Berit Brørby (A) [11:59:22]: Presidentskapet fremmer i innstillingen forslag om å overføre administrasjonen av Stortingets pensjonsordning fra Pensjonsstyret i Stortinget til Statens Pensjonskasse. Bakgrunnen for forslaget er en anbefaling fra Pensjonsstyret i etterkant av den kritikk som framkom i rapporten fra Ekspertutvalget, oppnevnt for å gjennomgå utbetalingene fra pensjonsordningen. Ekspertutvalget påpekte flere forhold det anså som problematiske knyttet til administrasjonen av ordningen, som manglende tilsyn og kontroll og at pensjonsordningen ikke hadde tilstrekkelig kompetanse og robusthet. Pensjonsstyret anbefalte derfor at ansvaret for å administrere ordningen snarest ble overført til Statens Pensjonskasse.

Presidentskapet slutter seg til pensjonsstyrets anbefaling. Statens Pensjonskasse kjenner allerede Stortingets pensjonsordning i noen grad, og har et faglig miljø og en ekspertise som gjør at vi vil få en betryggende og profesjonell håndtering av pensjonssakene.

Pensjonskassen administrerer for øvrig også pensjonsordningen for statsråder. Når det gjelder søknader om ventegodtgjørelse, mener Presidentskapet at disse fortsatt bør behandles av et eget organ i Stortinget i egenskap av «arbeidsgiver» for representantene. Det foreslås at avgjørelsesmyndigheten i slike saker legges til Presidentskapet når Pensjonsstyret nå opphører å fungere.

Jeg nevner ellers for ordens skyld at det framlagte forslag ikke endrer mandatet til Stortingets pensjonsutvalg, som ledes av Sigbjørn Johnsen. Utvalget er ventet å levere sin rapport med forslag til ny pensjonsordning for bl.a. stortingsrepresentantene i løpet av inneværende sesjon, slik at Stortinget også får dette til behandling før Stortinget går fra hverandre. I den forbindelse vil både reglene om vilkårene for pensjon og spørsmålet om hvordan ordningen i framtiden skal administreres, bli vurdert.

Med dette anbefales presidentskapets enstemmige innstilling.

Olav Gunnar Ballo (SV) [12:02:27]: Det er et enstemmig presidentskap som legger fram sin innstilling, og SV har sammenfallende syn med det som odelstingspresident Berit Brørby har gitt uttrykk for.

Samtidig er det viktig for oss å understreke at vi i lang tid har argumentert for en gjennomgang av de pensjonsordningene som gjelder. Vi ser fram til Sigbjørn Johnsen-utvalgets innstilling, og ser det som viktig at den blir fulgt opp.

For oss er det også viktig å understreke at vi har full respekt for at Pensjonsstyret har fremmet et forslag som Presidentskapet følger opp, og at de løsningene som her velges, vil gjelde inntil Sigbjørn Johnsen-utvalget har lagt fram sin innstilling. Men det vil, som for så vidt Berit Brørby også understreket, ikke bety at man legger føringer for Sigbjørn Johnsen-utvalgets arbeid på en slik måte at man ikke er åpen for å konkludere først etter at utvalget har lagt fram innstillingen.

Når det gjelder Statens Pensjonskasse, har man sjekket mot utvalget. Det synes åpenbart at dette er i tråd med utvalgets holdninger, slik at her velger man en løsning som framstår som hensiktsmessig, også ut fra utvalgets arbeid.

Jeg har hatt kontakt med Fornyings- og administrasjonsdepartementet og statsråden der. Det er viktig å understreke at når nå Statens Pensjonskasse skal overta arbeidet med vurdering av pensjonene, er det selvsagt at det er med utgangspunkt i de lovhjemlene man har, og den loven som eksisterer, vurderingene skal foretas, og at det blir selvstendige vurderinger som skal tas.

Ellers ser SV fram til å ta tak i behandlingen av framtidige pensjonsrettigheter når Pensjonsutvalget er ferdig med sitt arbeid. For oss vil det være viktig at man får til en harmonisering av stortingspensjonene, slik at det er pensjonsordninger som blir mest mulig å sidestille med de pensjonsordningene som gjelder for andre i det norske samfunnet.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [12:04:54]: Dette er ei sak som har vore både vond og vanskeleg – ikkje berre for dei som har vore offer for ei mangelfull lov og eit uklart regelverk, men òg for Stortinget som institusjon.

Bakgrunnen for at me no har denne saka til diskusjon i Odelstinget i dag, er, som det er sagt tidlegare, eit brev av 14. januar 2009, frå Stortingets pensjonsstyre til Stortingets presidentskap. Eg skal kome tilbake til det litt seinare.

Først vil eg vise til at da Pensjonsstyret for aller første gongen blei kjent med den første og førebelse rapporten til Riksrevisjonen i mai i fjor, tok styret umiddelbart eit grep og bad i vedtaks form om ein fullstendig gjennomgang av denne saka.

Da den endelege rapporten kom frå Riksrevisjonen, var det dessverre fleire uheldige omstende, ikkje minst at fleire mottakarar av Stortingets pensjonsordning blei framstilte i media som mottakarar av ein urettkomen pensjon. Det beklagar eg sterkt, sjølv om denne informasjonen ikkje kom frå Stortingets pensjonsstyre eller Stortingets organ, så vidt eg kjenner til.

Det er all grunn for media til å framføre ei unnskyldning til desse som opplevde dette sterke mediefokuset. Ekspertuvalets rapport konkluderte òg med at enkelte av desse heller ikkje hadde motteke pensjon som var i strid med regelverket.

Den 8. januar i år blei Ekspertutvalets rapport lagt fram. Ekspertutvalets rapport konkluderte med både kraftig kritikk av lovas innhald og praktiseringa av ho. Konklusjonen var at pensjonsordninga mangla tilsyn og kontroll, i og med at ho var basert på eit tillitsforhold. Forvaltinga av pensjonsordninga mangla kompetanse og var lite robust. Det var dårlege saksbehandlingsprosedyrar, og lova var heller ikkje i takt med samfunnsutviklinga og endringar elles i pensjons- og trygdelovgjevinga.

Eg vil presisere: Dette høyrest jo veldig ille ut. Men i all hovudsak er det slik at pensjonsordninga har fungert veldig godt, så eg vil tolke Ekspertutvalets rapport som ei avviksrapportering. Men likevel – Pensjonsstyret tok kritikken veldig alvorleg og meinte det var viktig å få ei objektiv vurdering av og legitimitet i den vidare saksbehandlinga. Me ville for framtida unngå påstandar om bukken og havresekken. Derfor tok me initiativ til å flytte forvaltingsansvaret og administreringa av ordninga frå Stortinget til Statens Pensjonskasse, som har både kompetanse og legitimitet. Det viser at Stortinget tek ansvar for situasjonen. Sist haust tok Pensjonsstyret til orde for at saker knytte til pensjonsspørsmål burde handterast og administrerast av ein uavhengig instans. Ekspertutvalets rapport er svært kritisk til robustheita i ordninga.

Feil og manglar ved Stortingets pensjonsordning gjer dette nødvendig. Det er eit kollektivt ansvar for Stortinget å rydde opp slik at det ikkje blir stilt spørsmål omkring kvaliteten i behandlinga. Derfor tok Pensjonsstyret eit initiativ overfor Presidentskapet om å endre § 10 i lova, altså å flytte administreringa frå Stortingets pensjonsstyre over til Statens Pensjonskasse, noko som òg var i tråd med den tilrådinga som Ekspertutvalet gav.

Eg er glad for at Presidentskapet no tek Pensjonsstyrets brev til følgje, og at saka får ei rask behandling som gjer at det ikkje blir forseinking i behandlinga av dei sakene som både Riksrevisjonen og Ekspertutvalet konkluderte med ikkje var i samsvar med lov og regelverk. Derfor er eg glad for at endringane i lova som Odelstinget no kjem til å vedta i dag, skal tre i kraft straks.

Når det gjeld spørsmålet om å handtere saker om ventegodtgjering, er eg einig i at denne skjønnsbaserte ordninga blir teken vare på av Stortinget sjølv gjennom Presidentskapet når Pensjonsstyret no blir lagt ned.

Eg viser elles til at ein totalrevisjon av Stortingets pensjonsordning vil bli gjenstand for behandling etter at utvalet som blir leia av Sigbjørn Johnsen, har lagt fram si utvalsinnstilling for Stortinget.

Marianne Aasen (A) [12:11:03]: Dette har vært en krevende sak både for Stortinget og for Pensjonsstyret, men det er samtidig bra at Odelstinget i dag vedtar en ny lov for pensjonsordningen, som betyr at administrasjonen flyttes ut av Stortinget.

Ekspertutvalget, som la fram sin rapport nå i januar, har foreslått en slik løsning. Rapporten er ingen hyggelig lesning. Det er mangt og mye som har vært galt i lang tid. Og det er mange som må dele ansvaret for at pensjonsordningen har fått leve sitt eget liv uten at noen har ryddet opp. Rapporten viser med tydelighet at Stortinget burde overlatt innvilgelse og utbetaling av stortingspensjonene til andre for lenge siden.

Tiden etter at det ble offentlig kjent at Riksrevisjonen hadde undersøkt stortingspensjonene og funnet at flere hadde fått for mye pensjon, og at kontrollen var mangelfull, har vært krevende. Men det er likevel bra at dette skjedde. Hadde det ikke vært for Riksrevisjonen, ville neppe disse forholdene vært avdekket. At Presidentskapet besluttet å nedsette et ekspertutvalg for å gå grundig gjennom hele ordningen, var også bra og helt i tråd med det synet vi i Pensjonsstyret hadde.

Det er på initiativ fra Pensjonsstyret selv Odelstinget nå beslutter å sette ut administrasjonen av denne ordningen. Vi anså det som helt nødvendig å gjøre dette på grunn av den mangel på legitimitet Stortinget og Pensjonsstyret har etter det som har skjedd det siste året. Jeg mener Stortinget ikke lenger har legitimitet i befolkningen hva gjelder egne pensjonsordninger. Det betyr at vi skal være aktsomme når vi senere denne våren skal vedta et nytt pensjonssystem for stortingsrepresentanter etter at Sigbjørn Johnsen-utvalget har lagt fram sin innstilling. Det nye systemet må sikre en trygg og god pensjon til dem som har vært folkevalgte på Stortinget. Samtidig kan det ikke være slik at ordningen oppfattes som for sjenerøs i opinionen.

Et svært viktig prinsipp er brutt i denne saken, og det er maktfordelingsprinsippet. Det ligger til grunn for vår konstitusjon og skal hindre at makt samles i ett organ. Makt skal stanse makt. Dette prinsippet er satt ut av funksjon når det gjelder denne pensjonsordningen, og vi ser hvor galt det har gått. Stortinget kan ikke bryte et så viktig prinsipp, og vi må sikre oss at det ikke skjer på nytt.

Hva kan så Stortinget lære av denne historien? Ekspertutvalgets rapport har vist at Stortingets administrasjon i liten grad er egnet til å fungere som et forvaltningsorgan à la Nav, skatteetaten eller KLP. De har verken kapasitet eller kompetanse til det. Det er heller ikke ønskelig å ha en tung pensjonsadministrasjon for å forvalte så få pensjoner.

I tillegg har det vist seg at det er vanskelig for Stortinget og dets representanter å fatte enkeltvedtak om tidligere kolleger. Selv synes jeg det har vært en krevende og til dels ubehagelig side av det å sitte i Pensjonsstyret. Å få detaljinnblikk i tidligere kollegers økonomiske og sosiale situasjon oppleves ikke som greit. Dessuten vil jeg nevne at i framtidige saker bør også Stortinget følge alminnelige rettsstatsprinsipper, som det å ha rett til å anke eller klage på saksbehandlingen.

Mye av den praksis som pensjonsordningen har fungert under, har blitt til på en lite betryggende måte. Det har vært muntlig saksbehandling, og regelverket har vært uklart. Loven har vært tvetydig, og man har fattet vedtak på grunnlag av tidligere saker. Dermed har det utviklet seg en praksis som bare har vært fulgt uten at det har blitt stilt spørsmål ved hvilken rett vi har hatt til å gi tidligere representanter pensjon. Dette gjelder f.eks. beregning av opptjeningstid for representanter som også har vært statsråd. Hvordan har det blitt beregnet? Vel, det har blitt sånn at statsrådtid teller med. Det er ikke mulig å finne en skriftlig kilde til en slik tolkning.

Jeg vil advare mot å fortsette ordninger som «bare har blitt slik». Jeg er av den klare oppfatning at all praksis skal ha hjemmel i et regelverk som har blitt til på forsvarlig vis, dvs. med en grundig utredning før en lovtekst eller forskrift vedtas og gjøres gjeldende. Vi bør ikke gjenta den feilen at en praksis vokser fram uten at dette er forankret i en lov som har vært grundig og forsvarlig behandlet.

Ekspertutvalget var i sin rapport kritisk til hvordan Stortinget har håndtert dette med hvorvidt statsrådstid skal telle med eller ikke. De hadde to anbefalinger i sin rapport knyttet til akkurat dette. Den ene var at Stortingets konstitusjonelle kontor burde utrede hva som skal telle som stortingstid for å kunne oppfylle 75-årsregelen. Det er uklart for meg om så har skjedd, siden dette ikke nevnes i innstillingen. Den andre anbefalingen var at Presidentskapet nedsetter en hurtigarbeidende lovkomité som skal utarbeide utførlige bestemmelser om 75-årsregelen. Det ser jeg heller ikke omtalt.

Det vises til Johnsen-utvalgets innstilling, noe som er naturlig, siden dette utvalget skal anbefale en ny pensjonsordning for stortingsrepresentanter. Likevel antar jeg at Presidentskapet vil komme tilbake til dette med å sette ned en lovkomité. Johnsen-utvalget er et politikerutnevnt utvalg – det dreier seg ikke om en offentlig lovutredning. Forut for vedtaket om hvordan 75-årsregelen skal forstås, mener jeg det er behov for en juridisk utredning av spørsmålet. Utvalget viser selv til Johnsen-utvalget og til at de er klar over hva det arbeides med der. Men de mener like fullt at fordi dette ikke er et lovutvalg, og fordi det først og fremst hadde i oppdrag å tilpasse stortingspensjonen til den nye pensjonsmodellen i folketrygden, er behovet for en egen lovkomité fortsatt til stede. Jeg er enig i en slik vurdering og mener det vil være klokt av Presidentskapet å følge opp en slik anbefaling på et annet tidspunkt enn nå. Legitimiteten er så lav med tanke på alle sider av hvordan Stortinget har håndtert egen pensjonsordning, at vi bør gjøre alt som har med dette å gjøre, så grundig som overhodet mulig.

Jeg har merket meg at Presidentskapet ønsker at ventelønnsordningen fortsatt skal administreres av Stortinget – ikke av Pensjonsstyret, men av Presidentskapet. Det finnes argumenter for at det gjøres slik, ikke minst dette at ordningen har karakter av arbeidsgiveransvar mer enn trygderettslige forhold.

Samtidig er det neppe betryggende for offentligheten at disse avgjørelsene til en viss grad er basert på skjønn. Oppryddingen som fant sted i 2003, var bra, og vi som har sittet i styret i denne perioden, har hatt en langt lettere jobb enn våre forgjengere. Brørby-utvalget gjorde i så måte et godt arbeid. Like fullt hefter det en del prinsipielle problemer ved en slik ordning. Da tenker jeg først og fremst på at tidligere kolleger skal avgjøre tidligere stortingsrepresentanters framtidige økonomiske forhold. På den bakgrunn er jeg personlig i tvil om den valgte løsningen er god nok. KLP har en tidligpensjonsordning for avgåtte ordførere som de forvalter på vegne av kommunene. Denne ordningen kan man ikke helt sammenligne med, men det er mulig å tenke seg at man deler dagens ventelønnsordning inn i to ordninger – en etterutdanningsordning/kompetansestøtteordning og en tidligpensjonsordning for dem som nærmer seg pensjonsalder. Den sistnevnte ordningen kan lett regelstyres og settes bort til KLP eller SPK. En utdanningsstøtteordning vil være enklere å håndtere for Stortinget, som er en så spesiell institusjon.

Denne saken har vist at Stortinget, mer eller mindre ubevisst, har utviklet en pensjonskultur med fravær av regelverk og kontroll. Man har manglet høy pensjonsfaglig kompetanse, og det har skortet på alminnelig rettssikkerhet. At Stortinget som landets lovgiver har latt dette skje over så mange år, er beklagelig. Mange må dele dette ansvaret, også de pensjonistene som har fått utbetalt for mye i pensjon.

Stortinget er tjent med å vise ydmykhet med hensyn til hvordan man håndterer egen pensjon framover. Dagens vedtak er et stort og viktig skritt bort fra den praksis som har vært ført. Nå gjelder det å ta denne lærdommen med seg videre når vi i løpet av våren skal vedta en ny lov i etterkant av Sigbjørn Johnsen-utvalgets innstilling.

Stortinget skal ha en god og forsvarlig pensjonsordning for tidligere stortingsrepresentanter, men Stortinget som politisk organ tåler ikke flere runder hvor opinionen sitter igjen med et inntrykk av at landets nasjonalforsamling hever seg over alminnelig rettssikkerhet og ikke forholder seg til maktfordelingsprinsippet.

Sverre Myrli (A) [12:19:02]: Jeg er medlem av det som nå har fått betegnelsen Johnsen-utvalget, som faktisk i dette øyeblikk er samlet til møte et annet sted her i huset.

Jeg vil bare presisere det Presidentskapet slår fast i innstillinga som Odelstinget i dag har til behandling, nemlig at vurderingen av framtidig modell for administrering av de nye pensjonsordningene vil måtte utstå til Johnsen-utvalget har lagt fram sin innstilling, og at det utvalget på fritt grunnlag fortsatt skal vurdere hvilken administrasjonsordning som skal velges for det nye systemet. Jeg synes det er viktig å understreke det, og er glad for den presiseringen fra Presidentskapet i innstillinga.

La meg også si at tanken som ligger til grunn for Presidentskapets nedsettelse av Johnsen-utvalget, er at Stortinget nå i vår skal få mulighet til å vedta prinsippene for et nytt pensjonssystem for stortingsrepresentanter, med virkning fra neste stortingsperiode. La meg imidlertid understreke at det er en hel rekke problemstillinger som allikevel, i tråd med det som Kjønstad-utvalget tar opp – og som er reist i debatten her i dag – vil måtte vurderes og behandles parallelt med det nye systemet, som iverksettes fra neste periode, for vi vil fortsatt, i tiår framover, ha tidligere stortingsrepresentanter som har opptjent rettigheter i dagens system. Dermed er det ikke slik at Johnsen-utvalget finner løsninger på alle problemstillinger som er reist når det gjelder praktiseringen av dagens ordning. Det er viktig å presisere det. Vi vil måtte leve med et tidligere system, et nytt system og overgangsordninger for en del stortingsrepresentanter som vil ha rettigheter i to parallelle systemer framover i tid.

Olav Gunnar Ballo (SV) [12:21:35]: Man får inntrykk av at dette i dag mer er en skriftestol enn en talerstol.

Når det gjelder de siste innleggene, synes jeg det er en veldig styrke at man er så tydelig på det kritikkverdige i måten Stortinget har håndtert dette på. Men derfor er det også viktig for SV å understreke at når man nå overlater til Statens Pensjonskasse å vurdere innholdet, skal det være lovhjemmel for det man vurderer. At det ikke underhånden tilflyter Statens Pensjonskasse en forståelse av en håndtering som ikke er nedfelt i lov, er selvsagt viktig for SV. I den grad man har praktisert loven på en slik måte at det ikke er hjemmel for en slik forståelse, må det nødvendigvis ha som konsekvens at Statens Pensjonskasse kan komme til andre resultater.

Så har flere sagt mye om Sigbjørn Johnsen-utvalget. Det er åpenbart at det vil være problemstillinger også i kjølvannet av det. Men vi i SV synes i hvert fall det er en veldig stor styrke at forståelsen etter hvert er så stor for at man må ha andre typer pensjonsordninger for stortingsrepresentantene – ordninger som ikke framstår som så lukrative som det de har gjort til nå, for de har rett og slett ikke tålt offentlighetens søkelys. Det er den debatten som har kommet opp her, et godt eksempel på.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.