

I kapittel 2 vises det til at virksomheter som tilbyr offentlige tjenester, har et særskilt ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og behandle voldsutsatte. Dette gjelder både statlig og kommunal sektor. Videre viser kapitlet til at et godt samarbeid mellom og innenfor kommunale og statlige tjenester er avgjørende for at voldsutsatte skal bli godt ivaretatt. Kommunale handlingsplaner kan være effektive verktøy i denne sammenhengen. I kapitlet understrekes videre viktigheten av at den enkelte etat kjenner regelverket når det gjelder taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett.

Regjeringen vil:

  • Gjennomgå etablerte strukturer og systemer for å vurdere hvordan disse bedre kan ivareta arbeidet mot vold og overgrep.

  • Sørge for at vold og overgrep tas inn i de relevante underliggende etaters samfunnsoppdrag.

  • I forbindelse med struktur- og kvalitetsreformen i barnevernet fremme en lovproposisjon der forventningene til kommunenes forebyggende arbeid klargjøres.

  • Tydeliggjøre rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver når det gjelder arbeidet mot omsorgssvikt, vold og overgrep.

  • Utrede endringer i krisesenterloven med sikte på å klargjøre kommunenes ansvar for å forebygge vold og overgrep.

  • Tydeliggjøre i spesialisthelsetjenesteloven, helse- og omsorgstjenesteloven og tannhelsetjenesteloven ansvaret de regionale helseforetakene, kommunene og fylkeskommunene, herunder ledelsen, har for å bidra til at vold og seksuelle overgrep blir forebygget, avdekket og avverget ved ytelse av helse- og omsorgstjenester.

  • Bidra til at kommuner utarbeider kommunale eller interkommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner.

  • Vurdere behovet for å utvide bestemmelsen om avvergingsplikt.

  • Sørge for at RVTS-ene i større grad bidrar til lokalt og regionalt samarbeid og samordning av voldsarbeidet.

  • Bidra til systematisk samarbeid mellom relevante tjenester, for eksempel konsultasjonsteam.

  • Prøve ut en modell for håndtering av vold og overgrep mot sårbare voksne – TryggEst.

  • Styrke samarbeidet mellom politi og barnevern.

  • Styrke samarbeidet mellom familieverntjenesten og helsestasjonene.

  • Klargjøre og forenkle bestemmelsen om opplysningsplikt til barnevernet.

  • Vurdere hvordan temaer knyttet til vold kan inkluderes i 0–24-samarbeidet.

2.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at skal vi klare å forebygge, avdekke og bekjempe vold og hjelpe både dem som utsettes for vold og overgrep, og dem som utøver volden og overgrepene, i langt større grad enn vi klarer i dag, er det helt avgjørende at ansvaret for arbeidet er tydelig plassert. På den måten kan man lettere koordinere arbeidet og sikre samarbeid mellom relevante aktører med målrettede tiltak. Flertallet viser til Prop. 12 S (2016–2017) side 30, hvor regjeringen uttrykker:

«Det er en utfordring å komme inn tidlig nok når ingen tjeneste har som primæroppgave å forebygge vold og overgrep. Tjenestene har ikke nødvendigvis tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å drive godt forebyggende arbeid rette mot de mest sårbare gruppene. Resultatene av forebyggende arbeid vil ofte være vanskelig å måle på kort sikt. Det kan føre til at forebygging blir nedprioritert.»

Flertallet er enig i at det er en stor utfordring at ingen har som primæroppgave å forebygge vold og overgrep. Flertallet mener det er positivt at regjeringen, i forbindelse med struktur- og kvalitetsreformen i barnevernet, vil fremme forslag der forventningene til kommunenes forebyggende arbeid klargjøres, samt at det foreslås at kommunenes ansvar skal tydeliggjøres i krisesenterloven. Dette er avgjørende for å kunne forebygge i langt større grad enn det vi gjør i dag. Det er klart at flere instanser, også i fremtiden, vil ha ansvar for å forebygge. Men etter flertallets mening må kommunene ha et særskilt ansvar for å forebygge vold og overgrep slik at ansvarspulverisering forhindres. Kommunene må i større grad koordinere samarbeidet mellom relevante etater som arbeider med å bekjempe vold og overgrep. Flertallet viser til at ansvaret for å koordinere regjeringens arbeid mot vold i nære relasjoner og vold mot barn og unge er delt mellom Justis- og beredskapsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet. Flertallet mener det er viktig at det er tydeliggjort hvor det koordinerende ansvaret for å bekjempe vold og overgrep i nære relasjoner ligger, og vil i den sammenheng bemerke at Justis- og beredskapsdepartementet koordinerer regjeringens innsats for å bekjempe vold i nære relasjoner generelt, mens Barne- og likestillingsdepartementet koordinerer arbeidet for å bekjempe vold mot barn og unge spesielt. Flertallet merker seg at det i opptrappingsplanen foreslås å utrede endringer i krisesenterloven med sikte på å klargjøre kommunens ansvar for å forebygge vold og overgrep. Flertallet merker seg videre at det av planen også følger at kommunens ansvar for forebygging i tillegg skal tydeliggjøres innenfor helselovgivningen. Flertallet viser til at det er helt avgjørende at kommunens ansvar for det forebyggende arbeidet tydeliggjøres. Det er viktig å sørge for at alle kommuner sikrer godt samarbeid mellom relevante aktører. Samarbeid og koordinering av arbeidet for å bekjempe vold mot barn er helt avgjørende for å kunne nå målet som en nullvisjon om vold og overgrep innebærer. Samarbeid og koordinering mellom kommunale, statlige og ideelle aktører må styrkes betydelig for å hindre dobbeltarbeid og sikre at ingen faller mellom to stoler. Flertallet viser til ulike måter å organisere kommunens arbeid på som Familiens Hus/Familiesenter hvor man har samlet alt av tilbud i kommunen til familier.

Flertallet mener at det må gis tilskuddsordninger til kommuner med øremerkede midler for å sikre et bedre koordinerende arbeid for å hjelpe alle familier, og spesielt utsatte og sårbare familier.

Flertallet viser til planens overordnede mål, herunder lederforankring av ansvar på alle forvaltningsnivåer for å forebygge og bekjempe vold og overgrep, styrking av kompetanse i alle relevante sektorer og samordning på tvers av sektorer og tjenester. Flertallet understreker viktigheten av et slikt forpliktende samarbeid på kommunalt nivå og viser blant annet til Dokument 15:809 (2015–2016), der det påpekes at vold i nære relasjoner forebygges best lokalt, og at vold i nære relasjoner derfor bør være en viktig del av oppgavene til kommunale beredskapsråd. I beredskapsrådene sitter representanter for ledelsen i alle relevante etater, både i stat, fylke og kommune. Beredskapsrådenes oppgaver er nettopp å kartlegge omfanget av uønskede hendelser, avdekke svakheter, tette huller i samarbeidet, fylle på ved manglende kompetanse, forberede seg på aksjon når uønskede hendelser skjer, og sist, men ikke minst, forebygge gjennom systematisk og løpende samarbeid. Flertallet viser også til statsrådens positive svar i saken, datert 5. april 2016. Daværende statsråd Anders Anundsen viste der til at han i mars 2016 hadde sendt brev til alle landets kommuner med anmodning om at beredskapsrådene gjennomfører egne risiko- og sårbarhetsanalyser i den hensikt å sette kommunene bedre i stand til å forebygge, avdekke og håndtere familievold. Flertallet ber regjeringen følge opp dette viktige arbeidet.

Flertallet ser frem til rapporten som Barnevoldsutvalget skal legge frem sommeren 2017, hvor samarbeidet mellom relevante aktører som arbeider med vold og overgrep av barn, gjennomgås. Her er det viktig at det ikke bare utarbeides rutiner for hva som skal gjøres, men også en plan for hvordan kompetansen til den enkelte skal heves.

Flertallet viser videre til Innst. 346 S (2015–2016) om en helhetlig opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse, hvor en samlet helse- og omsorgskomité ber regjeringen vurdere et krav om at kommunene skal definere hvem som har det overordnede ansvar for hjelpetjenestene til barn og unge, for videre å sikre at barn og unge får hjelpen de trenger tidsnok og på riktige premisser. Ingen barn skal bli kasteballer i et sammensatt system, og særlig viktig vil dette være for barn som er ekstra sårbare som følge av at de har erfart å bli utsatt for vold og overgrep. Flertallet viser til at regjeringen jobber med å følge opp dette stortingsvedtaket.

Flertallet mener at tverrsektorielt samarbeid om barn og unge, herunder skolehelsetjeneste, helsestasjon, barnevern, skole og barnehage, er viktig for å kunne lykkes i å forebygge og avdekke vold og overgrep mot barn og unge i større grad enn i dag.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Sykepleierforbundet i sitt høringsinnspill vedrørende Prop. 12 S (2016–2017) understreker denne problemstillingen:

«Man [Barnesykepleiere] mangler arenaer for utveksling av informasjon og mulighet til å snakke sammen på tvers av profesjoner og etater. Det gjør at ingen sitter igjen med det helhetlige bildet av barnets og familiens situasjon.»

Dette medlem viser til at svak koordinering og for lite dialog og samarbeid påpekes som en av de største utfordringene av flere av høringsinstansene som gav sine innspill i høringen tirsdag den 6. desember 2016. Dette stadfestes også i en rekke rapporter og undersøkelser hvor det påpekes at barn og unge er spesielt sårbare for et slikt fragmentert system hvor hjelpetjenestene ikke er tilstrekkelig koordinert.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil peke på de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS-ene), som er lokalisert fem steder i Norge. RVTS-ene har ansvar for undervisning, veiledning, informasjon og nettverksarbeid blant annet om vold og overgrep. De skal ikke behandle enkeltsaker, men bistå ulike instanser med kompetanse, enten det er asylmottak, barne- og familievern, helsesektoren, politi eller frivillig sektor. Flertallet viser til at RVTS-ene vil spille en viktig rolle i forbindelse med opptrappingsplanen.

Flertallet viser til at det er etablert konsultasjonsteam flere steder i landet bestående av for eksempel ansatte i skolen, PPT, barnehager, psykisk helseteam etc. Formålet med slike team er at berørte instanser kan ta kontakt ved bekymring og mistanke om at et barn utsettes for vold og overgrep.

Flertallet viser til planen der regjeringen ser behovet for å evaluere erfaringene med konsultasjonsteamene. Dersom dette viser seg å være en hensiktsmessig modell, skal regjeringen sørge for at denne erfaringen formidles til kommunene slik at modellen på sikt kan bli landsdekkende. Flertallet mener konsultasjonsteam er en god ordning som kommunene bør benytte.

Flertallet viser til at barnevernet og politiet står i en særstilling ved mistanke om vold og overgrep. De har ulike oppgaver og mandat, men er ofte involvert i de samme sakene. Det er derfor helt avgjørende at de har et godt samarbeid. Når barnevern og politi ikke samarbeider godt, kan barnevernets arbeid forstyrre politiets etterforskning, og politiets arbeid kan forstyrre barnevernets arbeid. Det er etter flertallets oppfatning positivt at det nå skal utarbeides retningslinjer for samarbeidet mellom barnevernet og politiet. Flertallet mener dog at samarbeidet mellom politiet og barnevernet ved mistanke om vold og overgrep må forankres i den nye barnevernloven. Blant annet bør det lovfestes at barnevernet alltid skal anmelde saker til politiet ved mistanke om vold og overgrep, slik at man sammen kan vurdere hvilke tiltak og prosedyrer som bør iverksettes for å sikre at barnets beste blir ivaretatt. Flertallet er glad for at regjeringen uttrykker et mål om at barnevernets kvalitets- og strukturreform skal bidra til økt kompetanse om analyser og vurderinger i barnevernets undersøkelsesarbeid som grunnlag for beslutninger og tiltaksvalg. Det er etter flertallets mening helt avgjørende at dette arbeidet sees i sammenheng med politiets arbeid, og at deres lovverk ikke står i motsetning til hverandre. Flertallet mener videre det bør sikres mulighet for at barnevern og politi kan drøfte saker uten at taushetsplikt står i veien, og uten at politiet må gripe inn dersom de får vite om vold og overgrep. Det er viktig å legge til rette for at barnevern og politi kan gjøre sine vurderinger sammen for å sikre en best mulig håndtering av saken. Flertallet vil også peke på behovet for å sikre tidsmessig koordinering av barnevernets og politiets arbeid, slik at barnevernet for eksempel ikke henlegger saker om mistanke om vold og overgrep før politiet er ferdig med å etterforske saken. Det kan medføre at politiets mulighet for å etterforske saken på en god måte svekkes betydelig, noe som er svært uheldig. Det må derfor etter flertallets mening utredes hvordan dette samarbeidet kan bedres. Flertallet mener videre det bør utredes hvilke metoder barnevernet skal bruke i saker som omhandler vold og overgrep.

Flertallet mener det er viktig med et godt samarbeid mellom helse- og omsorgstjenestene og krisesentrene fordi mange brukere av krisesentertilbudet vil ha behov for helsehjelp og behandling. Flertallet ber regjeringen vurdere hvordan samarbeidet mellom helse- og omsorgstjenesten og krisesentrene fungerer og kan bedres.

Flertallet er opptatt av at barn som er utsatt for vold og overgrep, må beskyttes selv om de flytter til en annen kommune. Flertallet er kjent med at det er tilfeller der barn blir flyttet til en ny kommune når barnevern og andre offentlige etater begynner å fatte mistanke om at noe alvorlig skjer. Flertallet ber derfor regjeringen presisere barnevernstjenestens plikt til å gi opplysninger til ny barnevernstjeneste ved flytting i den nye barnevernsloven, samt vurdere om det er mulig med et felles register for alle kommuner slik at opplysninger i alvorlige saker kommer frem.

Flertallet mener barnevernets risikovurdering ikke må være til hinder for politiets arbeid knyttet til saker som omhandler vold mot barn. Flertallet viser til at regjeringen vil styrke samarbeidet mellom politi og barnevern, og at Bufdir i samarbeid med POD er i ferd med å utarbeide retningslinjer som skal bedre samarbeidet.

Flertallet viser til Prop. 12 S (2016–2017), hvor det fremgår på side 24:

«Ulik forståelse av praktisering av reglene om taushetsplikt og opplysningsplikt kan i noen tilfeller synes å være til hinder for å kunne gi volds- og overgrepsutsatte et godt nok tilbud.»

Flertallet viser til at det er helt avgjørende at den enkelte ansatte som arbeider med barn og unge, har god kjennskap til opplysnings-, avvergings- og taushetsplikten. Flertallet er glad for tydelig og god omtale av opplysningsplikten i proposisjonen og deler vurderingene som blir gjort. Flertallet mener det er positivt at det nå skal foretas en utredning av dette lovverket som skal resultere i en tverrsektoriell veileder som skal bidra til felles forståelse av regelverket om taushetsplikt og informasjonsutveksling i forvaltningen og i tjenesteapparatet. Flertallet ser frem til denne utredningen, men påpeker at det er helt avgjørende at veilederen faktisk tas i bruk og anvendes i det løpende arbeidet. Dette er etter flertallets mening et ledelsesansvar. Det er helt avgjørende at den enkelte ansatte ikke bare har kjennskap til regelverket knyttet til opplysnings-, taushets- og avvergingsplikt, men også er trygg på hvordan regelverket skal forvaltes.

Flertallet er opptatt av at avvergingsplikten i straffelovens § 196 er tydelig og godt kjent blant ansatte i de relevante etatene. Flertallet ønsker samtidig å vurdere behovet for å utvide bestemmelsen om avvergingsplikt, behovet for en egen bestemmelse for avvergingsplikt knyttet til vold mot barn, samt behovet for en utsatt foreldelsesfrist som gjelder fra barnet er 18 år gammelt. Flertallet viser til at behovet for utvidelse av avvergingsplikten er et av tiltakene i opptrappingsplanen, og at arbeidet er igangsatt i departementet.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i samarbeid med KS utarbeide veiledere om hvordan ansatte i kommuner kan avdekke og følge opp vold i nære relasjoner.»

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan det kan lovfestes at barnevern og politi skal samarbeide bedre, og hvilket ansvar og hvilke rutiner barnevernet skal følge ved mistanke om vold og overgrep.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som klargjør og forenkler bestemmelsen om opplysningsplikt til barnevernet.»

Flertallet understreker at vold og overgrep mot kvinner og barn er et alvorlig samfunns- og folkehelseproblem, som vil ha store konsekvenser også senere i livet for den som blir utsatt. I verste fall kan denne typen vold føre til tap av liv. Flertallet mener arbeidet mot vold og overgrep må være tverrsektorielt og involvere alle samfunnsområder. Særlig må helsesektoren ta et betydelig ansvar for å avdekke vold og overgrep og sørge for at ofrene blir ivaretatt. Både helsestasjon, jordmor, fastlege, tannlege og andre fagpersoner i primærhelsetjenesten må ha kunnskap for å ivareta sårbare og utsatte barn og voksne. Flertallet mener samarbeid lokalt mellom barnehage, barnevern, skole, helsevesen og politi er svært viktig for å lykkes med å hjelpe ofre for vold og overgrep og hindre gjentakelse.

Flertallet viser til at ansvar for forebygging, avdekking og behandling, eller hjelp til det enkelte offer, må være tydelig forankret og plassert.

Flertallet viser til at opptrappingsplanen omhandler vold i nære relasjoner med hovedfokus på vold og overgrep mot barn og vold generelt. Vold og trusler på arbeidsplassen er imidlertid problemstillinger som må tas på alvor, men flertallet anser at dette temaet best tas innenfor en egen ramme som omhandler vold og trusler på arbeidsplassen i sin helhet. Flertallet viser til en publikasjon fra Arbeidstilsynet fra 2009 som viser at stadig flere utsettes for vold og trusler i forbindelse med arbeidet. Dette gjelder særlig i tjenesteytende næringer. De fem mest utsatte bransjene er ifølge arbeidstilsynets rapport helse og sosial, offentlig administrasjon, undervisning, hotell og restaurant samt transport. I henhold til tall fra SSB ble det rapportert 1 243 tilfeller av «påført voldsskade» i 2015 og 439 tilfeller av «trusler om vold» samme år.