Søk

2. Presidentskapets merknader

2.1 Behovet for særlov

Presidentskapet ønsket i utgangspunktet at Riksrevisjonens undersøkelser skulle baseres på samtykkemodellen, slik det ble gjort for eksempel i NAV-saken. Presidentskapet er imidlertid orientert av Riksrevisjonen om at samtykkemodellen ville kunne gi utfordringer med å sikre innhenting av nødvendig informasjon fra utenforstående tredjepart, for eksempel private arbeidsgivere. Riksrevisjonen har også vist til at en lovhjemmel vil gi et sikrere grunnlag for å innhente informasjon fra privatpersoner, i hovedsak nåværende og tidligere stortingsrepresentanter, og private virksomheter. Selv om det ikke er foreslått bestemmelser om sanksjoner ved nektelse av å overholde en plikt til å avgi informasjon, er det mer alvorlig å bryte en lovbestemt plikt enn å nekte å gi et frivillig samtykke på oppfordring om dette. Riksrevisjonen har også fremhevet at det kan være tvilsomt om riksrevisjonslovens generelle hjemmel til å innhente opplysninger fra offentlige virksomheter vil gjelde for denne spesielle undersøkelsen, ettersom temaet ligger utenfor Riksrevisjons ordinære lovpålagte oppgaver. Presidentskapet vil på denne bakgrunn etterkomme Riksrevisjonens ønske om en særlov.

2.2 Merknader til loven

Til § 1

Det foreslås i § 1 en formålsbestemmelse om at loven skal sikre at Riksrevisjonen får tilgang til nødvendige opplysninger for å gjennomføre særlige undersøkelser av stortingsrepresentantenes økonomiske ordninger i henhold til Stortingets vedtak 6. januar 2022.

Som nevnt over forutsetter presidentskapet at samtykke i all hovedsak vil være tilstrekkelig som grunnlag for innhenting av den informasjon som er nødvendig for Riksrevisjonens undersøkelser, og foreslår en presisering av dette i formålsbestemmelsen.

Til § 2

I loven § 2 foreslås det at Riksrevisjonen kan innhente de opplysninger som er nødvendige for å undersøke stortingsrepresentantenes økonomiske ordninger, og at den som blir pålagt å gi opplysninger, plikter å gjøre dette uten godtgjørelse og uten hinder av taushetsplikt.

En lovbestemt plikt til å gi informasjon vil gi Riksrevisjonen et rettslig grunnlag for å kunne innhente all nødvendig informasjon blant annet fra privatpersoner, private og offentlige arbeidsgivere samt andre offentlige etater. Dette vil gi gode forutsetninger for å kunne gjøre grundige undersøkelser også av enkeltsaker.

Eventuelle negative konsekvenser av en slik pliktregel vil etter presidentskapetsvurdering avdempes ved at loven §§ 3-5 gir tydelige regler som ivaretar de berørtes rettssikkerhet. Det foreslås også presisert i bestemmelsen at for Riksrevisjonens pålegg overfor private personer og foretak gjelder skrankene i straffeprosessloven § 119 (vitneplikt for betrodde stillinger), § 122 (nærståendes vitneplikt), § 123 (nærståendes vitneplikt), § 124 (forretningshemmeligheter), § 125 (pressens kildevern) og § 232 første ledd (selvinkrimineringsvernet) så langt de passer, det vil si med de tilpasninger som må gjøres i lys av at Riksrevisjonens undersøkelser ikke er en strafferettslig etterforskning som omfattes av straffeprosessloven.

Presidentskapet viser videre til at Riksrevisjonen har utarbeidet egne retningslinjer for ivaretakelse av de berørtes rettigheter, som vil gjelde også der informasjonsinnhentingen baseres på samtykke. Der er det blant annet fastsatt at alle berørte skal informeres om undersøkelsene, og at de skal ha rett til å gjøre seg kjent med opplysninger som gjelder egen sak, rett til å uttale seg, rett til å få vite utfallet i saken og rett til å la seg bistå av en rådgiver etter eget valg.

Presidentskapet viser til at § 2 ikke har regler om konsekvenser av at et påbud om utlevering av informasjon ikke overholdes. Det foreligger med andre ord ingen sanksjonsadgang eller mulighet til å fremtvinge de aktuelle opplysningene. Presidentskapet viser imidlertid til at Riksrevisjonen står fritt til å gjøre Stortinget oppmerksom på det forhold at noen ikke etterkommer et pålegg om å gi opplysninger. Presidentskapetbemerker også at det vil være et alvorlig forhold om noen velger å bryte loven ved å nekte å etterkomme et pålegg fra Riksrevisjonen om å avgi informasjon.

Presidentskapet anser det på denne bakgrunn heller ikke påkrevd å etablere noen klageordning for Riksrevisjonens pålegg om å gi opplysninger.

Til § 3

I § 3 foreslås en bestemmelse om at Riksrevisjonen ikke kan bruke opplysninger som mottas fra private personer og foretak, som bevis i en senere straffesak eller sivil sak. Presidentskapet viser til at en slik bestemmelse er gitt i flere lover om informasjonsinnhenting for granskingsutvalg o.l. Regelen vil utgjøre et viktig vern mot selvinkriminering ved at opplysninger som Riksrevisjonen mottar på grunnlag av særloven, ikke kan brukes som bevis i en senere straffesak eller sivil sak mot den som har gitt opplysningene. Dersom straffeforfølgning blir aktuelt på et senere tidspunkt, må bevis eventuelt fremskaffes gjennom vanlig strafferettslig etterforskning, med de prosessuelle rettigheter som følger av en slik prosess.

Riksrevisjonsloven § 15 tredje og fjerde ledd har i dag regler som åpner for at Riksrevisjonen kan overlate informasjon til politi eller annen kontrollmyndighet. Dersom det skal inntas et vern mot at opplysninger innhentet fra enkeltpersoner som ledd i de aktuelle undersøkelsene brukes direkte i en senere straffesak eller sivil sak, må det i særloven også gjøres unntak fra de nevnte reglene i riksrevisjonsloven. Et slikt unntak foreslås inntatt i § 5, se nedenfor.

Presidentskapet viser for øvrig til at det i Innst. 101 S (2021–2022) er gitt klart uttrykk for at informasjon om kritikkverdige forhold som avdekkes under undersøkelsene, skal formidles til Stortinget, ikke til politiet eller andre:

«I den grad Riksrevisjonen avdekker forhold som kan gi grunnlag for sanksjoner, forutsettes det at relevant informasjon videreformidles til Stortinget, slik at Stortinget kan ta stilling til videre oppfølging, herunder eventuell anmeldelse av forhold til påtalemyndigheten, oversendelse av informasjon til skattemyndighetene eller krav om tilbakebetaling av urettmessig oppnådde fordeler.»

Som det fremgår her, er det forutsatt at Stortinget kan inngi politianmeldelse av bestemte personer dersom informasjon avdekket under Riksrevisjonens undersøkelser tilsier at det kan være grunn til å igangsette etterforskning. Det selvinkrimineringsvernet loven gir, stenger altså ikke for en eventuell anmeldelse av forhold avdekket under undersøkelsene, eller en senere straffeforfølgning eller anleggelse av sivil sak om slike forhold. Dersom et forhold anmeldes eller det åpnes etterforskning, blir det imidlertid opp til politi og påtalemyndighet å fremskaffe bevis for eventuelle straffbare forhold. På denne måten sikrer man at de berørte får sine rettigheter etter straffeprosessloven ivaretatt – herunder vernet mot selvinkriminering – samtidig som det vil være anledning til å ettergå mulige straffbare forhold som avdekkes under undersøkelsene.

Presidentskapet vil også bemerke at opplysninger som Riksrevisjonen innhenter fra offentlige etater, ikke bør underlegges de samme begrensninger for videre bruk av hensyn til selvinkrimineringsvernet. Det foreslås derfor presisert at bestemmelsen kun gjelder opplysninger som Riksrevisjonen mottar fra private personer og foretak i medhold av § 2.

Til § 4

Presidentskapet foreslår i § 4 en bestemmelse som presiserer at den som mottar en forespørsel fra Riksrevisjonen om å utgi informasjon, har rett til å la seg bistå i den videre prosessen. En slik regel finnes allerede i Stortingets forretningsorden § 19 fjerde ledd for den som berøres av granskninger foretatt av stortingsoppnevnte granskingskommisjoner:

«Alle har rett til å la seg bistå på ethvert trinn av granskingskommisjonens arbeid. Den som er berørt av granskingen kan få dekket nødvendige kostnader når særlige grunner taler for det.»

Presidentskapet mener det også kan reises spørsmål om utgifter som pådras under Riksrevisjonens undersøkelser, til en viss grad bør kunne søkes dekket. Dette kan for eksempel gjelde utgifter til advokat eller regnskapsmessig rådgivning, slik forretningsordenen § 19 fjerde ledd åpner for. Nevnte bestemmelse ble vedtatt i 2021 på bakgrunn av forslag fra utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon (Dokument 21 (2020–2021)) og tar utgangspunkt i en skjønnsmessig regel tilsvarende den som er oppstilt i straffeprosessloven § 100 annet ledd. Den sistnevnte regelen åpner for at staten kan dekke utgifter til advokat i straffesaker «når særlige grunner taler for det», utenfor de tilfeller der man har lovfestet krav på dette (dvs. når man er siktet i en straffesak, og dersom man er mistenkt for visse nærmere angitte forbrytelser). Bestemmelsen praktiseres relativt strengt. I straffeprosessloven § 100 er det angitt at «særlige grunner» vil foreligge blant annet når «siktede har nedsatt funksjonsevne eller er i en annen fysisk eller psykisk tilstand som tilsier at det er et særskilt behov for forsvarer».

Presidentskapet har kommet til at det bør oppstilles en slik mulighet for kostnadsdekning i «særlige tilfeller». Det vil være nærliggende å tolke en slik bestemmelse i tråd med den tilsvarende regelen i forretningsordenen § 19 og straffeprosessloven § 100 annet ledd, noe som vil tilsi at kostnader til bistand mv. bare unntaksvis vil bli dekket.

Presidentskapet mener det er naturlig at det er Riksrevisjonen som vurderer og eventuelt innvilger søknader etter § 4. Det vises til at Riksrevisjonen er nærmest til å vurdere om det i en konkret sak er behov for bistand, herunder hva omfanget bør være. Videre vises det til at det er forutsatt å være en snever unntakshjemmel av begrenset tidsmessig og økonomisk rekkevidde. Retten til å kreve utgifter dekket bør etter presidentskapets syn være begrenset til perioden Riksrevisjonens undersøkelser pågår.

Til § 5

Presidentskapet legger til grunn at de generelle bestemmelsene i riksrevisjonsloven også gjelder for de aktuelle undersøkelsene. Av særlig betydning er enkelte lovbestemmelser som gjelder rettssikkerheten til den som er pliktig til å avgi informasjon. Dette gjelder § 15 om taushetsplikt for ansatte i Riksrevisjonen og personer som utfører oppdrag for den, § 16 om sikkerhetslovens anvendelse (i den grad dette er aktuelt), § 17 om behandling av personopplysninger, § 18 om allmennhetens innsynsrett i Riksrevisjonens dokumenter og § 19 om Riksrevisjonens habilitet.

Etter presidentskapets vurdering kan det være grunn til å nevne eksplisitt i særloven at de nevnte bestemmelsene i riksrevisjonsloven gjelder for undersøkelsene, slik at det ikke oppstår tvil om dette.

Riksrevisjonen har i sitt brev 17. mars 2022 opplyst at de vil innrette undersøkelsene slik at «berørtes rettssikkerhet ivaretas, herunder retten til informasjon om egen sak, kontradiksjon og etterprøvbarhet». Presidentskapet viser også til at Riksrevisjonen som nevnt har utarbeidet egne retningslinjer for ivaretakelse av de berørtes rettigheter under undersøkelsene.

I riksrevisjonsloven § 17 annet ledd er det imidlertid fastsatt at Riksrevisjonens behandling av personopplysninger i revisjons- og kontrollarbeidet er unntatt fra artiklene 15, 16, 17, 18 og 19 i personvernforordningen. Dette innebærer at personvernforordningens (GDPRs) regler om den enkeltes rett til innsyn i og korrigering av egne opplysninger er satt ut av kraft. Presidentskapet mener det kan reises spørsmål om dette er en hensiktsmessig tilnærming for undersøkelser overfor enkeltpersoner som nå skal foretas.

Riksrevisjonen er underlagt de rammebetingelser som følger av riksrevisjonsloven med tilhørende instruks, og det må legges til grunn at virksomheten i stor grad bygger på prinsipper om forsvarlig saksbehandling og god forvaltningsskikk. På den annen side er Riksrevisjonens virksomhet og saksbehandlingsregler ikke innrettet på undersøkelser av enkeltpersoner. Presidentskapetmener derfor at det for akkurat disse undersøkelsene kan være viktig å presisere at berørte enkeltpersoner skal være sikret nettopp slike prosessuelle rettigheter som nevnt.

For å sikre at enhver skal få mulighet til innsyn i egne innhentede opplysninger, samt adgang til å korrigere eller supplere disse, mener derfor presidentskapetat unntaket i riksrevisjonsloven § 17 annet ledd ikke bør gjøres gjeldende for de aktuelle undersøkelsene. Hovedregelen om at personvernforordningen kommer til anvendelse, vil dermed gjelde fullt ut. Presidentskapet legger til grunn at dette også vil være i overensstemmelse med de nevnte retningslinjene om berørtes rettigheter som Riksrevisjonen har utarbeidet.

Til § 6

Lovens bestemmelse om ikrafttredelse bør etter presidentskapets syn også regulere lovens opphevelse. Presidentskapet ser det som naturlig at de særlige reglene om rett til innhenting av informasjon oppheves når undersøkelsene er avsluttet. I lovutkastet er det tatt utgangspunkt i at lovens § 2 om tilgang til opplysninger bare gjelder ut 2022. De reglene som gir berørte rettigheter, kan imidlertid være relevante også etter at undersøkelsene er ferdige. Disse bør derfor bli stående.