1. INNLEDNING

Jeg viser til henvendelser av 7. og 8. februar 2018 fra leder av Stortingets kommunal- og forvaltningskomité, stortingsrepresentant Karin Andersen.

I henvendelsene bes det om lovteknisk bistand til å utforme endringer i departementets forslag til ny § 106 c i utlendingsloven, som gjelder særlige regler om pågripelse og internering av mindreårige.

2. INTERNERING VED IDENTITETSTVIL

Spørsmålet fra komiteleder Karin Andersen:

«I forslaget til ny bestemmelse § 106 c fremgår det at ‘i ekstraordinære situasjoner hvor tiltaket er helt nødvendig som en siste utvei for å sikre identitetskontroll, eller i’. Ber om bekreftelse på om det er mulig å stryke henvisningen til § 106 a. Dersom ikke, bistand for å utforme bestemmelsen uten mulighet til å internere i ‘ekstraordinære situasjoner osv…’»

Den aktuelle bestemmelsens ordlyd i Prop. 126 L (2016–2017)

§ 106 c første ledd har følgende ordlyd i departementets forslag:

«En mindreårig utlending kan bare pågripes hvis det er særlig påkrevd, og kan bare interneres i medhold av § 106 første ledd bokstav a i ekstraordinære situasjoner hvor tiltaket er helt nødvendig som en siste utvei for å sikre identitetskontroll, eller i medhold av § 106 første ledd bokstav b dersom det er helt avgjørende som en siste utvei for å gjennomføre utsendelsen. For øvrig kan en mindreårig utlending bare interneres dersom det er helt avgjørende som en siste utvei for å oppnå formålet med bestemmelsen som gir grunnlag for interneringen.»

Departementets svar:

Det er ikke presisert helt tydelig hva formålet med komitelederens endringsønske er, men det forutsettes at det er å stenge for internering (men ikke pågripelse) av mindreårige i ID-tilfellene.

I så fall er det ikke tilstrekkelig å gjøre endringer i første setning i § 106 c første ledd, for denne setningen inneholder bare begrensninger i adgangen til internering.

For å oppnå det forutsatte endringsønsket bør det gjøres mer omfattende endringer i § 106 første ledd. Dette kan mest hensiktsmessig gjøres ved å gi § 106 c første ledd følgende ordlyd:

«En mindreårig utlending kan bare pågripes hvis det er særlig påkrevd, og kan bare interneres i medhold av § 106 første ledd bokstav b dersom det er helt avgjørende som en siste utvei for å gjennomføre utsendelsen. For øvrig kan en mindreårig utlending bare interneres dersom det er helt avgjørende som en siste utvei for å oppnå formålet med bestemmelsen som gir grunnlag for interneringen. En mindreårig utlending kan likevel ikke interneres i medhold av § 106 første ledd bokstav a.»

Det presiseres at dersom det også er meningen å stenge for pågripelse (og ikke bare internering) av mindreårige i ID-tilfellene, må siste setning i forslaget lyde:

«En mindreårig utlending kan likevel ikke pågripes eller interneres i medhold av § 106 første ledd bokstav a.»

3. BARNEVERNTJENESTENS OPPGAVER

Spørsmålet fra komiteleder Karin Andersen:

«Ber om lovteknisk bistand til å utforme bestemmelsen med følgende tilleggsmomenter og endringer i forslag til ny § 106c fjerde ledd:

• Hovedregelen er at barnevernet skal være til stede ved fengsling, ikke dersom det anses nødvendig.

• At barnevernet skal uttale seg om alternativer

• At barnevernet skal uttale seg om at kun en forelder skal fengsles

• At barnevernet skal uttale seg om forsvarlighet av barnet fengsles sammen med foreldre

• At barnevernet skal uttale seg om behovet for tiltak etter barnevernloven.»

Den aktuelle bestemmelsens ordlyd i Prop. 126 L (2016–2017)

§ 106c fjerde ledd har følgende ordlyd i departementets forslag:

«Politiet skal varsle barneverntjenesten om pågripelse av barn så snart som mulig etter at det blir sannsynlig at politiet vil begjære internering. Varsel skal uansett gis så snart som mulig dersom andre særlige grunner tilsier det. Barneverntjenesten skal så vidt mulig avgi en skriftlig uttalelse i saken, med mindre retten eller barneverntjenesten finner det åpenbart unødvendig. Barneverntjenesten skal delta i møte om internering dersom retten eller barneverntjenesten finner deltagelse nødvendig. Reglene i straffeprosessloven § 118 gjelder tilsvarende.»

Departementets svar:

Ut fra de ønskede endringene, kan § 106 c fjerde ledd gis følgende ordlyd:

«Politiet skal varsle barneverntjenesten om pågripelse av barn så snart som mulig etter at det blir sannsynlig at politiet vil begjære internering. Varsel skal uansett gis så snart som mulig dersom andre særlige grunner tilsier det. Barneverntjenesten skal som hovedregel delta i møte om internering. I tilfeller hvor barneverntjenesten ikke deltar, skal de så vidt mulig avgi en skriftlig uttalelse i saken, med mindre retten eller barneverntjenesten finner det åpenbart unødvendig. I forbindelse med deltakelse i møte om internering eller eventuelt skriftlig uttalelse, skal barneverntjenesten uttale seg om behovet for tiltak etter barnevernloven, alternativer til internering, situasjonen dersom kun en av barnets foreldre interneres og forsvarligheten av at barnet interneres sammen med foreldrene. Reglene i straffeprosessloven § 118 gjelder tilsvarende.»

Departementet bemerker at formuleringen «som hovedregel» er uheldig, for den sier ikke noe om når hovedregelen kan eller skal fravikes. Dette bør helst fremgå av lovteksten. Er det for eksempel hvis retten finner barneverntjenestens deltakelse unødvendig? I så fall kan § 106 c fjerde ledd tredje punktum heller lyde: «Barneverntjenesten skal delta i møte om internering hvis ikke retten finner det unødvendig.» Det kan eventuelt oppstilles et annet vilkår enn «unødvendig», hvis komiteen ønsker det.

Dersom uttrykket «hovedregel» beholdes, bør det fremgå av innstillingen hva som skal til for å gjøre unntak fra hovedregelen om at barneverntjenesten skal delta i møte om internering.

Departementet gjør oppmerksom på at formuleringen i forslaget om at barneverntjenesten som hovedregel skal «delta» i møte om internering, ikke vil være til hinder for at barneverntjenesten kan delta via telefon eller videokonferanseteknikk. Dersom hensikten er å pålegge barneverntjenesten å være fysisk til stede i rettsmøtet, bør uttrykket «delta» erstattes med uttrykket «være til stede».

4. INTERNERINGSTID

Spørsmålet fra komiteleder Karin Andersen:

«I forslag til ny § 106 c sjette ledd bestemmes hvor lenge den mindreårige kan interneres. Forslaget er i dag 3 + 3 dager, men med en mulighet til forlengelse i en uke av gangen. Ber om bistand for å utforme bestemmelsen hvor maksgrensen for internering er 6 dager. Ber også om bistand til å utforme bestemmelsen slik at det maksimale antall dager et barn kan være internert er 14.»

Den aktuelle bestemmelsens ordlyd i Prop. 126 L (2016–2017)

§ 106 sjette ledd har følgende ordlyd i departementets forslag:

«En mindreårig utlending kan interneres for inntil 3 døgn (72 timer) av gangen. Samlet interneringstid kan til sammen ikke ha lenger varighet enn 6 døgn, med mindre det foreligger særlige og sterke grunner. Med særlig grunn siktes det i første rekke til at familien eller barnet selv har en vesentlig del av ansvaret for at uttransportering ikke har latt seg gjennomføre innen 6 døgn etter pågripelse, eller at det er klarlagt et tidspunkt for uttransportering som ligger nær i tid. I de tilfeller hvor det unntaksvis er grunnlag for internering ut over 6 døgn, skal internering bare kunne besluttes for inntil 1 uke av gangen.»

Departementets svar:

Dersom den maksimale grensen for internering skal være 6 dager, kan § 106 c sjette ledd gis følgende ordlyd:

«En mindreårig utlending kan interneres for inntil 3 døgn (72 timer) av gangen. Samlet interneringstid kan til sammen ikke ha lenger varighet enn 6 døgn.»

Dersom den maksimale grensen for internering skal være 14 dager, kan § 106 sjette ledd gis følgende ordlyd:

«En mindreårig utlending kan interneres for inntil 3 døgn (72 timer) av gangen. Samlet interneringstid kan til sammen ikke ha lenger varighet enn 6 døgn, med mindre det foreligger særlige og sterke grunner. Med særlig grunn siktes det i første rekke til at familien eller barnet selv har en vesentlig del av ansvaret for at uttransportering ikke har latt seg gjennomføre innen 6 døgn etter pågripelse, eller at det er klarlagt et tidspunkt for uttransportering som ligger nær i tid. I de tilfeller hvor det unntaksvis er grunnlag for internering ut over 6 døgn, kan internering forlenges med inntil 8 døgn.»

Departementets eget forslag om endring i § 106 c sjette ledd

Ved gjennomgangen av § 106 c sjette ledd i forbindelse med svaret til komiteleder Karin Andersen ovenfor, har departementet blitt oppmerksomme på at de to siste setninger i forslaget til bestemmelse er uheldig formulert. Dette gjelder tredje og fjerde punktum som i proposisjonen lyder:

«Med særlig grunn siktes det i første rekke til at familien eller barnet selv har en vesentlig del av ansvaret for at uttransportering ikke har latt seg gjennomføre innen 6 døgn etter pågripelse, eller at det er klarlagt et tidspunkt for uttransportering som ligger nær i tid. I de tilfeller hvor det unntaksvis er grunnlag for internering ut over 6 døgn, skal internering bare kunne besluttes inntil 1 uke av gangen.»

Departementet ser at formuleringen «innen 6 døgn etter pågripelse» blir misvisende fordi det i de alminnelige motiver og i spesialmerknadene i proposisjonen er lagt opp til at tidsregningen først starter fra det tidspunkt det avsies kjennelse om internering, og at familien da allerede kan ha sittet pågrepet i ett døgn. Formuleringen i tredje punktum bør derfor heller være «innen 6 døgn etter første kjennelse om internering».

I fjerde punktum kommer det ikke helt tydelig fram av ordlyden at det er tale om internering for inntil 1 uke av gangen etter at familien først har sittet internert i 6 døgn. Det foreslås derfor en presisering om dette i fjerde punktum.

Departementet foreslår etter dette at tredje og fjerde punktum bør lyde (endringer fra lovforslaget i proposisjonen er markert med kursiv):

«Med særlig grunn siktes det i første rekke til at familien eller barnet selv har en vesentlig del av ansvaret for at uttransportering ikke har latt seg gjennomføre innen 6 døgn etter første kjennelse om internering, eller at det er klarlagt et tidspunkt for uttransportering som ligger nær i tid. I de tilfeller hvor det unntaksvis er grunnlag for internering ut over 6 døgn, skal ytterligere internering bare kunne besluttes inntil 1 uke av gangen.»