Se også behandlingen av sak nr. 1 på formiddagsmøtet.

Olav Gunnar Ballo (SV): Dette er den fjerde loven som nå sluttbehandles fra sosialkomiteen i Odelstinget etter at vi har ferdigbehandlet både lov om helsepersonell, lov om spesialisthelsetjeneste og lov om psykisk helsevern. Litt spissformulert kan man si at de to første lovene jeg nevnte, lov om helsepersonell og lov om spesialisthelsetjenesten, regulerer helsepersonellets plikter, og at den loven som behandles nå, regulerer pasientenes rettigheter. Og i den grad helsepersonell skal oppnå rettigheter og ikke bare ha plikter, må de skaffe seg status som pasient. Det ville vært uheldig hvis det virkelig var slik å oppfatte, og, som sagt, det er spissformulert.

I hvert fall synes jeg at pasientrettighetsloven har fått en bred, reell behandling i komiteen, der alle impliserte har hatt muligheten til å påvirke sluttresultatet. Og jeg vil innledningsvis si at jeg er ganske overrasket over komitelederens framstilling av at det nærmest var en slags forutgående avtale som tydeligvis her var inngått mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene, sånn at løpet på den måten da skulle være kjørt.

Så vidt jeg registrerer ved en overfladisk gjennomgang, består loven av 46 lovparagrafer. Gjennom komiteens arbeid er hele åtte av dem endret. Og de er endret, så langt jeg kan se, ved at ulike partier og ulike fraksjoner har kommet med innspill. Man har hatt reell innflytelse på sluttresultatet, og alle partiene har vært med i forhold til det. Og det synes jeg, som flere har vært inne på, at sakens ordfører fortjener ros for.

Det er viktige endringer som har vært gjort i komiteen. Pasientbegrepet er endret i forhold til forslaget fra departementet på en sånn måte at man sikrer at flere vil få en rettighet. Nå vil det også gjelde dem som henvender seg til helsevesenet, og ikke bare dem som får en behandling. Pårørendebegrepet er endret på en sånn måte at den det gjelder, vil kunne definere sine nærmeste pårørende og ha rettigheter knyttet til det. Selve helsebegrepet er endret, ikke minst er begrepet «retten til nødvendig helsehjelp» og hva det skal innbefatte, endret på en sånn måte at pasientenes rettigheter utvides. Man har også inkorporert en rett til vurdering innen 30 dager eller snarere, i den grad tilstanden er så alvorlig eller livstruende at det nødvendiggjør det.

Man har sikret retten til en individuell plan spesielt knyttet opp mot dem som har alvorlige, langvarige lidelser, der det må en koordinering til. Man har også presisert og styrket retten til vern mot spredning av opplysninger med en betydelig og lengre merknad som SV leverte inn, og som komiteen har sluttet seg til, knyttet til vern overfor forsikringsselskaper, at man skal forsikre seg om at opplysningene er i tråd med det pasienten vil se som tjenlig, og at man ikke utleverer opplysninger som enten er feilaktige eller som vil kunne gi uheldige utslag.

Totalt sett er det min mening at pasientrettighetsloven tilfører pasientene betydelige rettigheter som de i dag ikke har. Jeg registrerer at både Fremskrittspartiet og Høyre gjør et stort poeng av at en del av de rettighetene blir så begrenset at de ikke gir eller sikrer rett. Høyre har, så vidt jeg har registrert, to forslag på egen kjøl, men er stort sett med på de fleste av de andre. Fremskrittspartiet har en rekke forslag, hvorav noen etter mitt syn virker – jeg er usikker på om det er et parlamentarisk uttrykk – ganske burleske, og spesielt i forhold til 18-årsgrensen, og man snakker om mindreårige, som da i mange tilfeller vil være både godt voksne og etablert med familie og kanskje flere barn. Og det er klart at sånt blir det mange forslag av, men det blir ikke god helsepolitikk av det.

Jeg registrerer også at Fremskrittspartiet har en del reservasjoner knyttet til alvorlig overbevisning – som Lønning var inne på – som er interessant. I formuleringen fra Fremskrittspartiet heter det:

«Pasienten har ikke pga. alvorlig overbevisning rett til å nekte å motta blod eller blodprodukter eller til å nekte å avbryte en pågående sultestreik.»

Det skulle altså bety at man skulle tvangsfôre pasienter som nekter å ta til seg føde, eller man skulle gi dem blod med tvang. Det åpner for en rekke interessante perspektiver. Og i tillegg, hvis den alvorlige overbevisningen ikke er til stede, knytter det seg altså ikke noen lovparagraf til det. En del av dette bærer preg av å være lite gjennomtenkt.

Men totalen i forhold til loven er bra etter SVs syn. Jeg tror at man er nødt til å gå inn og se på hva slags konsekvenser kapasitetsbegrensningen vil få, men forstås dette i beste mening, betyr det at man selvfølgelig må bygge ut en kapasitet på områder som skal ha prioritet, og som er i takt med de behov som oppstår.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Harald Hove (V): Det er igjen en ny, viktig helselov som er til behandling i Odelstinget. Det kan da innledningsvis for Venstre være naturlig å gi uttrykk for at vi slutter oss til komiteflertallets lovforslag.

Det kan videre være grunn til å fremheve at loven på langt nær inneholder bare nye regler. En stor del av de regler som i dag lovfestes i pasientrettighetsloven, er regler som tidligere har vært i andre lover, og dels kanskje også regler som vil følge av alminnelige rettsprinsipper, selv om de ikke har vært lovfestet.

Når det gjelder pasientrettigheter, kan det være naturlig å ta to perspektiver. Det ene er de individuelle rettighetene, retten til å bli behandlet med respekt m.v., rett til medvirkning og samtykke til behandling. Det andre er rettigheter i forhold til det offentlige, i forhold til de offentlige ressurser med hensyn til helsehjelp.

Selve begrepet «rettigheter» er et vanskelig begrep. Og det er ikke underlig at de rettigheter som er knyttet til individets forhold til helsevesenet, med hensyn til individuelle forhold, er klarere og mer presise enn retten til behandling og til på den måten å få en andel av de felles helseressursene.

Det kan kanskje være grunn til å operere med et skille som kan karakteriseres som skillet mellom absolutte rettigheter på den ene siden og mer relative rettigheter på den annen side.

Det er grunn til å understreke at det politisk viktige arbeidet med å øke ressursene til helsevesenet er minst like viktig etter at vi har vedtatt pasientrettighetsloven, som før. Det vil være ressurstilgangen, og ikke rettighetsspørsmålet, som vil være det viktigste i forhold til omfanget av den helsehjelp befolkningen vil få. Og det tror jeg faktisk er noe vi i utgangspunktet ikke skal beklage. Samtidig er det klart at det finner sted en utvikling i disse spørsmålene, noe som vil innebære at det for min del ikke vil være en endring i standpunkt, men mer en utvikling med hensyn til ressurstilgang mv. om jeg kanskje på et senere tidspunkt vil gå lenger i å gi mer presise rettigheter til behandling enn det vi i dag vil kunne finne riktig å gå inn på.

Men det er et poeng, som man må være klar over. Når man gir rettigheter, foretar man også samtidig prioriteringer. Og jeg tror at det som Annelise Høegh var inne på i en replikkveksling med undertegnede når det gjelder retten til å kunne ta med seg penger og reise til et annet sted, f.eks. til utlandet – noe som trolig vil være langt lettere for somatiske pasienter og kanskje også for somatiske pasienter med ikke altfor omfattende sykdomsdiagnoser – vil kunne føre til at ressurser til den kategorien pasienter vil gå på bekostning av dem som ikke har den samme muligheten til å utøve rettigheten andre steder, og vil slik sett kunne være med på å forsterke en ubalanse mellom somatiske pasienter og psykiatriske pasienter.

Så til spørsmålet om det har noen betydning å innføre rettigheter og lovgivning. På det spørsmålet vil jeg for min del svare et klart ja. Og, som jeg for så vidt tidligere har vært inne på i replikken til Annelise Høegh, sykehusjournaldommen fra 1977 og Fusa-dommen fra 1990 – som rett nok i første rekke gjaldt sosialtjenester – er begge høyesterettsdommer som har etablert en forståelse av en rettstilstand som klart har styrket pasientens situasjon. Og gjennom disse rettsavgjørelsene har man også fått hjelp til å klarlegge og bedre forstå de rettslige spørsmål som man er nødt til å ta stilling til gjennom lovgivning.

Jeg har lyst til å fremheve et punkt i loven, og det er utdypingen av klagereglene i forhold til det som er situasjonen i dag. Gjennom klageordninger, klageregler og klagebehandling vil man på mange måter komme til å få en presisering og utmeisling av den bestemmelsen man har i § 2-1 i lov om pasientrettigheter.

Til slutt vil jeg si et par ord om pasientombud. Det er, tror jeg, en fordel om pasientombudene er fylkeskommunale. Men det jeg godt kunne ha ønsket meg i loven, var faktisk en klarere understrekning av at pasientombudene skal være knyttet direkte til fylkestinget, og kanskje også en bedre samordning med kontrollordninger man ellers har i kommuneloven.

Gunhild Øyangen (A): Med Odelstingets behandling i dag får Norge sin første samlede lov om pasientrettigheter. Bestemmelser om enkeltrettigheter har tidligere vært spredt i forskjellige særlover. Rettighetene blir nå systematisert og også supplert med nye rettigheter i ett rettslig dokument, noe som klart vil bedre både pasientenes stilling i helsevesenet og rettighetsbestemmelsenes tilgjengelighet for pasienter og pårørende. En samlet fremstilling av pasientrettighetene vil gi pasientene bedre oversikt over sine rettigheter, og dermed bedre mulighet til å få gjennomført dem.

Den nye loven har en lang prosess på 1990-tallet bak seg, fra Harlem Brundtland-regjeringen tok opp ideen i St.meld. nr. 50 for 1993-94 og Jagland-regjeringens utsendelse av høringsutkast til lov om pasientrettigheter, til dagens regjering som formelt har lagt fram lovforslaget for Odelstinget.

Lov om pasientrettigheter innebærer en videreføring av de tidligere arbeiderpartiregjeringenes arbeid med å sette pasienten først i det norske helsevesen. Pasientene har fra før rett til kommunehelsetjeneste og øyeblikkelig hjelp. Pasientene har tidligere også fått styrket sin stilling bl.a. ved hjelp av 30 dagers vurderingsgaranti, tre måneders behandlingsgaranti og fritt sykehusvalg innen helseregionen.

Det er gode og betydningsfulle rettigheter pasientene nå får:

• rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten

• rett til fornyet vurdering

• rett til valg av sykehus

• rett til medvirkning og informasjon

• rett til samtykke til helsehjelp

• rett til journalinnsyn

• rett til klage til fylkeslege

• innføring av pasientombudsordning i alle fylkeskommuner

Formålet med loven er å sikre at pasientene får nødvendig og forsvarlig helsehjelp gjennom informasjon og medvirkning, omtanke og respekt.

Arbeiderpartiet var i hovedsak fornøyd med den odelstingsproposisjonen som ble lagt fram av Bondevik-regjeringen, men vi mente det var svært viktig å sikre retten til nødvendig helsehjelp. Ingen har vel glemt at Kristelig Folkepartis leder, Valgerd Svarstad Haugland, skapte meget store forventninger om bindende juridisk rett til helsehjelp i valgkampen i 1997. Men ansvar og regjeringsmakt førte altså til en ikke ubetydelig retrett.

Arbeiderpartiet er imidlertid glad for at vi gjennom sosialkomiteens behandling har fått sentrumspartiene med på å sikre en rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten og dermed bidra til at ingen skal kunne falle utenom en slik grunnleggende rettighet.

Jeg vil gjerne gi uttrykk for at vi fra Arbeiderpartiets side er tilfreds med det konstruktive samarbeidet vi har hatt med regjeringspartiene i det omfattende lovarbeidet vi har hatt til behandling denne våren. I Arbeiderpartiet mener vi det er viktig at de grunnleggende trekk i helsepolitikken kan finne sin løsning i skjæringspunktet mellom sosialdemokratiet og sentrum. Dette vil, mener jeg, gi størst trygghet og likeverdighet for pasientene i landet vårt. Det er også etter mitt syn nødvendig å gi folk både trygghet og en realistisk forståelse av at kapasiteten ikke alltid tilsier at alle kan få alt med en gang.

Når dette er sagt, vil jeg legge til at viktige elementer i Høyres og Fremskrittspartiets politikk over tid har vært nyttige korrektiv, og at det i mange spørsmål er et bredt politisk grunnlag bak lovbestemmelsene.

Lovbestemmelsen om rett til nødvendig helsehjelp er blitt svært lik et alternativ som daværende helseminister Gudmund Hernes sendte ut på høring, og vi mener at vi unngår å skape unødvendig advokatmat uten økonomisk kontroll, som noen har fryktet i debatten om rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten.

Rettighetsfestingen styrker pasientenes rett til behandling og bidrar til at nasjonale helsepolitiske målsettinger blir fulgt gjennom de prioriteringer og avgrensninger som ligger i komiteinnstillingen.

Arbeiderpartiet vil påpeke at det element som fortsatt mangler etter Odelstingets behandling og som må være neste logiske skritt, er å innføre rett til fast lege for hele befolkningen.

Det er viktig å understreke at pasientrettighetsloven ikke alene kan sikre og tilveiebringe helsetjenestene i samfunnet. Det skjer først og fremst gjennom kommunehelsetjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven. Pasientrettighetsloven vil utgjøre pasientenes rettskrav og rettsstilling overfor kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, og bidra til en bedre fordeling av helsetjenestene. Reglene om gjennomføring av rettighetene og hvem som er forpliktet til å gjennomføre rettighetene, følger således av personell- og tjenestelovene.

Gjennom pasientrettighetsloven settes pasienten bedre i stand til å forutsi sin rettsstilling i forhold til helsetjenesten, og faren for vilkårlighet og ubegrunnet forskjellsbehandling reduseres.

Innføringen av nye pasientrettigheter og gjennomføringen av en rekke av de helsereformer som er vedtatt de siste år, kan imidlertid ha kombinerte og utilsiktede konsekvenser. Jeg tenker her spesielt på hensynet til den geografisk likeverdige tilgjengelighet til helsetjenester i lys av forhold som rett til fritt sykehusvalg, innsatsstyrt finansiering og diskusjonen om sykehusenes tilknytningsform. Arbeiderpartiet er derfor beroliget av at det synes å være et bredt flertall i Stortinget som er kritisk til omdannelse av sykehusene til aksjeselskap. Men samtidig må vi advare de borgerlige partiene mot å foreta nye justeringer i sykehusenes finansieringsform før ordningen er evaluert og sett helhetlig i sammenheng med de øvrige reformer som iverksettes innenfor helsevesenet.

Lovgivning er et viktig virkemiddel i helsepolitikken. Odelstinget vedtar i dag den siste av vårens fire store helselover. Samlet sett utgjør de fire nye lovene den største lovreformen i helsevesenets historie. Etter Arbeiderpartiets syn representerer de fire nye lovene et godt fundament for en effektiv og forsvarlig helsetjeneste, som setter rettssikkerhet og pasientens behov i sentrum.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Med dagens lovforslag vil Norge få sin første pasientrettighetslov. Loven styrker pasientenes rettsstilling. Samtidig samles en del bestemmelser som tidligere stod spredt i andre lover, noe som i seg selv gjør det lettere for pasienten å ha oversikt over sine rettigheter. Loven er ett viktig element, sammen med de andre nye helselovene, i den juridiske styringen av helsevesenet. Samtidig må loven ses i sammenheng med den sterke prioritering av forsømte områder innen helsevesenet som Regjeringen har foreslått og fått vedtatt i Stortinget, når det gjelder både psykiatri, kreft og sykehusutstyr.

Lovforslaget og innstillingen innebærer en styrking av rettsstillingen for pasienten på en rekke områder. Det gjelder bl.a. rett til medvirkning, det gjelder rett til informasjon, det gjelder kravet til samtykke fra pasienten før undersøkelse eller behandling kan igangsettes. Jeg viser til lovforslagets bestemmelser om anmodning om oppfyllelse og om klage, som gir pasienten mulighet til å få prøvet og håndhevet sine rettigheter.

I Ot.prp. nr. 12 ble det foreslått et helhetlig opplegg bestående av en rett til vurdering av helsetilstanden innen 30 virkedager, en rett til fornyet vurdering og en rett til å velge sykehus. I tillegg ble det foreslått at forskriften om ventetidsgaranti ble videreført.

Formålet med bestemmelsen om rett til vurdering er å sikre at pasienten får en vurdering av sin helsetilstand innen relativt kort tid. Sosialkomiteen støtter i innstillingen forslaget om en rett til vurdering. Jeg har merket meg at sosialkomiteen foreslår enkelte tilføyelser i lovteksten.

I enkelte situasjoner er ikke de nødvendige forutsetninger for et godt samarbeid mellom lege og pasient til stede. I slike tilfeller kan pasienten ha et sterkt behov for å få sin tilstand vurdert av en annen lege. På denne bakgrunn er det foreslått en rett for pasienten til å få en ny vurdering av sin helsetilstand. Sosialkomiteen understreker at det for kronikere fra tid til annen kan være nødvendig å praktisere en noe åpnere holdning til fornyet behandling. Det er jeg enig i.

Det frie sykehusvalget har bl.a. som formål å løse opp en streng fylkesvis oppdeling av helsetilbudet. En slik oppdeling kan ha svært uheldige konsekvenser for pasienten og være til hinder for optimal ressursutnytting. Flertallet i sosialkomiteen støtter det forslaget som er fremmet om rett til valg av sykehus. Jeg tar med meg videre de synspunkter som flertallet har på spørsmålet om dekning av reiseutgifter.

I tillegg har flertallet i sosialkomiteen i samråd med Regjeringen foreslått en rett til nødvendig helsehjelp. Til grunn for utformingen av forslaget ligger en avveining av behovet for å styrke pasientens stilling og hva som er mulig å gjennomføre innen rammen av tilgjengelig kapasitet. Samtidig er det ingen tvil om at både Regjeringen og et samlet storting står vakt om de opptrappingsplaner som er vedtatt for å sikre en bedre kapasitet på de prioriterte områdene.

Når det gjelder spørsmålet om hva som er nødvendig helsehjelp, tar flertallet i sosialkomiteen utgangspunkt i forslaget til prioriteringsgrupper i utredningen Prioritering på ny. Det fremgår av flertallets forslag at retten til helsehjelp bare gjelder dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen. Videre skal kostnadene stå i et rimelig forhold til tiltakets effekt. Jeg har merket meg flertallets merknader, og vil i det videre arbeid med forskrifter ta utgangspunkt i prinsippene for prioritering mellom pasientgrupper som ble anbefalt i Lønning-utvalgets innstilling, og som lå til grunn for utformingen av kriteriene for behandlingsgaranti i ventetidsforskriften.

I flertallets forslag til bestemmelse er retten til nødvendig helsehjelp begrenset til den offentlig finansierte spesialisthelsetjeneste og eventuelt andre tjenesteytere som fylkeskommunen har inngått avtale med. Forslaget er dessuten begrenset til å gjelde spesialisthelsetjeneste innen de grenser som tilgang til økonomi, personell og utstyr setter.

Debatten har vært avklarende på et viktig punkt. Både flertall og mindretall erkjenner at dagens kapasitet er for liten til å innfri en ubetinget rett til helsehjelp. Derfor trenger vi opptrappingsplanene, som denne regjeringen har foreslått og fått vedtatt. Derfor mener mindretallet at vi trenger en brekkstang for økte utgifter til helse. Spørsmålet som da gjenstår, er hvordan vi kommuniserer dette til folk flest. Jeg mener det da er realt å si at retten gjelder innen denne kapasitetsgrense, særlig når man faktisk har forpliktet seg til en betydelig opptrapping på de forsømte områder.

Jeg må med respekt å melde si at jeg ikke syns representantene for mindretallet, som står for en ubetinget rett, har gitt særlig gode svar på hva de vil si f.eks. til psykiatriske pasienter som vi alle vet ikke møter den nødvendige behandlingskapasitet i dag, og som det i særdeleshet ikke er aktuelt å tilby behandling i utlandet. Dette er spørsmål som jeg syns det kunne være grunn til å få nærmere avklart.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

John I. Alvheim (Frp): Regjeringen fremmet ikke i sin lovproposisjon rett til behandling eller rett til helsehjelp. Dette har kommet inn under komiteens behandling av lovproposisjonen.

Som jeg har påpekt tidligere i debatten, mener jeg at lovteksten, slik den foreligger til vedtak nå, er uklar og upresis og står i et direkte motsetningsforhold på enkelte punkter til de premisser som er lagt av flertallet.

Mitt spørsmål til helseministeren blir da som følger: Ser helseministeren noen praktiske problemer med å administrere og gjennomføre denne loven, selv ved bruk av forskrifter? Er ikke disse uklare og upresise lovtekstene et problem i seg selv når denne loven skal praktiseres? Og er ikke helseministeren også engstelig for det han tidligere brukte som argument for ikke å lovfeste rett til behandling, nemlig juristmat og en rekke klager og rettssaker i det norske rettsapparatet? Det er jo, som sagt av andre her, også fra forbrukerorganisasjonen uttalt stor misnøye med det lovforslaget som foreligger her.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Fremskrittspartiet har i denne debatten på den ene siden sagt at de endringer som flertallet i samråd med Regjeringen har gjort i lovforslaget, er det som gjør denne loven fortjent til å kalles en pasientrettighetslov. På den andre siden har Fremskrittspartiets representanter i debatten også hevdet at flertallsforslaget på dette punkt nærmest er verdiløst. Jeg tror det er grunn for Fremskrittspartiet til å velge hvilket ben man egentlig skal stå på til slutt.

Lovteksten er uklar og upresis, sier representanten Alvheim, og han spør om helseministeren ser noen problemer med å praktisere loven. Det er en ny lov som ikke bare på dette punkt, men også på flere andre punkter krever et betydelig forskriftsarbeid, og den skal implementeres. Det er klart at det er en utfordring! Det ville være helt feil å forsøke å underslå det. Men det er et arbeid som departementet vil gi seg i kast med på grunnlag av det vedtak Stortinget gjør, og de premisser som er trukket opp i innstillingen fra sosialkomiteen. Så skal det utformes forskrifter, og det skal utformes et praktisk opplegg for gjennomføringen av dette. Da er det en utfordring som helseministeren og departementet tar, og bidrar til at dette blir et opplegg som kan bygge videre på det beste vi har i norsk helsevesen, som kan bygge på de kriterier for prioritering som er trukket opp i innstillingen, og som i praktisk utforming vil føre til at vi i størst mulig grad unngår at dette feltet blir en arena for rettslige konflikter.

Annelise Høegh (H): Jeg synes det er tydelig både på helseministerens ord og holdning her i dag at han forstår at dette kanskje ikke er blitt hans beste dag. Han får det ikke som han vil. Han lider nederlag på et viktig punkt, nemlig retten til helsehjelp. Det fikk meg til å minnes Bjørnstjerne Bjørnsons dikt:

«Løft ditt hode, du raske gutt!

Om et håp eller to ble brutt, blinker et nytt i ditt øye

straks det får glans av det høye!»

Det står faktisk videre:

«Løft ditt hode og se deg om!

Noe er der som roper: kom! –»

Ja, det er pasientene, det, og vi andre, som ber dere gjøre det beste ut av det forslaget som nå tross alt blir vedtatt her i dag.

Men det er ganske sjeldent, spesielt og oppsiktsvekkende at helseministeren så sent som dagen før komiteen avgav sin innstilling, offentlig advarte mot å vedta en rett til helsehjelp, en rett han visste at hans partifeller her i Stortinget nettopp ville gå inn for dagen etter. Det setter – ærlig talt – Kristelig Folkepartis holdning til dette viktige kjernespørsmål i loven i et merkelig lys. Hva er det egentlig Kristelig Folkeparti mener? Er de for det de er mot, eller er de mot det de er for? Ja, det er grunn til å spørre: Ser ikke helseministeren at det er en fare i flertallets forslag til § 2-1 for at det gjennom sin uklarhet og ved at det overlater så mange viktige spørsmål til eventuell avklaring i forskrifter senere, nettopp vil føre til det han advarer mot, nemlig at det skal bli et ras av søksmål og klagesaker, at det er det som står i fare for å skje med flertallets forslag?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Bjørnson eller ikke, jeg må konstatere at de fire helselovene Regjeringen har lagt fram, og som dette er sluttstenen på, faktisk på alle hovedpunkter har fått Stortingets tilslutning.

Når det gjelder spørsmålet om rett til helsehjelp, har regjeringspartiene sammen med Arbeiderpartiet funnet fram til en løsning i samråd med Regjeringen som jeg har gitt min tilslutning, og som jeg ikke har gått til angrep på i noen sammenheng. Det jeg har advart mot – og det står jeg fullt fast ved – er å gå for langt i retning av å la jussen overta styringen i helsepolitikken. Det er min oppriktige oppfatning at det forslag som er lagt fram her i dag, ikke gjør det. Derfor kan jeg gi det min tilslutning, og derfor vil jeg gjennomføre det som best jeg kan.

Representanten Høegh har brukt en del sterke ord om Kristelig Folkeparti i denne debatten som jeg ærlig talt syns vi kunne vært spart for. Vi har gått inn i denne vanskelige materien med det for øye å styrke pasientenes rettsstilling i norsk lovverk. Vi har fulgt opp punkt for punkt det utspill som Kristelig Folkeparti gikk ut med i valgkampen i 1997, bortsett fra lovfesting av ventetidsgarantien. Det har jo alle andre partier også forlatt. Derfor syns jeg debatten hadde tjent på at en her hadde erkjent at faktisk de fleste partier har vært på leting etter hva som er et godt uttrykk for en lovfesting av pasientenes rettigheter. Jeg er overbevist om at vi har funnet fram til en god balanse i og med flertallets innstilling.

Olav Gunnar Ballo (SV): Det er for så vidt to problemstillinger jeg ønsker at helseministeren skal kommentere. Den ene er knyttet til § 2-1. Det man er opptatt av her, er om det skaper en uklarhet i forhold til retten til helsehjelp med formuleringen «innen de grenser som kapasiteten setter». Jeg ser at det er pasientorganisasjoner som er opptatt av denne formuleringen og hva man skal legge i den. Det kunne vært interessant å høre helseministerens utdyping av det igjen.

Ellers må jeg si i forhold til representanten Annelise Høegh, som mener at det skulle skapes klarhet med det alternativet som Høyre her foreslår, nemlig «innen en individuelt fastsatt medisinsk begrunnet frist» som den enkelte lege skal fastsette, at en åpenbar konsekvens av det vil være at hvis legen ved et sykehus så at her har vi begrenset kapasitet, skjøv man bare fristen ut i tid. Det er jo helt illusorisk å tro at det gir en garanti for en ordning som på generell basis gir rettigheter.

Så har jeg registrert at enkelte i ettertid, etter komiteens behandling, har sagt når det gjelder pasientombudsordningen, som det jo er en styrke at man får rettighetsfestet, at det kan være en svakhet ved ordningen at den innbefatter spesialisthelsetjenesten, men ikke psykiatrien og primærhelsetjenesten. Har helseministeren noen synspunkter knyttet til pasientombudsordningen når den skal utvikle seg over tid, på om det vil være naturlig å se på om ordningen også bør omfatte andre deler enn den i dag gjør?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Når det gjelder spørsmålet om de forskrifter som flertallsforslaget forutsetter, vil de måtte klargjøre hvilke kriterier som ligger til grunn for de medisinsk-faglige vurderingene. De bør skape forutsigbarhet for pasienten, gi større mulighet for ensartet praktisering og redusere behovet for å få prøvd innholdet for retten. Hvilke generelle kriterier som skal ligge til grunn for en prioritering av pasienter i den offentlige helsetjenesten, er et politisk spørsmål. Den faglige vurderingen må bestå i å vurdere om den enkelte pasient oppfyller de kriterier som er satt for prioriteringen. Flertallet legger da opp til å bygge på prinsippene for prioritering som Lønning-utvalget har gått inn for.

Når det gjelder den kapasitetsbegrensning som ligger der, forstår jeg det slik at det har med begrensninger i personell, utstyr og tilgjengelige ressurser å gjøre. Men jeg ser, som flertallet, dette i en klar sammenheng med opptrappingsplanene for kapasiteten, som Stortinget har forpliktet seg på.

Når det gjelder pasientombudsordningen, skal pasientombudene, som Ballo var inne på, omfatte spesialisthelsetjenesten både innenfor psykiatriens og somatikkens virkeområde. Det forutsettes i lovforslaget at alle ombud settes i stand til også å ivareta interessene til pasientene innenfor psykiatrien.

Jeg vil uten videre si at på lengre sikt vil det være ønskelig at ordningen også omfatter kommunehelsetjenesten. Det reiser imidlertid en rekke spørsmål om ansvarsplassering og finansiering, om tilgjengelighet osv. som det er grunn til å vurdere nærmere når vi har fått flere erfaringer med ordningen.

Annelise Høegh (H): Helseministeren har rett i at jeg har brukt sterke ord om Kristelig Folkeparti her i dag. Hvis jeg skulle vært mer spesifikk, ville jeg kanskje i sterkere grad ha understreket at det er selvfølgelig et skille – det er forskjellige holdninger også i Kristelig Folkeparti, og det er egentlig helseministeren jeg er mest overrasket over, og mest forarget over. For Kristelig Folkepartis representanter i Stortinget har iallfall bidratt til at vi nå får en lovmessig rett til behandling, som, slik jeg også sa i mitt innlegg, iallfall er et lite skritt i riktig retning.

Det jeg reagerer på, er at Kristelig Folkepartis representanter både i Regjeringen og i Stortinget ved å si visse ting, samtidig gir et inntrykk av at de står for noe som andre ikke gjør. Representanten Åse Gunhild Woie Duesund sa at Kristelig Folkeparti er «realistisk og ærlig». Man føler vel ikke behov for å si det hvis det gjelder alle – da er det noe som skal gjøre at de er annerledes enn andre.

Helseministeren sa nå nettopp at de fire helselovene Regjeringen har lagt frem, har den stort sett fått full tilslutning til. Ja, det er riktig, det. Men det er ikke noe oppsiktsvekkende, for det er jo Stortinget som har tatt initiativet til alle disse lovene, og vi har hatt behandling i mange år, gjennom stortingsmeldinger og innstillinger, som har dannet grunnlaget. Det er riktig at Regjeringen har lagt frem lovforslagene og fått tilslutning til dem, men det er jo ikke Regjeringen som har funnet opp dette av seg selv. Det har vært en langsommelig prosess i Stortinget hvor alle partier har bidratt i større eller mindre grad.

Så sier han at Kristelig Folkeparti ikke har brutt noe løfte, iallfall ikke noe mer enn alle andre, for det er jo ingen som i dag går inn for å lovfeste tremånedersgarantien. Nei, det er også riktig. Men det er i beste fall bare en halv sannhet, for alle vi andre har faktisk foreslått en ny og en bedre formulering. Helseministeren gjorde ikke det, men nå har Kristelig Folkeparti bidratt til å få det.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Beskyldning om halvsannheter er ikke hverdagskost fra Stortingets talerstol, og jeg må si at jeg slutter ikke å overraskes over representanten Høeghs karakteristikker i denne saken. Det er et faktum at Kristelig Folkeparti har fulgt opp – både Kristelig Folkeparti her i salen og helseministeren – rett til vurdering, rett til informasjon, rett til medbestemmelse, rett til fastlege. Det løftet har jo Høyre prøvd å få oss til å bryte og gå bort fra, men det står vi faktisk fast ved, og vi har fulgt opp rett til fritt sykehusvalg i tråd med det vi har blitt enig med Høyre og Fremskrittspartiet om her i salen. Men jeg har altså som helseminister ikke funnet å kunne gå inn for det Valgerd Svarstad Haugland gikk inn for i august 1997 om en lovfesting av tre måneders ventetidsgaranti, fordi vi faktisk har fått noen erfaringer siden august 1997 med hvordan den ordningen fungerer. Derimot har jeg lagt fram et forslag for Stortinget, en samlet pakke, som samlet styrker pasientens rettigheter, og jeg har medvirket til de endringer i Regjeringens opplegg som får flertall her i salen i dag.

John I. Alvheim (Frp): Det er ingen grunn til for helseministeren å virke så politisk hårsår i forhold til replikanten Annelise Høegh. Helseministeren beskyldte meg for et øyeblikk siden og mente at jeg nå måtte velge – og vite – hvor jeg står hen i helsepolitikken i forbindelse med rettighetsloven. Det jeg sa i mitt første innlegg, var at jeg var glad for at vi nå får en rettighetslov i navnet, men den er ikke slik som den skulle vært. Jeg tror – jeg kan ikke si det sterkere – at hvis det ikke hadde vært for helseministerens og regjeringspartienes skyld, ville den loven vi vedtar i dag, vært langt bedre, og det var den også, tror jeg, i utgangspunktet fra Arbeiderpartiets side. Men regjeringspartiene og helseministeren har etter min vurdering medvirket til at vi får en lovtekst som kan tolkes i alle retninger, og som ikke er tilfredsstillende for brukerne. Det har brukerorganisasjonene i dag gitt uttrykk for, og jeg tror vi skal lytte til dem langt mer enn til departement og politikere.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har merket meg at representanten Alvheim og jeg har ulike oppfatninger av hva som er en god pasientrettighetslov. Det gjelder særlig spørsmålet om rett til nødvendig helsehjelp, og jeg har respekt for at det går an å se det på forskjellige måter. Men jeg må minne om at vi faktisk står sammen om alle de øvrige viktige forslag i denne loven som er med på å styrke pasientenes rettsstilling. Det må vi ikke underslå verken i forhold til brukerorganisasjonene eller i forhold til det norske folk for øvrig. Det er faktisk slik at vi sammen er med på et ganske historisk vedtak i dag, og det er ikke slik at det går en skillelinje gjennom denne salen mellom noen som er for pasientrettigheter, og noen som er mot. Det er spørsmål om en saklig uenighet om hva som er en gjennomførbar pasientrettighetslov på det punktet som gjelder rett til helsehjelp, og jeg mener at når det faktisk er en kapasitetsbegrensning f.eks. i psykiatrien som gjør at vi ikke kan si til psykiatriske pasienter med alvorlig diagnose at du har rett til behandling i morgen i alle tilfeller, da er det realt å si: Denne retten gjelder innenfor de grenser som kapasiteten setter, men vi forplikter oss til å trappe opp den kapasiteten slik at retten blir reell.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Inge Lønning (H): Tillat meg først en liten bemerkning til den siste replikkrunden og også tidligere replikkrunder i denne debatt, hvor det har vært hevdet at begrensningen i flertallets forslag – «innen de grenser som kapasiteten setter» – er et uttrykk for en spesiell ærlighet eller redelighet. Jeg synes nok det hadde vært til fordel både for redeligheten og ryddigheten om Kristelig Folkeparti isteden hadde vedgått rett frem at man har skiftet standpunkt siden 1997. Det som er det avgjørende, er jo ikke hvorvidt garantien eller rettigheten er knyttet til en tre måneders tidsfrist eller ikke, det avgjørende skillet er jo hvorvidt det skal foreligge en rettighet som utløser rettslige virkninger dersom den ikke innfris. Det var det løftet man uten forbehold gav i valgkampen i 1997. Og det løftet har man i dag forlatt. Det forekommer jo i virkelighetens verden at man må bryte løfter, men jeg synes det er til fordel for ryddigheten at man da innrømmer at det er det man gjør – å bryte et løfte.

Det som også forbauset meg litt i helseministerens svar, var at han, hvis jeg oppfattet det riktig, begrunnet formuleringen «innen de grenser som kapasiteten setter» og forsvarte at dette er en god formulering med henvisningen til at man jo skal trappe opp kapasiteten. Det er en forbausende form for logikk. For sett at man nå ikke hadde fattet noe vedtak om å trappe opp kapasiteten. Da ville formodentlig behovet for en slik helgardering ha vært enda større. Det kan jo ikke være det at man skal trappe opp kapasiteten, som gjør at det er naturlig å lovfeste at rettigheter bare finnes innenfor de grenser som kapasiteten til enhver tid setter.

Da det såkalte Lønning II-utvalget i 1996 avgav en delinnstilling om den såkalte ventetidsgarantien, foretok vi en rimelig balansert avveining av de sterke og svake sider ved bruk av ventetid som virkemiddel i prioriteringen. Det som det da var full enighet om i utvalget, var at det er et grunnleggende problem knyttet til bruk av ord som «garanti» og «rettighet», og det er at folk flest oppfatter disse ordene på en ganske klar og entydig måte. Politikere og jurister, som representanten Hove, kan selvfølgelig distingvere mellom relative rettigheter og absolutte rettigheter. Men på alminnelig, dagligdags norsk er det en ukjent distinksjon. Og det vi pekte på fra utvalgets side, er at det viktige ved lovgivning er at man unngår å skape ubegrunnede forventninger hos folk. Hvis folk tror at de tildeles en rettighet, tror de selvfølgelig at hvis den rettigheten ikke innfris, må det ha noen virkninger. Og hvis det er meningen at det ikke skal ha noen virkninger, bør man ikke bruke ord som rettighet eller garanti. Da bør man kommunisere med folk rimelig rett frem og klart, og si at her foreligger det ikke noen individuell rettighet.

Jeg kjenner ikke norske lover ut og inn, men meg bekjent er det ikke vanlig i lovgivning, hverken på helseområdet eller andre områder, å velge å lovfeste en rettighet samtidig som man – i lovs form – sier at den bare gjelder så langt som man til enhver tid har råd til å innfri den. Jeg ville nok tro at det hadde vært mer hensiktsmessig å bruke andre ord enn rettighet hvis det er det budskapet man ønsker å kommunisere.

Det som etter mitt skjønn er fordelen ved mindretallets forslag til formulering av § 2-1, er at den i realiteten bygger på det vi har lang tradisjon for i legeloven, nemlig at all medisinsk behandling som gis pasienter i dette land, skal være forsvarlig. I det forsvarlighetskriteriet ligger det minst to ting, nemlig at behandlingen skal holde faglige mål i forhold til det som er standard innenfor dagens medisin, og at behandlingen skal gis på det tidspunkt hvor den har utsikt til å gi det best mulige resultat for pasienten. Det er faktisk det forslaget fra mindretallet tar konsekvensen av og forsøker å formulere. Det hjelper ikke en pasient å få en faglig god behandling hvis behandlingen gis på et så sent tidspunkt at den ikke lenger har rimelige utsikter til å gavne pasienten. Forsvarlighetskriteriet er et langt bedre kriterium enn en mekanisk tidsfrist, enten den er på seks måneder eller tre måneder. På det punkt synes jeg mindretallets forslag er et stort fremskritt.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

John I. Alvheim (Frp): Jeg skal få lov å rette opp en feil i forslag nr. 2 § 4-9, som representanten Inge Lønning gjorde oss oppmerksom på. Forslaget skal lyde slik:

«Pasienten har ikke rett til å nekte å motta blod eller blodprodukter eller til å nekte å avbryte en pågående sultestreik.»

Det går mot slutten av denne debatten, og jeg må nok si meg enig med representantene fra Høyre i at Regjeringen og regjeringspartiene har kommet relativt dårlig ut i forhold til dette punktet om rett til behandling eller rett til helsehjelp. Det var ikke foreslått i proposisjonen, men det har kommet til etter sterkt påtrykk fra Arbeiderpartiet, heldigvis, og selvfølgelig fra oss i de andre større partiene, selv om vi har et annet lovforslag.

Det jeg gjerne gjentar, er at jeg har en beklemmende følelse av at det lovforslaget vi nå skal vedta, hadde vært langt klarere og mer presist om man ikke hadde vært i forhandlinger med regjeringspartiene og fått utgangspunktet såpass redusert faglig og rettssikkerhetsmessig som tilfellet nå er.

Kapasitet og ressurser har man bare så vidt vært innom i debatten, og man lurer på hvor Fremskrittspartiet skal ta ressursene fra for å gi en fullverdig rett til behandling for alvorlig syke mennesker. Vi har vår prinsipielle finansiering, nemlig folketrygden, som er vårt helseforsikringsselskap, og det bør være en like soleklar rett til å få midler til behandling som det er å få sykepenger, pensjon, ledighetstrygd osv. Det var et paradoks i lovproposisjonen at man skulle ha rett til vurdering, rett til fornyet vurdering, men man skulle ikke ha rett til behandling. Dette henger faktisk ikke sammen, og det er det flere enn jeg som har sagt, og flere med betydelig større kompetanse enn jeg har på dette området.

Så en liten visitt til Kristelig Folkeparti. Det gjelder dette med nødrett og å nekte å ta imot blodprodukter og å nekte å ta imot behandling i en sultestreiksituasjon. Jeg må si jeg er forbauset over at Kristelig Folkeparti har inntatt det motsatte standpunkt av hva Fremskrittspartiet har gjort, nemlig at i slike situasjoner skal man gi helsehjelp. Flere har vært inne på det, og jeg gjentar det: Det er en gåte for meg når jeg nå registrerer hvilken helsepolitikk man har, og hvilken troverdighet dette partiet har mistet i det siste.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Presidenten har merket seg de rettelser representanten Alvheim har foretatt.

Olav Gunnar Ballo (SV): Så mye bitterhet og fortvilelse fra mindretallets side over ikke å vinne fram har man vel ikke hørt på en stund. Vi har god trening i det i SV og er fortsatt i godt humør.

Jeg må si at noe av styrken med denne loven er nettopp at ingen har fått det akkurat som man ville. Dette er ikke blitt akkurat sånn som departementet foreslo, og det viser at komiteens behandling av lovforslaget har vært reell. Regjeringspartiene har vel heller ikke fått det akkurat som de ville, heller ikke Arbeiderpartiet, ingen parter har det. Men summen av det er at en rekke innvendinger som er kommet, har man tatt hensyn til – det være seg fra pasientorganisasjoner eller fra de ulike politiske partiene. På den måten mener SV at dette faktisk er blitt en bedre lov enn det forslaget som forelå i utgangspunktet.

Jeg vil vel også tro at Høyre og Fremskrittspartiet på visse felter har fått gehør for sine tanker. Men det er klart at hvis man skulle lagt seg flat her i en eller annen konstellasjon, regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, som man jo har hatt en stygg tendens til her i salen i forbindelse med budsjettbehandlingene, ville dette ha gått fullstendig galt. Et eksempel på det er forslaget angående blodoverføring og sultestreik. Her hadde Fremskrittspartiet i utgangspunktet et lovforslag:

«Pasienten har ikke pga. alvorlig overbevisning rett til å nekte å motta blod eller blodprodukter eller til å nekte å avbryte en pågående sultestreik.»

Her innfører man en form for plikt innblandet i alle rettighetene, hvor det å ha en alvorlig overbevisning skal sikre at man med makt får blodoverføring, eller at enhver sultestreik skal føre til tvangsfôring. Så kommer Fremskrittspartiet nå med et nytt, bearbeidet forslag:

«Pasienten har ikke rett til å nekte å motta blod eller blodprodukter eller til å nekte å avbryte en pågående sultestreik.»

Det er vanskelig å forestille seg at velgere fra Fremskrittspartiet eller representanter i denne sal fra Fremskrittspartiet som ble lagt inn på sykehus, og som virkelig ikke ønsket å spise eller ikke ønsket å få et blodprodukt, ville finne seg i denne typen totalitær, diktatorisk tilnærming til noe som man skal kalle en pasientrettighetslov. Jeg vil si at det er en særdeles stor styrke, både i sosialkomiteen og i denne sal, at man ikke tar innover seg ethvert forslag som måtte komme fra et mindretall, for så å bøye av for det. Det neste ville da være, i forhold til forslagene fra Fremskrittspartiet, at 17-åringer skulle gå rundt i dette samfunnet og behandles som mindreårige, begge foreldrene skulle innkalles på kontoret til legen, eller legen skulle ringe dem hjem for å fortelle at man nå hadde skrevet ut prevensjon eller gitt råd med hensyn til en operasjon. Det er en type tilstander som jeg tror dette samfunnet er lite tjent med. Ikke minst ville Fremskrittspartiet være særdeles lite tjent med at den typen forslag ble blottstilt for det norske folk. Det er altså en styrke at en del av de forslag som i dag kommer fra mindretallet, ikke blir vedtatt.

Carl I. Hagen (Frp): Det var med relativt stor forbauselse jeg lyttet til helseministeren for en liten stund siden, da han mente at det flertallet går inn for, var en rettighet. Slik jeg har lært det ordet, betyr det at hvis noen har en rettighet, er det noen andre som har en plikt til å innfri den retten hvis omstendighetene for det eksisterer. Hvis det ikke gjøres, er en rettighet noe man kan gå til domstolene for å få håndhevet. Jeg har lyst til å spørre helseministeren: Hvor kan man gå for å få håndhevet den rettigheten som regjeringspartiene og Arbeiderpartiet går inn for? Kan man gå til domstolene, som så kan utløse noe eller gi noen et pålegg med en slags rettskraftig virkning?

Jeg har lyst til å trekke en sammenligning. Hvis et forsikringsselskap forsikrer f.eks. en bil, og det inntreffer en skikkelig kollisjon, er det i dag slik at man etter taksering får utbetalt en erstatningssum fra forsikringsselskapet sitt, og så finner man selv ut hvilket bilverksted man vil benytte for å få reparert skaden som man har fått penger fra forsikringsselskapet til å betale for. Hva tror helseministeren reaksjonen ville vært hos en bileier hvis forsikringsselskapet sa at ja, selvsagt, du er forsikret hos oss, vi skal sørge for å reparere bilen din, men vi skal gjøre det i våre egne bilverksteder, og dessverre er det slik med våre bilverksteders kapasitet for øyeblikket at det nok kan ta en seks-åtte-tolv måneder før din bil rekker frem til verkstedet? Det er nemlig det svaret helseministeren gir til pasienter som han hevder har en rettighet.

En bileier ville sagt at dette er bedrageri fra forsikringsselskapets side. Han ville blitt meget sint, langt sintere enn kanskje mange pasienter som er opplært til å stå i kø, som står og venter og får beskjed om å vente og vente, og de er tålmodige. Hadde det dreid seg om bilen, hadde man vel ropt og sagt: Slutt med dette bedrageriet! Gi meg pengene så jeg kan gå til et annet bilverksted enn forsikringsselskapets egne bilverksteder. Det er det forslaget Høyre og Fremskrittspartiet har fremmet. Hvis det ikke kan gjøres i det offentlige helsevesen, skal det utbetales penger slik at pasienten kan betale en operasjon et annet sted, enten i dette eller et annet land. Det er en rettighet som man kunne gå til en domstol med og få utbetalt penger ved en domsavsigelse.

Jeg vil gjerne spørre helseministeren om han vil ha forståelse for de pasienter som føler at det er et slags bedrageri når helseministeren omtaler en ikkeeksisterende rettighet som en rettighet.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Til representanten Lønning først, som gjør seg skyldig i en åpenbar misforståelse når han hevder at jeg skal ha sagt at det at vi har vedtatt en opptrappingsplan, krever at vi i loven tar inn en begrensning knyttet til kapasiteten. Det har jeg ikke sagt. Hele poenget er at opptrappingsplanene viser at vi har behov for en større kapasitet enn det vi har i dag. Det har hele Stortinget sluttet seg til. Det betyr at innen psykiatrien og innen kreftomsorgen er det ikke i dag kapasitet til å innfri en slik ubetinget rett som mindretallet foreslår. Da mener jeg faktisk at det er det motsatte av det representanten Hagen kaller det, å gi uttrykk for at det faktisk er en slik begrensning i dag. Jeg vil ikke utelukke at vi, når disse planene er gjennomført, bør innføre en rettighet som ikke inneholder denne begrensningen, men jeg kan ikke se at vi kan gjennomføre det i dag.

Til representanten Hagen vil jeg si at plikten påhviler fylkeskommunen. Det fremgår av det samlede lovopplegg som Stortinget nå slutter seg til. Det er selvsagt at denne rettigheten kan prøves for domstolen. Det som representanten Hagen så i tillegg gjør, er å ta fram sitt eksempel om bilverkstedene, som jo har vært fremme i helsedebatten gjennom mange år. Problemet er at en psykiatrisk pasient med en alvorlig diagnose har svært liten bruk for en sjekk med penger i hånden, fordi det ikke finnes noen kapasitet ved noe privat sykehus, og fordi det er helt uaktuelt å reise til utlandet for å få behandling. Da mener jeg det må være riktig å si at vårt svar på det problemet er å trappe opp kapasiteten gjennom en forpliktende opptrappingsplan, og så erkjenne at den retten man har, faktisk har sin begrensning i den kapasitet som i dag gjelder.

Inge Lønning (H): Jeg har for så vidt en viss forståelse for at helseministeren har problemer med å komme ned på beina. Utgangspunktet her var jo et forslag fra helseministeren selv, som aktivt og med en klar begrunnelse gikk inn for ikke å introdusere noen rett til helsehjelp. Så har man gjennom komitebehandlingen altså manøvrert seg frem til noe som kan ligne på en rettighet, og som likevel ikke er en rettighet. Da er det kanskje ikke så helt lett å forklare sammenhengen. Det forslaget til lovformulering som nå foreligger fra flertallets side, kan man vel karakterisere omtrent som Nils Kjær gjorde da han i sin tid talte om det demokratiske kompromiss mellom nesten noe og absolutt ingenting. Det jeg synes man da burde betenke grundig fra flertallets side, er om ikke dette blir en form for dobbeltkommunikasjon som brukerne av lovgivningen og av helsevesenet med rette vil kunne reagere på og si tilbake at hvis dere ikke har ment å gi oss en rettighet som i det hele tatt skal utløse virkninger av praktisk art dersom den ikke blir innfridd, hvorfor i all videste verden har dere da satt inn i lovteksten at vi har en rett? Jeg tror ikke det er mange pasienter som er slik konstruert at de vil finne den begrunnelsen at «dessverre har vi i øyeblikket ikke kapasitet, så retten din kan likevel ikke innfris», særlig overbevisende. Hvis meningen er at det er den til enhver tid tilgjengelige kapasitet i det offentlige helsevesen som skal styre hvilke rettigheter pasienter har, er det soleklart for meg at man bør unngå rettighetsbegrepet og bruke begreper som ikke inviterer til så åpenbare misforståelser hos brukerne.

Det som preger mye av norsk helsepolitikk i dag, og det vi strever med i norsk helsevesen, er nettopp at det er så mange skuffede forventninger ute og går. Folk som utsettes for skuffede forventninger, blir frustrert, selvfølgelig blir de det, og i neste omgang vil den frustrasjonen slå tilbake på de fagfolkene som skal betjene systemet, og som gjør så godt de kan. Dermed er man inne i den onde sirkelen. Pasienter blir skuffet fordi de er gitt forventninger som ikke blir innfridd, og fagfolkene blir frustrert fordi de settes til å bestyre et system som skaper falske forventninger hos brukerne.

Carl I. Hagen (Frp): La meg først få lov til å si at for én gangs skyld – nesten – er jeg hjertens enig med representanten Inge Lønning i det siste han sa.

Og så vil jeg gjerne si til helseministeren at ja, det kan selvsagt være enkelte sykdommer som kan være mer problematiske enn andre. Men hvorfor skal man si nei til et system som ville virke helt utmerket for en lang rekke medisinske problemer, og særlig operasjoner som grå stær-operasjoner og andre øyeoperasjoner, øre-nese-halsoperasjoner, hofteoperasjoner, hjerteoperasjoner og andre kirurgiske inngrep? For der ville bilverkstedsammenligningen være helt relevant.

Vi vet også at det er sykehus i utlandet som faktisk svært gjerne ville ta imot, og har tatt imot, pasienter fra Norge.

Man må stille spørsmålet: Hvorfor er ikke kapasiteten tilstrekkelig? Kanskje det faktisk for en god del skyldes den måten hele produksjonen med behandling av syke mennesker er organisert på. Kanskje man kunne organisere personellet på en annen måte, la legene bruke langt mer tid til å behandle syke mennesker og få andre til å ta seg av skrivebordsarbeidet. Jeg ville faktisk si at det innenfor de nåværende personellressurser er fullt mulig å øke produksjonen radikalt.

Det er jo nettopp konkurransen som tvinger alle til å være effektive og rasjonelle i sin virksomhet. For å sammenligne med mitt forsikringsselskap, som selv drev sine egne bilverksteder: De har jo intet press for å utvide kapasiteten når kundene, forsikringstakerne, ikke har noen valgmuligheter – når man er i en situasjon at man kan fortelle forsikringstakerne som har fått bilene ødelagt gjennom kollisjon, at de ikke har noe annet valg enn å vente. Da kan en slik bilverkstedvirksomhet fortsette å ha dårlig produktivitet, dårlig organisering og dårlig administrasjon, fordi det ikke er noen grunn til å gjøre noen endringer.

Det er fraværet av det presset som konkurransen medfører på alle andre områder, som gjør at man må utnytte ressursene fornuftig. Man må bruke personellet til det de skal, og har ikke råd til å gjøre de dumme tingene. Det er intet slikt press i dag. Tvert om vet vi jo at i realiteten har en del av de private langt større produktivitet. Feiringklinikken har vist det. Det er også andre, som opererer f.eks. grå stær, som har kapasitet i Norge i dag, og som gjør tingene langt bedre enn det offentlige.

Det kunne være artig å spørre én gang til: Hvorfor er egentlig Regjeringen og helseministeren mot det systemet som virker på alle områder hvor det er iverksatt?

Annelise Høegh (H): Helseministeren har nå i flere innlegg prøvd å gjøre et nummer av at fordi ikke alle pasienter – og da spesielt ikke pasienter med psykiatriske diagnoser – kan få glede av en rett til behandling umiddelbart, skal vi ikke gi denne muligheten til noen. Jeg synes Inge Lønning på en utmerket måte viste at det å legge inn i lovforslaget et krav om at rett til behandling bare skal gis innenfor den begrensning som kapasiteten til enhver tid setter, er en sirkelargumentasjon hvor man egentlig står på stedet hvil. Selvsagt er det slik, og det vet ikke minst psykiatriske pasienter, at de ikke vil få den hjelpen i fullt monn som mange av dem trenger, dagen etter at loven trer i kraft, hverken med flertallets eller mindretallets forslag til lovtekst. Men jeg synes det er verdt å merke seg – og det synes jeg også Kristelig Folkeparti og helseministeren skal legge seg på sinne – at likevel ber også disse pasientene om å få mindretallets forslag til lovparagraf, og ikke flertallets. Så man skal være litt forsiktig med å sette seg på sin høye hest og tro at man selv ivaretar retten til pasientgruppene bedre enn de selv mener å kunne forstå hvordan en slik rett bør se ut for at de skal føle at deres interesser blir ivaretatt.

Det er faktisk en ganske viktig forskjell på mindretallets og flertallets forslag, som også er viktig for pasienter med psykiatriske diagnoser, fordi mindretallet ikke har lagt inn den begrensning som flertallet har, nemlig at man, hvis man ikke får oppfylt sin rett hos den tjenesteyter man først har vært hos, skal kunne gå til en annen offentlig finansiert tjenesteyter, som det heter i flertallets forslag. Det heter det ikke i mindretallets forslag, og det er med velberådd hu. Vi begrenser det til godkjente private institusjoner eller tjenesteytere, nettopp fordi vi faktisk vet at det ikke minst på det psykiatriske området fremdeles er ganske mange som gjerne vil yte en ekstra innsats i en privat praksis. Det er ikke det at det ville løse alle problemene, men det ville iallfall kunne hjelpe flere til å få behandling raskere, også for sine psykiatriske lidelser, enn det som det er lagt opp til fra flertallets side.

Vi vedkjenner oss selvsagt at ikke alle problemer vil bli løst med én gang, men vi ser på loven også som et aktivt bidrag til å fremskynde den opptrappingsvirksomheten som vi må ha i gang. Det tror jeg også pasientorganisasjonene gjør. Det er derfor de har bedt om, og støttet, det forslaget som mindretallet legger frem, og er, som komitelederen sa, meget misfornøyd med det flertallsforslaget som foreligger.

John I. Alvheim (Frp): Kapasitetsmangel – ja, det ser alle og enhver at vi har. Men det bør, til tross for dette, være en menneskerett i dette landet, i 1999, å få behandlet sin sykdom av ulik alvorlighetsgrad. Hvorfor mangler vi kapasitet? Da vil jeg henvende meg direkte til helseministeren.

Den innsatsbaserte finansieringen har funket veldig bra. I 1998 behandlet man langt flere pasienter enn det man hadde forventet. Det som da skjer, er faktisk at helseministeren går inn og reduserer betalingen til poliklinikkene og til fylkeskommunene fordi man har behandlet for mange. Og så snakker man samtidig om at man har for liten kapasitet. Man vil heller ikke godkjenne private klinikker. Volvat har fått avslag flere ganger når det gjelder søknad om sengeplasser, og vi har private psykiatere som kan ta imot psykiatriske pasienter.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er enig med representanten Lønning i at avklaring av forventninger er sentralt i helsepolitikken, og jeg er faktisk overbevist om at det er en tydeligere kommunikasjon å si at retten har klare begrensninger enn å gi inntrykk av at slike begrensninger ikke finnes, når den fysiske kapasitet på viktige områder i helsevesenet faktisk er erkjent for lav.

Så spør representanten Hagen om hvorfor kapasiteten ikke er tilstrekkelig. Ja, det har å gjøre med organisering. Det har Regjeringen grepet fatt i. Det har å gjøre med årelange forsømmelser på prioriterte områder som psykiatri, kreft og utstyr. Det har Regjeringen med god støtte av Fremskrittspartiet og flertallet i Stortinget grepet fatt i. Det har å gjøre med finansiering. Og vi har faktisk fått en finansieringsordning som Høyre, Fremskrittspartiet og Regjeringen i fellesskap har tillagt større vekt, og som fører til at det er et press for økt kapasitet. En økning av kapasiteten følger som et resultat av denne ordningen, slik at det er faktisk et press i dette feltet allerede. Så kommer det i denne loven forslag om fritt sykehusvalg i hele landet, som mellom de offentlige sykehusene vil innføre et viktig element av konkurranse. Så representanten Hagen bør oppdatere seg i forhold til de endringer som faktisk skjer i helsepolitikken, og som bidrar til et press for å øke kapasiteten og konkurransen og gir sterke insitamenter for å hjelpe flere mennesker, istedenfor det gamle systemet som gav insitamenter til å ha lengst mulig ventelister. Det er det slutt med.

Presidenten: Inge Lønning har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Inge Lønning (H): Jeg er enig med helseministeren i at det går an å leve med klare begrensninger. Problemet med flertallets lovtekst er at det er en høyst uklar begrensning. Ja, den er omtrent så uklar som det er mulig å få et kriterium i det hele tatt – det sies nemlig ingenting om hvem det er som til enhver tid avgjør hva kapasiteten tilsier, og hva kapasiteten ikke tilsier. Det er overlatt til det rene skjønn, og pasienten vil være helt hjelpeløs i forhold til den skjønnsutøvelse som finner sted. På dette punkt må vel også helseministeren medgi at mindretallets forslag, selv om han er uenig i det i sak, er rimelig klart og ikke inviterer til tolkningsstrid, fordi det tar til etterretning at hvis kapasiteten i det offentlige norske helsevesen ikke er til stede, så må pasienten kunne få tilbudet et annet sted. For pasienten vil det formodentlig være like godt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.