Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Trond Giske (A): Arbeiderpartiet mener det er synd at Regjeringen har trukket odelstingsproposisjonen om barnevernsinstitusjoner som ble fremmet av Stoltenberg-regjeringen.

Barn som plasseres i barnevernsinstitusjon, er ofte i en spesielt utsatt og sårbar situasjon. Derfor må vi raskest mulig sikre at det ikke benyttes institusjoner som ikke på en tilfredsstillende måte kan ivareta disse vanskelige oppgavene, og som ikke har en forsvarlig standard faglig og materielt. Det var bakgrunnen for at Stoltenberg-regjeringen i juni oversendte et lovforslag til Stortinget om å innføre klare kvalitetskrav til alle barnevernsinstitusjoner. Forslaget skulle gjelde for både offentlige institusjoner og institusjoner som eies og drives av private aktører.

Forslaget innebar at det skulle innføres en særskilt godkjenningsordning for rent private institusjoner. Før forslaget ble fremmet for Stortinget, hadde 64 høringsinstanser avgitt uttalelse, og forslagene fikk generelt stor tilslutning blant høringsinstansene.

Årsaken til at barn og unge i kortere eller lengre perioder må bo i barnevernsinstitusjon, kan være sviktende omsorg i hjemmet og/eller at barnet har utviklet atferdsproblemer. Mange av barna har derfor behov for både omsorg og behandling, og det er av stor betydning for deres framtidige utvikling at de institusjonene som benyttes, er i stand til å ivareta det enkelte barns særskilte behov. Hovedtyngden av dagens barnevernsinstitusjoner, ca. 60 pst., eies og drives fremdeles av det offentlige. Private organisasjoner eller stiftelser eier de resterende 40 pst. Det omfatter både ideelle og humanitære organisasjoner og kommersielle private aktører.

Kvaliteten på barnevernsinstitusjonene i landet er varierende både når det gjelder de offentlige og de private institusjonene. De siste årene har det vært gjort mye fra det offentliges side for å luke bort de dårligste tilbudene, men selv om de fleste barnevernsinstitusjonene nå representerer gode og trygge omsorgsbaser for de barna og ungdommene som bor der, er det like fullt en kjensgjerning at det fortsatt fins unntak. Derfor ønsker Arbeiderpartiet at det innføres klare kvalitetskrav til alle barnevernsinstitusjoner. Slike kvalitetskrav må bl.a. inneholde bestemmelser om faglige krav til institusjonsvirksomheten, krav til bemanning og til de ansattes kompetanse. Det vil videre bli stilt visse minimumskrav til materielle forhold, som f.eks. at institusjonenes bygninger og utstyr er tilpasset barns alder og behov. Etter forslaget ville institusjoner som ikke oppfyller kvalitetskravene, ikke lenger bli benyttet.

Som nevnt er det også foreslått en særskilt godkjenningsordning for de rent private barnevernsinstitusjonene. For å kunne bli godkjent må en privat institusjon drives i samsvar med barnevernsloven og lovens forskrifter, og den må oppfylle de fastsatte kvalitetskravene. Institusjonen må ellers drives på en forsvarlig måte. Det er også foreslått at det i forbindelse med godkjenningen kan tas hensyn til behovet for den aktuelle institusjonen i fylket. I dag har enkelte fylker en overbelastning når det gjelder institusjonsetableringer, mens andre fylker har få institusjonsplasser i forhold til behovet i eget fylke.

Arbeiderpartiet mener at det er viktig å sikre en rimelig fordeling av institusjoner i landet, slik at flest mulig barn og unge får tilbud om institusjonsplass i eget hjemfylke, med mindre det av hensyn til barnet selv er behov for avstand. Forslaget innebærer at det i forbindelse med godkjenningen skal kunne tas hensyn til at behovet for institusjoner i fylket vil kunne bidra til en bedre institusjonsfordeling mellom fylkene.

Kvalitetskrav og godkjenningsordningen er ett av flere virkemidler som skal bidra til at kvaliteten ved barnevernsinstitusjonene blir god nok. En godkjenningsordning er en forhåndsklarering av en institusjon, men den vil ikke kunne fastslå institusjonens kvalitet en gang for alle. Det vil derfor også etter at godkjenningsordningen eventuelt hadde trådt i kraft, vært nødvendig å føre et aktivt tilsyn med institusjonene. I lovforslaget opprettholdes derfor de gjeldende bestemmelsene om tilsyn med institusjonene. Etter disse bestemmelsene skal fylkesmannen føre tilsyn med både offentlige og private institusjoner. Fylkesmannen skal påse at institusjonene drives i samsvar med regelverket. Det innebærer, dersom forslaget hadde blitt vedtatt av Stortinget, at fylkesmannen ville hatt ansvar for å føre tilsyn med at institusjonene oppfyller de til enhver tid gjeldende kvalitetskrav. Som ledd i tilsynsansvaret har fylkesmannen, dersom han finner at driften er uforsvarlig, hjemmel til å pålegge institusjonene å rette slike forhold ved institusjonen, og til å nedlegge driften.

Jeg tror at fastsatte kvalitetskrav og godkjenningsordningen vil gjøre tilsynsoppgaven enklere. Ikke minst vil fylkesmennene med dette få klarere kriterier for å sjalte ut institusjoner som ikke møter spesifikke krav, eller som drives uforsvarlig, på bekostning av både rettssikkerhet, omsorgsnivå og utviklingsmuligheter for de barn og unge som er plassert i institusjonene.

De barna som havner i barnevernsinstitusjoner, har ofte vært gjennom mye vondt. Derfor er det viktig at vi sørger for at de får et best mulig tilbud, og at de får den tryggheten som de kanskje aldri har opplevd. Den godkjenningsordningen vi foreslo, var nettopp rettet inn mot å sikre den tryggheten. Det haster med å sørge for at alle barnevernsinstitusjonene har den kvaliteten som kreves. Derfor hadde det vært viktig at vi hadde behandlet dette lovforslaget nå, og derfor er det synd at Regjeringen har trukket det, for det betyr at det vil ta enda lengre tid før disse barna skal være helt sikre på å få den tryggheten som de så inderlig trenger og har fortjent.

Karin S. Woldseth (FrP): Vi har ikke tenkt å ta denne debatten nå, fordi vi har stor respekt for at denne saken ønskes trukket. Endringene gjelder i stor utstrekning private barnevernsinstitusjoner, hvem som skal være godkjenningsinstans for disse, og hvilke kriterier de skal godkjennes etter. Når Regjeringen velger å trekke proposisjonen, er vel ikke dette så rart, tatt i betraktning at saken først kom som et endringsforslag fra arbeiderpartiregjeringen.

At vi trenger en endring av barnevernstjenesteloven, kan vel ikke være diskutabelt, og kanskje burde Regjeringen ta en skikkelig gjennomgang av hele loven om barnevernstjenester, for det er åpenbart at det kan være noen mangler ved denne loven.

Giske sa mye fornuftig, men som sagt velger vi å ta denne debatten når vi har et forslag om lovendring som sak. Vi håper at saken kommer raskt tilbake til Stortinget, slik at den kan være ferdigbehandlet i vårsesjonen.

May Hansen (SV): Det å plassere et barn eller en ungdom på en barnevernsinstitusjon etter tvangsvedtak er et av de mest omfattende ansvar et samfunn kan påta seg overfor enkeltmennesker. Det ligger alvorlige ting til grunn før slike vedtak fattes. Uansett er det slik at det offentlige med barneloven i hånd tar over ansvaret og omsorgen for barnet eller ungdommen når det blir fattet et slikt tvangsvedtak.

Det kan ikke understrekes nok at det offentlige må være helt sikker på at man kan gi barnet eller ungdommen et tilbud som er tilpasset det enkelte barnet, og ikke minst at barnevernsinstitusjonen har visse standarder, og at personalet har kvalifikasjoner og kan gi omsorg og andre tilbud som barnet eller ungdommen trenger. Det offentlige har ikke hatt kapasitet og har heller ikke prioritert å bygge ut det offentlige tiltaksapparatet slik at det dekker behovet for barnevernsinstitusjoner. Mange institusjoner drives derfor i privat regi. Dessverre er det ikke slik at det konsekvent inngås avtaler mellom fylkeskommunen og institusjonene, og vi vet at det bor barn og unge i private institusjoner som bl.a. ikke får den skolegangen de har krav på. Vi har altfor mange enkelteksempler på at barn og unge er plassert i hjem eller på institusjon uten at det offentlige har vurdert plasseringen godt nok. Derfor er det ikke til å forstå at Regjeringen velger å trekke tilbake Ot.prp. nr. 15 for 2001-2002 fra Stoltenberg-regjeringen, hvor man foreslår en godkjenningsordning for institusjonene. Det kan i beste fall karakteriseres som vikarierende argumenter når Bondevik II-regjeringen bruker argumentet at departementet utreder en ny organisering av fylkeskommunens oppgaver.

Det haster med en slik godkjenningsordning. Vi kan ikke akseptere at ett eneste barn eller én eneste ungdom plasseres feil, enten på grunn av mangel på kvalifisert personale, at det ikke finnes tilstrekkelig skoletilbud eller andre mangler. Vi kan i verste fall gjøre større skade enn problemet var i utgangspunktet for dem det her gjelder.

Jeg håper at Regjeringa kan revurdere sin holdning og gå inn i en godkjenningsordning for institusjonene. Dersom en slik godkjenningsordning fører til at enkelte barnevernsinstitusjoner blir nedlagt, kan det i noen tilfeller være meget bra. Men Regjeringa kan ikke bruke sin skepsis mot en godkjenningsordning for barnevernsinstitusjoner for å sikre at alle institusjonene skal fortsette uansett. Sosialistisk Venstreparti ønsker seg også et mangfold av ulike former for plassering av barn, men vi mener at det må settes klare kvalitetskrav.

Jeg vil poengtere at Sosialistisk Venstreparti vil fortsette å være vaktbikkje for de barn og unge som plasseres på barnevernsinstitusjoner. Vi gir oss ikke før vi er sikre på at hver og en får et tilstrekkelig godt omsorgstilbud og et skoletilbud.

Avslutningsvis vil jeg gjøre Stortinget ekstra oppmerksom på den prekære situasjonen fylkesmennene er i. Etter lovendringen i 1993 ble fylkesmennene pålagt å føre tilsyn med institusjonene. Det skjer nå daglig brudd på regelverket rundt omkring hos fylkesmennene. Det er et sterkt misforhold mellom de lovpålagte tilsynsbesøk og det at fylkesmannen daglig må kutte ut å gjennomføre disse besøkene grunnet manglende økonomi og mangel på tilførte ressurser.

Dette misforholdet setter rettssikkerheten i fare for de aller svakeste gruppene i samfunnet. Vi tar Regjeringas tilbaketrekking av Ot.prp. nr. 15 til etterretning, med den klare forutsetning at det utredningsarbeidet som departementet nå gjør i forhold til fylkesmennenes rolle som godkjenningsmyndighet, har førsteprioritet.

Eli Sollied Øveraas (Sp): Først vil eg understreke at etter Senterpartiet sitt syn må det ved regjeringsskifte vere opp til den påtroppande regjeringa å velje om ein vil trekkje saker som er framlagde av avtroppande regjering. Senterpartiet tar derfor dette til etterretning.

Når det gjeld sjølve innhaldet i Ot.prp. nr. 15, har Senterpartiet tidlegare vore i mindretal med tanke på det vi kan kalle kvalitetssikring og godkjenning av alle typar barnevernsinstitusjonar. Vi har forslag som vi har fått nedstemt i Stortinget. Det synet som vi har hatt tidlegare, har vi framleis, og det som kom frå regjeringa Stoltenberg når det gjeld innhaldet, var positivt og gledeleg. Barn som har behov for eit opphald i ein barnevernsinstitusjon, har krav på at kvalitetsstempelet er i orden. Derfor vil eg understreke at det er viktig at denne saka får svært høg prioritet i departementet, at den kjem raskt tilbake til Stortinget, og der nettopp kvalitetssikring bør vere eit nøkkelord.

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg mener også, i likhet med dem som har hatt ordet til nå, at det er helt nødvendig at det settes inn tiltak for å styrke kvaliteten i barnevernsinstitusjonene – dette fordi kvaliteten på institusjonstilbudene er sterkt varierende. Selv om mange barnevernsinstitusjoner skal representere gode og trygge omsorgstilbud for barn og unge, er det en kjensgjerning at noen kan og bør bli mye bedre. Barn som av ulike grunner har behov for å bo i en barnevernsinstitusjon i en kortere eller lengre periode i oppveksten, har alle behov for – og krav på – et kvalitativt godt institusjonstilbud. Jeg mener derfor det er nødvendig å stille klare kvalitetskrav til barnevernsinstitusjonene, og at det bør innføres en særskilt godkjenningsordning for private institusjoner, slik det ble foreslått i Ot.prp. nr. 15 for 2001-2002 fra Stoltenberg-regjeringen.

Grunnen til at denne proposisjonen nå trekkes tilbake, er at departementet for tiden utreder en eventuell ny organisering av fylkeskommunenes oppgaver på barnevernsområdet. Dette arbeidet er en oppfølging av St.meld. nr. 31 for 2000-2001 om oppgavefordeling mellom kommune, fylke og stat og Stortingets behandling av denne. Jeg viser til Innst. S. nr. 307 for 2000-2001. Utredningen om fremtidig organisering av fylkeskommunenes oppgaver på barnevernsområdet ble igangsatt under forrige regjering og har blitt videreført under den sittende. Arbeidet er i gang, og det vil bli tatt stilling til den fremtidige organiseringen og oppgavefordelingen så raskt som mulig.

I Ot.prp. nr. 15 som ble fremmet for Stortinget av regjeringen Stoltenberg, er fylkeskommunen foreslått som godkjenningsmyndighet for private institusjoner. I den pågående utredningen om oppgavefordeling vil organisering av fylkeskommunens oppgaver på barnevernsområdet vurderes. I den forbindelse kan spørsmålet om godkjenningsmyndighet måtte vurderes på nytt. Jeg mener derfor spørsmålet om fremtidig organisering og oppgavefordeling må avklares før det vedtas lovendringer som gjelder godkjenningsordningen.

Et forslag om hjemmel for departementet til å stille kvalitetskrav til alle barnevernsinstitusjoner, samt forslag om en godkjenningsordning for private institusjoner, vil bli fremmet for Stortinget på nytt når Regjeringen har tatt stilling til omorganiseringsspørsmålet. Dersom det blir besluttet å legge fram et forslag for Stortinget som innebærer en ny organisering, vil forslaget om kvalitetskrav og godkjenningsordning, herunder godkjenningsmyndighet, tas inn i dette forslaget, slik at Stortinget kan se disse spørsmålene i sammenheng. Hvis det besluttes å opprettholde dagens organisering, vil forslaget til godkjenningsordning og kvalitetskrav fremmes for Stortinget umiddelbart etter at denne avklaringen er gjort.

Den pågående utredningen innebærer noe forsinkelse når det gjelder innføring av kvalitetskrav og godkjenningsordning. Så vidt jeg kan se, hadde en slik utsettelse kanskje også vært nødvendig dersom regjeringen Stoltenberg hadde blitt sittende. Jeg antar at det også for den forrige regjeringen hadde vært behov for å se disse spørsmålene i sammenheng. Jeg skal imidlertid gjøre hva jeg kan for at forsinkelsen ikke blir lengre enn helt nødvendig. Spørsmålet om fremtidig organisering har høy prioritet i departementet, og jeg skal komme tilbake til Stortinget med en avklaring så raskt som overhodet mulig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.