Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og representanten Bastesen 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tor Nymo (Sp) (ordfører for saken): Tomtefesteloven av 20. desember 1996 er ennå ikke trådt i kraft, til tross for at det nå er mer enn tre og et halvt år siden loven ble vedtatt av Stortinget.

Stortinget forutsatte ved lovbehandlingen at prisforskriftene skulle oppheves, og at det skulle være adgang til å regulere festeavgiften etter annet reguleringsgrunnlag enn konsumprisindeks når kontrakten hjemler regulering på annet grunnlag, f.eks. tomteverdi.

I Ot.prp. nr. 28 for 1995-96 sluttet Justisdepartementet seg til et forslag fra Sivillovbokutvalget om å oppheve prisforskriften. Samtidig ble det foreslått at festeavgiften for bolig- og fritidshus bare skulle kunne reguleres etter endringen i pengeverdien, med mindre annen avtalt reguleringsmåte ville gi en lavere avgift.

Stortingsflertallet støttet ikke departementets forslag om regulering av festeavgifter. Et flertall i justiskomiteen, bestående av Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet, registrerte i Innst. O. nr. 85 for 1995-96

«at det i det store mangfold av bestående festeavgifter som eksisterer har utviklet seg en rekke urimeligheter over tid. Flertallet er av den oppfatning at partene bør ha større frihet til å inngå avvikende avtaler enn det som følger av forslaget. Eldre avtaler om regulering av festeavgiften bør etter flertallets syn respekteres, med mindre de etter en konkret vurdering er urimelige, og bør revideres f.eks. med grunnlag i avtalelovens § 36».

Justisdepartementet fant imidlertid ut at tomtefesteloven ikke kunne iverksettes etter de prinsipper som Stortinget la til grunn for sitt lovvedtak. Justisdepartementet sendte derfor den 29. oktober 1998 et nytt lovforslag ut på høring med sikte på å avgrense retten til oppregulering etter tomteverdi i området for hus/hyttetomter. Forslaget fikk ut fra forskjellige begrunnelser massiv motstand fra nær sagt alle høringsinstanser. Alle avviste det også på grunn av at det var svært komplisert å forstå og anvende i praksis.

Justisdepartementet fremmet så et lovforslag overfor Stortinget som skulle «treffe bedre» enn det som ble avvist av nær sagt alle høringsinstanser. Departementet går inn for at § 15 om regulering av festeavgift endres før loven trer i kraft.

Under behandlingen i komiteen ble det tidlig klart at det ikke var flertall for noen partiers synspunkter eller forslag. Arbeiderpartiets forslag er derfor komiteens tilråding. Like klart er det at departementets forslag i proposisjonen, som i innstillingen er foreslått av Kristelig Folkeparti, vil få subsidiær støtte fra andre partier her i dag.

Jeg forutsetter at representanter for de andre partiene i sine innlegg vil begrunne sine forslag. Jeg tillater meg derfor å redegjøre for Senterpartiets syn.

Departementet hevder at det er sosiale hensyn som ligger bak forslaget. Lovforslaget har følgende konsekvenser for både hus- og hyttetomter hvor det i kontrakten er avtalt regulering etter tomteverdi:

• 1. Prinsippet om midlertidig prisregulering opprettholdes som permanent i tomtefesteloven for kontrakter inngått 26. mai 1983 eller tidligere.

• 2. Det blir ikke tillatt med oppregulering utover 9 000 kr pr. dekar på annet grunnlag enn endring i pengeverdi. Dette innebærer at for kontrakter som kan reguleres etter tomteverdi, ekskluderes dette reguleringsgrunnlag dersom avgiften etter oppregulering overstiger 9 000 kr.

• 3. Maksimumsbeløpet på 9 000 kr blir endret hvert år etter konsumprisindeks.

Det er også grunn til å merke seg følgende:

• Lovforslaget gjelder bare der det i kontrakten mellom grunneier, bortfester, og hus-/hytteeier, tomtefester, er avtalt at regulering av avgiften skal skje etter tomteverdi. Det er også grunn til å merke seg at det er kun for 20 – 25 pst. av festeavtalene at avgiftene kan reguleres etter tomteverdien.

• Resten av avtalene, dvs. 75 – 80 pst., kan etter kontrakten kun reguleres etter konsumprisindeks. Her har altså grunneier kontraktsmessig forpliktet seg til kun å benytte konsumprisindeks, uansett hvor stor økning det har vært i tomteverdi.

• I gamle kontrakter, før prisstigningen satte fart på 1960-tallet, er det oftest verken avtalt reguleringsgrunnlag eller -terminer. Her har Høyesterett i 1988 tillatt oppregulering etter konsumprisindeks hvert tiende år.

I Senterpartiet er vi av den klare oppfatning at avkastning av tomteverdien tilhører bortfester, ikke tomtefester.

Når det er fastsatt i kontrakten at regulering av festeavgiften skal skje etter tomteverdi, er det fordi det er grunneier og ikke tomtefester som i festetiden skal ha rett til avkastningen av en eventuell verdistigning som ikke skyldes festerens tiltak på tomta. Det er derfor viktig for grunneier å sikre regulering av festeinntektene på en slik måte at grunneier får årlig avkastning i forhold til den til enhver tid gjeldende tomteverdi på de bortfestede tomtene. Ved en økning i tomteverdien i festetiden skal altså festeavgiften økes tilsvarende.

Senterpartiet ønsket primært å stå på vedtaket av 1996 – med en gradvis opptrapping over ti år. I denne prosessen vil vi, etter en totalvurdering hvor vi har vektlagt sosiale hensyn, imidlertid holde feste til bolig utenfor. Her går vi altså inn for forslaget fra departementet. Jeg viser for øvrig til mine merknader i innstillingen.

Jeg er imidlertid svært tilfreds med at det foreligger et forslag om å be Regjeringen evaluere tomtefesteloven § 15 og dens praktiske virkning etter to år fra ikrafttredelse, og at resultatet legges fram for Stortinget som egen sak. Det vil gi oss en konkret og nyttig anledning til å vurdere effekten av forslaget.

Til slutt vil jeg ta opp Senterpartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: Tor Nymo har tatt opp de forslag han refererte til.

Ane Sofie Tømmerås (A): Det å regulere avtaleforholdet mellom private parter er en vanskelig øvelse å gi seg inn på for lovgiver. Fordi ingen forhold er prikk like i praksis, er det vanskelig eller umulig å forutse alle konsekvensene av en regulering. Likevel er det fra lovgivningen rikt med eksempler på at vi driver en slik regulering, ikke bare gjennom de generelle urimelighetsbestemmelsene, men også på ulike områder som f.eks. kjøp og salg av fast eiendom og kjøp og salg av løsøre, og i lov om finansavtaler.

Det er ofte grunn til å gå inn i de private avtaleforholdene, og noen ganger er det større grunn til det enn andre ganger. Det kan for det første være når det dreier seg om saker som har stor personlig betydning for en av partene – eller begge. Det kan for det andre være når det er ulikhet mellom partenes styrkeforhold; den ene må være å anse som profesjonell, og den andre en enslig amatør. Det kan for det tredje være områder som er preget av mye standardkontrakter eller generelle kontrakter hvor særlig den ene parten ikke har hatt noen innflytelse på innholdet. Og det kan for det fjerde være når det er snakk om gamle avtaler.

For tomtefeste er som oftest alle disse kriteriene oppfylt. Det dreier seg om boligen og hjemmet til folk, eller det kan dreie seg om folks andre hjem, nemlig hytta. Det er ofte snakk om standardkontrakter. Det er ofte snakk om gamle avtaler, og ofte er lite nedskrevet om hva man egentlig mente. Derfor har vi også hatt en lovregulering av tomtefesteavtalene siden 1976, og derfor har det også helt siden 1940 vært ulike former for regulering på akkurat dette punktet som vi gjør en endring på i dag, nemlig hvordan en skal justere tomtefesteavgiften.

Alle kjenner jo til historien om at vi i 1983 fjernet ulike prisreguleringsordninger, som medførte mange urimelig store hopp i tomtefesteavgiften. Dermed fikk vi en ny prisregulering som skulle gjelde for avtalene før 1983. I 1996 foreslo altså arbeiderpartiregjeringen å fjerne denne, slik som saksordføreren viste til, og da anså Arbeiderpartiet det som mye ryddigere å ha en klar regel som sier at ved regulering av tomtefesteavgift skal man legge prisjustering til grunn – ferdig med det. Dette synet står vi fortsatt på, og derfor fremmer vi også forslag om det. Målet må være å finne fram til en regulering som gir en rimelig balanse mellom partene, og da er det nødvendig å sette seg inn i situasjonen da avtalen ble inngått. Det var ofte standardkontrakter, det var ofte ulikt styrkeforhold, og kanskje enda viktigere: Det var fullstendig umulig for begge parter å se hva begrepet «tomteverdi» ville kunne innebære noen generasjoner fram i framtida.

Det har i denne debatten og under arbeidet med loven kommet innvendinger om at det er urimelig at ikke økningen i tomteverdi hundre prosent skal tilfalle eieren av tomta. Men er det egentlig det? Verdiøkningen for tomta er som oftest ikke eierens fortjeneste. Det kan være festerens direkte eller indirekte innsats som gjør det. Det kan være det offentliges eller fellesskapets innsats f.eks. ved framføring av vei, vann og kloakk – elementer som ofte kan være bekostet av festeren. Det kan være på grunn av politiske vedtak om omregulering av området, og ikke minst kan det være på grunn av en generell velstandsøkning som har ført til økt kjøpekraft, og dermed et marked som er villig til å betale mer for tomtene. Ofte er det ikke den opprinnelige avtaleparten som sitter som fester i dag, og de som har kjøpt en bolig eller løst ut ved arv en bolig som står på festet tomt, betaler ofte som om det var en eid tomt, nettopp på grunn av reguleringene som har vært av tomtefesteavgiften.

Dessuten er begrepet «tomteverdi» vanskelig å forholde seg til i festeforhold. Man sier at det er råtomta uten bygg, men det blir en hypotetisk verdi i og med at byggene faktisk står der. Det vil også få innvirkning i praksis når en skal se hva tomta egentlig er verd. Det er dermed en teoretisk tomteverdivurdering som ikke avspeiler de faktiske forholdene i praksis.

Det er også viktig å ha med seg i dette bildet at prisjustering etter en prisregulering er festnet praksis. Partene har innrettet seg etter det. Og det eneste som har rokket ved forventningene til at det skal fortsette sånn, eller frykten for at noe annet skulle kunne skje, er det som skjedde i denne salen i 1996, da det borgerlige flertallet gikk inn for den lovendringen de gjorde, en lovendring som aldri har trådt i kraft.

Under behandlingen har vi fått et utall av henvendelser både til komiteen, til partiene og til enkeltrepresentanter, og det disse henvendelsene viser, er hva dette vil innebære i praksis. Vi snakker om unge nyetablerte som har trodd at de skulle forholde seg til noen utgifter som det nå viser seg vil hoppe så høyt at de rett og slett må gå fra huset. Det dreier seg om minstepensjonister som ikke har mulighet til å betale nye festeavgifter, og som kanskje må gå fra barndomshjemmet sitt. Det er ganske alvorlige konsekvenser det innebærer.

Det har blitt vist til at de mest urimelige utslagene vil bli fanget opp av sikkerhetsventilene vi har i avtaleloven og tomtefesteloven om urimelige avtaler. Dessverre viser jo proposisjonen og gjennomgangen departementet har hatt at det vil være anvendelig i svært få tilfeller, fordi denne nye situasjonen, som oppleves som urimelig, vil gjelde mange, og den situasjonen er villet av et flertall blant lovgiverne, og da hjelper det lite med sikkerhetsventiler mot det urimelige. Det er de eldste avtalene som er verst stilt med en slik endring som ble vedtatt i 1996, de avtalene som ble inngått før 1983.

Forslaget om et maksimumstak på 9 000 kr pr. dekar vil i hvert fall forhindre de aller verste hoppene. Forhåpentlig er det mange som ikke vil nærme seg tall opp mot 9 000 kr, men der hvor man både nærmer seg det og går over det, vil man altså kunne holde tilbake noe. Forhåpentlig vil det innebære trygghet for hjem og bolig for noen flere enn hvis vi ikke hadde innført et slikt maksimumstak. Derfor går Arbeiderpartiet subsidiært inn for det forslaget som ligger i proposisjonen.

Så har Kristelig Folkeparti fremmet et forslag om å evaluere dagens lovvedtak om to år. Det er for så vidt greit, men det gir kanskje et noe rart signal. Nå har et vedtak ligget på is siden 1996, og så har da vi endelig kommet fram til et kompromiss for hvordan dette kan videreføres. Men så sier vi at det er et foreløpig kompromiss, som igjen skal vurderes om to år! Jeg tror at hvis man skulle evaluere noe her, burde man egentlig evaluere hele ordningen som sådan: om vi skulle gå inn på noen overgangsordninger for å se på en avvikling av ordningen, eller om det er slik at den har så mange positive trekk for både bortfester og fester at det er grunn til å opprettholde den, men kanskje under litt andre bestemmelser enn det som ligger der i dag.

Gunnar Skaug hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Jørn L. Stang (Frp): Tomtefesteloven er et typisk eksempel på hvor vanskelige enkelte lover kan bli. Det har kanskje sin årsak i at det er mange politikere og byråkrater som går for mye i dybden av dette og lager tunge og store setninger som nærmest minner om et slags kansellispråk.

Det er helt klart ikke til fordel verken for bortfester eller fester det som vi diskuterer i dag. Og til tross for at forslaget om endring i tomtefesteloven ble vedtatt 20. desember 1996, har det tatt tre og et halvt år før saken har kommet tilbake, og loven har ennå ikke trådt i kraft!

Departementet ønsker å endre § 15 om regulering av festeavgift «før loven trer i kraft», som det heter. Etter den nye tomtefesteloven § 15 skal festeavgiften således i alle festeforhold reguleres i samsvar med pengeverdien om ikke annen reguleringsmåte er avtalt, eller det utvilsomt er avtalt at avgiften ikke skal reguleres.

Det er synd at det samme flertall som eksisterte i 1996, ikke vektlegger det samme i dag, nemlig ønsket om større grad av avtalefrihet når det gjelder tomtefesteavtaler. Avtalefriheten bør gjelde i større grad, også ved oppjustering av festeavtaler, slik at det er mest mulig rom for tilpasning i de enkelte kontraktsforhold. Det er også riktig å understreke at det i tomtefesteloven § 11 ikke er adgang til å kreve festeavgift som er urimelig høy – sånn sett er ting allerede ivaretatt.

I dag gjelder faktisk markedspris både ved salg og ved utleie av tomter, i likhet med det meste av all bolig- og eiendomshandel. Det kan oppstå underlige situasjoner når bare en liten del av eiendomsmarkedet prisreguleres, som det gjøres her. Markedsprisen for en enkel biloppstillingsplass i eksempelvis Oslo utgjør i dag omtrent 10 000–12 000 kr. Prisen for å leie 1 dekar boligtomt foreslår departementet – og et flertall støtter det – skal begrenses til 9 000 kr pr. år. Sammenligningen her nærmer seg en karikatur.

Ofte kan man oppleve at det ikke er den opprinnelige fester som vil kreve innløsning etter eksempelvis 30–80 år. Det er gjerne festerens arvinger som gjør dette. Det urimelige lovforslaget er også synliggjøringen av at festeren etter innløsning kan selge eiendommen til full markedspris. Det er bare et omsetningsledd som beskyttes av politikere, ikke markedet for bolig- og fritidseiendommer som sådant.

I strid med all vanlig praksis er den nye loven av 1996 ikke iverksatt. Det må sies å være underlig når flere av representantene i Stortinget – de jeg tenker på, er representanter fra mellompartiene – som sørget for en ny regel som faktisk var til det bedre, den gang stemte mot Arbeiderpartiets forslag.

Når jeg hører representanten Nymos argumenter, må jeg si at jeg blir lettere forvirret – jeg tror ikke det vil bli noe bedre for dem loven gjelder, nemlig fester og bortfester.

Nå foreligger det et helt nytt forslag som er meget svakt begrunnet. Det er ikke beskrevet hvilke festeforhold dette spesielt vil angå, og hvorfor akkurat disse avtaler skal ha andre regler og vilkår enn andre.

Jeg stiller meg spørrende til hva justisministeren har av eventuelle kommentarer til dette lovforslaget, om ikke disse endringene griper varig og alvorlig inn i det private rettslige forhold.

Jeg vil bare si helt til slutt: Fremskrittspartiet vil stå ved det forslag som fikk flertall i 1996 når det gjelder tomteforvaltningen, og vi er av den oppfatning at det helt klart vil være til beste både for fester og bortfester.

Kari Økland (KrF): Siktemålet med lovforslaget er å begrense retten til oppregulering av festeavgifter der det i eldre festeforhold er avtalt at regulering skal skje på annen måte enn etter endring i pengeverdien. Det foreslås et tak på 9 000 kr pr. dekar tomt pr. år. Er tomten mindre enn ett dekar, skal avgiften likevel kunne gå opp til 9 000 kr. Dette skal dog ikke være til hinder for en høyere festeavgift dersom en regulering etter § 15 første ledd ut fra endret pengeverdi tilsier dette.

Ulike former for prisregulering har så langt utgjort en skranke for oppregulering av festeavgiftene. Hensynet har hele tiden gått i favør av festeren, mens bortfesteren har fått beskåret sine interesser og sine rettigheter i henhold til inngåtte avtaler. Fastfrysingen av nivået på festeavgiftene pr. 26. mai 1983, som var tenkt å være midlertidig, har nå eksistert i 27 år. Det er lang ventetid. Denne urimeligheten bør nå opprettes.

Da tomtefesteloven ble behandlet i 1996, var Kristelig Folkeparti med i flertallet som var av den oppfatning at partene burde ha større frihet til å inngå avvikende avtaler enn det som fulgte av arbeiderpartiregjeringens forslag. Dette mener vi fortsatt. Vi anser det imidlertid ønskelig med et tak for å unngå at det skapes nye urimeligheter. En regulering i samsvar med § 15 fra 1996 vil for en del eldre festeavtaler kunne føre til en svært stor økning av festeavgiftene. Denne mellomløsningen som nå er foreslått, ble ikke diskutert i 1996, og vi mener den er bedre, da den er balansert og søker å ivareta hensynet til begge parter i festeforholdet.

Man kan ikke utelukke at det kan ha vært ganske tilfeldig hvordan en del festekontrakter ble utformet, at man gjerne benyttet den standardkontrakt man hadde for hånden. Det kan være verdt å merke seg at det kun er 20-25 pst. av festeavtalene for hytter hvor avgiften kan reguleres etter tomteverdien. Hovedparten kan altså kun reguleres etter konsumprisindeksen.

Man kan imidlertid heller ikke se bort fra at grunneierne som i sin tid valgte å feste bort i stedet for å selge, og valgte å knytte reguleringen til vurdering av tomteprisen på reguleringstidspunktet, gjorde bevisste valg. Det er derfor urimelig om festeavgiften bare skal kunne reguleres etter endringen i pengeverdien. På den annen side må en legge til grunn at tomteprisene ikke ensidig styres etter markedskrefter, men også står i sammenheng med en rekke offentlige handlinger og politiske beslutninger. Det er som regel myndighetene som opptrer som regulant, både ved utbygging, trasévalg og vern, og som legger til rette for økning av tomteprisene i visse områder, og kanskje senking av prisene, ja endog byggeforbud i andre områder. Samfunnets disposisjoner – urbaniseringsgrad, infrastruktur i form av veier og kollektivtrafikk, arbeidsmuligheter, skole- og kulturtilbud – er vesentlige faktorer når markedspris på tomter dannes i et område, og vel så viktige som den enkeltes privatøkonomi.

Noen deler av landet domineres av en stor grunneier eller aktør som nærmest innehar en monopolstilling i forhold til flere små grunneiere. Festeren kan da ha små muligheter til å påvirke prisene. Hvor godt virker markedskreftene i en slik situasjon? Hadde man et fritt marked, var det opp til enhver grunneier å feste bort eller selge de tomtene som var mest etterspurt. Slik er det ikke. Samfunnet vårt styres av mange flere mekanismer enn markedet.

Kristelig Folkeparti er opptatt av å avveie de ulike hensyn mot hverandre. Et hjem bør kunne bestå selv om tomteprisene i området øker uforutsett mye. På den annen side ønsker vi at grunneieren kan få realisert en større del av sine verdier. Vi mener det foreslåtte tak på 9 000 kr vil innebære en akseptabel økning fra det festeavgiftsnivået som er normalt i dag, for begge parter. Kapitalisert tilsvarer dette en tomteverdi på 180 000 – 200 000 kr.

I høringsuttalelsene hevder flere at en lovendring vil være problematisk i forhold til Grunnloven §§ 97 og 105. Det blir også hevdet at reglene i avtaleloven § 36 gir godt nok vern mot en for stor økning av festeavgiftene. Hvilket vern § 36 vil gi mot en stor økning av festeavgiftene dersom § 15 trer i kraft uendret, samtidig som prisforskriftene faller bort, er uklart, men flere momenter tilsier at avtaleloven vanskelig kan få mye å si der en eldre festeavtale hjemler oppregulering basert på tomteverdi. Når det gjelder Grunnloven, mener vi denne saken gjelder et politisk spørsmål der Grunnloven tillater at lovgiverne kan fastsette de reglene som de mener vil være best.

Det er allerede tre og et halvt år siden sist saken var oppe til behandling. Jeg forutsetter derfor at departementet sørger for en rask ikrafttreden av loven.

På vegne av Kristelig Folkeparti tar jeg opp forslagene nr. 1 og 2 i innstillingen.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Kari Økland har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Bjørn Hernæs (H): Dette er en god dag for tradisjonell, sosialistisk maktbrynde, som tror at offentlig styring av en avtale mellom to parter er bedre egnet til å få til en god avtale enn at partene ordner det selv. Tomtefesteloven er den siste krampetrekning av etterkrigstidens rigide reguleringsiver med hensyn til boliger og fritidseiendommer.

Representanten Ane Sofie Tømmerås målbar jo dette tradisjonelle, sosialdemokratiske synet svært bra. Det er forskjellige årsaker til fastsettelsen av verdien av en eiendom. Dette gjelder selvsagt ikke bare eiendommer som er bortfestet. Det gjelder all eiendom. Og i den utstrekning Ane Sofie Tømmerås" beskrivelse av den bunnløse sosiale nød som ville bli resultatet av at folk skulle betale en festeavgift som var markedstilpasset, skulle være riktig, så er det en dramatisk beskrivelse av resultatet av Arbeiderpartiets innflytelse på det norske samfunnet de siste 50 årene. Derfor tror jeg bare at jeg vil fastslå at her har vi to forskjellige syn, slik at Arbeiderpartiets argumentasjon får ligge fra min side i resten av debatten.

Det er atskillig verre at de partier som en gang var borgerlige, har forlatt sine standpunkter i løpet av noen ganske få år. For i replikkordskiftet etter daværende saksordfører Anders C. Sjaastads hovedinnlegg den 25. november 1996 sa Arbeiderpartiets hovedtalsmann Olav Akselsen:

«Her har me ei sak der dei tradisjonelle politiske skiljelinene trer fram.»

Denne faktaopplysningen ble bekreftet av saksordføreren. I 1996 var det slik at grunneierrettigheter hadde en plass hos flertallet i Stortinget. På samme måte som f.eks. i ekspropriasjonslover har Kristelig Folkeparti vendt seg bort fra tidligere holdninger, og i denne saken har de også i realiteten fått følge av Senterpartiet. Saksordførerens innlegg var jo en enestående bortforklaring av de standpunkt som partiene stod for for tre år tilbake. Det som var et klart borgerlig flertall 1996, er forandret til en sosialsak, hvor for det første det sosiale aspektet er mer enn vanskelig å få øye på, og i den utstrekning det finnes et slikt aspekt, er det tradisjonelle grunneierverdier som skal finansiere flertallets gavmildhet.

Denne saken er også et trist eksempel på Stortingets manglende evne til å vinne respekt for sine vedtak. Statsråder kommer og går – embetsverket består, heter det. Sjelden er dette utsagnet tydeligere dokumentert enn i denne saken. Her holder man på til man finner en statsråd eller to pluss et storting som er prinsippløst i forhold til sitt eget vedtak, og så får man det som man vil.

Den forrige innstillingen om tomtefeste ble avgitt den 21. juni 1996 og debattert den 25. november samme år. Det har altså tatt nesten fire år, og loven er ikke trådt i kraft. Tvert imot er den trenert og omgjort. I mars 1999 tok jeg dette opp i et spørsmål til skriftlig besvarelse til daværende justisminister Odd Einar Dørum. Spørsmålet lød i all enkelthet:

«Er det manglende vilje i Justisdepartementet til å godta Stortingets flertallsvedtak som ligger bak at loven ikke er iverksatt og at departementet sender på høring standpunkt som tidligere er avvist av Stortinget?»

Svaret var som en kunne vente, at Regjeringen var kommet til at flertallets vedtak burde vurderes på nytt. "Vurderes på nytt»er, som vi forstår, departementets språk for å forandre loven til et standpunkt som ikke var i overensstemmelse med stortingsflertallets. Det er trist at et flertall på Stortinget lar seg behandle på en slik måte.

Reaksjonene på det nye maktovergrepet mot landets grunneiere er meget store, f. eks. fra Norges Bondelag og fra Skogeierforbundet. Grunneierne oppfordres i innstillinger og festtaler til å utvide inntektsgrunnlaget på sine eiendommer, men i praktisk politikk tas denne retten fra dem. I loven om tomtefeste er det dobbelt uforståelig, for her står man overfor en avtale mellom to grunneiere, eierne til grunnen og eierne til boligen. Stortingsflertallet fant i 1996 en god balanse mellom de to eiernes rettigheter og interesser, mens dagens flertall mener dette må reguleres på den enes bekostning. Hvis noen av festerne skulle tro at de har vunnet, kan jeg forsikre at de tar feil. Man vinner ikke noen varig rett på andres bekostning.

Det tak på festeavgiftene som nå blir innført – for denne gangen blir nok loven iverksatt uten opphold –innebærer en verdioverføring fra grunneieren til huseieren. En slik ordning vil gjøre det uinteressant for festerne å kjøpe sin egen tomt, men virker heller som et incentiv til å opprettholde festeforholdet. For bortfester vil festeinstituttet miste sin reelle betydning. En naturlig konsekvens vil være at mange bortfestere ser seg tjent med å oppheve mange av de nåværende festekontraktene.

Et grelt eksempel på konsekvensen av flertallets holdning ser vi i Oslo kommune. Kommunen vil i realiteten kun kunne innkreve 20 pst. av hva festeavgiftene burde ha vært, basert på de verdiene tomtene i virkeligheten representerer. Et antall privilegerte festere skor seg på denne måten på penger som Oslo kommune sårt kunne trengt til mer samfunnsnyttige oppgaver.

Høyre vil, i likhet med Fremskrittspartiet, selvsagt støtte det forslaget vi stod sammen med Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og vel også Venstre om i 1996. Nå er det kommet noen nye forslag på bordet. Forslaget fra Kristelig Folkeparti om en evaluering etter to år vil Høyre under sterk tvil støtte. Tvilen er der fordi det minner mest om en tåkelegging for å skjule at man har gått fra det man tidligere stod for. Når vi allikevel finner å ville støtte det, så er det fordi at om to år vil vi stå overfor et nytt storting, og da kan det jo tenkes at velgerne sørger for at vi får et storting som har den samme forståelse for grunneierrettigheter som det storting som vedtok en lov som er blitt trenert i fire år, altså i 1996. Jeg vil bare minne om at hvis det skulle skje, har vi nå ventet i fire år, så skal vi ha to års evalueringstid, og så skal vi vel ha et års saksbehandlingstid. Da er det med andre ord gått syv år før man eventuelt får gjennomført det som Stortinget den gang ønsket, og som jeg tror og håper det vil være flertall for i det Stortinget som kommer.

Når det gjelder Senterpartiets forslag, vil vi selvsagt ikke støtte det. Vi kan ikke ha et lovverk i dette landet som har et sett med rettigheter for forskjellige typer grunneiere; i denne saken i realiteten basert på hvilket postnummer de enkelte grunneierne har. Denne type forsøk på å kjøpe stemmer har ikke noen god klang i norsk politisk praksis.

Odd Einar Dørum (V): Dette er en sak som berører oss alle uansett om det er de som fester bort, eller de som har et feste. Det er et ikke ubetydelig engasjement.

Jeg skal holde meg til det som jeg selv er ansvarlig for, og jeg var ansvarlig for den proposisjonen som ligger til grunn for denne saken, og jeg vil bare slå fast at Venstre står fast på det vi der framla. Det betyr i praksis at vi støtter det forslaget som er fremlagt av Kristelig Folkeparti her i dag, og som jeg oppfatter, ut fra Arbeiderpartiets merknader, vil få flertall.

Jeg er også tilhenger av det forslag Kristelig Folkeparti fremmet om å evaluere dette etter to år, og det er jeg ut fra følgende enkle begrunnelse: Jeg brukte faktisk en del tid som statsråd på å komme inn i tomtefestelovens mysterier. Jeg skal ikke påstå at jeg så alt lys ved den gjennomgangen, men jeg ble iallfall overbevist om at det var såpass komplekst i avveiningen mellom de ulike interesser at det er en redelig og åpen sak å kunne komme tilbake og se hvordan dette nå virker i praksis.

Når det gjelder forholdene i Oslo kommune, tror jeg vel også at man her kan være tjent med en slik evaluering. Jeg vil imidlertid bemerke at Oslo kommune i lang tid, lenge før denne loven ble aktuell, har sørget for at festetomtene ble solgt. Jeg bor selv på en slik festetomt som for lenge siden ble solgt til en grunneier, som solgte den videre til en annen, som solgte den videre til en annen, og som til slutt solgte den til meg. Dette omfatter i det vesentlige en meget stor del av boligeiendommene i Oslo, men fordi det kan være forskjell mellom disse eiendommene og de som er andre steder, føler jeg at det er et av de forholdene en må se på. Så uten å legge noe annet i det enn det jeg nå sier, synes jeg det er en real ting i saker som er komplekse, å kunne komme tilbake til saken og se på den med åpne og friske øyne.

Så Venstre vil stemme på den måten både ved odelstingsbehandlingen her i dag og senere i Stortinget i den saken som hører hjemme der.

Statsråd Hanne Harlem: Jeg bad om ordet da representanten Hernæs holdt innlegg, for jeg fikk behov for å kommentere det jeg oppfattet som et relativt urimelig angrep på embetsverket.

Jeg har ikke tenkt verken å kommentere eller svare for det skiftende politiske ledelser i Justisdepartementet har gjort når det gjelder iverksettelse eller ikke-iverksettelse av tomtefesteloven slik den ble vedtatt i 1996. Men uansett hva som er gjort eller ikke gjort av skiftende politiske ledelser, er det statsrådens ansvar, og jeg synes det er helt urimelig å angripe embetsverket for det som er gjort eller ikke gjort.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.