Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tuva Moflag, Runar Sjåstad, Trine Lise Sundnes og Torbjørn Vereide,
fra Høyre, Henrik Asheim, Anna Molberg og Aleksander Stokkebø, fra
Senterpartiet, Anja Ninasdotter Abusland og Per Olaf Lundteigen,
fra Fremskrittspartiet, Dagfinn Henrik Olsen og Gisle Meininger Saudland,
fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Kirsti Bergstø, og fra Rødt,
Emma Watne, viser til Representantforslag 189 S (2021–2022) om
å rette opp i regelverket for uføre og stenge uførefella.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at uførereformen som ble vedtatt i 2015, hadde som hensikt å gjøre
det lettere for mottakere av uføretrygd å kombinere uføretrygd og
arbeid. Det har allerede blitt gjennomført en rekke evalueringer
av reformen, både knyttet til yrkesdeltakelsen og inntektene til
de uføre. Evalueringene tilsier at reformen har hatt positive utslag
i at uføre som allerede jobbet litt, jobber mer. Samtidig er det
lite som tyder på at en større andel av uføre kommer i arbeid.
Flertallet viser til at det
i tråd med anmodningsvedtak 322, som ble fattet i behandlingen av
statsbudsjettet for 2018, ble foretatt en gjennomgang av de utilsiktede
konsekvensene av uførereformen. Gjennomgangen ble lagt frem i forslaget
til statsbudsjett for 2019. Gjennomgangen viste at flertallet av
uføre har fått økte nettoinntekter, og at de som har fått økt nettoinntekt, har
tjent mer enn gruppen som har fått lavere nettoinntekt har tapt.
Komiteen viser
samtidig til at gjennomgangen som ble presentert i statsbudsjettet
for 2019, ikke tar stilling til hvilke konsekvenser uførereformen
har hatt utover de konkrete inntektene for uføre. Spørsmålene som
tas opp i representantforslaget om «uførefella» og effekten av samordning
for personer med særaldersgrenser, er ikke direkte omtalt i gjennomgangen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at vilkåret for å motta uføretrygd er at inntektsevnen er nedsatt
med minst 50 pst. For personer som overføres fra AAP til uføretrygd,
er vilkåret 40 pst. nedsatt inntektsevne. Uføretrygd forbeholdes
på denne måten personer med betydelig svekket inntektsevne.
Personer som gjennom
sitt arbeidsforhold har rett til en uføreforsikring, kan derimot
har rett til en ytelse selv om inntektsevnen ikke er nedsatt med
minst 50 pst. I privat sektor er det ikke lovpålagte krav om uføreforsikring,
og det varierer om den ansatte i tillegg til en alderspensjonsytelse
er dekket av pensjonsytelser til uføre. Maksimalrammen for uførepensjon
fra privat tjenestepensjon tilsvarer uførepensjonen i offentlig
tjenestepensjon. Som i offentlig tjenestepensjon er det anledning
til å gi uføredekning når inntektsevnen er nedsatt med 20 pst. eller
mer. Dersom en ansatt som ikke har rett til uføreforsikring gjennom
sin tjenestepensjonsordning, får nedsatt sin inntektsevne med 20
pst. og går tilsvarende ned i stillingsbrøk, vil vedkommende hverken
motta en ytelse fra folketrygden eller fra tjenestepensjonen. Dersom
vedkommende senere får sin inntektsevne ytterligere nedsatt til
det punktet at de får rett på uføretrygd, vil beregningsgrunnlaget
bli lavere som følge av den lavere inntekten i perioden de jobbet
i redusert stilling.
Flertallet understreker at
det ikke er opp til den enkelte å fastsette egen uføregrad. Samtidig
er det viktig at den enkelte har gode insentiver til å gjøre sitt
beste for å opprettholde inntektsevnen. Dagens regler innebærer at
man i enkelte tilfeller kan komme bedre ut økonomisk sett dersom
man får sin inntektsevne redusert med minst 50 pst. eller 40 pst.
sammenlignet med om de først får nedsatt arbeidsevnen med 20 pst.
I slike tilfeller kan vedkommende først få redusert sin inntekt
med 20 pst. for deretter å få en uføretrygd som beregnes fra et
lavere grunnlag enn om vedkommende umiddelbart fikk inntektsevne
redusert med 50 pst. Slike situasjoner innebærer likevel ikke at
vedkommende får mindre enn de ville gjort dersom de uansett fikk
redusert sin inntekt med 20 pst. i en periode.
Flertallet merker seg at statsråden
i sitt svarbrev deler oppfatningen om at det kan være problematisk
og fremstå som utilsiktet at dagens regler kan gi bedre uttelling
på sikt for personer som får fastsatt en for høy uføregrad. Samtidig
påpeker statsråden at denne problemstillingen følger av grensen
for å motta uføretrygd fra folketrygden, ikke reglene for uføreforsikring
fra offentlig tjenestepensjon. Spørsmålet om hvorvidt inngangsvilkåret
for uføretrygd fra folketrygden er for høyt eller om inngangsvilkåret
for uførepensjon fra Offentlig tjenestepensjonsordning (OfTP) er
for lavt, ble vurdert i Innst. 80 L (2011–2012), jf. Prop. 130 L
(2010–2011) Endringer i folketrygdloven (ny uføretrygd og alderspensjon
til uføre) og i Innst. 126 L (2013–2014), jf. Prop. 202 L (2012–2013).
Den gang var vurderingen at det var rimelig at det ble lagt opp
til at uføretrygd fra folketrygden ble forbeholdt personer med vesentlig
nedsatt inntektsevne, men at det likevel var hensiktsmessig at tjenestepensjoner
kunne gi ytelser ved mindre tap av inntektsevne. Statsråden viser
i sitt brev også til at en omlegging i tråd med representantforslaget
i seg selv kan få utilsiktede konsekvenser og gjøre størrelsen på
uføretrygden avhengig av forholdene i den enkeltes tjenestepensjon.
Flertallet viser til at det
i representantforslaget bes om regelendringer for å forhindre at
personer som blir uføre før særaldersgrense, får samordnet bort
store summer frem til fylte 67 år. Flertallet understreker i denne
sammenhengen at personer som har rett til både ytelse som ufør og
en pensjonsytelse etter regler om særalder, vil motta større samlede
ytelser enn personer som når særaldersgrensen uten å bli uføre,
dersom det ikke eksisterte regler om samordning. Flertallet mener ikke det er
rimelig at ansatte med særaldersgrense skal kunne motta større ytelser
dersom de blir uføre, enn de som blir stående i jobb til oppnådd
særaldersgrense.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Rødt, viser
til at representantforslaget vil innebære at ytelser fra uføreforsikring
i pensjonskasser skal medregnes som en del av grunnlaget for en
eventuell senere uføretrygd fra Nav. Dette vil gi en høyere ytelse
for de som allerede har rett til en uføreforsikring. Samtidig vil dette flertallet påpeke
at en slik endring ikke vil være nyttig for de veldig mange i privat
sektor som ikke har krav på en uføreforsikringsordning gjennom sin
tjenestepensjon ved uførhet lavere enn 50 pst. For denne gruppen
vil en 20 pst. reduksjon i arbeidsevne, selv om den er nødvendig
av helseårsaker, innebære et tilsvarende tap i inntekt. Dersom personer
i denne situasjonen ved senere tidspunkt kvalifiserer for uføretrygd
fra Nav, vil de få denne beregnet ut fra et lavere grunnlag som
følge av en periode med lavere inntekt.
Dette flertallet viser også
til at det ikke er den enkelte som setter egen uføregrad. I hovedsak
er det ikke et reelt valg for en person som får redusert arbeidsevnen
med 20 pst. å fortsette i 100 pst. stilling, motta 50 pst. uføretrygd
fra Nav eller gå ned i 80 pst. arbeid. Likevel anerkjenner dette flertallet at
en person som har fått fastsatt en uføregrad over 50 pst., men som
likevel evner å arbeide i en større stilling, kan oppleve et urimelig
tap av inntekt om denne velger å ikke søke uføretrygd fra Nav. Dette flertallet anerkjenner
også at personer med nedsatt arbeidsevne kan ha påvirkning på sin
fremtidige helsesituasjon. En person kan av helsemessige årsaker
oppfordres av lege til å gå over i 20 pst. redusert arbeid for å
forhindre ytterligere forverring av helsesituasjonen. Det er uheldig
dersom vedkommende velger å fortsette arbeidet på en måte som medfører at
man tidligere får ytterligere nedsatt arbeidsevne. Statsråden skriver
i sin vurdering av representantforslaget at hun mener det er uheldig
at personer kan komme bedre ut om de får fastsatt en for høy uføregrad,
og at det kan være grunnlag for å se nærmere på denne problematikken. Dette flertallet er
enig og mener samtidig det er viktig at eventuelle endringer i regelverk
utredes grundig. Ulike alternativer for å rette opp at personer
kan komme bedre ut økonomisk om de får fastsatt en for høy uføregrad,
bør utredes. Dette
flertallet mener videre at det skal legges til rette for at
de som har redusert arbeidskapasitet, oppmuntres til å delta i arbeidslivet
etter evne.
Komiteen fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen foreta en gjennomgang av problemstillingen om at
arbeidsfolk som blir syke, men som ønsker å fortsette i inntektsbringende
arbeid utover 50 pst., får lavere uføretrygd dersom de på et seinere
tidspunkt må søke uføretrygd fordi arbeidskapasiteten blir ytterligere
redusert, og komme tilbake på egnet måte til Stortinget.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre viser til at flere som jobbet ved siden av å være
uføretrygdede, jobber mer i dag enn det de gjorde tidligere. Dette
var et viktig formål med uførereformen. Disse medlemmer viser til at
en gjennomgang fra 2018 sier at flesteparten har fått økte nettoinntekter
som følge av reformen. Total brutto uføreytelse økte mer enn hva skatteinntektene
økte, slik at uføre som ble overført til de nye skattereglene, i
snitt fikk økt sin inntekt etter skatt. Imidlertid kunne uføre med
høy gjeld oppleve å komme dårligere ut, og dette inntektsgapet ble
delvis kompensert i en overgangsordning for årene 2015–2017 der
uføre med gjeld fikk inntil 20 000 kroner i skattefradrag. Disse medlemmer mener
videre at det ikke er rimelig at ansatte med særaldersgrense og
uføretrygd skal få mer enn de som når særaldersgrensen som arbeidsføre.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener det alltid skal lønne seg å arbeide. Gruppen
som har havnet i den såkalte «uførefella», taper betydelig økonomisk
på å stå i større stillingsbrøker etter at de har fått skade eller
sykdom som gjør at vedkommende oppfyller kravene til en lavere grad
av uføretrygd, fremfor å søke en høyere uføregrad enn de egentlig
har behov for. Disse
medlemmer mener insentivene må rettes mot at det lønner seg
å stå lenger i arbeid og så mye i arbeid de klarer, fremfor at det
skal lønne seg å søke en høyere uføregrad. Disse medlemmer mener derfor
at det må ses på løsninger som sørger for at denne gruppen ikke
kommer tapende ut av å utnytte sin restarbeidsevne, og støtter på
denne bakgrunn forslag 2.