Innhold

1. Innledning

1.1 Sammendrag

Formålet med Nasjonal helse- og sykehusplan

Nasjonal helse- og sykehusplan gir retning og rammer for utviklingen av spesialisthelsetjenesten og samhandlingen med den kommunale helse- og omsorgstjenesten i planperioden 2020–2023. Det overordnede målet er å realisere pasientens helsetjeneste på en bærekraftig måte. En bærekraftig helsetjeneste må kunne realiseres innenfor de ressursrammene vi som samfunn har mulighet og vilje til å stille til rådighet – både i dag og i fremtiden. Det er særlig knapphet på arbeidskraft som vil sette begrensninger. En bærekraftig helsetjeneste forutsetter derfor at vi utnytter mulighetene teknologien gir, bruker kompetansen hos de ansatte best mulig og løser oppgavene så effektivt som mulig.

Planen gir føringer for tiltak og prioriteringer i 2020–2023, men viser også retning for utviklingen ut over planperioden. Fremskrivingene som ligger til grunn for planarbeidet, har en horisont til 2035. Hovedtemaene i planen er samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunal helse- og omsorgstjeneste, psykisk helsevern, teknologi, digitalisering og kompetanse. Meldingen gjennomgår også de prehospitale tjenestene og redegjør for helseregionenes utviklingsplaner og helseforetakenes investeringsplaner. I tillegg drøftes det hvordan spesialisthelsetjenesten kan utnytte ressursene bedre og hvordan finansieringsordningene i spesialisthelsetjenesten vil videreutvikles.

Nasjonal helse- og sykehusplan omhandler ikke alle temaer av betydning for helse- og omsorgstjenesten. Det er heller ikke meningen. Regjeringen har presentert andre deler av helse- og omsorgspolitikken i andre meldinger til Stortinget.

Utfordringer og muligheter

Helse- og omsorgstjenesten i Norge står overfor store utfordringer i årene som kommer. Mange av utfordringene vil treffe hele helse- og omsorgstjenesten, mens noen utfordringer vil treffe spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten på ulikt vis.

Noen av utfordringene, slik som en aldrende befolkning, kan tjenestene og helsemyndighetene gjøre lite med. Andre utfordringer, for eksempel uønsket variasjon, kan helsemyndigheter og tjenesten påvirke. Regjeringens utgangspunkt er at disse utfordringene representerer muligheter, like mye som utfordringer. Sykehus, kommuner og nasjonale helsemyndigheter har et felles ansvar for å gripe disse mulighetene. Det er nødvendig for at pasientens helsetjeneste skal kunne realiseres på en bærekraftig måte.

1.2 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tore Hagebakken, Ingvild Kjerkol, Hege Haukeland Liadal, Tuva Moflag og Tellef Inge Mørland, fra Høyre, Erlend Larsen, Mari Holm Lønseth, Sveinung Stensland og Camilla Strandskog, fra Fremskrittspartiet, Åshild Bruun-Gundersen og Kjell-Børge Freiberg, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, fra Sosialistisk Venstreparti, Nicholas Wilkinson, og fra Kristelig Folkeparti, lederen Geir Jørgen Bekkevold, viser til at Meld. St. 7 (2019–2020) Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023 ble lagt frem i november 2019.

Covid 19-pandemien

Komiteen viser til at denne innstillingen i all hovedsak ble skrevet før koronapandemien traff Norge. Innstillingen inneholder derfor ingen referanser til den spesielle situasjonen Norge er i, og som har påvirket hele helsetjenesten, og særlig spesialisthelsetjenesten, sterkt den siste tiden. Komiteen har derfor valgt å skrive denne felles innledende merknaden i etterkant.

Komiteen viser til at det ikke er første gangen Norge er rammet av en pandemi. Forrige gang var med svineinfluensaen i 2009.

Komiteen viser til at det nye koronaviruset (SARS-Cov-2) ble oppdaget i desember 2019 i Wuhan, Kina. Viruset spredde seg, og det første bekreftede smittetilfellet i Norge kom 26. februar 2020, i Tromsø. Komiteen viser til at helse- og omsorgsministeren 10. mars 2020 holdt en redegjørelse for Stortinget om pandemien.

Komiteen vil understreke at pandemier er en kjent samfunnstrussel som vil utfordre norsk helsetjeneste og norsk sykehuskapasitet, siden det forventes mange syke på samme tid og stort press på intensiv- og respiratorbehandling av alvorlig syke. Komiteen vil også bemerke at covid 19-pandemien har ført til at et stort antall sykehusbehandlinger er utsatt, og at pasientrettigheter er midlertidig opphevet, blant annet rett til behandling innen frist, rett til fritt behandlingsvalg, rett til ny vurdering, rett til kontaktlege og individuell plan.

Komiteen viser til at Helse og omsorgsdepartementet 31. januar 2020 delegerte fullmakt til Helsedirektoratet til å lede og koordinere helsesektorens innsats, i tett samarbeid med Folkehelseinstituttet. Komiteen viser videre til 12. mars 2020, da regjeringen kom med de sterkeste og mest inngripende tiltakene Norge har hatt i fredstid – for å hindre smittespredning. Tiltakene inkluderte blant annet stenging av virksomheter, forbud mot store forsamlinger, stenging av skoler, barnehager og andre utdanningsinstitusjoner, karantene ved innreise til Norge og en sterk anbefaling om å ha hjemmekontor og unngå unødvendige kollektivreiser og fritidsreiser. Tiltakene har så langt blitt endret i takt med smittespredningen i Norge. Komiteen viser til at formålet med tiltakene har vært å flate ut kurven, slik at belastningen på helsevesenet blir spredt utover i tid. Komiteen merket seg også at regjeringen den 24. mars 2020 bestemte seg for en strategi med mål om ikke bare å bremse pandemien, men å slå ned pandemien. Komiteen viser også til at det er lagt frem flere økonomiske tiltakspakker for næringslivet og kommunale tjenester.

Komiteen viser til viktigheten av et sterkt internasjonalt samarbeid under en pandemi. Verdens helseorganisasjon leder og koordinerer den samlede internasjonale innsatsen i helsekriser. Norske myndigheter håndterer utbruddet i tett dialog med WHO, EU og i tråd med sektorens beredskapsplanverk. Det europeiske helseberedskapssamarbeidet gjennom Det europeiske smittevernbyrået (ECDC) og EUs helsesikkerhetskomité, er viktig for den norske responsen, og det foregår et tett samarbeid med de nordiske land.

Komiteen viser til at vi i Norge har en god offentlig helsetjeneste. Likevel vil en epidemi eller en pandemi med stort omfang føre til en utfordrende situasjon. Spesialisthelsetjenesten har hatt forhøyet beredskap, det har vært mange innlagt på intensivavdelinger, og bruken av smittevernutstyr har gått dramatisk opp. Tilgangen på smittevernutstyr har vist seg å være prekær, både på sykehus, og i kommunene. Komiteen viser til at kapasiteten på sykehussenger og intensiv- og respiratorbehandling, samt nok helsearbeidere med slik kompetanse, er en avgjørende faktor for kapasiteten til å behandle alvorlig syke pasienter. Tilgang på både legemidler og smittevernutstyr har vært en utfordring i Norge, men også internasjonalt. Komiteen viser til at omstillingen i helsetjenesten har ført til at mange har fått planlagte behandlinger og undersøkelser utsatt, noe som vil skape utfordringer i helsetjenesten fremover.

Komiteen vil spesielt vise til innsatsen til de ansatte i helsetjenesten. Det har vært en krevende periode med høy arbeidsbelastning. Komiteen vil berømme det arbeidet som er gjort så langt. Komiteen viser til at det er inngått vide avtaler for å sikre at helsepersonell på kort varsel kan bidra med nødvendig arbeidsinnsats i en alvorlig situasjon. Dette har i enkelte kommuner og sykehus ført til at belastningen for enkeltpersoner har blitt svært stor, både grunnet lengre dager og større arbeidspress. Komiteen viser til at det allerede er mangel på helsepersonell, og beregninger fra SSB viser at mangelen vil øke drastisk i årene som kommer. Komiteen oppfordrer organisasjonene til å bruke utvidede arbeidsavtaler med varsomhet, og bare der det er nødvendig, og sikre at normale arbeidsavtaler bør være på plass igjen så fort det er mulig.

Komiteen viser til at pandemien ikke er over, og at vi fortsatt har en krevende periode foran oss. Komiteen viser til at det er lagt opp til en evaluering i etterkant av pandemien.

Bakgrunnen for Nasjonal helse- og sykehusplan

Komiteen viser til at vi blir flere eldre, vi får flere kroniske sykdommer og vi forventer mer. Dette vil gjøre det stadig mer krevende å forene ønsker og realisere alle de mulighetene som finnes innenfor ressursrammene vi har til rådighet. Knapphet på arbeidskraft vil være en av hovedutfordringene fremover, og vil sette grenser for hva det er mulig å realisere. En bærekraftig helse- og omsorgstjeneste forutsetter at vi benytter de mulighetene teknologien gir, at vi bruker kompetansen hos de ansatte riktig, og at vi løser oppgavene så effektivt som mulig.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, viser til at dette er den andre nasjonale helse- og sykehusplanen som legges frem. Planen gir retning og rammer for utvikling av spesialisthelsetjenesten og samhandlingen med den kommunale helse- og omsorgstjenesten i planperioden 2020–2023, men viser også retning for utviklingen ut over planperioden.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at hovedtemaene i planen er samhandling mellom kommuner og sykehus, psykisk helsevern, teknologi og digitalisering, kompetanse og akuttmedisinske tjenester. Dette flertallet viser til at det er flere nye store tiltak som trekkes frem i planen, blant annet helsefellesskap.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil innledningsvis påpeke at Nasjonal helse- og sykehusplan i svært liten grad svarer på de reelle utfordringene som finnes innenfor de tre hovedområdene det var varslet at planen skulle dekke: samhandling, psykisk helsevern og den akuttmedisinske kjeden.

Disse medlemmer viser til at regjeringen varslet at Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023 skulle ha samhandling, prehospitale tjenester og psykisk helsevern som hovedtema. Disse medlemmer mener at ingen av disse viktige områdene er grundig nok behandlet i planen, og at det i stor grad vises til nye utredninger eller utviklingsplaner. Disse medlemmer viser til at Senterpartiet i inneværende stortingsperiode har fremmet forslag om en evaluering av samhandlingsreformen, om en egen stortingsmelding om prehospitale tjenester og en egen stortingsmelding om psykisk helse. Disse medlemmer registrerer at helseministeren har avvist behovet for dette, ettersom temaene skulle behandles i Nasjonal helse- og sykehusplan. Disse medlemmer hadde derfor forventet at planen skulle trekke konklusjoner om det fremtidige tjenestetilbudet på disse områdene. Imidlertid registrerer disse medlemmer at Nasjonal helse- og sykehusplan skyver disse konklusjonene enda lenger frem i tid: Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene skal utrede det fremtidige kapasitetsbehovet innenfor psykisk helsevern, helseforetakene skal vurdere de prehospitale tjenestene og den akuttmedisinske kjeden i sine kommende utviklingsplaner, og de 19 helsefellesskapene skal fremme innspill om bedre samhandling til neste nasjonale helse- og sykehusplan. Disse medlemmer mener at det er oppsiktsvekkende at regjeringen ikke har prioritert dette arbeidet høyere.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti etterlyser en overordnet og styrende nasjonal helse- og sykehusplan som sikrer folkevalgt styring av utvikling av spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer mener at verken denne stortingsmeldingen eller den forrige nasjonale helse- og sykehusplanen (Meld. St. 11 (2015–2016)) sikrer dette. Disse medlemmer viser til at dagens statsminister uttalte følgende under valgkampen i 2013:

«Slik vi har en Nasjonal Transportplan (NTP) for samferdsel bør vi få en nasjonal helseplan for sykehusene. Da vil vi lytte til lokale innspill, faglige råd og la Stortinget ta avgjørelsene. Den helseplanen vi skal lage, vil definere oppgavene til hvert enkelt sykehus, ut fra et nasjonalt hensyn.»

Disse medlemmer viser til at dagens helse- og omsorgsminister ved samme anledning uttalte følgende:

«Det vil alltid gå et fakkeltog, men nå vil fakkeltogene vite hvor de skal gå. De kan henvende seg til sine egne politikere på Stortinget, som med vår modell vil ha ansvar for beslutningene. Det har de ikke i dag, den makten ligger til de regionale helseforetakene.»

Disse medlemmer registrerer at de fremlagte sykehusplanene ikke følger opp lovnadene om å definere oppgavene til hvert enkelt sykehus. Disse medlemmer viser som eksempel til at verken beslutning om nedleggelse av fødeavdeling i Kristiansund eller overordnet sykehusstruktur på Helgeland er blitt lagt fram for Stortinget for behandling. Disse medlemmer konstaterer at Nasjonal helse- og sykehusplan heller ikke inneholder en investeringsplan, men at det kun henvises til de regionale helseforetakenes egne investeringsplaner, og at Stortinget dermed ikke får ta stilling til store sykehusinvesteringer i planperioden. Disse medlemmer viser i denne forbindelse til at Stortinget ved behandling av statsbudsjettet for 2020 bevilget en låneramme på 29,1 mrd. kroner til nytt Oslo universitetssykehus. Disse medlemmer viser til at helseministeren i den forbindelse uttalte følgende, som en kommentar til at en juridisk betenkning fastslo at beslutningsgrunnlaget for lånesøknaden ikke oppfylte statens normale krav til saksbehandling (Dagens Medisin, 1. november 2019):

«(…) Stortinget tar stilling til lånesøknaden, mens investeringsprosjektet godkjennes av styret i Helse Sør-Øst. Andre statlige investeringsprosjekter er det Stortinget tar stiling til. Helse Sør-Øst har ansvar for gjennomføring av prosjektet.»

Disse medlemmer registrerer dermed at helseministeren mener beslutningen om tidenes største sykehusinvestering ikke skal tas av Stortinget, men av det regionale helseforetaket. Disse medlemmer mener at Nasjonal helse- og sykehusplan må inneholde en investeringsplan for norske sykehus.

Disse medlemmer viser til Senterpartiets forslag om en overordnet og tydelig nasjonal helse- og sykehusplan som gir folkevalgte ansvar for lokalisering, store investeringer, kvalitet, rekruttering og utdanning, funksjonsfordeling og organisering av helsetilbudet, og som rulleres hvert fjerde år etter modell av Nasjonal transportplan. Disse medlemmer viser til Dokument 8:133 S (2018–2019) fra representanter fra Senterpartiet med forslag om å avvikle foretaksmodellen og innføre en ny finansieringsmodell for sykehus, der store sykehusinvesteringer prioriteres av Stortinget i nasjonal helse- og sykehusplan og fullfinansieres over statsbudsjettet, og der sykehus omfattes av samme budsjett- og regnskapssystem som kommuner og fylkeskommuner, og man slik skiller investering og drift. Disse medlemmer viser til at helseforetakene i dag er underlagt regnskapsloven og må finansiere nødvendige investeringer gjennom overskudd på driftsbudsjettet. Når investeringene er gjennomført, må helseforetakene dekke vesentlig større beløp i avskrivninger og rentekostnader. Konsekvensen er mange steder at helseforetak må kutte i pasienttilbud i forkant av at de skal gjøre større investeringer. Denne finansieringsmodellen fører til at nye sykehusbygg systematisk underdimensjoneres. Disse medlemmer mener det er på høy tid å endre finansieringsmåten av drift og investering i sykehusbygg.

Fødetilbudet

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at vi har en god og trygg fødselsomsorg i Norge som vi må ta vare på og forbedre. Flertallet viser til at finansieringen ikke skal være til hinder for god organisering av tilbudet på den enkelte avdeling eller mellom avdelinger. Flertallet viser til at regjeringen i Nasjonal helse- og sykehusplan har slått fast at det fortsatt skal være en desentralisert sykehusstruktur i landet vårt. Mindre fødeavdelinger og fødestuer skal fordeles slik at vi sikrer nærhet til fødetilbudene, også utenom de store kvinneklinikkene. Flertallet viser til at helseministeren har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å etablere en hurtigarbeidende faggruppe som skal se om arbeidssituasjonen for jordmødrene på kvinneklinikkene har endret seg over tid, og hva som bør gjøres. Frist for oppdraget var 1. mars 2020. Flertallet ser frem til nye og konkrete tiltak som vil forbedre situasjonen i fødselsomsorgen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er en stor svakhet ved Nasjonal helse- og sykehusplan at den overhodet ikke nevner landets fødetilbud. Vi har ingen oversikt over hvilke avdelinger som klarer å oppfylle målet om én-til-én-bemanning, og det er avdekket stor svikt i følgetjenesten for gravide, blant annet. Disse medlemmer mener landets fødetilbud fortjener en grundig gjennomgang, da det har skjedd mye innenfor forskningen på dette området. Disse medlemmer viser til Innst. 39 S (2019–2020), og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en stortingsmelding som ser på helheten i fødetilbudet og på hvordan man best kan sikre en kvalitativ og sikker svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg. Meldingen må særlig ta for seg nærhet til fødetilbud, kvalitet og bemanning på fødeavdelingen, oppfølging før og etter fødsel, finansieringssystemet for jordmødre og overgangene mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.»

Disse medlemmer understreker at det oppdraget Helsedirektoratet har fått om å gjennomgå hva endringer i kompleksitet i fødselsomsorgen betyr for bemanning og finansieringssystem, ikke er det samme som en stortingsmelding med dertil hørende behandling i Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener den fraværende omtalen av fødetilbudet er særlig oppsiktsvekkende med tanke på de siste årenes kraftige folkelige mobilisering mot det som oppleves som en svekkelse av føde- og barseltilbudet i spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer viser i den anledning til barselopprøret som toppet seg i 2018, og fremveksten av Bunadsgeriljaen i 2019.

Disse medlemmer viser til anmodningsvedtak 750 (2017–2018), der Stortinget vedtok følgende:

«Stortinget ber regjeringen sikre en trygg og fremtidsrettet fødselsomsorg ved å sikre dagens fødeinstitusjoner.»

Disse medlemmer viser til behandlingen av statsministerens redegjørelse om regjeringens sammensetting 30. januar 2020, der Senterpartiet fremmet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at ingen av dagens fødeavdelinger eller andre fødetilbud legges ned.»

Disse medlemmer viser til at forslaget ble nedstemt med regjeringspartienes og støttepartiet Fremskrittspartiets stemmer.

Disse medlemmer mener behovet for å sikre dagens fødeinstitusjoner understrekes av en rekke fakta som er minst like aktuelle i dag som da anmodningsvedtak 750 (2017–2018) ble fattet: at antallet fødselsinstitusjoner ifølge tall fra Medisinsk fødselsregister sank fra 182 i 1967 til 48 i 2016, at Norge har færre fødeavdelinger enn det som anbefales av Verdens helseorganisasjon, og at ny forskning basert på norske forhold viser at avstanden til fødeinstitusjonen har vesentlig betydning for risikoen for alvorlige komplikasjoner hos både mor og barn (jamfør forskningen til Hilde Engjom ved Universitetet i Bergen og Haukeland universitetssjukehus).

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at under den rødgrønne regjeringen ble det lagt ned seks fødesteder, og at det under dagens regjering har blitt lagt ned to fødestuer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at selv om det er gjort vedtak om at fødeavdelinger i Kristiansund og Molde skal samles i et fellessykehus, er det noe helt annet å legge ned fødeavdelingen i Kristiansund flere år før fellessykehuset står ferdig og pålegge alle fødende i disse årene å reise helt til Molde, ikke minst når vi vet at transporttid har klar betydning for komplikasjoner, og at nedlegging av fødeavdelingen vil føre til tap av kompetanse og økt risiko for fødende. Disse medlemmer anser at en slik nedleggelse ville stride med Stortingets vilje, jf. anmodningsvedtak 750 (2017–2018) om å sikre dagens fødeinstitusjoner. Disse medlemmer fremmer derfor igjen forslaget som først ble fremmet som forslag nr. 9 av Senterpartiet ved behandlingen av Innst. 264 S (2018–2019):

«Stortinget ber regjeringen følge opp anmodningsvedtak 750 (2017–2018), og sørge for at fødeavdelingen i Kristiansund består inntil fødeavdelingen i det nye sykehuset på Hjelset er i drift.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at Senterpartiets og Sosialistisk Venstrepartis primære standpunkt i Innst. 264 S (2018–2019) var forslag nummer 5:

«Stortinget ber regjeringen følge Stortingets vedtak nr. 750 (2017–2018) og umiddelbart instruere Helse Møre og Romsdal HF om å ikke legge ned fødeavdelingen i Kristiansund. Eventuelle framtidige endringer i fødetilbud og beredskap må legges fram for Stortinget (jf. helseforetaksloven § 30).»

Disse medlemmer vil opplyse om at forslag nummer 9 i samme sak ble fremmet som forsøk på et kompromiss for å sikre bredest mulig støtte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti konstaterer at fødeavdelingen ved Kristiansund sykehus er akutt nedleggingstruet. Disse medlemmer viser til at styret i Helse Møre og Romsdal 27. mars 2019 vedtok å legge ned fødeavdelingen fra 19. august 2019. Den 15. mai 2019 ble sammenslåingen utsatt til et uvisst tidspunkt «i god tid før innflytting i Sjukehuset Nordmøre og Romsdal (SNR)». Disse medlemmer viser til at styret i Helse Møre og Romsdal i løpet av våren 2020 ventes å ta stilling til når den planlagte nedleggelsen av fødeavdelingen i Kristiansund skal skje. Det medfører at Nordmøre-regionen med nærmere 60 000 innbyggere, vil miste sitt fødetilbud.

Disse medlemmer registrerer at helse- og omsorgsministeren har påstått at Helse Møre og Romsdals planer om å legge ned fødeavdelingen i Kristiansund ikke er i strid med vedtak 750 (2017–2018), blant annet i sitt svar på skriftlig spørsmål i Dokument nr. 15:1353 (2018–2019). Disse medlemmer mener, i motsetning til statsråden, at nedleggelse av en fødeavdeling helt åpenbart strider mot et vedtak om å sikre dagens fødeinstitusjoner. Disse medlemmer mener at fødeavdelingen i Kristiansund må opprettholdes frem til nytt fellessykehus for Nordmøre og Romsdal ferdigstilles. Når nytt fellessykehus er ferdig, mener disse medlemmer at det fortsatt skal være en fødeavdeling i Kristiansund for innbyggerne i Nordmøre-regionen.

På denne bakgrunnen fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen stanse nedleggelsen av fødeavdelingen i Kristiansund og sikre at en fullverdig fødeavdeling i Kristiansund blir en del av den fremtidige sykehusstrukturen i Møre og Romsdal.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til behandling av Dokument 8:79 S (2018–2019) Representantforslag om å stoppe økonomisk motiverte kutt i pasienttilbudet i helseforetakene og stanse nedlegging av fødeavdeling og døgnbehandling ved DPS og rehabilitering i Møre og Romsdal, og statsrådens svarbrev til dette.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til behandlingen av statsbudsjettet for 2018, da Stortinget bevilget en låneramme til Sjukehuset Nordmøre og Romsdal, jf. Innst. 11 S (2017–2018). Her gikk Senterpartiet inn for at man bør planlegge for et avdelingssykehus i Kristiansund, hvor det blant annet skal være et føde- og barseltilbud.

Nye sykehus

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Helse Nord RHF i 2008 vedtok innføring av nivådeling av intensivvirksomheten i regionen. For Finnmarkssykehuset innebar vedtaket at Hammerfest sykehus skulle ha intensivvirksomhet på nivå 2, mens Kirkenes skulle ha intensivvirksomhet på nivå 1. Flertallet mener at sykehuset i Kirkenes skal ha intensivvirksomhet på nivå 2. På grunn av avstand og klimatiske forhold må sykehuset i Kirkenes også kunne utføre respiratorbehandling over flere døgn i påvente av transport, eller frem til det tidspunktet hvor pasienten ikke har behov for respiratorstøttende behandling. På bakgrunn av dette fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen definere sykehuset i Kirkenes som intensivvirksomhet nivå 2.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger til grunn at enigheten rundt å samle sykehusene i Innlandet i et felles nytt mjøssykehus ved Mjøsbrua ligger fast, og er ikke tilfreds med at Helse Sør-Øst og regjeringen er i ferd med å undergrave denne enigheten ved at det nå legges opp til en opprivende lokaliseringskamp hvor noen sykehus består, mens andre legges ned.

Disse medlemmer viser til at det i Nasjonal helse- og sykehusplan slås fast at en befolkningsgrense på 60–80 000 innbyggere legges til grunn for ett stort akuttsykehus - dette for å sikre et tilstrekkelig pasientvolum for akuttilbudet, spesielt innenfor kirurgi, men også for andre spesialiteter.

Disse medlemmer viser til Oslo Economics’ analyse som ble fremlagt i oktober 2018 om lokalisering av et stort akuttsykehus på Helgeland, på oppdrag fra Alstahaug kommune, som sier at det er vanskelig å se at det skal være mulig å ha grunnlag for to komplette akuttsykehus på Helgeland, med bare 40 000 innbyggere som pasientgrunnlag for hvert av sykehusene.

Disse medlemmer viser til at rapporten videre fastslår at to komplette sykehus vil medføre risiko for dårlig kvalitet i enkelte deler av behandlingen, fordi volumet av enkelte typer behandling blir for lite, samt at to sykehus betyr at hvert av dem vil få færre ansatte, med økt sårbarhet til følge.

Disse medlemmer finner det underlig at helseministeren peker på en to-sykehusløsning for Helgeland, når man ikke gjorde det samme i Vest-Finnmark og på Nordmøre. Disse medlemmer mener det er vanskelig å forsvare at man har ett prinsipp i én region, og et helt annet prinsipp i en annen region.

Disse medlemmer viser til at fagmiljøet har pekt på ett stort akuttsykehus på Helgeland for nettopp å sikre et bredt fagmiljø som vil gi bedre kvalitet og robusthet over tid. Derfor har også Fremskrittspartiet pekt på denne løsningen hele veien og mener det ville vært den beste løsningen for Helgeland på sikt.

Disse medlemmer understreker likevel at regjeringens nye prinsipp vedrørende sykehusstruktur må legges til grunn også i andre regioner.

Disse medlemmer viser til at værforhold og lange avstander var et viktig argument for beslutningen om to sykehus på Helgeland, noe som er vel så avgjørende i Vest-Finnmark. Disse medlemmer mener at det er et mål at alle pasienter skal få trygge og gode tjenester uavhengig av hvor de bor, og at det derfor er viktig å opprettholde en desentralisert sykehusstruktur.

Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets ønske om en utredning av sykehusstruktur i Vest-Finnmark, som ble stemt ned i Stortinget i 2017. Disse medlemmer viser til at helseministeren har klargjort at geografi og lokalpolitiske ønsker skal veie tyngst i saker om sykehusstruktur, noe disse medlemmer tar på alvor.

Disse medlemmer viser til at da Fremskrittspartiet satt i regjering, ble det igangsatt en utredning om hvilke ytterligere helsetjenester som kan etableres ved Klinikk Alta. Det er ventet at utredningen vil bli lagt frem i nær fremtid, og disse medlemmer krever at dette skal ligge til grunn for utvidelse av helsetilbudet ved Klinikk Alta.

Disse medlemmer viser til at disse utvidelsene av helsetilbudet ved Klinikk Alta må legges til grunn og påvirke dimensjonering av det nye sykehuset i Hammerfest. Det er viktig at disse tingene sees i sammenheng, nettopp for å sikre et best mulig helsetilbud til innbyggerne i Vest-Finnmark.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utvide spesialisthelsetjenestetilbudet i Alta med en fødeavdeling og nødvendige akuttfunksjoner. Det må legges til grunn at det blir bygget nytt sykehus i Hammerfest og at sykehusene i Finnmark samarbeider i en nettverksmodell for å gi hele befolkningen et likeverdig helsetilbud av god kvalitet.»

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til Senterpartiets merknad i Innst. 55 S (2017–2018), jf. Dokument 8:12 S (2017–2018) om sykehusstrukturen i Vest-Finnmark, om at sykehusstrukturen i Finnmark må videreføres med lokalsykehus i Kirkenes og Hammerfest som fullverdige akuttsykehus. Dette medlem viser til Senterpartiets forslag i innstillingen om en utviding av akuttilbudet i Alta med etablering av fødeavdeling og utredning av nødvendige akuttfunksjoner i tilknytning til dette.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er kjent med at det er krevende værforhold, ofte stengte fjelloverganger om vinteren og lange avstander i Vest-Finnmark. Dette er nettopp grunnen til at spesialisthelsetjenestetilbudet på Klinikk Alta skal bygges ut, slik at befolkningen får dekket en vesentlig større del av behovet for sykehustjenester der. Det et mål at alle pasienter skal få trygge og gode tjenester uavhengig av hvor de bor. Spesialisthelsetjenestetilbudet i Alta er betydelig styrket etter åpningen av Klinikk Alta i desember 2019. Befolkningen kan nå få dekket vesentlig mer av helsetjenestene på hjemstedet etter at klinikken er åpnet og kommet i drift.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til Senterpartiets forslag om å utrede to sykehus med fullverdige akuttfunksjoner på Helgeland (Dokument 8:159 S (2018–2019), jf. Innst. 40 S (2019–2020)). Dette medlem merker seg at helseminister Bent Høie sin beslutning om sykehusstruktur på Helgeland i stor grad samsvarer med Senterpartiets forslag. Dette medlem mener at hensynet til avstand og beredskap er viktig på Helgeland, og at dette selvsagt må gjelde i hele Norge når sykehusstruktur og akutt- og fødetilbud skal dimensjoneres. Dette medlem vil påpeke at en befolkningsgrense på 60–80 000 for et stort akuttsykehus, som var foreslått av regjeringen i forrige nasjonale helse- og sykehusplan, ikke ble tatt til følge da Stortinget behandlet planen.

Antibiotika

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at regjeringen har satt tydelige mål for å redusere bruken av antibiotika, og at Norge er en pådriver globalt i arbeidet med å kutte antibiotikabruken. Flertallet viser til at Norge har et lavt forbruk av antibiotika, og at et internasjonalt tverrsektorielt samarbeid er avgjørende for å lykkes i kampen mot antibiotikaresistente bakterier.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at i Nasjonal helse- og sykehusplan brukes ordet «antibiotika» bare to ganger i hele dokumentet. Det er skremmende at det er så lite politikk for å begrense antibiotikaresistens. Antibiotikaresistente bakterier kan kalles helsesektorens «klimakrise». Det er en av de største utfordringene i moderne medisin, og det er av flere forskere antatt at i 2050 vil flere vil dø av antibiotikaresistente bakterier enn av kreft. Utfordringene vil stå i kø hvis vi ikke får antibiotika som virker. Norge trenger raskere og bedre diagnosesystemer og mikrobiologisk diagnostikk om hvilke bakterier som antibiotika virker best på. Bruken av bredspektret antibiotika i sykehus er fortsatt høy i Norge. Handlingsplan mot antibiotikaresistens i helsetjenesten utløper i 2020, og disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en ny handlingsplan mot antibiotikaresistens i helsetjenesten, med mål om redusert bruk av antibiotika og bedre diagnosesystemer. Planen bør også ha verktøy for bedre smittevern når sykdommer kommer fra utlandet.»

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til flere representantforslag fra Senterpartiet om å styrke arbeidet mot spredning av antibiotikaresistente bakterier: Dokument 8:2 S (2016–2017), jf. Innst. 170 S (2016–2017), om å styrke det internasjonale og nasjonale arbeidet mot antibiotikaresistens, Dokument 8:5 S (2014–2015), jf. Innst. 186 S (2014–2015), om en handlingsplan mot antibiotikaresistente bakterier, i mat og dyr, og Dokument 8:2 S (2014–2015), jf. Innst. 156 S (2014–2015), om en handlingsplan i helsevesenet mot utbredelse av antibiotikaresistente bakterier der det ble satt mål om redusere antibiotikabruken i befolkningen med 30 pst. innen utløpet av 2020. Dette medlem mener det er behov for årlige statusmeldinger til Stortinget om dette arbeidet, og at Stortinget blir informert om måloppnåelse. Dette medlem mener at det er behov for å videreføre handlingsplanen med nye mål og virkemidler for å forebygge utvikling av antibiotikaresistens også etter 2020.

Legemiddelmangel

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til DSBs Risikoanalyse av legemiddelmangel (2018), som fastslår at uten egenproduksjon av legemidler og med begrenset lagerhold er Norge ekstra sårbart for svikt i den globale legemiddelindustrien. Økningen i mangelsituasjoner er bekymringsfull. For enkelte medisiner er vi avhengige av noen få produksjonssteder i lavkostland som tar lite hensyn til miljø og arbeidsforhold, samtidig som det gjør oss sårbare for stans i produksjonen. Flertallet merker seg at det er et stort behov for å sikre tilgang på sentrale legemidler.

Flertallet mener dette både må gjøres gjennom å utrede etableringen av en økning i sykehusproduksjon av legemidler, og ved forpliktende avtaler med næringslivet. Flertallet viser til Forsvarets avtale om levering av essensielle legemidler med produksjonsbedrifter i Norge, og mener helsetjenesten gjennom de regionale helseforetakene må inngå tilsvarende avtaler om nasjonal produksjon av viktige legemidler for å sikre forsyningen og beredskapen i Norge. En slik produksjon vil også styrke norske bedrifters kompetanse, kapasitet og konkurransekraft i det ordinære legemiddelmarkedet.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvilken produksjonskapasitet som eksisterer i Norge, og hvilke essensielle legemidler og medisinsk utstyr som kan og bør produseres nasjonalt for å sikre forsyning og beredskap, og komme tilbake til Stortinget med en sak om dette.»

Flertallet viser til at produksjon av antibiotika i stor grad foregår i land som synes å ha dårlig kontroll med utslipp og forurensning. Norge har forutsetninger for å være pådriver for at verdens behov for antibiotika blir produsert på en måte som tar hensyn til miljø og mennesker.

Flertallet viser til at det er ledig produksjonskapasitet i Norge, og blant annet legemiddelselskapet Curida sier de står klare til å produsere mer om de får staten med på laget. Fagdirektør i Statens legemiddelverk har tidligere uttalt at penicillin er noe vi kan produsere mer av i Norge. I dag er vi blant annet avhengig av Kina. Der ser vi at utbrudd som covid-19 kan true tilgang på medisiner i Norge. Da er det viktig for Norge å ha nasjonal produksjonskapasitet på medisiner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til representantforslag om tiltak for å redusere sårbarhet ved legemiddelmangel, jf. Dokument 8:93 S (2018–2019) fra Arbeiderpartiet og Innst. 329 S (2018–2019).

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på forslaget fra Sosialistisk Venstreparti om å etablere en statlig produksjon av legemidler, StatMed, som gjennom avtaler med de regionale helseforetakene kan sikre produksjon av viktige legemidler og styrke forskning og utvikling av nye, nødvendige medisiner.