Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlemmer av Regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Ine Marie Eriksen (H) [14:47:40] (komiteens leder og ordfører for saken):Det er gledelig med en innstilling som den foreliggende, rett og slett fordi den bærer preg av veldig stor enighet. Fremskrittspartiet har noen særmerknader, men i sum er det enighet i komiteen, slik det går fram av innstillingen. Jeg vil også benytte anledningen til å takke for samarbeidet i komiteen. Det er viktig at vi har kommet fram til denne enigheten.

Forskning er en aktivitet som er særlig avhengig av tillit, og det skal ikke mange saker til før tilliten er svekket, med alvorlige følger også for forskere som holder seg godt innenfor spillereglene.

Nå er det ikke nytt at forskningsetiske problemstillinger får stor oppmerksomhet, tvert imot; spørsmålene ble viet oppmerksomhet under behandlingen av begge de foregående forskningsmeldingene. Vi har positive erfaringer med de forskningsetiske komiteene, og det er positivt at disse komiteene nå suppleres med et eget nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning. På den måten får vi et helhetlig system for behandling av etikk og redelighet i norsk forskning. Det har vært en lang prosess. Utgangspunktet var en utredning av hvordan man best håndterer saker vedrørende vitenskapelig uredelighet, og det ble sendt ut et felles høringsnotat i 2004.

Lovforslaget og behandlingen i komiteen bærer preg av at dette har vært grundig debattert. Det er stor grad av enighet, og det er også stor grad av vilje i forskningssektoren sjøl til å ta disse problemstillingene på stort alvor.

Det er menneskelig å feile, og forskningsjuks må ikke forveksles med det å ta feil på vitenskapelig grunnlag. Det er lov, og det skal fortsatt være lov. Det er heller ingen grunn til å tro at den loven vi vedtar i dag, kommer til å sette en stopper for ethvert forsøk på juks i forskning for all framtid, men den kan kanskje rette oppmerksomheten mot det vi på et litt tabloid språk kaller hverdagsjukserne, de som er interessert i å ta snarveier, de som ikke sjekker kildene sine godt nok, og de som har et for dårlig grunnlag for sine konklusjoner.

Uansett regler vil ansvaret for etisk redelighet i forskningen ligge hos den enkelte forsker. I tillegg har naturligvis forskningsinstitusjonene et sjølstendig ansvar for kontroll og ledelse av de forskningsaktiviteter som foregår ved institusjonene. Komiteen er i innstillingen så vidt inne på den viktige problemstillingen om forholdet mellom faglig ledelse og kontroll og hensynet til den akademiske frihet og den enkelte vitenskapelig ansattes rettigheter. Komiteen nøyer seg med å henvise til at dette spørsmålet er under utredning i det såkalte Underdal-utvalget. Vi ser fram til resultatene av dette arbeidet.

Hensynet til forskernes rettssikkerhet er et gjennomgående hensyn både i proposisjonen og i innstillingen, og når komiteen støtter forslaget om lovfesting av de regionale og nasjonale forskningsetiske komiteene, skyldes det ikke minst at hensynet til forskernes rettssikkerhet blir best ivaretatt gjennom denne løsningen. Tilsvarende argumenter ble avgjørende for vurderingen av om Granskingsutvalget skulle lovfestes eller ikke. Det er argumenter for å velge en løsning der utvalget bygger på et privatrettslig grunnlag, men komiteen er enig i at hensynet til rettssikkerheten og til å sikre god og sikker saksbehandling taler for lovfesting. I samme retning trekker også hensynet til at økt internasjonalt samarbeid om såkalt forskerjuks krever et klart definert lovverk også i Norge.

Komiteen støtter Regjeringas forslag til lov, men tar i tillegg opp noen problemstillinger, dels som presiseringer av lovteksten og dels som spørsmål til overveielse i det videre arbeidet. Dels omhandler det spørsmålet om utenlandske medlemmer i utvalgene for å få større grad av uavhengighet, og dels omhandler det hovedregelen om at sakens dokumenter er unntatt offentlighet så lenge saken er til behandling og det ikke foreligger endelig uttalelse i saken. Der er komiteen opptatt av at hovedregelen ikke bør være til hinder for at man i enkelte tilfeller kan gå til offentliggjøring når dette er hensiktsmessig av hensyn til de involverte i saken.

Vi reiser også spørsmålet om hvorvidt Granskingsutvalget og dets sekretariat bør delta i forebyggingsarbeidet knyttet til vitenskapelig uredelighet og ikke minst om hvorvidt større studentprosjekter skal omfattes av loven.

Som sagt: Det er bred oppslutning om Regjeringas forslag til lov. Det er ingen tvil om at denne loven vil være et viktig verktøy i det videre arbeidet for å sikre at etiske vurderinger hele tida får tilstrekkelig plass og vekt i all norsk forskning.

Anniken Huitfeldt (A) [14:52:26]: Innstillingen har samlet bred oppslutning i komiteen. Det skyldes et grundig forarbeid og et godt arbeid fra saksordføreren. Det har vært stor grad av enighet om dette med utvalg for å avsløre eventuelt juks.

Men den interessante diskusjonen om etikk i forskning i vid forstand må gå videre. Her har miljøene selv en stor, stor oppgave. Etter jul avslørte vi en forskningsrapport hvor det var forfalskning av empirisk materiale. Etter alt å dømme kommer dette til å være unntaket, og det er nettopp gråsonene, snarveiene, at man trekker for raske konklusjoner, som kommer til å bli utvalgets hovedoppgave. Noen fotnoter er kanskje ikke tilstrekkelig grunnlag for en konklusjon. Man velger ut belegg som bare går i én retning, eller man har belegg som ikke er basert på vitenskapelig materiale.

Spørsmål om etikk i forskning handler altså om å gjøre forskningsresultater etterprøvbare – at det skal være mulig for andre å sjekke om konklusjonen er riktig. Her er det miljøene selv som må gjøre en jobb. Alle er i utgangspunktet etisk bevisste. Det er veldig få mennesker, også forskere, som mener at de selv ikke har god etikk. Men det vanskelige spørsmålet er hvordan man gjør etikk operativt i en forskers hverdag. En forskers hverdag er i stor grad preget av ensomhet. Å skape et miljø, å gjøre etikken operativ i det daglige arbeidet, er en stor utfordring som miljøene selv er nødt til å jobbe med.

Noen sier at Internett gjør det lettere å fuske. Det er godt mulig at det er tilfellet for skoleoppgaver, kanskje også for noen studentoppgaver. Men jeg vil samtidig tro at når vi gjør forskningsrapporter tilgjengelige, er det lettere for andre å sjekke om dette er direkte kopi, eller om man har forfalsket materiale som man bruker i en forskningsrapport. Tidligere var det kanskje enklere å kopiere en forskningsrapport som var nedgravd i et fransk bibliotek. Nå publiseres det aller meste på nett – altså er det vanskeligere.

Diskusjonen om etikk handler også om at vi skal ha fri forskning. Det er veldig viktig at vi har en fri forskning som ikke er basert på kommersielle interesser. Næringslivet gjør en veldig viktig jobb for å drive fram forskning. Mange kommersielle forskningsaktører er helt nødvendige for at vi skal få fram god forskning i Norge. Men vi kan ikke ha et samfunn hvor det kun er de kommersielle interessene som styrer det som vi skal forske på. Det gjelder ikke minst innenfor medisinsk forskning, hvor vi har sett at de som forsker på medisiner, har lettere for å få penger enn de som forsker på forebyggende helsearbeid eller på livskvalitet. Derfor er det viktig at vi har en fri forskning som ikke er basert på at forskerne nødvendigvis skal tjene penger.

Fra politisk hold føler vi at vi har gjort vår del av jobben. Det forebyggende arbeidet må forskningsmiljøene selv i større grad ta ansvar for. Det er jeg sikker på at forskningsmiljøene kommer til å gjøre.

Anders Anundsen (FrP) [14:56:11]: Dette er en sak det heldigvis er liten politisk uenighet om. Jeg har lyst til å gi saksordføreren honnør for å ha gjort en veldig god jobb. Generelt er norsk forskningsvirksomhet på et høyt etisk nivå. Det har i mange år vært fokusert mye på forskningsetikk. Den typen virksomhet er generelt avhengig av at det foreligger en grunnleggende tillit mellom den enkelte forsker, instituttene og finansieringskilden. Generelt har dette fungert bra. Men det finnes naturlig nok unntak.

Regelen som vedtas enstemmig i dag, er i stor grad en lovfesting av etablerte systemer. Lovfestingen gir i seg selv økt grad av legitimitet til det viktige etiske arbeidet innenfor forskningen. Det er nødvendig å vise at dette spørsmålet fokuseres det mye på og har høy status på den politiske dagsordenen.

Fremskrittspartiet har noen avvikende tilleggsmerknader i innstillingen. Det dreier seg i første rekke om viktigheten av å ta det internasjonale forskningsperspektivet inn over seg. Etter Fremskrittspartiets oppfatning har departementet i litt for liten grad tatt hensyn til at forskningsvirksomhet i dag ofte er internasjonale prosjekter, og det vil stilles særlige krav til kontrollprosessen og dialogen med andre lands kontrollsystemer.

Vi erkjenner også at det kan være utfordrende å finne en klar definisjon på hvor grensen for uredelighet går. Det vil imidlertid være en klar fordel om en evnet å finne en så klar definisjon som mulig, slik at de forskerne som kommer i granskernes lys, vet hva de har å forholde seg til, siden konsekvensene av granskernes lys kan bli ganske dramatiske.

Det er også årsaken til at det har vært viktig for Fremskrittspartiet å få inn merknader om at granskingen i hovedsak skal være unntatt offentlighet under selve granskingen, men at en i visse tilfeller må kunne offentliggjøre informasjon av hensyn til de involverte i saken. Vi får håpe at den loven som blir enstemmig vedtatt her i dag, blir brukt i minst mulig grad.

Presidenten: Den reglementsmessige tid for formiddagens møte er øyeblikkelig ute.

Presidenten har fått signaler om at det er mulig at vi kan avvikle odelstingsmøtet i løpet av en halv time. Presidenten vil derfor foreslå at vi fortsetter utover den reglementsmessige tid inntil dagens kart er ferdigbehandlet, og spør om det er godkjent av representantene som er til stede. Det er også konferert med komiteens leder og med statsråden.

– Ingen innvendinger er kommet, og det anses vedtatt.

Ola T. Lånke (KrF) [14:59:02]: Vi konstaterer at det er bred enighet om at det er en nær sammenheng mellom forskning og etikk. Forskning reiser i svært mange tilfeller viktige etiske spørsmål og fører oss til til dels vanskelige veivalg.

Kristelig Folkeparti har tatt til orde for at forskningsetikk og etiske spørsmål generelt må vektlegges sterkere når det gjelder høyere utdanning, herunder forskerutdanningen og forskningsmiljøene for øvrig. Vi har også fremmet forslag i Stortinget i tråd med dette.

I 1999 la daværende statsråd Lilletun fram forskningsmeldingen «Forskning ved et tidsskille». Den gang ble det også påpekt at det er nødvendig å ha et apparat for behandling av uredelighetssaker i forskning. Meldingen understreket ellers sterkt forskningsetiske spørsmål.

Forskning foregår under en betydelig grad av frihet og tillit, og dermed også en betydelig grad av ansvar for den enkelte forsker. Slik må det være. Samtidig har også forskere et selvstendig etisk ansvar og et ansvar for å bidra til at offentligheten får del i de overveielser som gjøres. Samfunnets behov for innsyn i og innflytelse på forskningen må ivaretas, samtidig som forskernes behov for en betydelig grad av frihet i sitt arbeid også må sikres. Dette er viktig for å legitimere forskningen og gi mulighet for dialog og aksept i samfunnet som helhet. De ulike institusjonene bør på sin side være aktive pådrivere for en intern debatt i forskningsmiljøene. Samtidig er det viktig at denne debatten ikke bare foregår i et internt vakuum, men blir gjenstand for en åpen samfunnsdebatt. Derfor bør de forskningsetiske komiteene også vende seg mer mot publikum.

Forskningsetisk refleksjon er viktig og nødvendig. Sett fra samfunnets side er dette positivt også fordi det bidrar til kvalitetssikring av forskningen og forskningens resultater. En dialog mellom forskning og samfunn om verdier kan dessuten på lengre sikt bidra til å gi forskningen en retning. Målet må hele tiden være å få fram kunnskap på en måte og med et resultat som samfunnet kan vedkjenne seg. Når samfunnet har som uttalt mål å satse en større del av samfunnets ressurser på forskning, er det fordi dette er viktig for samfunnet. Forskning er en viktig drivkraft i samfunnsutviklingen. Dette gjør det nødvendig å få framtidsorienterte analyser og diskusjoner om konsekvensene av forskning og teknologi. En informert og interessert allmennhet er derfor en forutsetning for en slik bred debatt. Det må skapes en større kontaktflate og økt innsyn mellom forskersamfunnet og storsamfunnet. Åpen debatt, høringer og en styrket forskningsformidling er viktige verktøy for å oppnå dette.

Etisk refleksjon omkring produksjon av forskningsbasert kunnskap vil være et gode sett fra forskernes side. Etisk refleksjon gir forskningen legitimitet og en mulighet for dialog og aksept. Skal disse sidene ved forskningen få større fokusering, vil det kreve fortsatt sterk innsats innenfor opplæring, informasjon og debattskapende virksomhet. Både forskningsinstitusjonene selv, de nasjonale og regionale forskningsetiske komiteene, Forskningsrådet, Teknologirådet og Bioteknologinemnda har dette som oppgave. Dessuten vil samfunnet være mindre tilbøyelig til direkte kontroll og styring dersom det er tillit til at forskerne selv har vilje og evne til forskningsetisk refleksjon og til å la refleksjon influere på atferd i forskningen. Etisk refleksjon er derfor knyttet til forskningens frihet fra kontroll og styring.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [15:02:51]: Vi behandler i dag lovforslaget om etikk og redelighet i forskningen. Det er heldigvis stor enighet i komiteen om dette lovforslaget. Det har jo også kommet klart fram i innleggene som vi har hørt her i dag.

Allerede i forskningsmeldingen fra 1999 viser departementet til behovet for å ha et nasjonalt apparat til å behandle vitenskapelig uredelighet på alle fagfelt. Spørsmålet er senere utredet. Det kan òg vises til forskningsmeldingen fra 2005 og til at internasjonale konvensjoner og hensyn til forskernes rettssikkerhet har gjort det nødvendig å vurdere lovfesting av de regionale komiteer for medisinsk forskningsetikk. Allerede i 2004 ble det sendt ut et felles høringsnotat om lovhjemling av etikkomiteer og uredelighetsutvalg. Lovforslaget, som det i dag skal stemmes over, viderefører i all hovedsak forslagene fra det høringsnotatet.

Forskning skal naturligvis foregå i stor grad av tillit og frihet, det skal påhvile den enkelte forsker et eget ansvar for dette. Samtidig er det grunn til å understreke at forskningsinstitusjonene har et selvstendig ansvar for kontroll og ledelse.

Det er enighet mellom Regjeringen og en samlet komite om at det er formålstjenlig å samle bestemmelsene om det regionale og nasjonale etikkomitesystemet og bestemmelsene om et nasjonalt apparat for behandling av saker om vitenskapelig uredelighet i samme lov. Det legges opp til en fleksibel rammelov som kan endres etter hvert som erfaringer kommer til. Lovforslaget imøtekommer behovet for å sikre et nasjonalt system som skal ivareta samfunnets behov for at forskning i offentlig og privat regi skjer i samsvar med vanlige etiske normer. Det finnes visst argumenter for å gå imot lovfesting av de regionale og nasjonale forskningsetiske komiteene, men de aller fleste høringsinstanser støtter lovreguleringen.

Til sist et sitat fra Forskerforbundets høringsbrev til komiteen i forbindelse med denne saken:

«Forskerforbundets Hovedstyre har behandlet den foreliggende odelstingsproposisjonen og er meget tilfreds med at Kunnskapsdepartementet med utgangspunkt i forslaget fra 2004, har utarbeidet et lovforslag som er oversendt Stortinget. Lovforslaget er godt og balansert i den forstand at tilliten til forskernes og forskningsmiljøenes evne og vilje til å følge allmenne etiske normer og akseptert vitenskapelig praksis og metode er et gjennomgående trekk.»

Og videre:

«Forbundet støtter opprettelsen av et nasjonalt utvalg for gransking av uredelig forskning.»

Dette er tydelig tale. Senterpartiet støtter selvfølgelig dette lovforslaget.

Odd Einar Dørum (V) [15:05:56]: Det må være all mulig grunn til å glede seg, ikke bare over det komitelederen sa om at det var samling i komiteen, men også over at Regjeringen har gjort en solid jobb og laget et lovforslag som har blitt godt mottatt av dem det gjelder. Det betyr at man har funnet balansen mellom tilliten til de mange og muligheten for å fange opp dem som ikke vil følge det som vi kan definere som frihet under ansvar.

Det komiteen står for, har komitelederen gjort rede for på en utmerket måte, og det kommer også skriftlig til uttrykk. Venstre har ikke noen grunn til å understreke det ytterligere, bortsett fra på et par–tre små punkter.

Når komiteen har valgt å kalle utvalget for «gransking av redelighet», er det fordi vi legger til grunn at redeligheten er hovednormen i det arbeidet vi står overfor, og ikke unntaket. Når komiteen har presisert at det grunnleggende i dette arbeidet er at vi må ha trykk på alle sider ved etikk i alle akademiske karriereløp fra starten av, er det for å understreke at hvis man ikke har den etiske ballasten, svikter noe av det grunnleggende som skal til for at vi skal lykkes med både Regjeringens forslag og komiteens tilslutning til forslaget.

Komiteen har gjort en understrekning til. Jeg må innrømme at når den skjedde, var den preget av et sentralt emne på NOKUT-konferansen, hvor NOKUT reiste spørsmålet – som jeg for min del ikke hadde hatt fantasi til å forestille meg inntil da – om at vi kunne stå overfor muligheter for korrupsjon og juks i tilknytning til internasjonalisering av forskning og Bologna-prosessen. NOKUT hadde valgt å invitere den internasjonale avdelingen av Transparency for å presentere dette. Det var et ettertenksomt innlegg som ble holdt. Det var ikke massivt konkluderende, men det var for ettertenksomhet. Når komiteen har knyttet en merknad til dette forholdet, er det for at den samme ettertenksomhet som et samlet norsk, akademisk allmøte – for å bruke det uttrykket – hadde i Trondheim, også skulle bringes videre til departementet for vurdering og refleksjon, slik at man kan ta de skritt som er nødvendige, ikke fordi vi ser at dette er det mest truende nå, men det er grunn til å følge med og være aktsom.

Med disse små merknadene er det en glede å være med på en så bred oppslutning. Jeg synes det er hyggelig å kunne si noe positivt til statsråden for å ha lagt fram en god sak, og det er også hyggelig å dele med kolleger i komiteen at vi har stått sammen om å lage en sak som er solid, under parolen: Frihet under ansvar!

Statsråd Øystein Djupedal [15:08:33]: Formålet med den loven Odelstinget skal ta stilling til i dag, er å sikre at vi i Norge har et system som kan forebygge og behandle saker om uetisk og uredelig forskning. Vi har allerede i mange år hatt et system med regionale komiteer for medisinsk forskningsetikk og nasjonale forskningsetiske komiteer. Nå har Regjeringen foreslått dette systemet lovfestet, samtidig som det skal suppleres med et eget nasjonalt utvalg som skal granske saker der det er mistanke om fusk. Dette vil gi oss et helhetlig komitesystem som dekker alle fagområder, og som kan virke sammen i et tett og nært samarbeid.

Forslagene i proposisjonen har fått stor grad av tilslutning i innstillingen, og det er jeg meget glad for. Det er en tilslutning til de grunnleggende prinsippene, nemlig at vi skal ha et rammeverk av komiteer og utvalg som er uavhengige, og som informerer, opplyser og skaper debatt om forskningsetikk, samtidig som de kan behandle konkrete saker. De organer som er foreslått hjemlet i den nye loven, skal være forvaltningsorganer og behandle sakene i samsvar med forvaltningslov og offentlighetslov.

Med dette får vi en klarere forankring av de regionale komiteer for medisinsk forskningsetikk, som vi er pålagt å ha gjennom ulike internasjonale konvensjoner. Vi får også en lovgivning som stiller oss mer på linje med de andre nordiske landene, siden både Danmark og Sverige har lovfestet sine regionale komitesystemer.

Vi får dessuten en klarere forankring av de tre nasjonale forskningsetiske komiteene som i de 15 år de har eksistert, har utført et stort og viktig forebyggende arbeid. Det norske nasjonale komitesystemet var lenge enestående og har inspirert andre land til å lage liknende systemer. Ettersom det er nær sammenheng mellom forskningsetikk og forskeretikk har Regjeringen gått inn for at de nasjonale komiteer også skal drive med forebygging av uredelighet. Dette må selvsagt skje i nært samarbeid med det nye utvalget.

Regjeringen har valgt å ta som prinsipielt utgangspunkt at forskning bør foregå i frihet under ansvar. Regjeringen har derfor ikke ønsket å legge bånd på den betydelige grad av frihet og tillit som forskere arbeider under. I de aller fleste tilfeller viser det seg at de er denne tilliten verdig. Men noen ganger vil det skje at også forskere fristes til å ta snarveier eller begå ulovligheter, slik det skjer på alle andre samfunnsområder. En undersøkelse som ble foretatt for ca. ti år tilbake, viste at fusk i forskning ikke bare foregår i andre land, men også foregår i Norge. En konkret sak som fortsatt er til gransking, har dessuten vist at mistanker om uredelighet i seg selv kan føre til at tilliten til norsk forskning svekkes.

Regjeringen mener at samfunnets tillit er en grunnleggende forutsetning for at forskning kan drives. Uetisk og uredelig forskning må derfor tas ytterst alvorlig. Et eget nasjonalt utvalg som kan behandle større uredelighetssaker, vil kunne bidra til dette. Samtidig må forskernes rettssikkerhet være et grunnelement i behandlingen av eventuelle saker som måtte oppstå. Lovverket alene vil ikke hindre at uredelig forskning forekommer, men det at vi nå bygger opp et godt system for forskningsetikk, forebygging av uredelighet og behandling av uredelighetssaker vil på sikt bidra til å øke bevisstheten omkring disse spørsmål i forskermiljøene, og forhåpentligvis bidra til færre tilfeller av uredelighet.

Regjeringen understreker at forskningsinstitusjonene har de virkemidler de trenger både for å forebygge, forhindre og straffe tilfeller av fusk. Når det gjelder forebygging, er bevisstgjøring omkring den enkelte forskers ansvar og muligheter for åpne diskusjoner om vanskelige spørsmål viktige elementer. Ikke minst har universiteter og høyskoler et stort ansvar når det gjelder å lære studentene hva som er god vitenskapelig praksis. Regjeringen har heller ikke foreslått egne straffebestemmelser mot vitenskapelig uredelighet, noe komiteen også har sagt seg enig i.

Komiteens brede støtte til formål, prinsipper og definisjoner i proposisjonen gir et meget godt grunnlag for å gå videre, og jeg takker komiteen for de mange gode ord som også har framkommet i denne debatten. Komiteens uttalelser og anmodninger skal jeg selvfølgelig følge opp i det videre arbeidet, og jeg vil gi Stortinget tilbakemelding så snart som mulig når det gjelder de punkter som det spesielt har blitt bedt om oppfølging av. Departementet vil på denne bakgrunn kunne ta til med det nødvendige arbeidet for å utarbeide forskrifter, slik at det nye utvalget kan komme på plass så raskt det lar seg gjøre.

La meg helt avslutningsvis bare legge til at jeg har lagt merke til at komiteen har bedt om endring av navnet på utvalget. Det tar vi selvfølgelig til etterretning, selv om jeg selv synes at det er vanskelig at et utvalg skal hete «gransking av redelighet». Da burde man kanskje kalt det gransking av forskning. Vårt utgangspunkt var at vi burde ha et samlende navn, og Granskingsutvalget som en muntlig omtale av dette, er kanskje det som er den samlende fellesnevneren.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.