Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 55 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 10 minutter, Høyre 10 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Første taler er Ursula Evje, som får ordet i stedet for sakens ordfører, Arne Sortevik.
Ursula Evje (FrP): Ot.prp. nr. 67 gjelder endringer i opplæringsloven med undertittel «Om større lokal handlefridom i grunnopplæringa», en tittel som forteller at dette gjelder kommunen som eier, og ikke brukeren av tilbudet.
Saken omhandler flere forhold.
Forslag om organisering av opplæringen i yrkesfaglige studieretninger får bred støtte. Det dreier seg om at det åpnes for at en større del av opplæringen kan gjennomføres i bedrift, og at opplæringen kan veksle mellom bedrift og skole.
Forslag om lovendring, slik at statstilskudd til skolefritidsordningen kan innlemmes i rammetilskuddet, er en oppfølgning av tidligere vedtak om at slik endring skal gjennomføres fra 1. august 2003. Uenig eller ikke – her har det ikke vært omkamp, selv om partiene markerer sine syn på finansiering og retningslinjer for SFO.
Spørsmål om skoleledelse og rektorkrav omhandles også. Her var det både klare og klart ulike synspunkter ved behandlingen i komiteen. I departementets høringsbrev ble det foreslått å føre videre krav om faglig, pedagogisk og administrativ ledelse, men å oppheve de formelle kompetansekravene som i dag må oppfylles for å kunne bli rektor. Forslaget er blitt møtt med mange innsigelser. Regjeringen har derfor etter høringsrunden fremmet forslag som ivaretar disse innsigelsene.
Opplæring i skolen skal ledes av en rektor, og rektorer skal holde seg fortrolige med den daglige driften. Felles rektor for flere skoler blir mulig, men med begrensning. Jeg overlater til partiene selv å omtale sine ulike syn på skoleledelse og rektorkrav.
Hovedspørsmålet i saken gjelder organisering av elever i grupper.
Opplæringsloven § 8-1 til og med § 8-4 har regler om hvor mange elever det kan være i ulike klasser. Regjeringen foreslår at detaljerte regler skal erstattes av bestemmelser om at organisering skal foregå på en måte som er pedagogisk og sikkerhetsmessig forsvarlig.
Lovbestemmelsene i nåværende opplæringslov er en resurssikringsregel. Mange av høringspartene har understreket det, både i skriftlige høringsrunder til departementet og i muntlig høring med komiteen. Også de høringspartene som er positive til endringen, understreker at endringen ikke skal brukes som et redskap for ressurskutt. Dette skal ikke være en blankofullmakt for storstilte skolekutt i norske kommuner.
I komiteen er det bred enighet om at økt fleksibilitet i ressursbruken er bra, og det er bred enighet om at en bør oppheve bestemmelsene om klassedelingstall.
Også ønsker om – og vektlegging av – sikringstiltak er det bred enighet om. Men det er ulike syn på hvordan en slik betryggende sikring kan og bør gjennomføres. Regjeringspartiene har sammen med SV funnet en løsning som de synes å være godt tilfreds med. Fremskrittspartiet har en sikringsløsning knyttet til ikrafttredelse av lovendringen. Arbeiderpartiet ber konkret om at nåværende § 8 foreløpig opprettholdes.
Jeg går over til å behandle Fremskrittspartiets syn i denne saken.
La meg igjen understreke at Fremskrittspartiet er positivt til endring av lovtekst som åpner for mer fleksibel ressursbruk og større styringsrom for skoleeier og skoleledelse. Men Fremskrittspartiet anbefaler at man venter med ikrafttredelsen av ny lov til Stortinget har behandlet to viktige skolesaker som er på vei hit: ressursmeldingen og den nye rapporten fra Kvalitetsutvalget, som ble lagt fram 5. juni 2003.
Fra Fremskrittspartiet side er det viktig å understreke at vi er opptatt av å se disse to viktige sakene i sammenheng med denne lovendringen, for å sikre en avklarende og utdypende beskrivelse av kvalitet i undervisningen. En slik avklaring og utdyping av hva som er «pedagogisk forsvarlig» og «sikkerhetsmessig forsvarlig», er etter Fremskrittspartiets mening nødvendig for å sikre elevers og foresattes interesser.
En avklaring og utdyping av hvilke retningslinjer, rammer og sikringstiltak som skal gi elevene god kvalitet i undervisningen og godt læringsutbytte, er viktig av to hovedgrunner: Den ene grunnen er å kunne gi foreldre og elever innsyn i organisering og ressursbruk. Den andre grunnen er å gi tilsynsmyndighet basis for å kunne drive «oppegående» tilsyn.
Fremskrittspartiet peker også på følgende: Hastverket i denne saken er etter vår mening unødvendig, fordi både dagens lovverk og den omfattende forsøksvirksomheten som preger norsk skole, åpenbart gir grunn for at elever også kan organiseres på andre måter enn i klasser. Derfor er det beklagelig at foreldre og elevers interesser settes til side i et unødvendig heseblesende hastverksarbeid. Når tempo er viktigere enn innhold, kan en ledes til å tro at sparehensyn er viktigere enn kvalitetshensyn.
Fremskrittspartiet er tilhenger av økte fartsgrenser i veitrafikken. Bruker vi et slikt bilde i denne saken, blir det som å erstatte et skilt med 50 km fartsbegrensning med et skilt der alle oppfordres til å kjøre svært hensynsfullt.
Til slutt vil jeg si at Fremskrittspartiet kommer til å stemme for sine egne forslag, for de forslagene vi i henhold til innstillingen danner flertall for og imot andre forslag. Jeg tar opp de forslagene der vi er medforslagsstiller, og de forslagene vi står alene om.
Åsa Elvik hadde her teke over presidentplassen.
Presidenten: Representanten Ursula Evje har teke opp dei forslaga ho refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Eva M. Nielsen (A): Fremskrittspartiet har et forslag her som jeg vil starte med, og det er det forslaget som går på ikrafttredelse av loven. Jeg må spørre representanten fra Fremskrittspartiet: Betyr det at loven skal behandles på nytt etter at disse forutsetningene er gjennomført? Eller betyr det at ikrafttredelsesdatoen skal fastsettes i forhold til deres forslag?
Videre: Fremskrittspartiet har i sine merknader understreket at et tilsynssystem aktivt skal følge med skoleeier som oppnår dårlige resultater i kvalitetsvurderingen. Og så sier Fremskrittspartiet at de ønsker at det skal etableres sanksjonsmidler, sanksjonsmuligheter mot de skoler som ikke får bedre resultater i kvalitetsvurderingen. Jeg vil be Fremskrittspartiet om å klargjøre hva man konkret mener med sanksjonsmuligheter?
Ursula Evje (FrP): Representanten Nielsen stilte først et spørsmål om vårt forslag knyttet til ikrafttredelse av loven. Så vidt jeg kan se, har Arbeiderpartiet et tilnærmet identisk forslag, og jeg vil tro vi mener relativt likt med våre forslag, altså at når vi har den hele og fulle oversikt over hva dette betyr, så skal lovens flertallsvedtak tre i kraft – ikke før og ikke senere.
Når det så gjelder tilsynsmyndigheten, er det nettopp det vi har sagt meget lenge, og som vi også sa i forrige sak vi diskuterte her i Stortinget, at for oss var det riktig å få en sammenhengende kvalitetskontroll av hele utdanningskjeden fra seksåringer til doktorander. Det er slik i dag at vi har vedtatt et tilsynsorgan for høyere utdanning, men grunnutdanningen kan være akkurat så dårlig som den har lyst til å være, for den finnes det ingen kontroll med.
Jan Olav Olsen (H): Jeg må si at jeg har vært noe forvirret over hva Fremskrittspartiet egentlig har ment når det gjelder klassedelingstallet, og jeg må bare beklage, men den forvirringen har økt etter representanten Evjes svar på replikken fra Eva M. Nielsen. Jeg ser store forskjeller på Arbeiderpartiets forslag og Fremskrittspartiets forslag, så mitt spørsmål til Ursula Evje er: Ønsker egentlig Fremskrittspartiet å gi denne pedagogiske frihet til skolene? De sier at de vil stemme for å oppheve klassedelingstallet nå, men de vil ikke sette det i kraft, og det står i et av forslagene at de vil at det skal komme en egen lovproposisjon. Har ikke Fremskrittspartiet tillit til at den enkelte skoleeier skal kunne bruke denne pedagogiske frihet på en god måte?
Og for å holde meg til trafikkbildet: Det Fremskrittspartiet gjør her, er egentlig å kjøre på begge sider av veien samtidig. På den ene siden kjører de innenfor fartsgrensene, og på den andre siden så krabber de.
Ursula Evje (FrP): Jeg fikk et spørsmål om vi ikke ønsket å oppfylle løftet om pedagogisk frihet. Det vil vi veldig gjerne, men vi vil først vite hva som ligger i dette ordet. Vi vil først ha en felles forståelse, en definisjon av hva dette er. For uten en felles forståelse, vet vi ikke om vi mener det samme, og veldig ofte viser det seg, så sent som med hundeloven, at man slett ikke mener det man sier, og det man gjør.
Vi ønsker for barnas skyld – framtiden til dette landet er barna av i dag – at vi har en felles forståelse og kan feste en kvalitetsvurdering til nettopp det.
Og når det gjelder å kjøre på begge sider av veien: Denne veien er så smal at vi er nok nødt til å bruke både veivendere og hele veibanen.
Rolf Reikvam (SV): Fremskrittspartiets veier er uransakelige. Da vi behandlet denne saken, forelå det forslag om å utsette den, nettopp fordi vi skulle få bedre tid. Ursula Evje gjorde det til et hovedpunkt at dette er hastverk, at dette går for fort. Men det var jo nettopp Fremskrittspartiet som drev igjennom at vi skulle behandle denne saken så kjapt, på den måten som vi nå har gjort. Derfor er det litt vanskelig å få tak i hva som er deres poeng. Det hadde vært flertall for å utsette saken, slik at vi hadde fått mer tid til å drøfte den og se den i sammenheng med en del andre saker.
Jeg er også nødt til å prøve å få tak i hva som ligger i Fremskrittspartiets forslag om utsettelse og iverksettelse. Gjennom sitt forslag har Fremskrittspartiet skapt litt tvil, i og med at de har gått ut i en pressemelding med at de foreslår å utsette saken. Men det er ikke noe utsettelsesforslag som foreligger her. Etter dette forslaget vedtar en noe, men iverksettelsen skal skje på et senere tidspunkt. Det er veldig viktig at vi får det klarlagt. En vedtar å kutte ut delingstallet, kutte delingstallet som ressursgrunnlag, og så skal vi iverksette det på et senere tidspunkt, for det skal vi vedta helt konkret. Mitt spørsmål til Ursula Evje er: Er det en riktig oppfatning? Det må vi få greie på her.
Ursula Evje (FrP): Til representanten Reikvams innledning om at Fremskrittspartiets veier er uransakelige, så vil jeg replisere med å si at på seg selv kjenner man kanskje andre. Det vil vi komme tilbake til i neste sak.
Så over til hastverket, som jeg brukte en del av innlegget til å poengtere. Ja, det er helt korrekt. Dette har vært diskutert i komiteen opptil flere ganger, vi har faktisk også votert over det to ganger, og Fremskrittspartiet kom til at vi allikevel ville være med og behandle saken. Hvorfor skal det være så vanskelig å forstå dette med ikrafttredelsen, hvis man ser det i sammenheng med vårt forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge frem egen sak om organisering av godkjenning og tilsyn med alle grunnskoler og videregående skoler.»
Dette forslaget ser dessverre ikke ut til å få flertall. Det er egentlig for oss rimelig klart, selv om SV har et problem.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Eva M. Nielsen (A): Det er ikke lett å være engasjerte foreldre i dag. Media har gitt oss et inntrykk av en skole som er i forfall. Politisk ledelse gjør sitt for å befeste det inntrykket: lese- og skrivevansker som ikke oppdages, mobbing, lærere som ikke kan rettskriving, eller som ikke har god nok utdanning
La det være sagt, bildet av situasjonen i den offentlige skolen er mangfoldig. Kartleggingen viser gode og dårlige resultater. Den offentlige skolen er god, men den er ikke god nok! Vi skal ikke være fornøyd!
Utdanningspolitikk handler mest av alt om å gi hver enkelt en sjanse til å strekke seg etter sine mål, å realisere sitt potensial og virkeliggjøre sine drømmer for framtida. Men utdanningspolitikk handler også om å ta ansvar.
Noen gir inntrykk av at fellesskolen, som Arbeiderpartiet har kjempet så for, bygger på at alle elever skal sikres like muligheter gjennom lik opplæring. Lik opplæring, det er feil. Tvert imot, et av Arbeiderpartiets viktigste prinsipper er å gi elevene tilpasset opplæring. Skal alle elever sikres likeverdig utdanning, må de enkelte behandles ulikt. Bare på den måten kan alle få en mulighet for læring og personlig utvikling. Men vi må bli enda flinkere til å bruke de mulighetene som finnes for å tilrettelegge opplæringen for den enkelte.
Ifølge statsråden skal ikke undervisningsgruppene være større enn det som er pedagogisk forsvarlig. Arbeiderpartiets svar til det er at det er viktig at skolen har mulighet og fleksibilitet til å prøve ut ulike forsøk for å få til en best mulig opplæring for elevene. Men skolene har jo i dag mulighet til dette. Flere og flere skoler, flere og flere lærere gir tilbakemeldinger om at de ikke oppfatter at det er noe problem å sette i gang forsøk. Problemet er at skolene mangler penger til å sette i gang det gode utviklingsarbeidet.
Statsråd Clemets forslag kan medføre at kommunene får større frihet til å skjære ned på ressursene til skolen. Vi vet at kommunene sliter nok som det er, med å klare å finansiere primæroppgavene. Det er viktig at ikke skolen blir en innsparingspost. Flertallets holdning om at klassedelingstallet fortsatt skal fungere som en minstestandard, samtidig som man åpner for basisgrupper, oppfatter jeg som inkonsekvent. Arbeiderpartiets standpunkt er at dette ikke er forsikring god nok.
Klassen har stor verdi for fellesskapet til elevene, for tilhørighet og sosial trygghet. Klassen skal gi barna stabilitet. Statsrådens eneste krav er at gruppene ikke må være større enn det som er pedagogisk forsvarlig. Hva som er pedagogisk forsvarlig, skal bestemmes lokalt. Det er ikke godt nok. Her mener jeg at flertallets holdning om at Regjeringa må komme tilbake med en konkretisering, heller ikke er beroligende.
Gruppeundervisning fungerer ofte bra, og representerer sikkert for mange en god læring. Vi er opptatt av at barna skal få best mulig oppfølging i skolen. Vi vil at de skal være trygge, ikke bli mobbet, ha gode skolebygninger. Dette er viktig, og vi må kunne forvente at også kvaliteten, innholdet i skolen, skal være det beste.
Jeg mener at klassestyrerordningen er av stor verdi. Det har nær sammenheng med ønsket om å beholde klassen, men også fordi klasseforstanderen har en viktig funksjon både faglig og sosialt, både overfor foreldrene og overfor barna. Ordningen med elevkontakt i stedet for klassestyrer kan innebære at man mister klassens funksjon og verdi som et samlende miljø.
Jeg har merket meg et innlegg av en lærer som jeg har lyst til å sitere. Han sier: Den enkelte lærer har i dagens skole enorme utfoldelsesmuligheter. Det er ingen ting i rammeverket som i vesentlig grad begrenser lærerens pedagogiske frihet eller skaperkraft.
Jeg ser at Kristin Clemet ønsker å utjevne forskjellene i elevenes prestasjoner. Det handler om virkemidler og tiltak. Enkelte har hevdet at virkemidlene som statsråden bruker, kan føre til det stikk motsatte. I det øyeblikket dårlige resultater blir satt i fokus, uten at man hjelper skolen, foreldrene og elevene med å takle situasjonen og komme seg videre, er man kanskje i ferd med å gjøre vondt verre.
Nok en gang vil jeg presisere at kunne vi sett alle forslagene i sammenheng og behandlet dem under ett, som en helhet, da ville vi fått en bedre skole.
Jeg tar opp det forslaget som Arbeiderpartiet har fremmet, forslag nr. 1.
Presidenten: Representanten har teke opp det forslaget ho refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Søren Fredrik Voie (H): Arbeiderpartiets tro på sentralstyring og sentraldirigering er velkjent i mange sammenhenger, og det kommer også til uttrykk i denne saken. Arbeiderpartiet er imot å gi den enkelte skole og det enkelte kollegium, rektor og ledelse for øvrig ved skolen, lokal handlefrihet. Tror ikke Arbeiderpartiet at lokale myndigheter, lærere og skoleledere vil det beste for skolen? Tror ikke Arbeiderpartiet at de som styrer den lokale skolen, også er best på å ivareta organiseringen av skolen, slik at den gir best læringsutbytte? Og hva er det med dette lovforslaget som er til hinder for å beholde klassen, hvis det er det man ønsker lokalt og mener er det beste for elevene og for skolesamfunnet som helhet? Hva er til hinder for å beholde klassen?
Eva M. Nielsen (A): Det overrasker meg at representanten Voie spør om hva som er til hinder for å beholde klassen. Det står da vitterlig i innstillinga at det er intet til hinder for det, og Arbeiderpartiet har da heller ikke satt seg imot det, vi vil jo beholde klassen.
Videre vil jeg si om rektors kompetanse: Rektor skal være rådgiver, han eller hun skal være veileder for lærerne. Og det er viktig at man har en leder på skolen, som kan faget, og som har undervisningskompetanse. Det er undervisningskompetansen Arbeiderpartiet har stått på for. Hvis man tar bort undervisningskompetansen, blir det som å sende Nils Johan Semb til å trene fotballaget uten at han har spilt på banen en eneste gang. Det er feil. Rektor må ha undervisningskompetanse.
Rolf Reikvam (SV): Jeg er noe overrasket over Eva Nielsens tolkning av de forslagene til vedtak som foreligger. Dette er første gangen at Stortinget eksplisitt sier noe om ressursrammene. Jeg kan iallfall ikke huske at det er sagt noe om det tidligere, det er iallfall ikke vedtatt tidligere. Nå skal vi vedta helt konkret at ressursrammene skal knyttes opp slik og slik, og det skal være minimum det. Og så sier Eva Nielsen at det nå blir lettere å skjære ned. Det greier ikke jeg å forstå. Tidligere har ressursene vært knyttet indirekte til andre bestemmelser. Nå sier vi helt eksplisitt hva ressursene skal være. Hva er det som gjør at kommunene nå kan skjære ned lettere enn det de har hatt muligheten til tidligere? Jeg vil våge den motsatte påstanden, at nå er det rett og slett ikke mulig. Nå kan fylkesmennene og utdanningsdirektørene gå ut i kommunene og si: Se her hva Stortinget har vedtatt i et konkret, eksplisitt vedtak, under der kan dere ikke gå! Hva er det som gjør at det blir lettere? Det forstår jeg rett og slett ikke.
Eva M. Nielsen (A): Det representanten Reikvam sier her, er ikke riktig. For man har sagt at klassedelingsnormen skal være en ressursfordelingsnorm inntil man har fått avklart dette med pedagogisk trygghet og sikkerhetsmessige tiltak. Det som ligger i flertallsforslaget, som SV er med på, er bare en ordning som vil gjelde for en kort stund, inntil man har fått definisjonene definert. Og på den måten mener vi at det ikke er godt nok, for vi vil ha en langsiktig finansiering og et solid system for den norske grunnskolen. Ressursrammer er jo det som kommunene skal styre etter, som alle skoleeiere må styre etter. Derfor er det så trist at Stortinget i dag egentlig sier at vi synes det skal være slik i noen måneders tid, og så skal vi komme tilbake til høsten, kanskje neste vår, i forbindelse med Kvalitetsutvalgets innstilling.
Arne Lyngstad (KrF): Å argumentere mot å løse opp klassedelingstallet ut fra ressurshensyn er det mulig å gjøre. Men å argumentere mot det på pedagogisk grunnlag synes jeg er mer tvilsomt. Jeg opplevde at Eva Nielsen faktisk gjorde det siste. Og da må en se litt på hva det er flertallet ønsker å erstatte dette med. Vi ønsker fortsatt å beholde lærerkontakten, en fastlærer eller elevkontakt, som skal ta vare på det sosialpedogiske arbeidet, rådgivning og elevoppfølging. Eleven skal fortsatt tilhøre en basisgruppe, som dermed gir både sosial tilhørighet, sosial trening og et trygt og stabilt læringsmiljø – de samme funksjonene som dagens klasse har.
Jeg lurer på: Er det viktigste argumentet for Arbeiderpartiet ressurser, og ikke det pedagogiske?
Eva M. Nielsen (A): Det er riktig det representanten Lyngstad sier, at klassedelingstallet er viktig for Arbeiderpartiet, for det er ressurstildelingsnormen som gjør at skoleeierne vet hvor mye penger de kan bruke på grunnskolen i sin kommune. Hvis vi går bort fra en slik norm før vi får noe som er bedre, på plass, gjør vi norsk skole en stor urett.
Lyngstad prøver å polemisere med elevkontakt og klassestyre. Han må være oppmerksom på at når Arbeiderpartiet har som sitt overordnede prinsipp at klassen skal bestå slik som i dag – vi skal ha et klassedelingstall –vil et slikt standpunkt få følger, konsekvenser, for de øvrige paragrafene i loven. Vi har ikke i dag noen bedre ordning for å finansiere norsk grunnskole, enn gjennom klassedelingsregelen, og da skal man ikke kaste den på båten før vi har sett en ordentlig modell – en bedre løsning enn den som ligger i flertallsforslaget.
Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.
Jan Olav Olsen (H): En bedre skole – økt kvalitet i skolen – er en viktig målsetting for Høyre. Skal det lykkes, må det gjøres organisatoriske endringer for å gi skolene økt handlefrihet og større handlingsrom. Denne saken er et ledd, et viktig ledd, i dette arbeidet, og jeg konstaterer med stor tilfredshet at Regjeringens forslag får støtte av flertallet i denne sal.
Proposisjonen innholder fire elementer, og jeg skal konsentrere meg om to av dem. Når det gjelder de to andre, vil jeg bare kort bemerke at forslaget om skolefritidsordningen er en oppfølging av vedtak i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen for 2003, og forslaget om opplæringen i yrkesfaglig studieretning er en oppfølging av vedtak fra april i fjor i forbindelse med et Dokument nr. 8-forslag. Når det gjelder det siste, er Høyre og øvrige regjeringspartier med i flertallet som foreslår at fylkeskommunen skal stå fritt til å legge godkjenningsmyndigheten for lærekontrakt eller opplæringskontrakt til det organ som er best egnet ut fra lokale forhold. Jeg vil peke på at flertallet forutsetter medvirkning i organet fra partene i arbeidslivet. Det er prinsippet om stor lokal handlefrihet som gjør at vi støtter dette forslaget.
Jeg vil så bruke resten av tida til de andre elementene. At det nå er flertall for å opphevne klassedelingstallet, er svært gledelig. Sentralt gitte bestemmelser har for lenge og i for stor grad styrt virksomheten på den enkelte skole. Dette har vært til hinder for større mangfold i den offentlige skolen, og det har vært sterkt begrensende både pedagogisk og organisatorisk. Dagens vedtak vil åpne for stor pedagogisk og organisatorisk frihet for den enkelte skole. Dette burde faktisk bejubles rundt om på de enkelte lærerværelser. Jeg venter ikke at den store bølgen skal tas, men den burde vært tatt.
Motstanden mot å fjerne delingstallet er begrunnet med at skolen vil bli, eller kan bli, tappet for ressurser. Den frykten er uten grunnlag i forhold til de klare forsikringer og formuleringer som ligger i proposisjonen. Dette er nå i tillegg forsterket og utdypet i flertallsmerknadene. Dette har vært nødvendig for å gjøre det tydelig at dette ikke er, ikke skal være og heller ikke vil kunne bli et sparetiltak for kommunene. Det er jo ikke slik som Eva Nielsen sa, at dette med å sikre ressursene er bundet opp mot en utdyping av begrepene «pedagogisk forsvarlig» og «trygghetsmessig forsvarlig». Nei, det er bundet opp mot den meldingen som vil komme fra Regjeringen når det gjelder Kvalitetsutvalgets innstilling. Jeg har ingen tro på at kommunene ville ha brukt dette som et sparetiltak for skolen, for skolen er et høyt prioritert område i kommunene. Men med de forsikringer som ligger i flertallsmerknadene og det forslaget som flertallet fremmer, burde den siste rest av tvil være fjernet. Motstanden mot å fjerne klassedelingstallet er derfor uten begrunnelse. Når det i tillegg understrekes at basisgruppene skal være pedagogisk og trygghetsmessig forsvarlige, blir frykten for at elevene skal miste sin sosiale tilknytning, ubegrunnet.
Å fjerne klassedelingstallet gir skolene stor frihet samtidig som ressurstildelingen sikres. Det er bra for skolene, ikke minst er det bra for elevene.
Når det gjelder de endringer som må gjøres i loven for øvrig, ved at klassedelingstallet fjernes, støtter Høyre de forslag som framkommer i proposisjonen. Vi ser at vi vil komme i mindretall på dette punktet, og vi vil derfor subsidiært stemme for flertallsforslaget under II når det kommer til avstemning.
Til slutt: skoleledelse og krav til kompetanse for rektor. Vi er tilfreds med den åpning som nå kommer for at personer som mangler godkjent utdanning for tilsetting i undervisningsstilling, kan tilsettes som rektor. Dette er en viktig åpning. Og det er jo faktisk slik at det finnes forballtrenere som er meget dyktige trenere, selv om de ikke har spilt fotball på høyt nivå. Realkompetanse kan være et godt utgangspunkt for å bli en dyktig skoleleder, både i forhold til pedagogikk og ledelse. Samtidig er flertallet klart på at formell pedagogisk kompetanse er viktig, men etter min mening er det av stor betydning at vi nå får åpning for at også realkompetanse kan gi mulighet for å bli rektor ved en skole. Flertallet understreker også viktigheten av at skolelederutdanning vektlegges, og jeg vil i den forbindelse vise til debatten om melding om lærerutdanning for et år siden, der nettopp ønsket om en skolelederutdanning – en rektorskole – ble vektlagt. Skoleeier får nå mulighet til å vurdere på en bredere basis søkere til rektorstillinger, og kan i større grad tilsette ut fra de lokale ønsker og behov. Også på dette punkt åpnes det for større lokal handlefrihet. Også dette burde bejubles rundt om på lærerværelser og i den enkelte kommune. Jeg er svært glad for den åpningen som nå kommer, både som politiker og faktisk ut fra min bakgrunn som rektor i ungdomsskolen.
Dagens vedtak er et skritt videre for å gi skolen, den enkelte skole, muligheter for å utnytte egne ressurser på en best mulig måte og i forhold til egne behov. Det gir en bedre skole, en skole med økt kvalitet.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Karita Bekkemellem Orheim (A): Vi hører at Høyre prøver å gjøre spørsmålet om å fjerne delingstallet til et spørsmål om tillit til våre lokalpolitikere.
Høyre vet at virkeligheten ute i Kommune-Norge er annerledes. I hvert fall ser vi daglige leserbrev og innlegg som beskriver en situasjon der det er nedskjæringer og kutt som preger bildet. Delingstallet er jo den eneste form for minstestandard vi har i dag. Og det er ikke kun Arbeiderpartiet som mener dette. I den høringsrunden som departementet har hatt, har vi hørt at alle de tunge høringsinstansene mener nettopp det samme.
Helt til slutt kan jeg ikke dy meg: Vi hører representanten Voie si her i dag at Arbeiderpartiet er for sentralstyring. Men det vil jeg si at også Høyre er, for er det noe disse to sakene vi har til behandling i dag, viser, så er det at Høyre er villig til å bruke staten for å sikre det som er viktig for dem. Når det gjelder å utbetale det statlige tilskuddet til private skoler, er staten viktig å ha. En har ikke den samme tilliten til kommunene. Dette er inkonsekvent.
Jan Olav Olsen (H): Når det gjelder friskolen, kan vi kanskje komme tilbake til det senere. Men å karakterisere det å gi pedagogisk frihet for den enkelte skole som «sentralstyring» synes jeg er ganske godt gjort. Jeg synes det er beundringsverdig å kunne tolke frihet for den enkelte kommune og skole til selv å organisere dette som «sentralstyring». Det er ganske imponerende.
Vi har tillit til lokalpolitikerne, og det er klart at en kunne ønske mer penger til skolen og mer penger til mange andre ting. Min oppfatning er at kommunene prioriterer skolen. Det som er viktig, er at de nå får frihet til å bruke de store midlene som kommer til skolen, på en måte som er best egnet i forhold til egne behov og egne ønsker. Det gir denne endringen av klassedelingstallet rom for. Derfor er det en tillit til lokalpolitikerne. Det er det motsatte av sentralstyring, det er å øke det lokale handlingsrommet.
Ursula Evje (FrP): Representanten Olsen hadde på vegne av Høyre en henvisning til ikrafttredelse som en kvalitetssikring av loven i forhold til det enkelte barn. Nå ønsker jeg å spørre Høyre: Hva er grunnen til at Høyre snakker om kvalitet og frihet, men ikke anser kvalitet som viktig nok til å ivareta barns krav til høy kvalitet på opplæringen, med egne forslag om objektive og etterprøvbare kvalitetssystemer og kontroller?
Jan Olav Olsen (H): Jeg synes kanskje det er litt utrolig at det sies at Høyre bare snakker om kvalitet. Er det noe som har vært med og særpreget det halvannet året statsråd Clemet har sittet i departementet, er det at det har kommet en rekke tiltak som nettopp har økt kvaliteten i skolen. Dette har vært noe mer enn snakk. Det er jo det motsatte en egentlig er blitt kritisert for, nemlig at det har kommet for mange forslag for fort – det har stadig blitt etterlyst at en skulle utsette forslag, utsette behandling, fordi en skulle se ting i det som kalles for «en sammenheng». Så dette har ikke vært snakk, dette har vært konkrete tiltak. Det har vært gjort konkrete vedtak, satt i verk konkrete virkemidler, for virkelig å gi økt kvalitet.
Jeg mener at vi absolutt ikke har noe å skamme oss over. Her er det gjort utrolig mye, mye mer enn snakk.
Rolf Reikvam (SV): Jeg vil først gi ros til regjeringspartiene for viljen til å forhandle. I denne saken føler jeg at SV har fått både i pose og sekk, og så har regjeringspartiene fått i pose. Og sånn blir det i ulike sammenhenger. Vi har sikret større lokal frihet, vi har vært med på å sikre en spennende offentlig skole, som er det beste bolverket mot private skoler, som vi nå skal arbeide videre med. I tillegg har vi sikret ressursrammene, som vi har vært opptatt av, jf. det Dokument nr. 8-forslaget som vi hadde inne tidligere. Av den grunn vil jeg gjerne gi ros til regjeringspartiene for at de har vært med på akkurat denne biten.
Men jeg har et spørsmål til representanten Jan Olav Olsen. Det har vært litt tvil om forståelsen av vedtaket om ressursrammene. Jeg går ut fra at han tolker det på sammen måten som meg, at et vedtak her i Stortinget står inntil vi gjør et nytt vedtak, og et eventuelt nytt vedtak vil først bli gjort i forbindelse med de store meldingene som vi skal drøfte i tiden framover.
Jan Olav Olsen (H): Det siste representanten Reikvam tok opp, kan jeg bekrefte. Det jeg forsøkte å si ved min henvisning til representanten Eva M. Nielsen, var at klassedelingstallet skal ligge der som et minstenivå. Det er ikke knyttet opp mot dette med «pedagogisk forsvarleg» og «tryggleiksmessig forsvarleg», men det er knyttet opp mot at Regjeringen skal vurdere ulike tilskuddsmodeller når vi får meldingen om Kvalitetsutvalgets innstilling.
Jeg synes det var en hyggelig replikk. Det er klart at regjeringspartiene er interessert i å forhandle, og vi forhandler gjerne når vi har – jeg holdt på å si – fornuftige forhandlingsmotparter.
Det er jo hyggelig å høre at SV synes de har fått i pose og sekk. Hvis det er slik at regjeringspartiene bare har fått i pose, vil jeg si at dette er en uhyggelig stor pose, og den er svært innholdsrik. Jeg tror at vi må si at ut fra det som nå ligger i innstillingen, og det som vil bli vedtatt, er regjeringspartiene godt fornøyd med innholdet og størrelsen på sin pose.
Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.
Den reglementsmessige tida for formiddagsmøtet er straks omme. Presidenten vil føreslå at møtet blir avslutta, og at nytt møte blir sett kl. 18. – Det er vedteke.
Behandlingen av sak nr. 6 fortsatte på kveldsmøtet.