Stortinget - Møte onsdag den 26. januar 1994

Dato: 26.01.1994

Tilbake til spørretimen

Spørsmål 18

Magnar Sortåsløkken (SV): Jeg har følgende spørsmål til fungerende barne- og familieminister:

Jeg er gjort kjent med at Statens adopsjonskontor har avslått en søknad om adopsjon under henvisning til at en av søkerne er rullestolbruker.

I lys av FNs tiår for funksjonshemmede og myndighetenes arbeid for å likestille funksjonshemmede i det norske samfunnet, vil statsråden ta initiativ til å omgjøre den aktuelle saken og dermed stoppe den offentlige diskrimineringen av funksjonshemmede i adopsjonssaker?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen: Først vil jeg slå fast at ingen har noen ubetinget rett til å adoptere utenlandske barn. Det følger av adopsjonsloven § 2 at adopsjonsbevilling bare må gis når det kan antas at adopsjonen er til gagn for barnet. Med andre ord, hensynet til å skaffe barnet et godt hjem veier tyngre enn adoptivforeldres rettigheter. Når det gjelder adopsjon av utenlandske barn, er det mange usikre faktorer som er annerledes, og som kan bety en større utfordring enn ved adopsjon av norske barn. Det stilles derfor ekstra strenge krav ved søknad om utenlandsadopsjon.

Ett av kravene er at søkerne må ha god helse både fysisk og psykisk, slik at barnet kan få tilstrekkelig omsorg og trygghet.

Det er således ikke noe prinsipielt til hinder for at funksjonshemmede kan adoptere barn. Det er nødvendig å foreta en konkret vurdering av den funksjonshemmedes totale livssituasjon og de prognoser en ser framover.

Den konkrete saken representanten Sortåsløkken tar opp, er anket og under behandling i departementet. Saken er ennå ikke ferdigbehandlet, og jeg kan derfor ikke si noe om utfallet av denne behandlingen nå. Men jeg vil avslutte med å si at adoptivsøkerne har blitt orientert om at det vil foreligge en avgjørelse med det aller første, og jeg håper i løpet av noen ganske få dager.

Magnar Sortåsløkken (SV): Jeg takker statsråden for svaret. Det var med forundring jeg og mange andre kunne konstatere at Statens adopsjonskontor praktiserte en offentlig diskriminering av rullestolbrukere. Hva er det som gjør at rullestolbrukere blir betraktet som mindre egnet som foreldre enn funksjonsfriske? Er ikke omsorg, kjærlighet og trygghet det viktigste i et barns oppvekstsituasjon? Skal likestilling og integrering, respekt og likeverd bare være ord til bruk ved festlige anledninger, eller ligger det vilje til handling fra Regjeringens side?

Jeg vil be om at departementet - der saken nå ligger - og de som har det politiske ansvaret, sørger for at vedtaket blir omgjort. Alt annet vil etter mitt syn være en bekreftelse på at departementet aksepterer diskriminering av funksjonshemmede i dette samfunnet.

Statsråd Kari Nordheim-Larsen: Vi føler alle et engasjement i forhold til den debatten som den helt konkrete saken som er utgangspunktet for spørsmålet i Stortinget i dag, reiste. Det er vanskelige avveininger, og som jeg allerede har sagt, hensynet til barnet må selvfølgelig være det viktigste. Betydelig fysisk funksjonshemning kan selvfølgelig legge begrensninger på foreldres deltakelse i barns aktive liv og i den daglige omsorgen, og dette må også være med i vurderingen. Men jeg er helt enig i representantens argument i tilleggsspørsmålet, nemlig at det viktigste må være at barnet totalt sett tilbys et godt hjem.

Når det gjelder den konkrete saken, kommer vi som sagt tilbake til den i løpet av to-tre dager.

Magnar Sortåsløkken (SV): Jeg takker for tilleggssvaret. Det sitter nå altså et par og venter som ifølge statsråden om to-tre dager vil få et svar fra departementet på en av de viktigste søknader de antakeligvis har sendt i løpet av sitt liv, en søknad om å kunne få adoptere et barn. Så vidt jeg skjønner, er det ikke tvil om at omsorg, kjærlighet og pleie i forhold til et eventuelt barn vil være satt i høysetet også hos dette paret. Jeg må si at skulle en opprettholde vedtaket om å avvise søknaden fordi det er en rullestolbruker det her er snakk om, som en av disse foreldrene er, har vi fått et tilbakeslag i forhold til det vi nå har kjempet for i mange, mange år, og som det har vært politisk enighet om: integrering og likestilling og likeverd mellom funksjonshemmede og funksjonsfriske.