Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Det anses vedtatt.

Carsten Dybevig (H) [18:13:46] (ordfører for saken): Organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet har i mange år vært under vurdering, og derfor er jeg glad for at vi nå endelig har fått en avklaring.

Justiskomiteen har i fellesmerknader understreket at vi er opptatt av at justissektoren ivaretar rettsikkerheten til den enkelte på en god måte og fremstår som publikumsvennlig. Disse to hensyn har stått sterkt i komiteens arbeid med saken.

Endringene i den sivile rettspleien på grunnplanet må også sees i sammenheng med forlengelsen av politireformen. Jeg vil som saksordfører takke de partiene som har vært med på å skape flertall for forslaget og de tilleggsendringene som er gjort. Flertallet består av regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og SV. Fremskrittspartiet har fremmet en egen modell som skiller seg kraftig ut fra flertallets forslag. Fremskrittspartiets modell knytter seg opp mot domstolene og er etter min oppfatning en langt mer byråkratisk, tungrodd og fordyrende modell for borgerne enn politimodellen. Fremskrittspartiet vil selv redegjøre for sitt syn i saken senere.

Den sivile rettspleien kjenner vi best gjennom forliksrådene. Men også namsmannsfunksjonen, stevnevitnefunksjonen og andre rettspleiegjøremål som utføres på nivået under tingrettene, regnes til den sivile rettspleien på grunnplanet.

Hovedspørsmålene som justiskomiteen i forbindelse med behandlingen av proposisjonen har beskjeftiget seg med, har vært hvordan vi kan modernisere, strømlinjeforme og forenkle organiseringen av oppgavene og strukturen rundt namsmannsfunksjonen og forliksrådene.

En viktig forutsetning for endringer i organiseringen av den sivile rettspleien har vært å forenkle inndrivelsen av uimotsagte krav. Justiskomiteens flertall har støttet Regjeringens forslag om at man innfører en ordning med direkte tvangsinndrivelse i saker hvor skyldneren ikke bestrider kravet. I praksis betyr dette at en fordringshaver kan henvende seg direkte til namsmannen uten å ha en dom som bakgrunn for kravet. Dette styrker rettsikkerheten til den enkelte som ikke har en dom før kravet blir innkrevd. I tillegg vil partene spare kostnader forbundet med behandlingen i forliksrådet i de mange tilfellene der skyldneren ikke har innvendinger. For skyldneren som til sist må dekke alle kostnadene ved tvangsinnkrevning, vil det medføre reduserte gebyrer, salærer og andre omkostninger.

Skyldnere som allerede er i en vanskelig økonomisk situasjon, og kanskje er ressurssvake i tillegg, påføres dermed ikke større utgifter enn nødvendig. Reduserte kostnader, spesielt for skyldner, har vært et viktig moment ved å gå over til denne ordningen. Også en raskere og billigere inndrivelse av fordringer vil kunne holde gjeldstorpedoer unna skyldnerne.

Jeg vil spesielt peke på at det i forslaget til lovregler om direkte tvangsinndrivelse er bygd inn mange ekstra rettssikkerhetselementer, sammenlignet med de alminnelige reglene for utlegg. Herunder skal utleggsbegjæringen gi noe mer utfyllende opplysninger om kravet, siden begjæringen også skal oppfylle de krav som stilles til en forliksklage. Videre vil jeg poengtere at enhver innsigelse som er fremsatt i rett tid fra skyldner mot kravet, fører til at det ikke kan tas utlegg før saken også har vært behandlet i forliksrådet.

Noen vil kanskje spørre om ordningen med direkte tvangsinndrivelse kan medføre misbruk. Flertallet har til dette sagt at det er en prinsipiell fordel at kravet fra fordringshaveren ikke blir rettskraftig avgjort under direkte tvangsfullbyrdelse. Det har en preventiv virkning at saksøkte kan reise tvist om kravet i ettertid. Jeg kan i tillegg nevne at en slik ekstra sikkerhet har man ikke dersom inndrivelsen starter i forliksrådene.

Under arbeidet i komiteen har vi mottatt bekymringer som går på at ordningen med direkte inndrivelse vil kunne gjøre at flere urettmessige krav blir fremmet. For å sikre seg mot dette har flertallet foreslått at namsmannen kan ha adgang til å kreve inn gebyrer forskuddsvis. Det blir da en endring i rettsgebyrloven 14.

Under arbeidet med lovforslaget har det fremkommet bekymring for at direkte inndrivelse av uimotsagte krav vil bety et betydelig merarbeid for namsmannen. Flertallet i komiteen har derfor vært opptatt av at det sikres tilstrekkelig med stillinger, slik at man unngår restanser og ventetid.

Forliksrådet som institusjon skal bestå uendret, og jeg er spesielt opptatt av at den lokale forankring av forliksrådene består. Forliksråd er en effektiv måte å løse konflikter på. Saksmengden til forliksrådene er økende. I 2002 behandlet forliksrådene mer enn 220 000 saker. Resultatet i mer enn halvparten av disse er pådømmelse ved uteblivelsesdom.

Når det åpnes for direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav, må forliksrådenes organisering endres. Direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav medfører at det ikke vil være grunnlag for at kommunene fortsatt skal ha det økonomiske og administrative ansvaret for forliksrådene. Politiet vil for fremtiden stå for sekretariatsfunksjonen, slik lensmannen allerede gjør i mer enn 100 kommuner. Ved å overføre sekretariatet for forliksrådene til politiet styrkes også grunnlaget ytterligere for lensmannens lokale tilstedeværelse. Den viktigste endringen blir at staten overtar det økonomiske og administrative ansvaret for forliksrådene fra kommunen. Det vil også være slik at Justisdepartementet fortsatt skal ha det direkte overordnede faglige ansvar for forliksrådene.

Når man skal gjøre endringer i organiseringen som fremmer rettssikkerheten og er publikumsvennlig, er det viktig at organiseringen blir helhetlig og mest mulig lik i hele landet. Derfor har det vært viktig å se på hvordan man kan få en mest mulig lik organisering av namsmannsapparatet. I dag er tilknytningen ulikt organisert, ved at man f.eks. i Oslo er tilknyttet domstolen.

For å få en organisering av namsmannsapparatet som er tilpasset bosettingsmønsteret, vil vi videreføre tradisjonen med lensmann som namsmann. Historisk sett har politi- og lensmannsetaten også ivaretatt sivile gjøremål. Den sivile rettspleien på grunnplanet samles derfor hos politiet.

Den valgte modell, politimodellen, er den beste av tre årsaker: For det første fordi den sikrer nærhet til publikum, dernest sikrer den nødvendig kompetanse, og for det tredje så taler også kostnader for at politimodellen velges.

Under justiskomiteens arbeid har problemstillingen vedrørende namsmenn i de største byene vært noe vi har sett spesielt på. I dag er disse namsmenn organisert under domstolene. For å sikre at namsfogdene i de fire største byene får en selvstendig stilling i forhold til politidistriktet, har flertallet kommet til at disse namsfogdene bør ligge direkte under Politidirektoratet. Dette krever en endring i politiloven 16 annet ledd.

Hensynet til en helhetlig løsning taler for dette. Med en slik organisering vil Politidirektoratet fortsatt ha et enhetlig ansvar for namsmannsgjøremålene og samme grad av styringsmulighet overfor alle namsmennene. Forholdene vil også ligge godt til rette for et nært samarbeid mellom disse namsfogdene og Politidirektoratet når det gjelder utviklingsoppgaver, kompetansehevingstiltak og systemutvikling innen den sivile rettspleien på grunnplanet. Disse namsfogdene vil kunne utgjøre kompetansesentre med en spisskompetanse innen de sivile oppgavene som andre namsfogder og lensmennene kan dra veksler på.

I dag er det flere som har namsmannskompetanse i Norge. En problemstilling som har vært reist, er om det bør foretas en samling av disse namsmannsoppgaver. Dette har vi bedt Regjeringen se nærmere på. Dog er det viktig å se at problemet i dag i praksis ikke er at man har flere namsmenn, men at ulike instanser kan utøve tvangsfullbyrdelse overfor de samme skyldnere. Vi må for fremtiden unngå at en skyldner kan risikere å oppleve å bli trukket i lønn av ulike namsmenn på samme tid, noe som til slutt tilsier at skyldneren har lite igjen å leve for hver måned. Dagens system med lønnstrekk har flere mangler, og jeg har merket meg at Regjeringen i proposisjonen også kommenterer dette. Vi har imidlertid funnet det nødvendig å påskynde arbeidet med samordning og bedt Regjeringen om å komme med en fremdriftsplan for dette i statsbudsjettet for 2005. Årsaken til dette ligger i bl.a. at i dag er namsmannsfunksjonen, eller innfordringsmyndighetene, fordelt på mange hender, som lensmenn, kemnere, tingretter, arbeidsgivere og statlige innkrevingssentraler. Dette gjør det uoversiktlig og tungvint for publikum. Ny organisering av disse funksjonene vil bli forenklet, mer effektiv og lik over hele landet. For å unngå at gjeldsofre skal oppleve for store lønnstrekk, vil det i fremtiden bli en nasjonal koordinering av samtlige trekk fra samtlige trekkinstanser.

Jeg viser for øvrig til komiteens innstilling, og anbefaler regjeringspartiene å stemme for de forslag som der fremmes.

Gunn Karin Gjul (A) [18:22:00]: Odelstinget vedtar i kveld en reform av den sivile rettspleien som har vært forberedt i lang tid. De viktigste endringene er at lensmennene tar over sekretariatfunksjonen til forliksrådene, og at de uimotsagte kravene skal gå direkte til tvangsinndrivelse.

Den sivile rettspleien har blitt behandlet i en rekke utredninger de siste årene. Det har bl.a. blitt foreslått å begrense forliksrådenes domskompetanse og la meklingen bli frivillig, en ordning som vil medføre at de ordinære domstolene tar over mer av forliksrådenes oppgaver.

Proposisjonen og en enstemmig komite slår fast at vi ønsker å beholde forliksrådene slik de er i dag, med fortsatt domskompetanse. Vi mener dette er en god og billig ordning for folk. Vanlige mennesker har behov for å få avklart tvister, men en vanlig domstolsbehandling koster mye og tar lang tid. Styrken til forliksrådene er nettopp at man kan få løst tvisten på en ubyråkratisk, billig og effektiv måte.

Den modellen for den sivile rettspleien flertallet i komiteen, alle unntatt Fremskrittspartiet, går inn for, er en desentralisert politimodell. Vi ønsker at lensmennene skal ta over sekretariatsfunksjonen til forliksrådene, og at lensmannen som namsmann skal håndtere de uimotsagte kravene. Dette innebærer at vi styrker de sivile gjøremålene til lensmannen. Arbeiderpartiet og komiteens flertall mener de sivile gjøremålene i lensmannsetaten er viktige for å kunne opprettholde en desentralisert struktur. Mange små lensmannskontor har i dag et relativt begrenset tilfang av straffesaker, som alene ikke vil representere nok oppgaver til å opprettholde alle dagens distrikter. I små kommuner i Distrikts-Norge representerer lensmannen den eneste juridiske kompetansen for folk flest, og det ønsker Arbeiderpartiet å beholde. Lensmannen har her en framtredende veilederrolle som er viktig for et nærpoliti.

Det har fra domstolsadministrasjonen og Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner, SFH, blitt uttrykt sterk motstand mot at lensmennene skal ha sekretariatsfunksjonen for forliksrådene. De mener det er problematisk i forhold til maktfordelingsprinsippet. Komiteen deler ikke denne bekymringen. Politi- og lensmannsetaten har historisk sett ivaretatt både politioppgaver og sivile oppgaver. Vi har en sterk lensmannstradisjon som vi mener det er viktig å videreføre i et land hvor befolkningen bor så spredt som i Norge. Skal vi greie å ha en effektiv sivil rettspleie, er det viktig å ha denne organisert på samme måten i hele landet. Det er dessuten ingen ny ting at lensmennene har sekretariatfunksjonen for forliksrådene. I dag har lensmannen denne funksjonen i over 100 kommuner i landet. Vi har ingen kjennskap til at dette har ført til manglende rettssikkerhet, tvert imot. Samtidig vil vi understreke at forliksrådene ikke behandler straffesaker, som er politiets hovedoppgave, og at forliksrådene vil være suverene i sin løsning av oppgaver. Det vil også være Justisdepartementet som fortsatt skal ha det direkte overordnede ansvaret for forliksrådene.

I dag er namsapparatet svært ulikt organisert, fordelt på lensmenn, kommunale underfogder og avdelinger og underbyfogder og tingretter. Ordningen med lensmennene som blir namsmenn, blir videreført, men slik at de ordinære namsmenn som i dag er organisert på en annen måte, blir underlagt politiet. På denne måten får vi en enhetlig organisering av funksjonen.

Namsmenn i de største byene er svære organisasjoner som det ikke på den samme måten som i distriktene er naturlig å knytte nærmere til det lokale politiet. Dessuten får de sekretariatsansvaret for forliksrådene. I Oslo er også forliksrådet en stor institusjon, med hele ni heltidsansatte dommere. Flertallet i komiteen går derfor inn for at namsmannen i de fire største byene ikke legges inn under politimesteren, men direkte inn under Politidirektoratet, og dermed gis en mer sjølstendig funksjon.

Arbeiderpartiet støtter at de uimotsagte kravene skal gå til direkte tvangsinndrivelse hos namsmannen. Vi ser på dagens ordning, hvor disse må behandles i forliksrådet, som en unødvendig formalitet, som i tillegg påfører den skyldige ekstra kostnader. De uimotsagte kravene er krav der partene er enige om den faktiske situasjonen, og hvor det ikke er konflikt vedrørende riktigheten av kravet eller størrelsen på kravet.

Vi mener at en direkte tvangsinndrivelse vil ivareta skyldneren på en bedre måte. Dette poengterer også gjeldsofferalliansen i sin høring, hvor de framhever det som en fordel at rettsgebyret til forliksrådet faller bort, og at en kan komme raskere i gang med lønnstrekk ved at man går til direkte tvangsinndrivelse hos namsmannen.

I tillegg mener Arbeiderpartiet at den nye loven for direkte tvangsinndrivelse vil ivareta rettssikkerheten til skyldneren på en bedre måte enn i dag. For det første er det fordi utleggsbegjæringen skal gi noe mer utfyllende opplysninger om kravet siden begjæringen også skal oppfylle de krav som stilles til forliksklage. For det andre skal direkte tvangsfullbyrdelse bare finne sted i det distrikt der skyldneren bor. For det tredje skal skyldneren oppfordres til å ta standpunkt til kravet fra søkeren. Dessuten skal enhver innsigelse som er framsatt i rett tid mot kravet, føre til at det ikke kan tas utlegg før saken er behandlet i forliksrådet.

Det foreligger også en prinsipiell fordel ved at kravet fra fordringshaveren ikke blir rettskraftig avgjort under direkte tvangsfullbyrdelse, men at saksøkte kan reise tvist om kravet i ettertid. Det gjør at faren for misbruk av ordningen blir mindre.

Når det gjelder misbruk av ordningen, har det fra enkelte hold vært uttrykt fare for at urettmessige krav kan bli fremmet. Blant annet er det framhevet at det hender i dag at useriøse katalogselskaper fremmer urettmessige krav. For å unngå dette foreslår komiteen en endring i rettsgebyrloven som gjør at namsmannen kan kreve forskuddsinnbetaling av rettsgebyr i enkelte tilfeller.

Vi har i dag over 800 særnamsmenn i Norge. I første rekke er dette kemnerne, skattefogdene, Statens Innkrevingssentral og Trygdeetatens Innkrevingssentral. Flertallet i komiteen mener det er behov for å ta en gjennomgang når det gjelder de mange som har namskompetanse, og ber derfor Regjeringen se på muligheten for å få en enklere og mer effektiv ordning.

Det som likevel er det største problemet her, er at de mange namsmennene ikke samordner seg. Det innebærer at skyldnere kan få lønnstrekk fra flere namsmenn samtidig, noe som resulterer i at de betaler mer enn de evner. Vi ser at det er et stort behov for koordinering av lønnstrekk, og flertallet ber derfor departementet ta de nødvendige skritt for å samordne lønnstrekk via en felles koordineringsinstans.

Helt avslutningsvis har jeg lyst til å gi honnør til sakens ordfører, som har gjort en formidabel innsats for å samle et flertall for at vi nå i dag får en reform av den sivile rettspleien som jeg mener at det er på høy tid at vi gjennomfører.

Heidi Grande Røys hadde her teke over presidentplassen.

André Kvakkestad (FrP) [18:30:41]: I en situasjon der politidirektøren påpeker at politiet har et rekordstramt budsjett, overføres det ytterligere sivile oppgaver til politiet. Slik blir det mer kontortjeneste og enda mindre polititjeneste.

Men uavhengig av dette har vi en del andre problemer som vi finner beklagelig. For Fremskrittspartiet er maktfordeling mellom den dømmende og den utøvende myndighet viktig. Sammenblanding av oppgaver og sammenblanding av persongalleriet vil svekke rettssikkerheten og tiltroen til at avgjørelser er fattet på riktig grunnlag og utført på korrekt måte. Tilliten til våre aktører i justissektoren er avgjørende for at problemer kan løses på en minst mulig konfliktfylt måte.

De vurderinger som ble lagt til grunn for etablering av Domstolsadministrasjonen, er like anvendbare her som de er i forhold til andre deler av domstolsapparatet og i forhold til den utøvende makt.

Politi- og lensmannsetaten er en aktiv del av den utøvende makt. Da vil det være uheldig å gi dem oppgaver, som å være sekretariat for forliksrådene. Det å være tilrettelegger og saksutreder for forliksrådene vil være et brudd på prinsippet om uavhengige domstoler. At det overordnede ansvaret skal ligge hos departementet, gir ingen større uavhengighet for den utøvende makt, snarere tvert imot.

Fremskrittspartiet har forståelse for at tidligere statsråder kunne se for seg en slik løsning. Ut fra datidens organisering av domstolene kunne dette virke logisk. Poenget er at vi nå har etablert en domstolsadministrasjon, og også domstolene i førsteinstans hører logisk sett inn under den samme organiseringen.

Forenklinger er ofte til det bedre. At personer med svak økonomi kan slippe unødvendig mye av offentlige avgifter og gebyrer, er også et gode. Problemet melder seg når dette kan gå på bekostning av deres rettssikkerhet. Den forenkling av prosessen som skal gjelde for uimotsagte krav, er i utgangspunktet i orden dersom en forutsetter at alle personer har en god oversikt over sine finansielle forhold og juridiske forhold forbundet med økonomiske krav.

Dersom en derimot erkjenner at enkelte personer i gjeldssaker kan ha store problemer med å følge opp alle juridiske sider av det som hevdes å være deres økonomiske forpliktelser, er det behov for en god ivaretakelse av disse personene. Vi vet også at flere personer som har havnet i en situasjon de finner vanskelig, kan reagere med ikke å forholde seg til post og krav som presenteres for dem. At vi da skal forutsette at alle krav som innen en frist ikke er bestridt, automatisk er reelle, er en svært alvorlig konklusjon som kan få store konsekvenser. Interessant nok mener SV og Arbeiderpartiet, som vanligvis påstår at de er opptatt av de svakeste, at dette er noe disse menneskene får leve med.

Det er også slik at næringsdrivende og andre har slitt med at useriøse firmaer har sendt ut regninger på ikke-eksisterende forhold. De såkalte kataloghaiene er et godt eksempel i så måte. Når næringsdrivende og ressurssterke personer har et problem med å følge med og å kunne forsvare seg, hva da med de andre?

Dersom poenget er å ivareta personer med økonomiske problemer, kan en redusere gebyrene. Det ikke å behandle sakene deres på en forsvarlig måte er ikke løsningen. Den teoretiske muligheten for at forliksrådet kan kreve forhåndsbetaling av gebyrer, er en teoretisk hjelp for disse menneskene. Antakeligvis vil effekten være at hvis det er privatpersoner som sender inn et krav, er det de som må betale gebyrene, fordi det offentlige vil sikre seg at pengene kommer inn, og således er redd for at de private selv ikke betaler.

En koordinering av inndrivingen av fordringer er en fordel. Det vil også være en fordel med en koordinering av trekk o.l. Vi mener dette løses best ved en samordning av namsmannens oppgaver, kanskje også i en sentral sammenheng. Dette ønsker vi utredet.

Med bakgrunn i alle disse betenkeligheter vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag om å sende saken tilbake til Regjeringen.

Presidenten: Representanten André Kvakkestad har teke opp det forslaget han refererte til.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [18:36:33]: Jeg vil fokusere først og fremst på gjeldsofrene og på behovet for nye stillinger for å betjene namsmannsfunksjonen etter de endringene flertallet, som SV er en del av, nå gjør. Representantene Gunn Karin Gjul og Carsten Dybevig har for øvrig redegjort godt for hva som også til slutt ble SVs syn i denne ganske vanskelige saken, og jeg vil framheve representanten Gjuls omtale av forliksrådene som en meget god, effektiv og billig ordning som vi vil sikre for framtida, samt hennes omtale av den løsninga som er valgt for de fire største byene.

Jeg skal være ganske kort. Vi i SV er veldig fornøyd med at vi har fått gjennomslag for at lønnstrekkene som foretas av namsmennene og særnamsmennene, nå skal samordnes. Gjeldsofferalliansen har lenge påpekt at mange skyldnere faktisk ikke får beholde "det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand", jf. dekningsloven 2-7. Dette er en uholdbar situasjon, og særlig alvorlig er dette når barn også rammes.

Dagsavisen hadde en reportasje om hva som kan skje med en familie når trekkene ikke koordineres mellom de ulike namsmennene. Det som er ille, er at dette ikke er gjort før. Jeg skal sitere to avsnitt fra den nevnte reportasjen:

"Men innen den felles koordineringsinstansen er på plass, har sannsynligvis Per-Arne Westerberg mistet hjemmet sitt. Siden han ble arbeidsledig i 1987 har den økonomiske situasjonen hans forverret seg hvert år.

- De ulike pengeinnkreverne spør verken meg eller hverandre om jeg sitter igjen med nok penger til å leve av. Det er veldig vanskelig, og når jeg diskuterer dette med dem så får de meg til å føle at jeg ikke har en sak. Det er ingen hjelp å få."

Dette forteller Per-Arne Westerberg til Dagsavisen.

Framdriftsplanen for koordineringsinstansen skal komme i budsjettproposisjonen for 2005. Jeg regner med at statsråden ser alvoret i denne saken og prioriterer arbeidet med dette.

Til slutt vil jeg trekke fram flertallsmerknaden på side 9 i innstillingen, som lyder som følger:

"Flertallet viser til at den foreslåtte ordningen med direkte inndrivelse av uimotsagte krav vil føre til en betydelig økning i saker for namsmannsapparatet. Saksbehandlingstiden hos namsmannen i Oslo er i dag definert som jour. Flere namsmannsavdelinger har uttrykt bekymring i forhold til at en slik økning i saker skal føre til mye ekstraarbeid, og påfølgende store restanser. Det må derfor sikres at det tilføres tilstrekkelig med stillinger slik at man unngår at disse restansene oppstår. Lang saksbehandlingstid og store restanser vil være i strid med proposisjonens hensyn bak forslaget med ønske om raskere inndriving, og det vil medføre fare for illegal innkreving av gjeld. Basert på anslag om en økning i utleggssaker til et sted mellom 330 000 og 390 000 saker trengs det økte ressurser til å opprette nye namsmannsstillinger for å opprettholde dagens saksbehandlingstid. Det er også av stor viktighet at det sikres tilstrekkelig med midler til at, både de allerede eksisterende namsmennene og de som skal bemanne de nye stillingene, får tilegnet seg de nødvendige kunnskapene for å utføre denne jobben."

Dette er en meget viktig merknad for oss og for flertallet.

Helt til slutt vil jeg slutte meg til den rosen som representanten Gunn Karin Gjul gav til saksordføreren, Carsten Dybevig. Han har gjort en utmerket jobb, og takk for det.

Einar Holstad (KrF) [18:40:21]: Den sivile rettspleien på grunnplanet er enkelt sagt forliksrådene, namsmannsfunksjonen, stevnevitnefunksjonen og enkelte andre rettspleiegjøremål som utføres på nivået under tingrettene. Organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet har vært under vurdering i mange år, og det har vært bred enighet om at det er behov for en endelig avklaring.

Forliksrådene er formelt sett domstoler og er som hovedregel førsteinstans i sivile saker. De behandler rundt regnet 250 000 saker i året. Det er ett forliksråd i hver kommune, og kommunene har det økonomiske og administrative ansvaret. De fleste saker i forliksrådet er kurante inkassosaker der skyldneren ikke har innsigelser mot kravet. De bringes inn fordi dom er en forutsetning for tvangsfullbyrdelse. Blant annet for å redusere partenes kostnader foreslås det at fakturaer o.l. skal være grunnlag for å begjære tvangsfullbyrdelse. Bare dersom skyldneren reiser innsigelser mot kravet, skal saken behandles i forliksrådet. Direkte tvangsinndrivelse vil føre til at mange av sakene som krever minst innsats i forliksrådet, faller bort. Det er da ikke lenger grunnlag for selvfinansierende, kommunale forliksråd.

Kristelig Folkeparti viser til de hovedhensyn gjengitt i proposisjonen som tilsier at ordningen med direkte inndrivelse av uimotsagte krav bør gjennomføres. Vi viser særlig til at direkte inndrivelse ved namsmannen er en fordel for de ressurssvake som av ulike årsaker ikke evner å møte i forliksrådet eller på annen måte mister retten til innsigelser. Den kontakten som namsmannen vil ha med skyldneren under en utleggssak, øker etter komiteflertallets syn sannsynligheten for at rettmessige innsigelser når fram og blir behandlet. Direkte tvangsinndrivelse vil ivareta skyldnerens faktiske rettssikkerhet på en langt bedre måte. Videre vil vi peke på at ordningen med direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte pengekrav i mange tilfeller vil redusere kostnadene for skyldner.

Kristelig Folkeparti er opptatt av at organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet blir helhetlig og mest mulig lik i hele landet. I dag er namsmannsapparatet svært ulikt organisert, fordelt på lensmenn, kommunale underfogder og avdelinger under byfogder/tingretter. Jeg viser spesielt til de innvendinger som er kommet vedrørende forslaget om organiseringen av namsmannen i Oslo. Distrikter bør ha lik nivåinndeling, og vi er derfor enig i at namsmannen av prinsipielle grunner bør skilles fra domstolen også i Oslo. Samtidig er det viktig at man har en organisasjonsmodell som passer landets bosettingsmønster.

Kristelig Folkeparti viser til at politiet er den mest desentraliserte statlige etat. Dette gir en nærhet til publikum som ikke må bli svekket. Ved også å overføre sekretariatet for forliksrådene til politiet styrkes grunnlaget ytterligere for lensmannens lokale tilstedeværelse. Allerede i dag ivaretar lensmenn sekretariatsfunksjoner i mer enn 100 kommuner, og etter det flertallet erfarer, har ikke dette ført til mangler i forhold til rettssikkerheten. Forliksrådene behandler ikke straffesaker, som er politiets hovedoppgave, og forliksrådene vil være suverene når det gjelder å løse sine oppgaver. Justisdepartementet skal fortsatt ha det direkte overordnede faglige ansvar for forliksrådene.

Lensmennenes hverdag skal fortsatt være mer enn blålys og håndjern. Det vil bidra til å sikre etatens posisjon og funksjon i lokalmiljøet i framtiden.

Ola D. Gløtvold (Sp) [18:44:33]: Senterpartiet slutter seg i hovedtrekk til komiteens flertall når det gjelder organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet. På ett punkt er likevel Senterpartiet uenig med komiteen. Det gjelder forslagene til endringene i politiloven 16.

Flertallet i komiteen skriver i innstillingen på side 11, første spalte:

"Med det forslag som departementet har fremsatt vil en finne et godt grunnlag for gjennomføring av Politireformens fase II, uten å måtte slå sammen lensmannsdistrikter."

Samtidig har det samme flertallet følgende forslag til endringer i politiloven 16:

"Lensmannsdistrikter og namsfogddistrikter skal omfatte en eller flere hele kommuner."

Dersom dette flertallets merknader skal stemme overens med flertallets forslag, forutsetter det at det ikke finnes flere lensmannskontorer innenfor én og samme kommune. Men det er faktisk tilfelle i enkelte kommuner. Så langt Senterpartiet har brakt på det rene, har vi i dag iallfall tre kommuner der det er flere lensmannsdistrikter. Det gjelder:

• Ringsaker kommune i Hedmark, med Moelv og Brumunddal lensmannsdistrikt

• Fredrikstad, med Onsøy, Kråkerøy/Rolvsøy og Borge lensmannsdistrikt

• Bergen, med Fana, Laksevåg og Åsane/Arna lensmannsdistrikt

På denne bakgrunn fremmer Senterpartiet i denne saken forslag om å stryke den setningen som sier: "Lensmannsdistrikter og namsfogddistrikter skal omfatte en eller flere hele kommuner."

Stortinget kan ikke uten nærmere vurdering bare nedlegge de ovenfor nevnte lensmannsdistrikter. Senterpartiet vil også advare mot å innføre en ordning hvor man ved eventuell framtidig kommunesammenslåing automatisk også må slå sammen vedkommende lensmannsdistrikter.

Behovet for polititjeneste og øvrige tjenester som ligger under lensmannen i et lokalsamfunn, faller på ingen måte bort selv om den formelle kommunale styringsstrukturen skulle bli endret. Den vedtatte og nedfelte "nærpolitiordning" vil således fortsatt ha sin berettigelse, idet folk fortsatt skal bo og virke i sine lokalsamfunn. Det må være dette som skal være avgjørende også når spørsmålet om å slå sammen vedkommende lensmannsdistrikter skal avgjøres. Det må da foretas en konkret vurdering ut fra behovet, og ikke innføres en lovbestemmelse som hindrer en slik vurdering.

Jeg tar med dette opp det forslaget som jeg viste til i innlegget, og som er omdelt i salen.

Presidenten: Representanten Ola D. Gløtvold har teke opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Odd Einar Dørum [18:47:28]: Forslaget om en omorganisering av den sivile rettspleien på grunnplanet føyer seg inn i en rekke av viktige reformer i justissektoren de senere årene. Med "den sivile rettspleien på grunnplanet" menes forliksrådene, namsmannsfunksjonen, stevnevitnefunksjonen og enkelte andre gjøremål som utføres på nivået under tingrettene.

Komiteen har understreket at det er viktig at justissektoren ivaretar rettssikkerheten til den enkelte på en god måte, og at den framstår som effektiv og publikumsvennlig. Dette har også vært retningsgivende ved utformingen av Regjeringens lovforslag.

Det over ti år gamle forslaget om direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav skal endelig gjennomføres. Direkte tvangsinndrivelse vil, slik Regjeringen og komiteens flertall ser det, styrke skyldnernes faktiske rettssikkerhet. Samtidig vil partene spare kostnader, og den totale saksbehandlingstiden vil bli kortere. Ordningen vil innebære en forskyvning av saksmengde fra forliksrådet til namsmannen, som det innenfor dagens organisering av den sivile rettspleien på grunnplanet ikke vil være rom for.

Det er viktig for meg å understreke at forliksrådet som institusjon skal bestå uendret. Det skal fortsatt være forliksråd i hver kommune, og medlemmene skal velges av kommunestyret, som nå. Staten overtar det økonomiske og administrative ansvaret for forliksrådene, og sekretariatsfunksjonen legges til namsmannen. For å sikre at tjenestemennene hos sekretariatet er helt uavhengige av partene i tvistene, og også oppfattes som helt uavhengige, skal ikke lensmannen eller andre ved sekretariatet lenger kunne representere noen parter i forliksrådet.

Jeg er glad for at det i all hovedsak er bred enighet om forslaget til organisering. Den enhetlige organiseringen av det overordnede ansvaret beholdes, selv om namsfogdene i de fire største byene legges direkte under Politidirektoratet for å sikre dem en selvstendig stilling i forhold til politidistriktet.

I tillegg til de alminnelige namsmenn er det en rekke instanser som har namsmannskompetanse. Jeg har merket meg komiteens ønske om en gjennomgang med tanke på effektivisering og forenkling på dette området.

Jeg har også notert meg at komiteen ber om at det i statsbudsjettet for 2005 presenteres en framdriftsplan for behovet for samordning av lønnstrekk.

For å styrke rettssikkerheten ved forliksrådsbehandlingen vil jeg i samsvar med komiteens ønske vurdere en endring av reglene for forkynnelse av forliksklager.

La meg videre også understreke at med den reformen som her gjøres, er det den rettstradisjonen i Norge som er knyttet til lensmannstradisjonen, som sikres. Det er en tradisjon som er nær folk i sivile saker. Det er en tradisjon som sammen med forliksrådene representerer nærkontakt. Samtidig betyr organiseringen som komiteen har valgt, at denne siden av lensmannsfunksjonen og namsmannsfunksjonen, som også er en del av det norske politiet, skaper et grunnlag for en fortsatt desentralisert struktur innenfor lensmanns- og politietaten. Dette er svært viktig, og det opprettholder også utgangspunktet for en politirolle som handler om noe mer enn at politiet har strafferetten som sitt eneste fagfelt. Det understreker en politirolle med nærhet til lokalsamfunnet, en politirolle som har vært svært viktig, og som veldig mange har kjent som svært viktig og grunnleggende og sympatisk, bl.a. i forbindelse med namsmannens innsats for å sikre gjeldsofres rettigheter og praktiske forhold gjennom det som gjeldsofre har vært utsatt for fra begynnelsen 1990-tallet av.

La meg til slutt få uttrykke tilfredshet med at man nå får en endelig avklaring på de mange innbyrdes avhengige spørsmålene om hvordan den sivile rettspleien på grunnplanet skal være organisert i framtiden.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

André Kvakkestad (FrP) [18:51:10]: Jeg har forstått det slik at statsråden ikke ser noen problemer med å blande politi- og domstolsmyndighet. Men når det kommer til spørsmålet om det økonomiske: Når politidirektøren har gått ut og sagt at det nåværende politibudsjettet er det strammeste gjennom tidene, kan statsråden garantere at Regjeringen vil foreslå et budsjett som vil dekke denne merutgiften for politiet, slik at vi ikke får en enda mer svekket politimyndighet i Norge?

Statsråd Odd Einar Dørum [18:52:01]: Representanten Kvakkestad hadde en kort visitt til sitt eget hovedargument om rettssikkerhet. Jeg skal dvele ved det.

Det vi snakker om her, er sivile saker. Vi snakker om saker som til nå har vært håndtert gjennom namsmannsfunksjonen, og saker som håndteres gjennom forliksrådene. Dette gir en god kontakt med tanke på å kunne løse saker, fordi sakene blir sett i sin sosiale sammenheng. Og nettopp det å se disse sakene i deres sosiale sammenheng, er en del av den rettstradisjonen som vi bl.a. også har i Norge, utenfor det tradisjonelle rettsapparatet knyttet til mekling. Jeg vil understreke at dette er viktig.

Når det gjelder finansieringen av det som er lagt inn i den sivile funksjonen her, er det gebyrfinansiert. Det vil sikre virksomheten gjennom den aktiviteten som er der. Og skulle det oppstå uforutsette forhold, vil vi tidsnok kunne korrigere det før budsjettet for 2006, når dette skal iverksettes.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Trond Helleland (H) [18:53:17] (komiteens leder): Denne saken som Odelstinget i dag behandler, har ikke fått den oppmerksomheten den fortjener. Etter mitt syn er omorganiseringen som nå skjer innen den sivile rettspleien på grunnplanet, svært viktig.

I korte trekk innebærer den etter mitt syn at vi på den ene siden sikrer en lokal forankring, samtidig som vi på den andre siden effektiviserer og gjør organiseringen mer enhetlig. Arbeidet med disse endringene har pågått en stund, kanskje lenge, men endringene blir først vedtatt i dag. Jeg er glad for at vi gjennom komiteens arbeid har utarbeidet en innstilling som et stort flertall av komiteens medlemmer har stilt seg bak.

Jeg kjenner godt til det solide arbeid som politi- og lensmannsetaten gjør og har gjort innenfor den sivile rettspleien på grunnplanet. Når det nå er flertall for Regjeringens forslag om å legge politimodellen til grunn, er dette noe vi i Høyre støtter. Det er nok for vår del å vise til hva som ble sagt i Budsjett-innst. S. nr. 4 for 2003-2004 om lensmannen og nærhet til publikum, om service, kunnskap mv. Vi er svært fornøyd med at Justisdepartementet så raskt har fulgt opp komiteens merknad i den budsjettinnstillingen om flere tjenestesteder innenfor samme driftsenhet. Etter mitt syn klargjør en at en innfører begrepet "tjenesteenhet", slik at en har et dekkende ord for et lensmanns- eller politistasjonsdistrikt, der det i tillegg til hovedkontoret eller hovedstasjonen er etablert politiposter andre steder i distriktet.

Det viktigste for publikum er selve tjenesteenhetsstrukturen, og at denne derfor bør fastsettes av Kongen. Driftsenhetsstrukturen er i større utstrekning et internt administrativt anliggende, og kan fastsettes på lavere nivå. Med Regjeringens forslag som vi i dag slutter oss til, vil vi finne et godt grunnlag for gjennomføring av politireformens fase II, uten å måtte slå sammen lensmannsdistrikter.

Høyre slutter seg også til de oppryddinger i bruk av navn og betegnelser vi nå foretar. Enheter med både polititjeneste og sivile rettspleieoppgaver skal hete lensmannskontor, enheter med bare politioppgaver politistasjon, og enheter med bare sivile oppgaver namsfogdkontor. På denne måten vil navnet gi folk klar beskjed om hvilke oppgaver enheten har. Uttrykket lensmannskontor har lang tradisjon som betegnelse på nettopp enheter som har begge oppgavetypene. Jeg vil også vise til at lensmennene allerede i dag fungerer som sekretariat for svært mange forliksråd. Videre vil jeg vise til at lensmannen allerede fungerer som namsmann, noe det er svært gode erfaringer med.

For framtida vil namsmannsfunksjonen samles under politiet med unntak av i de fire største byene i landet, der den underlegges Politidirektoratet. Denne siste løsningen en har kommet fram til under komiteens behandling, tror jeg vil være god. Den reorganiseringen vi i dag vedtar, er viktig for alle - for dem som har konflikt med naboen, og for dem som er skyldner eller kreditor.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 3.