Presidenten: Før presidenten gjennomgår debattopplegget, får Hallgeir H. Langeland ordet.

Ad forslag om å sende saken tilbake til energi- og miljøkomiteen.

Hallgeir H. Langeland (SV): SV og Senterpartiet tek opp eit forslag om å senda saka tilbake til komiteen for vidare behandling, slik komiteen tidlegare har vore innforstått med.

Energi- og miljøkomiteen ønskte å behandla Ot.prp. nr. 81, som me no snakkar om, og gassmarknadsdirektivet i vår. Me ønskte å ha ei behandling i samsvar med det som EØS-utvalet hadde vedteke under føresetnad av at Regjeringa følgde sin tidsplan, men det gjorde Regjeringa altså ikkje. Lovforslaget kom ikkje før ca. ein månad etter fristen og blei referert i Odelstinget den 21. mai. I brev frå Presidentskapet datert den 13. juni peikte ein på denne problemstillinga og retta eit skriftleg spørsmål om kva årsaka var til at dette kom for seint. Og det er absolutt grunnlag for å venta på det svaret, for i svarbrev i samband med gassmarknadsdirektivet er Regjeringa oppteken av å opptre i rett tid, dvs. heile vegen å syta for at ein held dei tidsfristane som ein har i forhold til direktiva. Men i denne saka følgjer altså ikkje Regjeringa opp dette sjølv.

Energi- og miljøkomiteen har til eit visst punkt opptredd ryddig i denne saka. Når Regjeringa kom for seint med odelstingsproposisjonen, og ein kikka på dei saksmengdene ein hadde til behandling, og tenkte på alle nattmøta ein skulle gjennom, såg ein at dette ville bli problematisk. Ein samrøystes komite utsette derfor saka, for at det skulle bli ei seriøs og demokratisk behandling.

Så startar rotet og overkøyringa av den demokratiske prosessen som ein samrøystes energi- og miljøkomite hadde lagt opp til. Fleirtalet snur etter press frå Utanriksdepartementet. Gassmarknadsdirektivet skal behandlast i vår. Grunngjevinga er visstnok frykt for fiskeriforhandlingar, og at det skulle bli trøbbel med den saka som EU-kommisjonen har retta mot GFU, Gassforhandlingsutvalet, til ein pris av ca. 30–50 milliardar kr. Komiteen ber dermed saksordføraren, som for denne saka er meg sjølv, om å laga eit opplegg i samsvar med det fleirtalet ønskjer seg, noko eg som saksordførar gjer. Det betyr at ein set i gang med å ha høyringar. På høyringane seier alle høyringsinstansane som er til stades, at dei anbefaler å bruka meir tid så vel på direktiv som på lovverk, fordi ein ikkje har oversikt over den heilskaplege politikken og det kanskje kan bli økonomiske tap i vente dersom ein ikkje går grundig inn i dette. Så kjem det endå ei overkøyring. Ein har funne ut at lova må behandlast før direktivet. Og fleirtalet i komiteen stiller opp på nytt – for å seia det med dei orda som står i ein av merknadene frå SV – som «et virvelløst sandpåstrøingsorgan», gjer det som Utanriksdepartementet ber om, og set til side dei demokratiske prosessane som det var lagt opp til.

Då eg var saksordførar for denne odelstingsproposisjonen, hadde eg lagt opp til ei demokratisk behandling til hausten, som komiteen på eit tidspunkt ønskte seg. Eg hadde sagt til høyringsinstansane – m.a. Senter for Europarett og dei norske gasselskapa – at dei skulle få koma tilbake til hausten og kommentera lovforslaget. Så får ein altså beskjed frå Regjeringa om at denne saka må behandlast i vår, og eit fleirtal, beståande av regjeringspartia, Framstegspartiet og Arbeidarpartiet, trumfar dette gjennom på tvers av det ein har meint før. Dette er noko av bakgrunnen for at Stortinget brukar 24 timar på å behandla ei lov som ein hadde tenkt å behandla til hausten. Eg ber derfor om at Stortinget følgjer den prosedyren som det i utgangspunktet var lagt opp til frå komiteen si side.

Presidenten: Hallgeir H. Langeland har på vegne av Senterpartiet og SV fremmet et forslag om å sende saken tilbake til komiteen.

Jeg gir komiteens leder Bror Yngve Rahm ordet i inntil 5 minutter for å argumentere for behandling av saken.

Bror Yngve Rahm (KrF) (leder for komiteen): Jeg har i og for seg ikke behov for å bruke 5 minutter. Jeg tror det er viktig at vi prøver å begrense innleggene litt, i og med at vi ellers kan risikere å få en likelydende debatt to, ja kanskje tre ganger i løpet av dagen, og det tror jeg vi kan prøve å unngå.

La meg først innledningsvis si at jeg på et mer prinsipielt og generelt grunnlag vil gi Langeland rett i forhold til tidsaspektet for behandling av saker i både komite og storting, som selvfølgelig under vanlige omstendigheter bør være lengre. Det er ingen grunn til å være uenige om det. Det som imidlertid lå til grunn for komiteen både når det gjaldt direktivet og odelstingsproposisjonen, var jo arbeidspresset i komiteen. Det var den eneste begrunnelsen vi på det tidspunktet hadde, og komiteen var også samstemt. Imidlertid viste det seg i etterkant at de politiske sidene ved det, bl.a. relatert til Regjeringens behov for å meddele at godkjenningsprosedyrene var gjennomført i parlamentet i henhold til de frister som var lagt opp, og som er bestemt for denne type saker, nok var større enn det komiteen kanskje i utgangspunktet var innforstått med. Det får selvfølgelig komiteen og kanskje også jeg selv ta på vår kappe. Det er den ene biten av det. Hvis ikke odelstingsproposisjonen behandles i dag, betyr det i realiteten at den formelle meddelelse til EU ikke kan skje, med de usikkerhetsfaktorer som dermed kan skapes i EU i en tid hvor vi faktisk trenger å være i en god dialog med EU. Det er etter flertallets oppfatning i og for seg ikke noe grunnlag for å utsette en sak der resultatet allerede er gitt. Vi vet alle hva som kommer til å bli resultatet.

Når det gjelder spørsmålet om odelstingsproposisjonen og forsvarlig behandling, tror jeg vi generelt er enige om at det ikke er noe politisk nytt i odelstingsproposisjonen i forhold til selve direktivet og St.prp. nr. 42 for 2001-2002. Det er der politikken ligger. Som jeg kanskje kommer inn på litt senere i dag, bærer også innstillingen preg av det, fordi mindretallet, bestående av SV og Senterpartiet, ikke har et ord politikk i det hele tatt i sine merknader. Man har bare formalia. Det betyr at debatten – det essensielle i selve saken – kommer i forbindelse med gassmarkedsdirektivet, St.prp. nr. 42.

Min oppfatning er at det er lite – eller ingenting – å hente ved å utsette behandlingen av odelstingsproposisjonen. Det som er av politikk, tar vi ut i en senere debatt i dag.

La meg også få lov til å si at representanten Langeland og SV selv – det får stå for min egen regning, men det er min vurdering av det – på sett og vis har bidratt til nødvendigheten av å få denne saken på plass nå, gjennom at man i og for seg har brukt mediene til å fokusere på en kobling mellom direktivet og GFU-problematikken i EU, som man i utgangspunktet fra norsk side ikke ønsket, og som ikke var tiltenkt. Det skapte en unødig situasjon i forhold til EU, som forsterket behovet for avklaringer. Det er også noe vi antakelig vil komme tilbake til.

I sum vil jeg si at selv om Hallgeir Langeland på et prinsipielt og mer generelt grunnlag har rett når det gjelder generelle saksbehandlingsprosedyrer, har altså denne saken vært av en slik karakter at komiteens flertall har vært nødt til å vurdere den annerledes og fremskynde den. På det grunnlaget vil jeg anbefale at odelstingsproposisjonen blir behandlet i tråd med det oppsatte program for Odelstinget i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til forslaget fra SV og Senterpartiet.

Etter at det var ringt til votering i 5 minutter, uttalte

Presidenten: Odelstinget skal votere over forslaget fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i sak nr. 5. Forslaget lyder:

«Innst. O. nr. 84 (2001-2002) om lov om felles regler for det indre marked for naturgass mv., sendes tilbake til energi- og miljøkomiteen for videre behandling.»

Presidenten: Vi går da til behandling av sak nr. 5

Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset slik: 5 minutter til sakens ordfører på vegne av komiteens flertall, 5 minutter til komiteens mindretall og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra flertallets og mindretallets hovedtalspersoner og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Bror Yngve Rahm (KrF) (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg vil bare innledningsvis be om at presidenten klargjør om det er slik man har tenkt å gjennomføre debatten. Ut fra de signalene vi har fått, skulle det ikke være noen replikkordskifter, men hvis det likevel blir gitt anledning til det, må komiteens medlemmer eventuelt være åpne for det iallfall, dersom det skulle være behov for det. – Men jeg følger signalene fra Presidentskapet om at det likevel har blitt slik.

Den 26. oktober 2001 besluttet Stortingets EØS-utvalg å innlemme gassmarkedsdirektivet i EØS-avtalens vedlegg IV. Deretter løper det en seks måneders frist for å meddele at interne godkjenningsprosedyrer er fullført. Stortinget inviteres i dag gjennom behandlingen av Ot.prp. nr. 81 til å vedta de nødvendige lovmessige tilpasninger av norsk lovverk i tråd med det vedtak som Stortinget med all sannsynlighet skal vedta senere i dag under debatten om gassmarkedsdirektivet, St.prp. nr. 42.

Gassmarkedsdirektivet inneholder regler om organisering av gassektoren og hvordan den skal virke, tilgang til markedet og kriterier og prosedyrer for tildeling av rettigheter til overføring, distribusjon, forsyning og lagring av naturgass inklusiv LNG. Direktivet har regler for hvordan systemene for overføring og distribusjon av gass skal drives, herunder regler om at såkalt utenforstående tredjemann skal sikres adgang til rørledningssystemene for å åpne markedet og for å sikre konkurransen på gassmarkedet. Jeg antar at substansen i gassmarkedsdirektivet vil bli grundig debattert under en debatt senere i dag, og jeg vil derfor komme nærmere tilbake til en mer inngående vurdering av direktivet i mitt innlegg i den anledning.

Innstillingen bærer imidlertid preg av sterk fokusering på prosedyrer for behandling av saken både i Regjeringen og i komiteen, og mindretallet påpeker i sine merknader at komiteens flertall har fremtvunget en uforsvarlig behandling ved de korte tidsfrister komiteen har jobbet under i denne saken. Jeg vil gjerne få understreke at jeg opplever at behandlingen ikke er uforsvarlig, i og med at det er gjennomført relativt gode og grundige prosedyrer knyttet opp til selve gassmarkedsdirektivet. Men jeg har samtidig ingen problemer med å se at noen ønsker mer tid ut fra både mer prinsipielle og generelle betraktninger, som jeg var inne på i mitt innlegg i den forrige debatten. Men det er viktig å understreke at behandlingen av selve odelstingsproposisjonen er en naturlig og tilnærmet teknisk konsekvens av at Stortinget da sier ja til selve direktivet gjennom behandlingen av St.prp. nr. 42. Det ligger, etter min meining, lite ny politikk i Ot.prp. nr. 81, noe også komiteinnstillingen bærer preg av.

Mindretallets merknader er kun av prosessuell karakter og i realiteten ikke noen invitasjon til noen politisk debatt om selve odelstingsproposisjonen. Utenriksdepartementet blir i innstillingen i relativt sterke ordelag angrepet for sin håndtering av proposisjonen. Det antydes at departementet, dvs. Regjeringen, har hatt et ønske om å hindre en åpen og demokratisk debatt om denne saken, og det vil jeg selvsagt avvise på det mest bestemte. Denne type motiver ligger ikke til grunn, verken for Regjeringen eller for komiteen. Det har jeg også redegjort for i den forrige debatten. Men av hensyn til fastsatte tidsfrister for innlemmelse av direktiver og viktigheten av ikke å skape usikkerhet i EU om Norges vilje til innlemmelse, ble det nødvendig å fremme saken raskere til behandling enn det som både er vanlig og ønskelig. Komiteens utsettelse gikk først og fremst på tids- og arbeidspress.

Representanten Langelands avisinnspill forsterket imidlertid behovet for å få fremmet denne saken rimelig raskt, fordi uklarheten gjennom medieinnspillene ble forsterket i EU. Signalene på det var relativt tydelige.

Det er viktig å framheve at komiteen har gjennomført en grundig høring av gassmarkedsdirektivet, som det fremkommer av innstillingen til St.prp. nr. 42, og det er ingen grunn til å tro at en tilsvarende prosess omkring odelstingsproposisjonen ville frembrakt noe nytt av betydning.

På denne bakgrunn vil jeg si at dagens behandling og det vedtak som skal fattes, er forsvarlig, og anbefaler derfor den foreliggende flertallsinnstillingen.

Hallgeir H. Langeland (SV): Lat meg knyta nokre kommentarar til saksordføraren, som Bror Yngve Rahm no er etter at underteikna trekte seg, på dette med ansvarlegheit. Dersom det er ansvarleg saksbehandling å behandla ei lovsak i løpet av 24 timar, der det i det heile ikkje er aktuelt å trekkja inn høringsinstansar og ekspertar, men satsa alt på det forarbeidet som Regjeringa har gjort, kan dette framstå som noko ansvarleg. Men det er ei uansvarleg saksbehandling som fleirtalet har lagt seg på. Det trur eg komiteleiaren sjølv er rimeleg einig i, når han veit grunnlaget for komiteens utsetjing til hausten av begge desse sakene. Eg tør berre minna om det som høyringsinstansane sa til komiteen om ansvarlegheit. Det blir sterkt tilbakevist.

Så får eg takka komiteleiaren for at han meiner at SV har så stor innverknad i Brussel at eit oppslag i Nationen eller Klassekampen er nok til å pressa Regjeringa og andre til å snu på prosedyrespørsmål. Eg er takknemleg for at ein gjer det. Men det politiske i det er at kommisjonen går til ei sak mot GFU og kanskje krev erstatning på 30–50 milliardar kr. Det er jo ei uvennleg handling frå EU si side. At me då skal leggja oss flate, sånn som stortingsfleirtalet her gjer, for å tilpassa oss eit direktiv som EU har fremma for å senka gassprisen, og dermed auka inntektene til tyske og franske gasselskap, det må eg seia heng ikkje på greip.

Litt til om fristar. Problemet har ikkje vore Stortinget. Problemet har vore Regjeringa. Stortinget har fram til ein begynte å snu i saka opptredd heilt korrekt. Ein har venta på at odelstingsproposisjonen skulle koma, og den skulle koma i april. Den kom ikkje. Regjeringa sat på han. Og eg vil minna om at faktisk har Presidentskapet teke opp dette og spurt kva i alle dagar som har skjedd – litt andre ord enn det eg bruker, men prinsippet er det same.

Eg har lyst til å seia, i og med at ein kallar dette for forsvarleg saksbehandling, at eg, som ein jo veit, var saksordførar på dette, men trekte meg på grunn av at eg meiner det ikkje er mogleg å gjennomføra ei forsvarleg saksbehandling. Så vektlegg altså alle høyringsinstansar som var på direktivet, kor viktig det er å bruka meir tid. Spesielt peikte professor Noreng på BI på at implementeringa av direktivet gjekk veldig tregt i EU fordi det var motstand i Tyskland og Frankrike bl.a. Likevel skal Noreg vera flinkast i klassen når det gjeld å tilpassa lov- og regelverk, så lenge biletet altså er motsett i EU, der ein faktisk ikkje har ei deregulering, men ein slags monopolisering. Så dette er ein veldig rar framgangsmåte.

Regjeringa og stortingsfleirtalet legg vekt på at det som ein gjer med lovverket i dag, er «uten vesentlig betydning», altså seier ein heilt konkret at EU sin intensjon med direktivet, nemleg å få ned gassprisen, har nokon på ein måte slått beina unna, så heile EU-systemet tek heilt feil; dette kjem ikkje til å verka. Det er iallfall uttrykk for at ein har forhandla seg fram til bra resultat, men me veit altså ikkje dette, for me har ikkje sett oss ned og høyrt kva ekspertar og høyringsinstansar har sagt om dette. Det var det ikkje tid til, for me måtte gjera dette på 24 timar.

Me veit heller ikkje kva slags endringsdirektiv EU kjem med i forhold til denne problematikken. Me veit berre at på Barcelona-møtet sette ein opp tempoet på liberalisering, blei det sagt. Det er òg uvisse knytt til norske selskap og korleis dette vil slå ut nedstraums i Noreg.

I det heile: Det er ei rekkje spørsmål som stortingsfleirtalet ikkje vel å bruka tid på, fordi ein ønskjer å oppfylla Brussel sitt ønske om å få dette igjennom før sommaren, og då er det UD og Høgre som styrer dette Stortinget. Det beklagar SV.

Statsråd Einar Steensnæs: Når det gjelder de ulike virkningene av implementeringen av gassmarkedsdirektivet i norsk lovgivning, vil jeg for min del vise til behandlingen av den korresponderende St.prp. nr. 42, som skal behandles i Stortinget senere i dag, der jeg også vil komme nærmere inn på de forholdene som allerede for så vidt både saksordføreren og representanten Langeland har berørt.

Når det gjelder denne odelstingsproposisjonen, angår den den direkte gjennomføring av gassmarkedsdirektivet i norsk rett. Jeg er selvfølgelig svært godt fornøyd med at Odelstinget tar dette lovforslaget under behandling i vårsemesteret. Jeg har merket meg at det har kommet til uttrykk kritiske merknader på hvordan saksbehandlingen har vært. Jeg har merket meg komiteens behandling, og mener at komiteen har gjort både et godt og grundig arbeid. For øvrig er det opp til Stortinget selv å vurdere sitt eget arbeid, det vil ikke jeg legge meg opp i.

Jeg viser til at stortingsproposisjonen passerte statsråd 22. februar i år. Der lå politikken, der lå selve de begrunnelser som Regjeringen hadde for argumentasjonen for en implementering i norsk rett. Men jeg er enig i at odelstingsproposisjonen kom for sent. Det er forhold som også Regjeringen ønsker å forbedre seg på når det gjelder den tekniske oppfølgingen, slik jeg oppfatter odelstingsproposisjonen. Det er på en måte et politisk tvillingdokument, men den er jo et resultat mer av de politiske avklaringene som er knyttet til stortingsproposisjonen, og som altså ble sendt over 22. februar.

Jeg vil likevel gjøre det klart overfor Stortinget at jeg vil gjøre hva som er mulig å gjøre for at ikke departementets håndtering og oversendelse av dokumenter på noen måte skulle være årsak til en vanskelig saksbehandling i Stortinget. Det betyr i klartekst at når det gjelder slike dokumenter, som odelstingsproposisjonen i dette tilfellet, skal de oversendes rettidig til Stortingets organer.

For øvrig inneholder dette direktivet en rekke viktige forhold. Det viktigste er kanskje, som skjer nå ved implementeringen, at både gassforetak og kvalifiserte kunder skal ha rett til adgang til overførings- og distribusjonsrørledningene. Det blir nå nedfelt i loven. Men ellers er det andre forhold, som gjelder separate regnskaper der selskapene driver med ulike typer virksomhet, både overføring og distribusjon. Direktivet inneholder også bestemmelser om tvistelønnsordningen og andre regulatormekanismer som er viktige for å skape klarhet i et stort, omfattende marked, som transporterer store verdier.

Med implementering av odelstingsproposisjonen mener jeg at det ligger godt til rette for at norsk gassalg til kundene i Europa skal foregå på en grei, forutsigbar og trygg måte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hallgeir H. Langeland (SV): «Der lå politikken», sa statsråden, og viste til direktivet. Ja, der er det heller ikkje mykje politikk å kunna lesa seg til. Me har forsøkt å få statsråden til å svara på veldig mange spørsmål, men me har eigentleg ikkje fått veldig mange svar. Men det skal me koma tilbake til.

Eg må utfordra statsråden på rettidigheit, som òg Presidentskapet har gjort. Kva er grunnen til at ein somlar med dette i Regjeringa og så etterpå forlanger at Stortinget skal opptre med rettidigheit, når ein sjølv lèt det gå ein månad over fristen? Eg oppfattar det slik at for Olje- og energidepartementet var det eigentleg ikkje så farleg om ein venta med denne saka til hausten, men det var andre departement som syntest at dette var farleg, og som ønskjer å gje eit bilete av at ein er flinkast i klassen. Berre for å grunngje dette: Statsråden svarer nemleg 16. mai på spørsmål nr. 1 frå komiteen om ei utsetjing i forhold til GFU, at dette ikkje skal koblast til GFU. Det er hovudpoenget til statsråden. Men for meg verkar det når ein les dette svaret, som om utsetjing ikkje er så farleg. Altså har det sannsynlegvis skjedd ei politisk styring frå andre departement som gjer at Kristeleg Folkeparti må leggja seg flat for eit sterkare parti i regjering. Eg vil gjerne ha ein kommentar til det. Og eit spørsmål i tillegg: Er det slik å forstå at Kristeleg Folkeparti er oppteke av til kvar tid å gjera det som Brussel seier, eller er det slik at Kristeleg Folkeparti framleis kan opptre som eit uavhengig parti, sjølv om ein er bunden til Høgre?

Statsråd Einar Steensnæs: Representanten Langeland klager over at det er ikke mye politikk verken i dokumentet eller i statsrådens svar. Ja, det kommer jo an på øynene som ser. Jeg mener at det er betydelig grad av politikk, kanskje ikke den politikken som Langeland og SV ønsker skulle bli ført akkurat i denne saken, men politiske standpunkter er det der også, med ganske store konsekvenser for en fremtidig trygg og forutsigbar leveranse av norsk gass til det europeiske markedet.

Så kom representanten Langeland inn på dette med rettidighet. Der var jeg etter mitt syn meget klar i mitt første innlegg. Jeg tar innover meg kritikk hvis det at dette dokumentet, odelstingsproposisjonen, kom sent, måtte være årsak til en vanskelig behandling i Stortinget. Jeg har likevel lyst til å vise til at det er en korrespondanse i tiden mellom stortingsproposisjonen og odelstingsproposisjonen, og dagen etter at odelstingsproposisjonen passerte statsråd, sendte altså representanten Langeland gjennom komitelederen spørsmålet om en ikke kunne tenke seg at disse to sakene, GFU og implementering av gassmarkedsdirektivet, kunne ses hver for seg, eller at en kunne avvente behandling av gassmarkedsdirektivet til en så hvordan kommisjonen behandlet GFU-saken. Jeg sa, og nå siterer jeg ordrett fra mitt svar til representanten Langeland og komiteen: «På dette grunnlag vil jeg klart fraråde at Stortinget eventuelt utsetter behandlingen av gassmarkedsdirektivet i lys av GFU-saken.»

Jeg mener at det var et klart, entydig råd til komiteen, slik at Regjeringens syn og mitt syn i denne saken ikke skulle være til å misforstå.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg vil la det som går på saksbehandlingstid, ligge i denne omgang. Jeg skjønner at man har interesse av å skyve på sakens realiteter til en senere debatt i kveld, men dog. Statsråden sier at «det ligger godt til rette for» at norsk gassalg til Europa skal kunne skje på en grei og sikker måte. Det er det nok ingen tvil om. Men det er heller ingen tvil om at allerede i utgangspunktet er det et fundamentalt motsetningsforhold mellom Norges interesser og EUs interesser i denne saken. Det vil vi komme tilbake til senere i dag. Det er heller ingen tvil om at det gassmarkedsdirektivet som nå blir godtatt av et flertall på Stortinget, vil føre til store inntektstap for nasjonen Norge over tid.

Jeg finner det nesten oppsiktsvekkende at den nye lederen i ESA, Einar Bull, sier følgende til Dagbladet i et intervju den 7. mai i år:

«Jeg synes Norge kan bli flittigere i sin bruk av domstolen. Det vil gi Norge klarhet om EØS-avtalens innhold.»

Han understreker at

«avtalen er et dynamisk regelverk, og at ESA tar for seg stadig nye områder, blant annet ser de annerledes på hva som ligger i å forskjellsbehandle nå enn de gjorde ved inngåelsen av EØS».

Overskriften lyder: «Norge er redd for å tape. ESA-leder mener Norge er for feige overfor EØS-avtalen.»

Jeg skulle gjerne ha hatt statsrådens kommentar på hva slags sak statsråden ser på som stor nok til å bruke domstolen og til å si nei til å implementere direktiv, når man vet at dette er en sak hvor våre kunder på gass ensidig pålegger Norge å redusere sine priser gjennom å implementere et EU-direktiv, som har ett formål, å komme den største kunden av gass til gode.

Statsråd Einar Steensnæs: Det er altså ikke slik at når instrumentet med gassforhandlingsutvalget ble avviklet, skulle det bare være presset igjennom på grunn av EUs påtrykk og ønske, at det skulle være den eneste begrunnelsen, mens norske interesser taper. Det er slik at GFU-ordningen var et tjenlig og velegnet instrument til avsetning for norsk gass i en initialfase. Men det er også slik at markedene har forandret seg, og at de instrumenter som Norge ønsker å ta i bruk når det gjelder salg av gass, var kommet til et punkt hvor det var andre mekanismer som var like velegnet. Derfor ble GFU-ordningen løst og ordnet før andre saker overhodet var tenkt koblet inn i dette. Det var på et selvstendig grunnlag, også ut fra norske interesser, at dette ble gjort. Det er overhodet ikke dokumentert det som representanten Enoksen nå mener å vite, nemlig at innføringen av gassmarkedsdirektivet vil føre til store inntektstap for Norge. Jeg har sett at slike påstander har kommet til uttrykk. Det er ennå ikke dokumentert. Gassprisene i EU er fremdeles slik at Norge har all grunn til å være fornøyd. Vi har store gassalgsmuligheter til Europa, og det ser ut til at de nye salgsmekanismene som er tatt i bruk, fungerer tilfredsstillende. Jeg viser til den siste avtalen som Statoil har inngått med britiske kjøpere, på over 5 milliarder standard kubikkmeter gass til en tilfredsstillende pris, og som Statoil er godt fornøyd med.

Når det gjelder bruk av domstolen, er jeg enig med representanten Enoksen. Den skal brukes i påkommende tilfeller. Jeg vil ikke her forhåndsprosedere hvilke saker som skulle være aktuelle. Men det er klart at EU-domstolen er en del av mekanismen innenfor EØS-avtalen som kan brukes om nødvendig. Men vi bruker jo ikke instituttene i ordningene unødvendig, så der vi kan finne fram til minnelige avtaler, benytter vi selvfølgelig den muligheten. Det satser vi også på når det gjelder GFU-saken.

Hallgeir H. Langeland (SV): I innstillinga til lovforslaget som me nå behandlar, skriv fleirtalet i komiteen at dei justeringane ein gjer i lovverket, er «uten vesentlig betydning». Det er noko som går igjen når det gjeld gassmarknadsdirektivet, at det har eigentleg null og niks å seia for Noreg og eventuelle norske interesser.

Mitt første spørsmål til statsråden er då: Når ein er kjend med at kommisjonen uttaler som si målsetjing å få ned gassprisen – og hadde det som hovudmålsetjing i forhold til dette gassmarknadsdirektivet og dei justeringane me nå gjer i norsk lov – betyr det då at kommisjonen har tapt for statsråd Steensnæs, at det er Steensnæs, Olje- og energidepartementet og UD som går seirande ut av dette, slik at EU-systemet ikkje vinn fram med direktivets intensjon?

Det andre spørsmålet gjeld fordelinga av grunnrenter, med det systemet ein no kan sjå. I og med at ein ikkje har fått den dereguleringa som ein ønskte seg i Tyskland og Frankrike, men faktisk ser ein motsett tendens – at monopola styrkjer seg – betyr ikkje det at Noreg svekkjer sitt lovverk i forhold til EU og på den måten bidreg til å styrkja inntektene til aksjonærane i desse selskapa, og at det først og fremst er det dette direktivet dreier seg om?

Statsråd Einar Steensnæs: Jeg ser ingen dramatiske endringer i forhold til avsetning av norsk gass til Europa gjennom den endring som nå skjer. Det skyldes vesentlig to forhold. Det ene er at også EU anerkjenner og ser fordelene med langsiktige kontrakter, slik som GFU-ordningen har sikret norske gassleveranser. Det andre er at Norge selvfølgelig kan, om Stortinget måtte mene det, unnlate å implementere dette i norsk lov. Det ville jo i så fall ha virkning som et veto, som det heter, eller en ikke-implementering, med de følger det har i forhold til EØS-avtalen. Men det som er viktigere, er at EU uansett vil implementere mekanismene i gassmarkedsdirektivet. Norge har altså begrenset mulighet for å påvirke hvordan gass blir omsatt i EU. Derfor ser jeg heller ingen dramatiske endringer med betydning for norsk gassalg ved at en implementerer dette. Prisene i gassmarkedet indikerer heller ikke at vi nå står overfor en helt annen situasjon med gasspriser som tapper oss for betydelige inntekter, slik det hevdes fra enkelte hold. Det er på ingen måte dokumentert.

Har så kommisjonen tapt for det som har vært Norges intensjon? Nei, jeg tror en må erkjenne at her, som i alle andre forhold, vil det være en interessekonflikt mellom selger og kjøper. Det er klart at kommisjonen, som representerer kjøpergruppen – for EU er en nettoimportør av norsk gass – vil arbeide for mest mulig reduserte priser, mens Norge som selger, er interessert i det motsatte. Vi kan bare konstaterer at vi har gasspriser på et nivå som jeg tror er tilfredsstillende både for kjøper og selger.

Når det gjelder fordeling av grunnrente, tror jeg det først og fremst vil være knyttet til hvordan EU innretter sin skatt. Det vil være urettferdig og bekymringsfullt dersom skatt på kull f.eks. skulle være lavere enn den skatten som innføres på gass og olje.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg vil minne statsråden om, når han hevder at gassprisene i Europa holder seg på et høyt nivå, at det faktisk er før direktivet blir implementert, før man innfører full konkurranse i EU på dette området, og før liberaliseringen på sektoren.

Statsråden sier i sitt forrige svar til meg at det ikke var hold i påstandene om vi ville få et inntektstap. Det må jeg si jeg finner ganske oppsiktsvekkende, for dette er altså en statsråd fra en regjering som framholder konkurranse og liberalisering som det viktigste virkemiddelet for å få ned kostnadene i tjenesteproduksjonen. Da blir mitt oppfølgingsspørsmål til statsråden: Hva er forskjellen på å innføre fri konkurranse på dette området, som EU gjør i håp om å få redusert kostnadene, og det Regjeringen gjør når man ønsker å innføre fri konkurranse i alt fra tjenesteproduksjon i kommunal sektor til hva det måtte være, med ett eneste formål: prisene, kostnadene, på tjenesteproduksjonen skal ned, og kvaliteten skal opp? Hva slags faglig belegg har statsråden for å si at det ikke vil føre til prispress på førsteledd, på produsenten, når man innfører fri konkurranse og styrker makten til kjøperen på bekostning av selgeren? Kan statsråden gi noe faglig belegg for at det tidligere har vist seg ikke å føre til prisreduksjon? Og hvis han kan framføre en slik statistikk eller en slik argumentasjon, hvorfor tror man at man skal oppnå andre resultater i f.eks. kommunal sektor ved innføring av konkurranse på det området?

Statsråd Einar Steensnæs: Når representanten Enoksen sier at de gassprisene vi nå ser, er et resultat av at direktivet ikke er implementert, vil jeg minne representanten Enoksen om at Norge har avviklet GFU-ordningen, og at det er gjennomført individuelle salgskontrakter, altså selskapsbaserte salgskontrakter. Jeg kan da vise til den kontrakt som Statoil har inngått med britiske kjøpere basert på det nye system, med tilfredsstillende priser.

Når det gjelder fri konkurranse og reduserte kostnader, er det klart at vi må være forberedt på at også prisen på gass vil bli forsøkt forhandlet ned fra kjøpers side. Men her er det opp til selskapene å forhandle pris. Og da har altså kjøper, som er interessert i norsk gass – og det er det betydelig interesse for – et godt argument for sin del. Det er faktisk slik at markedet etterspør norsk gass. Det vil antagelig være marked for opp mot det dobbelte av det vi selger i dag. 50 milliarder standard kubikkmeter kan lett bli 100 milliarder standard kubikkmeter, litt avhengig av hva vi måtte finne på norsk sokkel. Det er iallfall ingen grunn til å indikere at prisene vil føre til betydelig inntektstap, for å ta det utsagnet som etter mitt syn ikke er etterrettelig, fram nok engang. En av de viktigste grunnene til det er at kundene også innser at pris selvfølgelig er et viktig element i disse forhandlingene. Men også langsiktighet og leveringsdyktighet er en vesentlig side ved det. Derfor inneholder også den nye mekanismen den samme grad av langsiktige kontrakter, like mye som de mer kortsiktige. Og det tror jeg vil ha stor betydning for prisutviklingen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.