Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til Kristelig Folkeparti og 5 minutter til hver av de øvrige gruppene.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Eirin Faldet (A) (ordfører for saken): La meg innledningsvis gi forslagsstillerne ros for å ha fremmet forslag om å endre lov om ekteskap, slik at loven sikrer kjønnenes like formelle rett til skilsmisse. Komiteinnstillingen er enstemmig.

La meg understreke at i Norge skal norsk lov gjelde. Det skal etter norsk lov være frivillig å gifte seg, og det skal etter norsk lov være lik rett for mann og kvinne til å be om skilsmisse. En enstemmig komite ser med bekymring på at muslimske kvinner ikke har de samme rettighetene som menn til å tre ut av en ekteskapskontrakt. Jeg gjentar: I Norge er det norsk lov som skal gjelde. Et enstemmig odelsting kommer i dag til å vedta en nødvendig endring i ekteskapsloven, som bl.a. sier:

«Hver av brudefolkene skal hver for seg erklære på ære og samvittighet at ekteskapet blir inngått av egen fri vilje, og at de anerkjenner hverandres like rett til skilsmisse.»

Det er tydeligvis en nødvendig lovendring i vårt etter hvert så flerkulturelle samfunn. Jeg viser med dette til en enstemmig innstilling.

Afshan Rafiq (H): I Norge i dag finnes det et mangfold av trossamfunn. Det er derfor behov for å sette søkelyset på disse trossamfunnene og en del av deres praksiser, for å klargjøre og sikre kvinners rettigheter. Samtidig som religionsfrihet er et viktig prinsipp for enhver demokratisk stat, og diskriminering av religiøse minoriteter er forbudt både ifølge FNs menneskerettighetskonvensjon og nasjonal lovgivning, skal kvinners rettigheter sikres både gjennom Kvinnekonvensjonen og likestillingsloven i Norge. Kvinneundertrykking innenfor noen trossamfunn kan derfor ikke aksepteres.

Selv om det er slik at Koranen aksepterer ikke-muslimske lands lover, blir det i praksis lett en konflikt. Det er slik at både islamsk rettspraksis og norsk lov gir kvinner rett til skilsmisse. Ifølge den norske ekteskapsloven gjøres det imidlertid ikke forskjell på kjønnene, slik saksordføreren også var inne på, når det gjelder retten til å søke å oppnå skilsmisse. Men dette er ikke tilfellet i islam. Her vil kravene som stilles til både kvinner og menn i forbindelse med en skilsmisse, variere.

De fleste ekteskap inngått i utlandet anerkjennes og registreres også i Norge, så sant de ikke strider mot den norske ekteskapsloven. Minoritetskvinner med muslimsk bakgrunn som kommer til landet gjennom familiegjenforening og har bosettingstillatelse, kommer også inn under den norske ekteskapsloven, selv om de har inngått ekteskap i utlandet etter islamsk rettspraksis. For mange av disse kvinnene er det imidlertid ikke enkelt å bryte ut av uønskede ekteskap, ettersom de ved siden av den norske ekteskapsloven må forholde seg både til sharia og til utlendingsloven. Komplikasjonene dette kan medføre, gjør at mange kvinner ikke finner at de har noe annet valg enn å bli i ekteskapet, som er til skade både for dem selv og eventuelle barn.

Hvis skilsmissen blir et faktum, er det for mange troende muslimske kvinner ikke nok å avslutte ekteskapet kun i henhold til den norske skilsmisseloven. De ønsker også å avslutte ekteskapet i forhold til islamsk rettspraksis. Problemet er at de ikke får islamsk skilsmisse. Denne situasjonen oppstår når ekteparet er uenige og mannen nekter å gi religiøs skilsmisse. Det er fullt mulig å bli skilt etter norsk lov selv om ikke begge parter er enige, mens etter islamsk rettspraksis må kvinnen i de fleste tilfeller ha mannens samtykke for å skille seg. I slike situasjoner forsøker ofte imamene å megle mellom partene for å komme til enighet, eller å få mannen til å gi kvinnen skilsmisse. Hvis et slikt forsøk mislykkes, kan hun oppsøke en islamsk domstol som enten er i hennes eget hjemland eller i England. Dette er en lang og tung vei å gå, spesielt for kvinner som er bosatt i Norge.

Her må vi arbeide for to viktige målsettinger. For det første må vi sikre lik rett til skilsmisse for kvinner som i fremtiden skal inngå ekteskap. Og for det andre må vi sørge for at de kvinner som nå får formell skilsmisse etter norsk lov, også får sin muslimske ekteskapskontrakt brakt til opphør.

En samlet komite understreker at det er viktig med en skriftlig melding fra fylkesmannen om skilsmissevedtak til den menigheten i Norge hvor ekteskapskontrakten har blitt inngått, slik at denne menigheten er orientert og kan bidra til å opphøre den muslimske ekteskapskontrakten som de har stått ansvarlig for. Et av problemene er at de muslimske menighetene i Norge ikke har myndighet til å godkjenne norske skilsmissevedtak eller innvilge islamsk skilsmisse. De er altså bare gitt vigselsrett.

Jeg vil understreke at dette er en meget komplisert sak, som ikke fullt ut kan løses av norske myndigheter alene, bl.a. i lys av religionsfriheten i vårt land. Det betyr at det påhviler de muslimske menighetene et stort ansvar for å bidra til løsninger. Jeg vil samtidig understreke at jeg tror det er helt nødvendig at Regjeringen jobber for å få til bilaterale avtaler internasjonalt om bl.a. skilsmisse, som gjør at norske skilsmisser aksepteres i opprinnelseslandene, og at muslimske kvinner som er skilt etter norske regler, ikke risikerer å bli anklaget for bigami dersom de ønsker å inngå et nytt ekteskap, fordi de fortsatt står registrert som gifte i det islamske ekteskapsregisteret.

Heidi Grande Røys hadde her teke over presidentplassen.

Per Sandberg (FrP): Egentlig er det et historisk forslag som blir vedtatt her i kveld, historisk fordi det er et viktig grep for å sikre begge kjønn rett til skilsmisse, og historisk fordi det er flere partier enn Fremskrittspartiet som har vist evne til å se negative følger av innvandringen til Norge.

Vedtaket som Odelstinget i dag kommer til å fatte, vil fortelle potensielle kvinneundertrykkere som kan ha til hensikt å gjennomføre tvangsekteskap, at i Norge utfører man ikke den type diskriminerende handlinger under dekke av at det er kulturelt eller religiøst betinget.

Jeg kommer ilende fra en debatt i vår statskanal, NRK. Jeg har deltatt i Redaksjon EN i kveld sammen med statsråd Erna Solberg. I det programmet skulle det også være med ei ung jente. Hun blir så truet av sin familie, at hun ikke kunne delta i debatten. Denne unge jenta hadde valgt å ta ut skilsmisse, og hun får det ikke. Derfor er jeg glad for at dette forslaget i hvert fall blir vedtatt i kveld, selv om det ikke er tidsnok. Hvis det norske storting og Regjeringen hadde tatt dette problemet på alvor, hadde de også tidligere i kveld sluttet opp om Fremskrittspartiets forslag i Stortinget.

Men det er tydelig at Fremskrittspartiet må jobbe mer aktivt for å få storting og regjering til å forstå disse unge menneskenes dilemmaer. At vi har et norsk lovverk, at vi har en norsk regjering, en norsk statsråd og et norsk storting som aksepterer den type overgrep mot unge mennesker med norsk statsborgerskap, er helt utrolig. Som en av debattantene i NRK sa i dag, det er en skamplett i det norske stortinget at vi ikke tar det mer alvorlig enn vi gjør.

I dag er det 6 000 unge mennesker som står i fare for å bli utsatt for den type overgrep. Og hva gjør vi her i Stortinget, og hva gjør Regjeringen? Jo, vi prater. Vi vil gjerne utrede, vi vil gjerne ha handlingsplaner, selv om denne debatten har vært til stede i det norske samfunnet i 30 år. Fortsatt står flertallet bare og ser på at disse unge menneskene blir utsatt for overgrep – ikke bare når det gjelder tvangsekteskap og at de ikke har rett til å skille seg, men også handlinger som fører til lemlestelse, osv., som vi har innenfor enkelte kulturer. Jeg synes det er beklagelig. Likevel må jeg få si at jeg er ganske fornøyd med at vi i hvert fall gjør et lite grep her i forhold til å stramme inn på den type praksis som vi ser innenfor mange miljøer.

Så er det jo ikke slik at Stortinget gjennom dette vedtaket peker på at dette er et generelt problem, for mange av de ekteskapene som er inngått, fungerer veldig bra og er faktisk inngått av fri vilje, og skilsmisse kan kanskje gå i orden. Mange er nok så heldige at de er i en slik situasjon også. Men jeg synes det argumentet blir altfor tynt. Éi ung jente à la den jenta som skulle være med på NRK i kveld, er for meg nok til at jeg vil bruke norsk lov. Og i motsetning til forrige taler her tror jeg at norske myndigheter kan gjøre vesentlig mer for å endre på den type praksis. Jeg tror ikke det er nok, og det holder ikke lenger, å drive og prate og debattere og tro at vi skal greie å endre holdninger innenfor dette miljøet. Det har vi holdt på med i 30 år, og nå må snart flere enn Fremskrittspartiet forstå at det ikke nytter. Det nytter heller ikke med den type klatting som vi driver på med her i kveld, eller det som Regjeringen påstår den driver på med, gjennom at en skal gjøre både det ene og det andre, men så blir det ingen resultater. Nå må vi for én gangs skyld bestemme oss for å vedta en pakke, der en rekke tiltak blir vedtatt. Det gjelder høy aldersgrense ved inngåelse av ekteskap – altså ved familiegjenforening – klare meldinger om forsørgelseskrav, gjerne også med et depositum, klare meldinger om boligkrav og forbud mot ekteskap mellom fetter og kusine. Disse fire grepene alene vil bare signalmessig være nok til at vi kanskje kan redde noen av disse ungene jentene.

Fremskrittspartiet har lagt fram disse forslagene en rekke ganger, og det er beklagelig at statsråden, også i debatt med meg i kveld, påstår at hver gang vi fremmer et forslag, er det dumt. Det som er dumt, er at myndighetene og Stortinget aksepterer at unge jenter blir utsatt for den type overgrep.

Karin Andersen (SV): SV er enig i at vi gjør et viktig vedtak i dag. Som en liten kommentar til forrige taler har jeg lyst til å si at i den grad man fremmer seriøse og ikke-diskriminerende forslag som sikrer alle kvinner som bor i Norge, likestilling, er det fullt mulig å få dem vedtatt i Stortinget, men de må være gjennomarbeidet og være slik at vi faktisk oppnår hensikten.

Jeg har lyst til å slutte meg til det innlegget som Høyres representant Afshan Rafiq holdt. Jeg oppfattet tydeligvis det innlegget annerledes enn Per Sandberg, for jeg oppfattet at Afshan Rafiq nettopp sa at her hadde de muslimske miljøene et stort ansvar sjøl. Vi vedtar nå noen lovreguleringer som jeg er ganske sikker på vil hjelpe i en del tilfeller, men det verste er på en måte å bli uglesett eller utstøtt fordi du foretar en handling som du sjøl synes at du må. Du velger jo ikke skilsmisse fordi du synes det er morsomt. Det er jo et nederlag for alle – noen av oss har prøvd det, og vet det. Det største problemet for veldig mange er lojaliteten til familien, og det at man vet at man sårer andre og gjør andre vondt med det i tillegg, er vanskelig. Og det er noe som lovgiver ikke kan lovgi seg vekk fra. Det er viktig å etablere et klima innenfor familien, innenfor menigheten, innenfor det sosiale miljøet man er en del av, som aksepterer at man av og til er nødt til å ta slike vonde beslutninger. Det vi kan gjøre, er å sikre det formelle grunnlaget for lik rett til skilsmisse, og det skal vi gjøre. Den andre jobben skal hele storsamfunnet være med på å bakke opp under.

Men det er helt riktig, som representanten Afshan Rafiq sier, at det påhviler de muslimske menighetene og miljøene et stort ansvar. Det gjelder også andre menigheter. Jeg har kjennskap til noen andre, kristne menigheter også, som er forferdelig tøffe med sine egne hvis de f.eks. vil gå til skilsmisse eller i noen av livets situasjoner velger litt annerledes enn det som er ansett som det riktige. Dette kan være veldig tøft i sosiale sammenhenger. Det kan være tøft innenfor ulike religiøse miljøer. Her må utfordringen gå til dem, at de er nødt til å anerkjenne lovlige vedtak eller lovlige forvaltningsbeslutninger som er tatt. Man må appellere til at man tar menneskelige hensyn og viser større forståelse for de vanskeligheter som enkeltpersoner kan treffe på i livet sitt.

Så jeg er veldig glad for det innlegget, og jeg er veldig glad for det vedtaket vi kommer til å gjøre i dag. Jeg er også veldig glad for at vi skal få forskriftsendringen kvalitetssikret mot våre internasjonale forpliktelser. Jeg er helt sikker på at det går an å få på plass en forskriftshjemmel med en ordlyd som er helt i tråd med våre internasjonale forpliktelser, og at det ikke er noe problem. Og jeg er veldig glad for at vi som storting og komiteer – for å si det slik, det er jo flere komiteer inne her – har greid å behandle denne saken raskt.

Jeg synes at dette har vært veldig positivt, også fordi vi nå greier å gjennomføre denne debatten på en høvisk og respektfull måte.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Vi må sjå verkelegheita i augo, for den innhentar oss likevel. Og norsk verkelegheit for ein del muslimske kvinner er dessverre at norsk skilsmisse ikkje vert anerkjend og sett på som gyldig i familie og miljø. Det skapar sjølvsagt problem. Og endå verre: Mannen har ein uavgrensa og svært enkel rett til muslimsk skilsmisse, mens kvinna må gjennom ein komplisert prosedyre eller må få hans løyve til det same. Det kan gjevast i ekteskapskontrakten, men det får ho berre svært sjeldan. Dette er ikkje akseptabelt, og Kristeleg Folkeparti tek det svært alvorleg. Vi er naturlegvis ikkje for skilsmisse – det er, som Karin Andersen påpeikte, eit nederlag for alle partar – men vi er for like rettar også her.

Det er vanskeleg å unngå religiøse eller kulturelle barrierar. Her har vi likevel funne, meiner eg, ei løysing som er både enkel, gjennomførleg og sannsynlegvis effektiv. Noreg kan nemleg syta for at den opninga for likestilling som alt finst i muslimske ekteskapskontraktar og muslimske tradisjonar og lovverk, vert nytta, og at det er føresetnaden for familiesameining etter giftemål. Då tippar eg at slik likestilling kjem på plass. Eg er glad for at eit samla storting i punkt B i innstillinga krev nettopp dette.

Lat det vera klart: Vi kan ikkje ha noko parallelt, legalt lovverk som gjeld for muslimske kvinner, men ingen andre. Norsk lov gjeld alle. Norsk lov skal ikkje diskriminera. Norske reglar vert likevel misbrukte på ein kvinnefornedrande måte, som kan innebera både bigami og trygdemisbruk, utan å samanlikna dei to tinga. Det er heller ikkje akseptabelt. Forslaget i punkt C i innstillinga prøver å ramma inn eller å avskjera slikt misbruk.

Eg vil råda Regjeringa til så hurtig som mogleg å få kvalitetssjekka og få på plass forskrifter i utlendingsloven som hindrar den diskrimineringa og den uakseptable, kvinnefornedrande praksisen som vi har fått avdekt at nokre kvinner lever under.

Dersom vi i Noreg skal oppfylla våre menneskerettsforpliktingar, må vi treffa tiltak som gjev kvinner og menn også frå muslimske miljø lik rett til skilsmisse så vel som til å inngå ekteskap. Det er det dette forslaget er eit forsøk på. Eg trur at det vil vera effektivt. Det trur eg også fordi dei miljøa som dette skal tena, meiner det.

Til slutt: Innstillinga inneheld også forslag til ny ekteskapslovgjeving, der ein kvar for seg skal erklæra ikkje berre at ekteskapet er inngått av eigen fri vilje, men også at dei godtar kvarandres like rett til skilsmisse. Dette vil vera ei hjelp for å unngå tvangsgifte – det er derfor det er slik – og for å sikra likeverd for dei som giftar seg her i Noreg. Slikt lovverk trur Kristeleg Folkeparti vil vera til hjelp og støtte for unge til å ha kontroll og råderett over eige liv. Kristeleg Folkeparti trur at lov skapar haldningar, haldningar som vert udiskutable, men sjølvsagt på sikt. At jenter står opp og forlangar endringar, t.d. som dei vi no føretek, viser at endringar er på veg, og at lov faktisk skapar haldningar. Det er jo det vi ynskjer for dei som strir med desse problema i dag.

Så er det sjølvsagt at forslaga vert avklarte i forhold til internasjonale konvensjonar som Noreg er tilslutta. Det skulle elles berre mangla. Det hastar med å få på plass desse forskriftene, og eg vil oppmoda både statsråd og regjering om å syta for det utan unødige forseinkingar. Men vi må alltid ha tid til ein normal prosedyre og høyringsrunde. Den kan sjølvsagt vera både kort og effektiv.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Signe Øye (A): Arbeiderpartiet er enig i at det er et viktig vedtak vi kommer til å fatte her i dag. Arbeiderpartiet mener at kvinners og menns rett til skilsmisse skal være lik her i landet. Derfor kan vi ikke akseptere at muslimske kvinner som har inngått ekteskap i opprinnelseslandet eller i en muslimsk menighet i Norge, ikke skal ha den samme retten til skilsmisse som f.eks. andre kvinner i Norge, eller de mennene de giftet seg med.

Det viser seg at et økende antall muslimske kvinner havner i en vanskelig situasjon når ekteskapet går i oppløsning. Etter norsk lov kan ekteskapet oppløses, men dersom mannen ikke vil gi ekteskapet den formelle avslutning som foreskrevet i islam, slik det ofte skjer på grunn av at en skilsmisse som oftest er en konfliktsituasjon, vil kvinnen fortsatt være gift etter islam.

Ekteskapet er riktignok juridisk oppløst når det foreligger en skilsmissebevilling fra fylkesmannen. Mannen er skilt og har sin frihet, men ikke kvinnen. Til tross for at de er skilt etter norsk lov, betraktes de altså fremdeles som gifte i sine egne miljøer, med de begrensninger dette gir for den ene parten, nemlig kvinnen. Dette er ikke akseptabelt.

Mannen kan inngå ekteskap på nytt, noe kvinnen ikke har tilsvarende adgang til. Mannen sitter med nøkkelen, kvinnen blir den tapende part. Dette strider imot all rettferdighet. Det er derfor Arbeiderpartiet har vært med på å fremme det forslaget som vi behandler her i dag, som alle partiene slutter seg til, og som dermed blir vedtatt.

Det lovforslaget som blir vedtatt i kveld, vil kunne hjelpe de kvinnene som gifter seg når loven er iverksatt. Men hva med alle de kvinnene som allerede er gift og vil komme opp i en skilsmissesituasjon? Det må vi også ta på alvor. Det er derfor komiteen også ber Regjeringen følge opp saken med sikte på å foreta endringer i den gjeldende norske ekteskapsloven, slik at mannen i lov eller forskrift skal kunne pålegges å medvirke til å oppfylle islamske oppløsningskriterier. Dersom en slik bekreftelse uteblir, må det medføre at han selv risikerer å være fortsatt «gift», noe som får konsekvenser i forhold til et eventuelt nytt ekteskap og ny familiegjenforening i Norge.

Til slutt: Arbeiderpartiet er ikke enig med Regjeringen i at det skal etableres et sharia-råd her i landet. Men jeg regner med at med det forslaget som vi vedtar her i kveld, er forslaget om sharia-råd lagt i skuffen. Jeg ber statsråden bekrefte det.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er ikkje så ofte at det ligg føre eit felles Dokument nr. 8-forslag fyrst, som så blir behandla veldig raskt gjennom den aktuelle komiteen, som òg kjem med ei samrøystes tilråding. Frå Senterpartiet si side er det då berre nødvendig å tilføye til det som allereie er sagt her, at vi legg vekt på for det fyrste at det skal vera lik rett til skilsmisse for kvinner og menn, og for det andre at det er norsk lov som skal gjelda for dei som bur i Noreg. Vi er litt usikre på både kor gjennomtenkt og kor alvorleg meint det var at Regjeringa vurderte sharia-råd. Vi er iallfall no trygge på at det legg Regjeringa vekk.

Det er slik at vi kan gjera lovvedtak, og vi kan seia kva vi meiner forskrifter skal innehalda. Vi kan òg forventa at Regjeringa innser at det er ei tverrpolitisk melding frå Stortinget om at vi vil at Regjeringa skal følgja dette opp veldig fort. Vi føreset at Regjeringa set i verk det som vi kallar for «en hurtig prosedyre» for at så skjer. Men så veit vi at det å endra haldningar er eit noko meir langsiktig og omfattande arbeid. Det er noko som eigentleg skjer over veldig lang tid. Difor er vi òg inderleg klåre over at dette lovverket får betydning for dei det er aktuelt for etter at lova tek til å gjelda, men det er veldig mykje anna som her må gjerast i forhold til haldningar og kultur for at det skal vera forståing for dette vedtaket, og ikkje minst for at det òg skal skje ei haldningsendring. No har statsråden fått fleire spørsmål, og eg går ut frå at ho stadfestar at det kan ta lang tid å gjera endring i forskrifta. Men det kan òg gjerast veldig kvikt, når statsråden er positiv til det.

Haakon Blankenborg (A): Om eit par minutt skal Odelstinget behandle tiltak mot Zimbabwe på grunn av bl.a. den politikken som president Mugabe fører der. Han brukar store og enkle ord om faren i samband med framande som bur i landet. Han ser på dei som eit stort problem, og det slår meg, når eg høyrer på innlegget frå Per Sandberg, at «Mugaber» kan vi få i alle land. Eg synest det er på sin plass å slå fast det som ikkje er blitt slått fast klart nok så langt i denne debatten, at Stortinget, unnateke representanten Sandberg og venteleg Framstegspartiet, faktisk ser på innvandring og på muslimske norske statsborgarar som eit gode. Vi ser i det heile ikkje på det som eit problem. Sandberg startar med å seie at det er synd at Stortinget ikkje er einig med Framstegspartiet i at innvandring er eit problem. Ja, det fører til problem, men innvandring er ikkje eit problem. Vi støyter på konkrete problem som skal løysast. Fleirtalet i Stortinget, eit samrøystes storting, ser det ut som, vedtek konkrete tiltak her no når det gjeld likestilling. Det er eit godt steg på vegen. Det farlege er dei som slår om seg med store ord og enkle løysingar og trur at ein løyser religiøse, kulturelle og tradisjonsbundne forhold berre med store ord. Det gjer ein ikkje. Det fører til mistru, og det fører til nye fordommar.

Statsråd Erna Solberg: La meg begynne med å si at jeg er enig med sistnevnte taler. Vi kommer veldig skjevt ut i disse diskusjonene hvis utgangspunktet vårt er at fordi vi er opptatt av likestilling, likebehandling, skal vi også være like, men ikke likeverdige. Det viktigste vi kan gjøre i en slik debatt, er å respektere at noen har andre religiøse overbevisninger enn det flertallet, eller kanskje mindretallet, i Norge faktisk har – de fleste er vel blitt så sekulære at man ikke har så mange – og at det er en respekt vi må ha. Det skaper selvfølgelig en del store problemer i et land som vårt, bl.a. skaper det et problem ved at unge og eldre kvinner opplever at deres religiøse tilhørighet gjør at de løsningene som vi har i Norge, ikke nødvendigvis gir samme virkning for dem i hjemlandet. Det er etter min mening en oppgave for norske politikere å sørge for at vi tar deres problemer like alvorlig som vi tar andre kvinners problemer. I så måte er jeg glad for det forslaget vi har i dag, for vi tar faktisk deres problemer like alvorlig som vi tar norske kvinners problemer på likestillingsområdet alvorlig.

Så har jeg gitt uttrykk for i et brev at jeg er enig i intensjonene. Vi trenger en viss tid til å gå gjennom dette. Vi har allerede satt i gang det arbeidet, både med å be uavhengige eksperter på menneskerettighetene og lovavdelingen i Justisdepartementet foreta en grenseoppgang av dette, fordi retten til familieliv og barns rett til kontakt med sine foreldre er garantert i menneskerettighetene. Vi kan ikke bare ha familiegjenforeningsperspektivet på spørsmålet. Vi må også se hvilke ringvirkninger og konsekvenser dette har.

Vi skal utrede dette så raskt som mulig. Vi skal utforme en forskriftstekst. Vi må altså etter forvaltningsloven ha en høring på dette, og vi må faktisk også lytte til høringsinstansene når de kommer med sine uttalelser.

Så til spørsmålet om vi har lagt dette med et sharia-råd dødt. Regjeringen har aldri foreslått at vi skal opprette et sharia-råd, for det kan vi ikke gjøre. Det er faktisk noe som religiøse menigheter selv kan opprette. Det har ikke noe med å ha domsmyndighet å gjøre. For alle som bor i Norge, regulert av norsk lov, har det aldri vært et spørsmål om det. Et sharia-råd vil i stor grad fungere som en meglingsinstans. Og hvis jeg skal være ærlig, knyttet til mange av de generasjons- og kulturkonflikter vi faktisk har her i Norge for innvandrerbarn, hadde jeg ønsket en sterkere fokusering på meglingsinstanser internt i miljøene som kunne gjøre noe. I de land i Europa som har denne typen meglingsinstanser, fungerer det progressivt i forhold til islam. Det trekker med tradisjonelle, konservative islamske miljøer inn i en kontekst om å leve i et vestlig og moderne samfunn.

Jeg skjønner at jeg har provosert mange. Vi skal se nærmere på hvordan det er. Men vi kan bare opprette dette ved at de muslimske menighetene også må ta ansvar for dette. Det er jeg helt enig med Afshan Rafiq i.

Per Sandberg (FrP): La meg først oppklare en misforståelse. Jeg tror i hvert fall det var det. Jeg sa ikke i mitt hovedinnlegg, i forhold til innlegget til representanten Rafiq, noe om hva som gjaldt i de miljøene. Det jeg kommenterte i forhold til innlegget, var at jeg faktisk tror at lov kan påvirke holdning. Det hørte jeg også med interesse at en representant fra Kristelig Folkeparti sa i ettertid. Det tror jeg fortsatt på, selv om representanten Blankenborg ikke vil debattere innholdet i problemet. Jeg har mest lyst til å le av det innlegget, men jeg har lagt meg på den linje at jeg ikke skal la meg provosere av slike meningsløse innlegg. Men det er faktisk et av de grunnleggende problemene vi har i Stortinget, i Regjeringen og i den norske debatten, at Blankenborg og statsråd Solberg ikke vil debattere innholdet i problemet, men at de lytter til Fremskrittspartiet med en forutinntatt holdning som tilsier at alle forslag som vi fremmer, er dumme. På tross av at mange land ned gjennom Europa nå vedtar de forslagene som Fremskrittspartiet har fremmet, er de likevel dumme når de fremmes i Det norske storting.

Jeg registrerer det, og jeg synes det er synd at det er slik, for her er det snakk om en hel masse unge mennesker med norsk statsborgerskap som enten blir tvangsgiftet, kjønnslemlestet eller nektes skilsmisse, eller i verste fall sendes ut av landet som sju-åtte-niåringer for å få en oppdragelse på Taliban-skoler, for så å komme tilbake til Norge. Men det er ingen som tar hensyn til det. Jeg synes det er trist, men jeg skal love både representanten Blankenborg, statsråd Solberg og resten av Stortinget at noen munnkurv greier de ikke å sette på Fremskrittspartiet i den sammenhengen. Jeg vet at før eller senere må også sunn fornuft innta plass hos statsråd Solberg, representanten Blankenborg og andre som måtte representere i det norske storting.

Jeg vil til slutt gjerne få spørre Erna Solberg om en ting i forhold til framdrift. Nå står det klart her at loven skal tre i kraft straks. Jeg lyttet til Erna Solberg. Hun har veldig lyst til å trenere hele framdriften. Det vet jeg. Aller helst hadde hun vel sett at dette forslaget ikke ble fremmet, og slett ikke vedtatt, for det burde departementet, embetsverket og Erna Solberg ha gjort selv og sittet og pludret om det et par års tid. Men nå er det nå slik at dette blir vedtatt. Og da er spørsmålet: Vil statsråd Solberg nå følge opp dette straks, og i tråd med det som faktisk skjer i en sak vi skal behandle senere i dag, som er mer omfattende enn denne, som gjelder Dublin II-forordningen? Der var det 14 dagers høring. Eller vil hun fortsatt stå fast på at hun skal trenere framdriften også i denne saken?

Karin Andersen (SV): Det er jo dumt hvis dette blir en debatt om Fremskrittspartiet, for det blir det lett i slike debatter. Men Per Sandberg er oppe og okker seg over at hver gang vi har slike debatter, påstår de andre partiene forskjellige ting om Fremskrittspartiet, og at de har en annen agenda enn oss andre. Jeg må bare si at hver gang Per Sandberg går på talerstolen, bekrefter han det inntrykket sjøl.

Forskjellen på oss og de andre er jo at de menneskene som Per Sandberg nå – prisverdig – er med på å fremme et lovforslag for som skal hjelpe, ikke hadde vært her i det hele tatt, hvis Per Sandberg hadde fått det som han hadde villet. De hadde jo ikke fått noe norsk statsborgerskap. De hadde ikke fått komme inn i landet engang, mens vi andre syns at det er greit. Vi vil gjerne at man kommer, men her i landet praktiserer vi altså likestilling, og vi aksepterer ikke noen forskjell på det. Der skal vi være sterke. Der skal vi ikke akseptere noe slinger. Men det er stor forskjell på det å ha en åpen holdning til innvandring og til flyktninger og asylsøkere og det ikke å ha det. Og det er der forskjellen går.

Så vil jeg også rette et spørsmål til statsråden, som hun har fått fra flere. Det er viktig også for SV at vi her får en så rask saksbehandling som overhodet mulig, innenfor de rammene som har vært nevnt her, at her er det også noen konvensjoner som bl.a. dreier seg om barns rett til å være sammen med helst både mor og far og ha mulighet til å ha nær og tett kontakt med dem. Det er et element som må ses på når man utformer den faktiske ordlyden. Men det skulle, for å si det slik, ikke være noe til hinder for å ha en forskrift som slår fast som prinsipp at et ekteskap som inngås, skal gi lik rett til skilsmisse både til mann og kvinne, parallelt med at man har andre ordninger som gjør at man kan ta foreldreansvaret sitt for barn.

Statsråd Erna Solberg: Kanskje jeg kan begynne med å rette opp en åpenbar misforståelse, som ikke dreier seg om noe som har skjedd i salen i dag, men som åpenbart har medført at Per Sandberg har brukt ordet «dum» relativt mange ganger. Jeg har ikke på TV sagt at Per Sandbergs forslag er dumme. Jeg har ikke sagt at Per Sandberg er dum. Jeg har derimot sagt at jeg synes det er dumt at seriøse, alvorlige debatter om viktige spørsmål for innvandrere i dette landet skal ende opp i en gjørme av hvilke utgifter vi har i revidert nasjonalbudsjett knyttet til asylsøkere, eller i en diskusjon om Fremskrittspartiets generelle holdninger. Jeg synes faktisk at disse sakene nettopp bør diskuteres for innholdsarten sin, og ikke blandes sammen i veldig mange andre sammenhenger.

Så til tempoet: Vi skal gjøre det så raskt som det er mulig, men jeg kan altså ikke utstede noen garanti for hvor raskt det er, før vi kjenner til hvilke problemer vi eventuelt måtte støte på når vi går gjennom konvensjonene. Kanskje støter vi ikke på noen. Men det trenger vi altså juridisk ekspertise til å vurdere. Hvis vi ikke støter på noen problemer, er dette kurant og kan gå relativt raskt. Skulle vi støte på problemer, betyr det at vi må utforme forskrifter som ivaretar intensjonen, men som ikke er i strid med konvensjonene.

På flyktningområdet er vi kjent med at dette kravet sannsynligvis ikke vil kunne gjennomføres, fordi kravet til å kunne få beskyttelse vil gå foran kravet om at man har krysset rett av på skjemaet for muslimsk ekteskapsinngåelse. Altså: Da er beskyttelseskravet høyerestående enn det. Det vil være relativt enkelt å komme seg videre. Vi må altså gjøre det grunnleggende arbeidet først, og det har vi allerede bedt lovavdelingen gjøre hurtig, og vi har også bedt Institutt for menneskerettigheter om å gjennomgå lovene for å få en uavhengig vurdering av det lovavdelingen gjør, nettopp for å være sikre på at det blir riktig. Det som er dilemmaet, er at en forskrift som vi måtte ha innført, ikke vil ha gyldighet hvis den støter mot lovverk eller konvensjoner som vi er bundet av. Hvis en sak prøves for retten, vil regelverket altså ikke være gyldig hvis vi ikke har laget det på riktig måte.

Vi skal gjøre det raskt, men vi har altså vedtatt en lov for å sikre demokratiet knyttet til høringsprosessen. Vi har ikke noe ønske om å trenere det. Våre partier står bak dette forslaget og har ønsket å gjennomføre det. Vi har fra departementets og min side skrevet at vi er enige i intensjonene i forslaget, og derfor er det ingen grunn til å spekulere i at det skulle bli noen form for trenering. Men jeg synes det viktige er at hvis vi vedtar dette, må vi faktisk også ha et gyldig regelverk. Og det er ikke gyldig regelverk hvis konvensjoner vi har knyttet oss til, som har forrang lovmessig for dette, faktisk står i motstrid til en slik regel.

Presidenten: Representanten Per Sandberg har hatt ordet to gonger før i debatten, og får no ordet til ein kort merknad på inntil 1 minutt.

Per Sandberg (FrP): Jeg synes faktisk ikke det svaret som statsråden gav i forhold til framdriften, var beroligende. Så la meg spørre litt mer konkret: Vil statsråden ha lengre høringsfrist på denne saken enn i den saken som handler om Dublin II-forordningen? Er det slik at det her skal være 6 måneders høring, eller holder det med 14 dager eller 3 uker? Eller vil statsråden tillate seg å bruke unntaksbestemmelsene i forhold til § 37 i forvaltningsloven, for det går an å gjøre unntak?

Så vil jeg bare kort gi en kommentar: Ja, det er riktig at Fremskrittspartiet har en stram innvandringspolitikk i forhold til de andre partiene, og at med vår politikk hadde kanskje mange av disse menneskene ikke vært her. Det er helt riktig. At resten av Stortinget ønsker enda større innvandring enn det som eksisterer, er også helt riktig. Det som er forskjellen, er at når mennesker har fått opphold i Norge, har norsk statsborgerskap og legalt oppholder seg i Norge, så er det i hvert fall ett parti som ivaretar deres rettigheter. Det er beklageligvis bare Fremskrittspartiet.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 3.