Innhold

5. Akuttmedisinske tjenester

5.1 Sammendrag

Regjeringens mål er å sikre et sammenhengende system for akutte tjenester i og utenfor sykehus – som gir tilstrekkelig trygghet og kvalitet.

Regjeringen har gjennomført betydelige tiltak for å styrke de akuttmedisinske tjenestene, blant annet gjennom akuttmedisinforskriften og oppfølgingen av NOU 2015: 17 Først og fremst. Sammen med de regionale helseforetakenes utviklingsplaner og Helsedirektoratets strategiske plan for akuttmedisinske tjenester gir dette et godt grunnlag for å videreutvikle de akuttmedisinske tjenestene fremover. Regjeringen vil gjennom Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023 fortsette arbeidet med å styrke kapasitet og kompetanse i de akuttmedisinske tjenestene. Det handler blant annet om å legge til rette for gode pasientforløp i akuttmottakene, sikre en sammenhengende og koordinert akuttmedisinsk kjede utenfor sykehus, fortsette satsingen på førstehjelp i befolkningen og utvikle god styringsinformasjon og bedre kunnskap om tjenesten. Ny teknologi legger til rette for å gi avansert behandling prehospitalt, og kan flytte tjenestene nærmere pasienten.

Status for akuttmedisinsk beredskap

Norge har en god akuttmedisinsk beredskap. Tall fra OECD viser at norske behandlingsresultater er blant de beste ved akutt hjerteinfarkt og hjerneslag. Helsepersonell er raskt på plass og gir kvalifisert helsehjelp ved alvorlig sykdom eller skade. Fire av fem pasienter med hjertestans får hjerte- lungeredning (HLR) før ambulansen kommer, noe som er det høyest rapporterte i verden. Tall fra Norsk hjertestansregister viser at ambulansen i gjennomsnitt er fremme hos pasienten innen ni minutter ved hjertestans. Det er et godt resultat med Norges utfordrende geografi og bosettingsforhold. Det prehospitale mulighets- og ansvarsrommet er utvidet, og teknologi gir nye muligheter for å gi pasientene raskere og bedre behandling.

Det er de regionale helseforetakene og kommunene som har ansvaret for den akuttmedisinske beredskapen. De akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus består av kommunal legevaktordning, bil-, båt- og luftambulanse og nødmeldetjenesten (akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) og legevaktsentraler) samt øvrige kommunale øyeblikkelig hjelp-tjenester. Hjemmesykepleien spiller også en viktig rolle, og kan være først fremme når det er behov for akutthjelp. I sykehus omfatter akuttberedskapen somatiske akuttmottak, akutt behandlingstilbud i tverrfaglig spesialisert rusbehandling og psykisk helsevern, herunder ambulante akutteam og brukerstyrt innleggelse. Andre nødetater og frivillige organisasjoner spiller også en viktig rolle i akuttberedskapen.

En sammenhengende og koordinert akuttmedisinsk kjede

Sentralisering av sykehusfunksjoner, samling av spesialiserte akuttilbud ved færre sykehus, større legevaktdistrikter og færre og større ambulansestasjoner har vært nødvendig for å sikre kvalitet og kompetanse i alle ledd i den akuttmedisinske kjeden. Det kan samtidig gi utfordringer med å sikre tilstrekkelig nærhet til de akuttmedisinske tjenestene. Akuttmedisinforskriften slår fast at kommunene og de regionale helseforetakene skal sikre en hensiktsmessig og koordinert innsats i de ulike tjenestene i den akuttmedisinske kjeden. Det betyr at helseforetak og kommuner må samarbeide om lokalisering av legevaktstasjoner, ambulansestasjoner mv. for å sikre tilgjengelige tjenester for befolkningen og for at tjenestene dimensjoneres for å møte utviklingen i det øvrige tilbudet. Flere helseforetak og kommuner har utviklet et godt samarbeid om de akuttmedisinske tjenestene, men fortsatt kan samhandlingen bli bedre. Regjeringen vil derfor at helseforetakene, i samarbeid med kommunene i helsefellesskapene, gjennomgår de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus i neste utviklingsplan.

For å kunne understøtte utviklingen av en helhetlig akuttkjede, er det behov for å utvikle styringsinformasjon og sammenliknbare data. Helsedirektoratet har utarbeidet en strategisk plan for akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus som skal bidra til dette. Andre satsingsområder i strategien er å styrke kompetanse, samarbeid og samhandling og utvikling av tjenester som gir god kvalitet og bedre ressursutnyttelse i den akuttmedisinske kjeden utenfor sykehus. Pasientgrupper som ikke får et godt nok tilbud i dag på grunn av psykisk sykdom og rusrelaterte lidelser, inngår i strategisk plan. Strategien er veiledende og er et viktig tiltak som skal understøtte arbeidet med å utvikle tjenestene i kommuner og helseforetak.

Regjeringen vil:

  • styrke kompetanse, innsikt og forståelse, samarbeid og samhandling og sikre god ressursutnyttelse i de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus

  • at helseforetakene, i samarbeid med kommunene i helsefellesskapene, gjennomgår akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus i neste utviklingsplan

  • at kompetansetjenestene innenfor beredskap, akuttmedisin og katastrofemedisin i spesialisthelsetjenesten gjennomgås

  • at regelverket for båtambulansen gjennomgås i lys av akuttutvalgets utredning

  • at organisering, ledelse og kompetanse i akuttmottakene gjennomgås, og at tiltak inngår i neste utviklingsplan for helseforetakene

  • at den nasjonale veilederen Faglige og organisatoriske kvalitetskrav for somatiske akuttmottak blir revidert

  • at Helsedirektoratet, i samråd med helseregionene, vurderer hvilken styringsinformasjon som vil være særlig egnet til å understøtte ønsket utvikling av akuttmottakene, og at det legges til rette for at denne styringsinformasjonen gjøres tilgjengelig for lokal og nasjonal bruk

5.2 Komiteens merknader

Komiteen mener befolkningen skal være trygg på at den får kompetent og rask hjelp ved akutt sykdom og skade. Kvalitet og kompetanse skal sikres, men det kan samtidig gi utfordringer med å sikre tilstrekkelig nærhet til de akuttmedisinske tjenestene.

Komiteen viser til tiltaket i Nasjonal helse- og sykehusplan om at helseforetakene i samarbeidet med kommunene skal gjennomgå de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus. Dette skal gjøres i helsefellesskapene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at vi har en god akuttmedisinsk beredskap i Norge. Vi er i verdenstoppen når det gjelder behandling av hjerteinfarkt og hjerneslag. Det tyder på en velfungerende akuttkjede. Samtidig er flertallet opptatt av at samhandlingen i den akuttmedisinske tjenesten skal bli bedre, og viser til at regjeringen skal gjennomgå de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus. Det skal være like god akutt helsehjelp for mennesker med rusmiddelproblemer og psykiske lidelser som for dem med somatisk sykdom.

Komiteen mener vi i større grad må ta i bruk ny teknologi i den akuttmedisinske tjenesten. Det kan gi mulighet for tidligere diagnostikk og behandling utenfor sykehus.

Komiteen viser til at befolkningen er en viktig ressurs som kan iverksette livreddende førstehjelp. Komiteen ønsker å følge opp den nasjonale førstehjelpsstrategien «Sammen redder vi liv» med en strategi for hvordan vi skal sørge for at flere får opplæring i førstehjelp.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen har fremmet en nasjonal førstehjelpsstrategi, «Sammen redder vi liv». Disse medlemmer viser til at behovet for en slik strategi også ble tatt opp i NOU 2015:17 Først og fremst. Utvalget så på befolkningens kunnskap, evne og villighet til å yte livreddende førstehjelp som viktig for den akuttmedisinske kjeden, og foreslo en rekke konkrete punkter for å styrke førstehjelpskunnskapen i befolkningen, blant annet med en satsing i barnehage og skole, i arbeidslivet, i førstegangstjenesten og i utdanningene. Disse medlemmer viser til at regjeringen ikke valgte å følge opp NOU-en med en egen stortingsmelding, og oppfatter at regjeringens førstehjelpsstrategi ikke inneholder konkrete tiltak, som NOU-ens foreslåtte førstehjelpsstrategi. Disse medlemmer mener det er behov for en ny og revidert førstehjelpsstrategi som følger opp anbefalingene fra akuttutvalget.

Disse medlemmer viser til vedtak nr. 21 av 15. november 2018:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en stortingsmelding om de prehospitale tjenestene og hele den akuttmedisinske kjeden basert på NOU 2015:17 Først og fremst.»

Disse medlemmer viser til behandlingen av Dokument 8:225 S (2017–2018), jf. Innst. 32 S (2018–2019), der et mindretall bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti påpeker at en slik melding «blant annet må ha som mål å utrede behovene for bil-, båt- og luftambulanse samlet, der man ser på behovene for kapasitet og basestruktur under ett,» og at en slik melding må vurdere lovhjemler om krav til responstider. Disse medlemmer mener regjeringens melding om Nasjonal- helse og sykehusplan ikke kan sidestilles med en egen stortingsmelding om prehospitale tjenester. I denne meldingen utredes ikke behovene for bil-, båt- og luftambulanse, og det ses ikke på kapasitet og basestruktur, herunder behovet for etablering av baser i Innlandet, Bykle/Vinje og Kirkenes. I tillegg er det ikke gjort noen utredning av krav til responstider, ut over å peke på at dette vil kunne «innebære utfordringer». Disse medlemmer mener det er viktig at helseforetakene i samarbeid med kommunene skal gjennomgå den akuttmedisinske tjenesten utenfor sykehus, men vil understreke at dette ikke erstatter behovet for en helhetlig gjennomgang av den akuttmedisinske kjeden basert på NOU 2015:17 Først og fremst. Disse medlemmer mener dermed at Stortingets vedtak ikke er fulgt opp, og fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen følge opp vedtak nr. 21 av 15. november 2018 og legge frem en stortingsmelding om de prehospitale tjenestene og hele den akuttmedisinske kjeden basert på NOU 2015:17 Først og fremst.»

Disse medlemmer viser til at det i meldingen hevdes at «det viktigste ved akutte hendelser er å få kompetent hjelp fram til pasienten, uavhengig av om det er ambulansetjeneste eller annen helsehjelp». Disse medlemmer er uenige i at det er vilkårlig hva slags helsehjelp som ankommer hendelsesstedet. Disse medlemmer viser til at ved tidskritisk sykdom eller skade er det av avgjørende betydning å få pasienten raskt til sykehus, samt stabilisere og trygge pasienten frem til ankomst til sykehuset. Disse medlemmer konstaterer at denne oppgaven tilhører ambulansetjenesten – ikke andre deler av det offentlige tjenestetilbudet.

Disse medlemmer er bekymret for at regjeringen dermed fraskriver helseforetakene ansvaret for å hjelpe akutt syke og skadde pasienter utenfor sykehus. Disse medlemmer viser til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps Brannstatistikk 2018, som viser at brann- og redningstjenesten rykket ut på 6 505 helseoppdrag i 2018, og at dette er den hyppigste typen oppdrag sett bort fra brann. Disse medlemmer minner om at legevakttjenesten allerede er svært presset, og viser til tall fra Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin som viser at én av ti legevakter på landsbasis har problemer med å rekruttere leger og sykepleiere til tjenesten. Disse medlemmer viser til at denne utfordringen er størst i de nordligste fylkene, der reiseavstandene er lengst og man følgelig er mest avhengig av en velfungerende ambulansetjeneste. Disse medlemmer blir derfor bekymret av regjeringens signaler om at ansvaret ved akutte hendelser i enda større grad skal legges over på de kommunale tjenestene. I 2018 ble det gjennomført 750 185 ambulanseoppdrag. Det er en økning på 23 914 oppdrag eller 3,29 prosent fra 2017. Bilambulansetjenesten håndterte nesten hele oppdragsmengdeøkningen på 23 914 oppdrag fra 2017 til 2018. Denne økningen har bilambulansetjenesten tatt med bare én ekstra ambulanse i forhold til 2017. Selv om luftambulansetjenestens andel (2,48 prosent) av alle ambulanseoppdrag står stille, økte kostnadene med 11,27 prosent fra 2017 til 2018.

Disse medlemmer peker på at det er et mål for spesialisthelsetjenesten at ambulansen i 90 prosent av alle utrykninger skal være fremme på hendelsesstedet innen de anbefalte responstidene på henholdsvis 12 og 25 minutter. Disse medlemmer viser til at dette målet ikke er nådd i det store flertallet av norske kommuner, ifølge statistikk fra Helsedirektoratet. Disse medlemmer viser til at Helsedirektoratet ifølge meldingen «vil vurdere om det, ved siden av responstider for ambulansetjenesten, skal innføres flere kvalitetsindikatorer for den akuttmedisinske kjeden». Disse medlemmer mener det er bekymringsfullt hvis regjeringen dermed skal gå bort fra det som hittil har vært et tydelig mål, nemlig at responstidene for ambulansetjenesten skal oppnås.

Disse medlemmer viser til at flere helseforetak for tiden planlegger eller vurderer å kutte i ambulansetilbudet. Disse medlemmer viser til at flere steder – som i Helse Møre og Romsdal HF, Helse Nord-Trøndelag HF og Finnmarkssykehuset HF – ligger det en tydelig økonomisk motivasjon bak kuttene, ettersom de inngår blant en rekke innsparingstiltak. Disse medlemmer mener det er bekymringsfullt at mange helseforetak planlegger eller gjennomfører kutt i ambulansetilbudet, samtidig som man over hele landet har problemer med å oppfylle responstidsmålene.

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil påpeke at det allerede er et mål at ambulansetjenesten skal oppfylle responstidsmålene, og mener det er en fallitterklæring at regjeringspartiene aksepterer at målene uthules på grunn av svak sykehusøkonomi. Dette medlem viser for øvrig til Senterpartiets alternative statsbudsjett for 2020, hvor det foreslås å styrke sykehusbudsjettene med én milliard kroner, hvorav 500 mill. kroner til ambulansetjenesten, lokalsykehus og fødetilbud.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at en kartlegging gjennomført av LHL og Ambulanseforbundet i 2017 viser at antall ambulanser har sunket med 14 prosent siden 2002, samtidig som folketallet i Norge har økt med 14 prosent i samme tidsperiode. I løpet av disse 15 årene har også oppdragsmengden for ambulansetjenesten i Norge økt med 46 prosent. Disse medlemmer viser til at selv om det har vært en betydelig aktivitetsvekst i ambulansetjenesten, er det også ambulansestasjoner i spredt bebygde strøk med stagnasjon og reduksjon i antall oppdrag. Ved enkelte helseforetak blir ikke aktiv flåtestyring tatt godt nok i bruk. Dette er et viktig virkemiddel i samtidighetskonflikter, altså der flere hendelser inntreffer samtidig. Disse medlemmer mener det er for stor variasjon rundt i landet knyttet til både kompetanse, personell og utstyr i bilene. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til forskriftsfestede responstider for blålystjenestene, som fastsetter hvilke responstider som skal gjelde, og hvilke krav som skal settes til utstyr og faglig kompetanse i tjenesten.»

Disse medlemmer viser til at Stortinget i 2000 vedtok veiledende responstider for ambulanser ved akuttoppdrag. Kvalitetsindikatoren, som angir tiden fra AMK varsles, til ambulanse er på hendelsessted, har ikke vært oppdatert siden 2017. Disse medlemmer mener at det er påfallende at Helsedirektoratet etter 2017 ikke har offentliggjort en samlet framstilling av resultater for responstider fordelt på fylker og kommuner.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet i dag gjør et omfattende og viktig arbeid med forberedelser til håndtering av pandemier, både med behandling og eventuell vaksinasjon. Den norske legeforening ønsker å delta nært i dette arbeidet som følge av den sentrale rollen i kontakten med pasientene. Det er særlig fastlegene som må bære et stort ansvar med mange pasientkontakter i utøvende behandling, rådgivning og informasjon til pasienter og pårørende når sykdom rammer. Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen etablere en modell for effektiv massevaksinasjon, med en effektiv logistikk for invitasjon til prioritert vaksinering av kjente risikogrupper først.»

Redningstjenester og akutthjelpere

Komiteen viser til at brann- og redningstjenestene utgjør en viktig del av akuttberedskapen ved ulykker og akuttmedisinske hendelser, særlig i distriktene. Det er derfor viktig å avklare prinsipielt oppgaveporteføljen for brann- og redningstjenesten, helsevesenet og politiet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil fremheve at brann- og redningstjenesten og frivillige redningsorganisasjoner gjør en svært viktig innsats når akutte hendelser oppstår. Disse medlemmer registrerer at stortingsmeldingen peker på akutthjelpere som et nyttig tilskudd i den akuttmedisinske kjeden, særlig i områder med store avstander hvor det tar lengre tid før ambulansen kommer frem. Disse medlemmer registrerer videre at meldingen peker på Helsedirektoratets nasjonale veileder for akutthjelpere, som ble sendt på høring sommeren 2019, hvor det blant annet foreslås følgende:

«Helseforetak med AMK-funksjon har ansvar for å vurdere behovet for akutthjelperordninger innenfor eget ansvarsområde. Helseforetakene har ikke selv ansatt personell som utøver virksomhet som akutthjelpere, og må derfor inngå avtaler med andre virksomheter eller organisasjoner om å etablere og drifte ordninger med akutthjelpere. Kommunene har ansvar for å samarbeide med helseforetakene og skal legge til rette for etablering og drift av akutthjelperordninger basert på kommunale ressurser.»

Disse medlemmer registrerer at det foreslås en modell der det er helseforetakene som skal avgjøre hvor akutthjelperne skal være plassert, mens det er kommunene som må stille med ressursene. Disse medlemmer vil påpeke at denne modellen forsterker den skjevheten og maktubalansen i favør helseforetakene som allerede oppleves i mange kommuner.

Disse medlemmer vil gjenta at det flere steder planlegges eller gjennomføres økonomisk motivert sentralisering av ambulansetjenesten. Disse medlemmer er bekymret for at akutthjelperordningen, slik den foreslås i høringsnotatet, kan brukes som et påskudd for ytterligere sentralisering ved at helseforetakene etablerer akutthjelpere i områder hvor ambulansetilbudet legges ned. Denne bekymringen forsterkes av at det er helseforetakene, som ofte har en økonomisk motivasjon for å legge ned ambulanseberedskap, som alene gis ansvaret for å vurdere behovet. Disse medlemmer understreker derfor at akutthjelpere ikke må erstatte de ordinære akuttmedisinske tjenestene, men komme i tillegg.

Disse medlemmer registrerer at det er kommet en rekke kritiske høringsinnspill til utkastet. KS kritiserer Helse- og omsorgsdepartementet for å utvise feil lovforståelse ved å hevde at et oppdrag til de regionale helseforetakene om å etablere en akutthjelperordning er forpliktende for kommunene. KS påpeker også at en mer formalisert akutthjelperordning kan medføre ytterligere oppgaveforskyvning fra helseforetakene til kommunene, uten at det er diskutert hvilke konsekvenser det får for ressursbruk og krav til kompetanse i kommunene. Nasjonalt senter for distriktsmedisin (NSDM) uttrykker bekymring for at akutthjelperordningen, slik den foreslås, kan komme til å erstatte de ordinære akuttmedisinske tjenestene. NSDM påpeker for øvrig sterk representasjon fra spesialisthelsetjenesten og svak representasjon fra kommunehelsetjenesten i arbeidsgruppen bak utkastet. Senteret ytrer seg kritisk til at det er RHF-ene som skal vurdere behovet for akutthjelpere, mens kommunene skal utføre tilbudet med sine egne ressurser. Legeforeningen påpeker at primærhelsetjenesten ikke har vært involvert i arbeidet med veilederen, og at den lokale fastlegetjenesten og legevakttjenesten ofte vet best hvor behovet for å etablere akutthjelpere er størst. Disse medlemmer deler bekymringene som er kommet til uttrykk i høringen.

Disse medlemmer viser til at akuttutvalget i NOU 2015:17 anbefalte følgende:

«Det bør settes ned en bredt sammensatt arbeidsgruppe som skal utrede akutthjelperes funksjon med tanke på ansvarsfordeling og kostnader. Det må utarbeides klare retningslinjer for både ansvarsfordeling og kostnader knyttet til akutthjelperordningen.»

Disse medlemmer anser ikke at anbefalingen er fulgt. For det første er det ikke en bredt sammensatt arbeidsgruppe som står bak det foreliggende utkastet til veileder. Videre anser disse medlemmer at en rekke spørsmål ikke er tilfredsstillende besvart, slik som lovgrunnlaget for akutthjelperordningen, hvordan kommunene skal kompenseres for den eventuelle økningen i ressursbruk og kompetanse som kreves av dem, den medisinskfaglige ansvarsfordelingen ved ordningen og så videre.

På denne bakgrunnen fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede akutthjelperordningen med tanke på utvikling, ansvarsfordeling og finansiering for å sikre akutthjelperordningen som et supplement til, og ikke en erstatning for, eksisterende kommunale og statlige akuttmedisinske tjenester, og legge utredningen frem for Stortinget som egen sak.»

Basestruktur luftambulansen

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, registrerer at stortingsmeldingen peker på de regionale helseforetakenes gjennomgang av basestrukturen for ambulansehelikopter. Flertallet registrerer at det ifølge gjennomgangen er fire områder som ikke nås av legebemannet ambulansehelikopter innen den anbefalte responstiden på 45 minutter: deler av Innlandet, deler av Nord-Trøndelag, deler av Øst-Finnmark og deler av Telemark og Aust-Agder. Flertallet registrerer at RHF-ene anbefaler at det opprettes en base i Innlandet i forbindelse med at den nye sykehusstrukturen til Sykehuset Innlandet blir fastsatt. Flertallet merker seg at rapporten påpeker at Øst-Finnmark er godt dekket av ambulansefly, samtidig som nye politiske vedtak legger opp til en permanent etablering av et ambulansehelikopter i Kirkenes. De aktuelle delene av Nord-Trøndelag er i hovedsak tynt befolkede eller ubebodde fjellområder.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en egen sak om basestrukturen for luftambulansen i Norge, som må omfatte Innlandet og Bykle/Vinje, senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2021.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til situasjonen i luftambulansetjenesten i Nord-Norge for kort tid siden. For disse medlemmer er det som betyr noe, å få beredskapen på plass. Pasientenes trygghet og sikkerhet er viktigst.

Disse medlemmer mener det er viktig å sørge for at man ikke havner i en slik situasjon på nytt, der man må igangsette ekstraordinære tiltak for å sikre beredskapen. På bakgrunn av dette fremmes derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for et permanent ambulansehelikopter i Kirkenes og et jetfly stasjonert fast i Tromsø.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at den sviktende beredskapen i ambulanseflytjenesten i 2018 og 2019 først og fremst skyldes gjennomføringen av anbudskonkurransen og at operatøren som overtok tjenesten, ikke har tilbudt den beredskapen som kontrakten krever. Disse medlemmer viser til Dokument 8:28 S (2019–2020), der det foreslås å forberede offentlig overtakelse av ambulanseflytjenesten, og til Dokument 8:30 S (2019–2020) om rask etablering av statlig drift av luftambulansetjenesten. Disse medlemmer anser at det å unngå anbudskonkurranser og operatørbytter i ambulanseflytjenesten er det viktigste bidraget for å unngå den typen beredskapssvikt man har sett den siste tiden.

Disse medlemmer registrerer at de regionale helseforetakene ikke ønsker å prioritere økt luftambulansedekning i Telemark og Aust-Agder, blant annet fordi det aktuelle området er tynt befolket. Disse medlemmer mener denne konklusjonen er problematisk ut fra hensynet til likeverdige helsetjenester uavhengig av bosted. Disse medlemmer viser dessuten til at det aktuelle området har en stor hyttebefolkning og er et mye besøkt turistmål.

Disse medlemmer viser til at den anbefalte responstiden på 45 minutter er begrunnet i at helsehjelp til tidskritisk syke eller skadde pasienter har vesentlig størst gevinst innen den første timen – også kalt «den gylne timen». Disse medlemmer påpeker at det ofte kan gå tid fra skaden eller sykdommen inntreffer, til nødetatene er varslet, og at mesteparten av denne timen kan forsvinne hvis ambulansehelikopteret deretter ikke ankommer før etter 45 minutter. Disse medlemmer viser til uttalelse fra sjeflegen i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, som har tatt til orde for at man snarere bør operere med en responstid på 30 minutter hvis man i praksis skal nå akutt syke eller skadde pasienter med legehjelp innen en time.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti merker seg at det fremdeles er områder i Norge som ikke nås innen krav til utrykningstid for ambulansehelikopter. Det har vært demografiske endringer siden basestrukturen ble vedtatt, som tilsier at basestrukturen bør vurderes på nytt. Disse medlemmer ber regjeringen om å foreta en ny vurdering av eventuelt nye baser for ambulansehelikoptre.