Søk

Innhold

5. Muligheter og levekår

5.1 Sammendrag

Ifølge bærekraftsmålene skal alle former for fattigdom og sult utryddes, og ulikhetene i og mellom land skal reduseres. Global integrasjon, økt handel og teknologisk utvikling har bidratt til å løfte millioner ut av fattigdom og redusert inntektsforskjellene mellom land. Samtidig ser vi at inntektsulikheten i flere land har økt over tid, se figur 1.4 i meldingen.

I mange industriland knyttes økt inntektsulikhet til globalisering og teknologisk utvikling. Disse internasjonale megatrendene har blant annet økt mulighetene for å erstatte arbeidskraft med kapital i produksjonen og å flytte arbeidsintensiv produksjon til land hvor tilgangen på arbeidskraft er stor. Slike mekanismer bidrar til at gevinstene av global integrasjon og digitalisering ikke nødvendigvis fordeles jevnt.

Små forskjeller og like muligheter er nøkkelelementer i den norske samfunnsmodellen. Like muligheter innebærer at forholdene skal ligge til rette for at egen innsats, interesser og talent skal bety mer for den enkeltes levekår og samfunnsinnflytelse enn sosial bakgrunn. Graden av sosial mobilitet mellom generasjoner sier noe om hvordan oppvekstsvilkårene påvirker den enkeltes levekår som voksen. Levekårsdata viser en betydelig forbedring av muligheter i Norge over de siste 40 årene, både når det gjelder utdanning, inntekt, levealder og likestilling mellom kvinner og menn.

Sammenlignet med mange land er inntektsmobiliteten i Norge høy, i den forstand at sammenhengen mellom foreldrenes inntektsnivå og barnas inntektsnivåer er mindre enn i de fleste andre land. Høy inntektsmobilitet kan i noen grad tilskrives et offentlig system med gratis eller sterkt subsidiert utdanning og aktiv familiepolitikk, blant annet med høy barnehagedekning. Likevel går levekår i noen grad i arv også i Norge. Barn som vokser opp i husholdninger med vedvarende lavinntekt og i husholdninger uten voksne med yrkestilknytning, har forhøyet sannsynlighet for selv å ha lave inntekter og andre levekårsutfordringer som voksne. Slike sammenhenger understreker betydningen av tidlig innsats i barnehage og skole og andre tiltak som helsestasjoner, foreldrestøtte og inntektsstøtte, som kan bidra til et bedre startpunkt i livet.

De siste 25 årene har norske husholdninger hatt en betydelig inntektsvekst. Siden 1995 har median realinntekt for norske husholdninger økt med nær 70 pst. Inntektsveksten har bidratt til økt kjøpekraft og bedrede levekår for alle grupper. De aller fleste i Norge har fått glede av inntektsøkningen, det er ikke nødvendigvis tilfelle i andre land. Inntektene har økt litt mer for de øverst i inntektsfordelingen enn for de nederst. Dette har ført til at den målte inntektsulikheten er litt høyere i dag enn på midten av 1980--tallet, se figur 1.4 i meldingen. Norge er likevel blant landene med lavest målt inntektsulikhet. Det skyldes flere nasjonale institusjoner som bidrar til å dempe ulikheten. Gode utdanningsmuligheter og satsing på barn og unges oppvekstsvilkår bidrar til grunnleggende kompetanse til alle, og dermed til jevnere fordeling av muligheter i arbeidslivet. Det norske systemet for koordinert lønnsfastsettelse er med på å holde lønnsforskjellene forholdsvis lave, og skatte- og overføringssystemet reduserer inntektsforskjellene. Omfattende trygde- og inntektssikringsordninger tar sikte på å garantere alle innbyggere økonomisk trygghet og bidrar til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom ulike befolkningsgrupper. I tillegg bidrar det omfattende offentlige tjenestetilbudet i seg selv til å dempe noen av de negative konsekvensene av å ha en inntekt som ligger lavere enn for befolkningsgjennomsnittet.

Stor inntektsulikhet, slik man ser i en del andre land, kan gjøre det utfordrende å sikre tilstrekkelig like muligheter. For det første innebærer stor inntektsspredning at det kreves større inntektsøkning for at en person skal bevege seg oppover i inntektsfordelingen. For det andre kan høy inntektsulikhet redusere investeringene i humankapital, særlig i land der barnehage og utdanning er dyrt for den enkelte. Økt ulikhet kan også føre til redusert tillit både til medmennesker og styringsinstitusjoner, og dermed svekke oppslutningen om utjevnende, tillitsbaserte institusjoner som den norske velferdsmodellen. Videre kan store inntektsforskjeller gi enkeltpersoner makt og innflytelse som strider mot demokratiske idealer, og svekke enkeltgruppers tiltro til at deres interesser når frem og ivaretas av det offentlige systemet. Samfunnet kan dermed bli mer polarisert.

Det er stor oppslutning i Norge om at vi skal være et samfunn med små forskjeller. Det å utjevne forskjeller og skape like muligheter er et kontinuerlig arbeid. Med utgangspunkt i et solid faktagrunnlag la regjeringen i Mulighetsmeldingen frem en strategi for å motvirke ulikhet og utenforskap. Regjeringens innsats mot utenforskap og økte forskjeller retter seg mot barn og unge, utdanning, arbeid og bedre integrering. Samtidig må en god fordelingspolitikk verne om de grunnleggende betingelsene for økonomisk vekst og stabilitet. Innsats, arbeid og vilje til å ta risiko ved oppstart av nye bedrifter og arbeidsplasser skal lønne seg. Det samme skal investeringer i og videreutvikling av humankapital. Det er en viktig drivkraft for økonomisk omstilling, nye investeringer, nye ideer og utvikling, og dermed økonomisk vekst. Norge skal fortsette å være et land med små forskjeller og muligheter for alle. Det vises til meldingens kapittel 5 for nærmere omtale.

5.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteen viser for øvrig til partienes hovedmerknader i kapittel 1.2.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener de økonomiske ulikhetene er uakseptabelt høye i Norge. Vi har i senere år vært vitner til en nærmest galopperende utvikling i ulikhetene som må snus dersom vi skal bevare og styrke den norske velferdsmodellen og sørge for et rettferdig samfunn for kommende generasjoner. I årene som kommer trenger vi en aktiv fordelingspolitikk som tar grep i begge ender av inntekts- og formuesfordelingen for å oppnå dette. Disse medlemmer mener regjeringens strategier mot ulikhet når det gjelder utdanning og inkludering i og for seg er greie, men strategien som helhet bommer på mål siden den er blottet for omfordelende tiltak.

Disse medlemmer mener regjeringen gir et misvisende bilde av både nivået og økningen i økonomisk ulikhet de senere årene, og i tillegg forsøker å fraskrive seg ansvaret for de økte ulikhetene ved å peke på «internasjonale megatrender». Regjeringen Solberg har ført en regressiv omfordelingspolitikk fra dag én, gjennom store kutt i skattene til de rikeste i landet, i tillegg til å gjennomføre en rekke usosiale kutt som rammer dem som har minst i landet vårt.

Disse medlemmer peker på at det i Perspektivmeldingen blant annet påstås at «Norge er blant landene med lavest ulikhet», uten at det spesifiseres hva det her er snakk om. Det stemmer at Norge har relativt lav inntektsulikhet målt ved Gini-koeffisienten. Men denne påstanden er helt feilaktig når vi tar høyde for tilbakeholdte selskapsinntekter. Da ser man at den rikeste 1 pst. av befolkningen mottar om lag 20 pst. av inntektene. «Man må til USA for å finne noe lignende», som SSB-forsker Rolf Aaberge uttalte til NRK 5. mars 2021. Gini-koeffisienten øker fra om lag 0,25 til om lag 0,34 om man tar høyde for tilbakeholdte overskudd som eierne rår over. Når vi bruker dette målet, kan vi også se at ulikhetene har økt dramatisk over tid – fra 0,26 i 2001 til 0,34 i 2018. I tillegg viser tallene at skattesystemet er svært regressivt på toppen. Den rikeste 1 pst. av befolkningen betaler ikke høyere andel i skatt enn en sykepleier. Dette står i sterk kontrast til regjeringens påstand om at vi har en progressiv beskatning.

Disse medlemmer mener svakhetene i den offisielle statistikken og Gini-indeksen taler for at regjeringen må rapportere på flere ulikhetsindikatorer i de årlige statsbudsjettene og i stortingsmeldinger der dette er naturlig, som i Perspektivmeldingen. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fra og med statsbudsjettet 2022 rapportere om fordeling og ulikhet på grunnlag av flere parametere enn i dag. Eierinntekter skal inkluderes, sammen med eventuelt andre utelatte variabler som kan belyse den økonomiske fordelingen.»

Disse medlemmer vil videre påpeke at påstanden er like feilaktig når man ser på formuesulikhet. Om formuesfordelingen i Norge skriver SSB: «Formuen er svært skjevt fordelt mellom husholdningene, og fordelingen ble enda skjevere i 2019». De rikeste 0,1 pst. husholdningenes andel av nettoformuen har økt med 40 pst. siden 2013 – fra 8,3 pst. av nettoformuen til 11,6 pst., på bare seks år. Det vil si at 2 437 husholdninger eier 11,6 pst. av landets nettoformue – før vi ser hvordan skjevhetene fra koronakrisen har slått ut. Andelen til den øverste tidelen og den øverste prosenten har også økt betydelig i perioden. Formuesulikheten i Norge er på nivå med Storbritannia, og vi har høyere formuesulikhet enn land som Spania, Frankrike og Italia.

Disse medlemmer vil videre peke på at SSBs offisielle statistikk viser at inntektsveksten har vært svært skjevfordelt siden 2013 – den prosentvise økningen i realinntekt etter skatt er høyere, jo høyere opp i inntektsfordelingen man befinner seg. De som tjener minst (desil 1) har i perioden hatt nesten ingen økning, 0,24 pst. av en inntekt som allerede er svært lav. Desil 2 har hatt en økning på 0,9 pst. Desil 10 har til sammenligning hatt en økning på 6,1 pst., mens den øverste prosenten har hatt en økning på hele 14 pst. i perioden.

Disse medlemmer viser videre til at barnefattigdommen («barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt») har økt hvert eneste år den borgerlige regjeringen har styrt, fra 8,6 pst. i 2013 til 11,7 pst. i 2019 – dvs. en økning på 31 600 fattige barn.

Disse medlemmer peker på at Norge i et internasjonalt perspektiv har relativt liten ulikhet mellom de nedre 99 pst. i inntektsfordelingen. Men der høyresiden prøver å danne et bilde av at den største forskjellen mellom folk i Norge er mellom de som jobber og de som ikke gjør det, så viser disse medlemmer til Dokument nr. 15:1330 (2020–2021), der tall fra Finansdepartementet viser tydelig at dette er en avledningsmanøver. Gapet som åpenbarer seg i både inntekt og formue mellom den rikeste 1 pst. av befolkningen og resten av oss er mye større enn gapet mellom de som er innenfor eller utenfor arbeidslivet.

Disse medlemmer viser til at dette gjelder selv ved bruk av de offisielle ulikhetsmålene. Men disse har som kjent flere svakheter, og meldingen drøfter i liten grad hvordan disse målene på ulikhet, både for inntekt og formue, trolig underdriver omfanget av økonomiske forskjeller i Norge betraktelig. Meldingen refererer riktignok til SSB-rapporten Eierinntekter, skatt og inntektsulikhet i Norge fra 2020, men er påpasselig med å ikke omtale rapportens innhold, nemlig at den reelle inntektsulikheten i Norge er mye større enn offisiell statistikk viser når man inkluderer tilbakeholdte inntekter fra selskaper som rike personer eier. Inntektsandelen til den rikeste 1 pst. måles på denne måten til 20 pst. av all markedsinntekt i 2018. Rolf Aaberge, en av SSB-forskerne bak rapporten, påpeker at dette er på nivå med det tilsvarende forskning finner i USA.

Disse medlemmer viser også til forskning basert på lekkasjer fra skatteparadiser, som viser at de aller rikeste i Norge skjuler så mye som en femtedel av sine formuer fra skattemyndighetene, noe som tilsier at formuesulikheten i realiteten er mye større enn den framstår i offisiell statistikk.

Videre viser disse medlemmer til at den rikeste 1 pst. av norske husholdninger eier en stadig høyere andel av all nettoformue, og at de årlige gjennomgangene fra bladet Kapital indikerer at de reelle formuene til Norges aller rikeste er mye større enn den offisielle statistikken viser. En analyse utført av SSB anslår for eksempel at formuesandelen til de rikeste 0,1 pst. husholdningene i 2015 ville økt fra 8 til 14 pst. dersom Kapitals anslag for formuene til landets 400 rikeste ble lagt til grunn. Dette utgjør en dramatisk forskjell, og det kommer bl.a. av at ikke-børsnoterte aksjer ikke verdsettes til sin reelle markedsverdi i formuesstatistikken.

Disse medlemmer mener at alt dette gir grunn til å etterlyse grep for å sørge for en bedre og mer faktabasert debatt om status og utvikling for ulikheten i Norge. Hvert år i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet må opposisjonen gå en omvei gjennom å spørre Finansdepartementet for å få tabeller der effekten av regjeringens skattepolitikk for landets rikeste framkommer tydelig. Dette forsinker opposisjonspartienes arbeid med å lage alternative budsjetter, og det burde derfor etter disse medlemmers mening være standard praksis at budsjettdokumentene inneholder flere slike detaljerte framstillinger.

Disse medlemmer viser videre til at det hersker en grad av usikkerhet rundt utviklingen i reell levestandard for ulike grupper i befolkningen. Effekten av regjeringens politikk er i statsbudsjettet hovedsakelig begrenset til å se på endringer i skattesystemet, men ser ikke dette i sammenheng med påvirkningen fra blant annet endringer i avgifter, egenandeler, stønadssatser eller endrede regler for inntektssikringsordningene. Disse medlemmer viser til at SSB i en rapport fra 2019 viser at regjeringens avgiftspolitikk har vært svært regressiv, med avgiftsøkninger til den nedre halvparten på inntektsfordelingen, og store avgiftskutt til de aller rikeste. Det som på papiret framstilles som at mange har fått redusert inntektsskatt under den sittende regjeringen, vil trolig snarere fortone seg som en reell nedgang i kjøpekraft når flere slike effekter inkluderes.

Disse medlemmer viser til at den svenske regjeringen siden 1994 hvert år har lagt fram en «Fördelningspolitisk redogörelse» for Riksdagen. Der framstilles den samlede effekten på disponibel inntekt både for kvinner og menn separat og for ulike inntektsgrupper av regjeringens politikkendringer sett under ett. En slik framstilling bør utarbeides også i Norge, og ville etter disse medlemmers mening være nyttig for den offentlige debatten omkring ulikhet.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fra og med statsbudsjettet 2022 sørge for at tabeller og figurer i budsjettdokumentene som omhandler fordelingseffekter av regjeringens endringer i skattesystemet, framstilles med en mer finmasket inndeling av høye inntekts- og formuesnivåer.»

«Stortinget ber regjeringen fra og med statsbudsjettet 2022 legge fram beregninger for formuesulikheten i Norge, hvor blant annet aksjer i ikke-børsnoterte selskaper og andre formuesobjekter som i dag undervurderes i formuesstatistikken, inngår med sin reelle markedsverdi.»

«Stortinget ber regjeringen fra og med statsbudsjettet 2022 legge fram beregninger for utviklingen til Gini-indeksen og andre mål på inntektsulikhet der tilbakeholdt utbytte er tilordnet eierne av bedriftene, for å få et bedre bilde av inntektsulikheten i Norge.»

«Stortinget ber regjeringen fra og med statsbudsjettet 2022 legge fram en framstilling av den samlede effekten politikken regjeringen fører har for den disponible inntekten til ulike inntektsgrupper, inkludert anslåtte effekter av blant annet endringer i avgifter, egenandeler, stønader og velferdsordninger, etter mal av ’Fördelningspolitisk redogörelse’ i Sverige.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt mener utviklingen i ulikhetene i senere år demonstrerer at rikdom og fattigdom i samfunnet speiler hverandre. Det som skjer øverst i fordelingen, påvirker dem som befinner seg på bunnen, som ulikhetsforskeren Anthony Atkinson har påpekt. Det betyr at man må gjøre grep øverst i inntektsfordelingen for å løfte i bunnen og generelt oppnå en jevnere fordeling. Det er derfor ikke rart at «regjeringens førsteprioritet i sosialpolitikken», nemlig «å bekjempe fattigdom», har slått feil, når regjeringens førsteprioritet i den økonomiske politikken har vært å gi skattekutt til landets rikeste mennesker.

Disse medlemmer viser til at regjeringen har et instrumentelt syn på ulikhet, det vil si at ulikhet anses som et problem fordi det kan føre til andre problemer i samfunnet. Disse medlemmer mener derimot at ulikhet er et problem i seg selv fordi det er urettferdig. Regjeringen omtaler videre ulikhet i hovedsak som et spørsmål om «ulike muligheter» og sosial mobilitet. Disse medlemmer er enig i at sjanselikhet må etterstrebes, men at dette bare er et minimumsmål på rettferdighet. Det er også en rekke grunner til at vi trenger betydelig høyere grad av resultatlikhet. Selv hvis det hadde vært like store sjanser for alle til å bli rik og fattig, ønsker vi ikke et samfunn der noen er veldig rike mens andre er fattige. Disse medlemmer viser til at regjeringen beskriver lavinntekt som et problem fordi det går i arv, ikke fordi det finnes. Selv om alle skal ha like muligheter, har det noe å si hvordan vi politisk rigger belønningsstrukturen. Det skal også være mulig å realisere seg selv i samfunnet uten å måtte strebe etter de høyest betalte yrkene, fordi de er de eneste som betaler en god lønn. Videre vil et samfunn som har mindre ulikhet i utgangspunktet gi høyere sosial mobilitet fordi folk stiller likere på startstreken og ikke trenger å være avhengige av arv – for eksempel for å komme seg inn på boligmarkedet, slik situasjonen er i Norge i dag.